Kjeldearkiv:Fimbul nr 21 - 2003: Forskjell mellom sideversjoner

Vegetasjonen på Liland består nå av rike løvskoger, fulldyrket mark, ugjødslete enger og tørrbakker. De gunstige vekstforholdene i Ofoten gjør at en del sørlige og varmekjære arter kan trives der. Flere arter har sin nordgrense i dette området. Eksempler er løkurt (under Veggfjellet), smalkjempe (på Liland), den merkelige snylteplanten vaniljerot (under Veggfjellet), tyrihjelm (som går til Sør-Troms og Arnøya), kung (Råna i Ballangen) og orkidèen fuglerede (i Bogen).  <br />

Ellers finnes det mengder av vakre planter i Lilands gamle enger og tørrbakker, og en vandring gjennom marka er en fryd for enhver som setter pris på farge- og blomsterprakten i tradisjonelle kulturlandskap. Her finnes prestekrage, rødknapp, blåkoll, bakkesøte, tiriltunge og dunkjempe, og innimellom står dunhavre og kraftige marinøkler. For å unngå gjengroing er disse engene avhengig av kontinuerlig hevd ved beite eller slått. I motsatt fall vil den spesielle faunaen gå tapt.  <br />

Typisk for tørrbakkene på Liland er et mangfold av varmekjære (og kalkelskende) arter somm vill-lin, vill løk og gul frøstjerne. Siden avstanden mellom fjell og sjø er mindre enn lenger sør i landet, vil en også kunne finne fjellplanter som stermjelt og rundskolm på tørre enger og bakker. Andre arter som trives med beite og slått er snesøte, bakkesøte og ulike marinøkler. De lysåpne engene gjør det mulig for mange konkurransesvake arter å klare seg, og dermed blir variasjonen i engene stor. <br />

Det er ikke bare planter som er avhengig av hevd. Gamle, ugjødslede enger inneholder ofte en mengde beitemarksopp som ikke trives på gjødslet eng. Disse soppene vil forsvinne både ved korte avbrudd i hevden og ved gjødsling. På Liland er det flere teiger som er svært interessante med hensyn til denne typen sopp. Her vokser en rekke sopparter som man ellers sjelden finner, både fingersopper, vokssopper, rødskivesopper, rikelig med røyksopp og en og annen jordtunge om du er riktig heldig. <br />