Kjeldearkiv:Fimbul nr 25 - 2007: Forskjell mellom sideversjoner

Kjeldearkiv:Fimbul nr 25 - 2007 (vis kilde)

Sideversjonen fra 2. jun. 2015 kl. 05:36

12 439 byte lagt til , 2. jun. 2015

→‎Fortsettes...

Eivind Sørensen

3 340

redigeringer

@@ Linje 179: / Linje 179: @@
 Det hendte for ca. 100 år siden at en mann som kaltes for Erik - med slengenavnet penge-Erik. Han hadde den kunsten at han arbeidet falske penger av tinn, han drev lenge med det, så han levde bare av det. Men så ble han oppdaget for sitt falskneri da han var inne hos Krambaden Hus hos handelsmannen Klæboe på Liland for å kjøpe noe. Da merket fruen at det var dårlig klang i pengene - ½ daleren = 2 kr. Fruen sa ingenting til mannen, men varslet lensmann L. Jedebo. Det gikk ganske lang tid for det ble forhør. Det ble en dyr del for mannen å betale, han måtte arbeide for sitt falskneri både dag og natt. Etterpå måtte han ligge i arresten hvor det var god lås og jerngitter for vinduene. Men arrestanten var utspekulert. Det lå noen bjærke staker i fengslet. Arrestanten spurte lensmannen om han ikke skulle reise dem opp. Det fikk han lov til. Snart skulle fengslet ødelegges, tenkte arrestanten. Han benyttet det til noen som ikke lensmannen var klar over. Om natten da arrestanten var i arresten hadde han laget hull i taket ved hjelp av de opprøskede stokkene. Han sprang ned til sjøen når han var kommet seg ut. Siden har man ikke hørt om han, men lensmannen som mistet arrestanten ble fra den dag sinsyk. Broren måtte overta som lensmann. Siden fikk han tillatelse til og være lensmann, dette skjedde for 97 år siden. <br/>
-=====Fortsettes...=====
+Det var også i gamle dager at folk tok selv mord. Det hendte engang at han Erik var tatt for tyveri på Liland hos den handelsmannen. Denne mannen het varg Erik. Han skulle være meget tapper og farlig. Han bar med seg gevær. Da folk satte etter han forbi Lilandsfjellet. Da man var nær ved å nå han og nesten skulle gripe han, så sa han at hvis de kom for å fengsle han skulle de bli skutt, eller så skulle han skyte seg selv. Det var det siste man hørte. Da han sprang nedover en bakke så hørte man et skudd. Derfor hadde varg Erik skutt seg i hjel for å unngå straff. <br/>
+Her skal også fortelles om han varg Paul. Han var også en som streifet omkring og stjal mat, ja også sauer. Han gikk i bar overdel fra Liland til Evenesmark om høsten i en knedyp sne. Han rømte når folk var i nærheten for å arrestere han. Han bodde i 14 dager alene i en berghule ved Svinholla i Stunesmarka. Men så reiste han til Lofoten med sine 3 sønner. Han forliste på turen og kom aldri tilbake med sine 3 sønner. Dette hendte ved Brandsholmene i vest Lofoten. Men så viste det seg likevel at hans 3 sønner var i live. Den første het Lars Paulsen, han bodde ved Stunes. <br/>
+Amund Paulsen i Forramarka og Nikolai Paulsen i Salangen som er kommet sammens med bra folk. Men så er det en sønn av etterkommende Nikolai, han var nemlig kalt for galne Bertes. Han drev på med å stjele i ca. 40 år. Alt som han kom over det stjal han. Han bar det langt til skogs så han var sikker på at ingen skulle finne det. Han hadde vært straffet 4 ganger for tyveri og slagsmål. <br/>
+Det hendte engang at det var en mann og kone som kom fra Sandtorv, hvor de hadde vært å handlet til jul. Da de kom til Tennås på hjemveien ba mannen kona å gå inn her og spørre om kaffen var kokt. Etterpå da kona kom ut igjen var manen forsvunnet. Sagnet gikk at han hadde gått å henge seg nesten to mil fra Liakollen. Det var ingen som fant han, men etter ca 20 år etterpå var det en mann som fant hans kniv med slire samt noen neste oppråtnede bein og noen brennevinsflasker. <br/>
+I 1720 skulle det finnes svovelkis i Evenesmark. Denne steinen var blank som gull. De gamle folk som levde i den tiden trodde det var gull, derfor var det en gang en mann som fant en slik steinart og han ble så glad over dette rike funn som han hadde gjort. Han tok da noen slike stein i en sekk. Så bar han det varsomt til den tids prest. Han ville ikke at noen skulle se han. Da han kom sa han til fruen at han ville snakke med pastoren. I dag har jeg funnet et rikt funn, jeg har funnet gull i skogen. Da måtte presten se på det. Mannen gav presten sekken som han hadde gull i. Presten så at det var svovelkis, men sa ikke noe til mannen. Presten gav han en halv tønne korn for de medbrakte steiner. Derfor går det rykte den dag i dag at det er gull i Evenesmark. Derfor er det at noen gamle folk går og graver i jorden på forskjellige steder. <br/>
+I gamle dager i den hedens tiden var det alminnelig at det ble satt trolldom eller gainn blant finner og norske folk. Det var aller sikrest i blant gamle stygge kjerringer og kaller visst det var noen som ble sint på en nabo eller annet menneske. Så var det råd å knipe til et trussel eller om å sette gainn, dette førte med seg forskjellige stygge forbannelser. Noen brukte kirkegårdsmold i en sekk, noen et par dødes ben. Dette går i arv den dag i dag. Så ble det laget et ordspråk: Med forbannelse skal en sette gainn. Enda i begynnelsen av 1900 tallet var det noen som hadde dette som arv etter foreldre. <br/>
+I gamle dager laget kjerringer til melk på denne måte: Først tok dem rømkolle og slo bort surmelken i en kopp eller skål. Senere ble melke skålen lagt på golvet. Så lot de hunden slikke litt av det. Etter at den hadde slikket litt ble skålen tatt opp, således fikk de god søt melk uten å gjøre noe ved det. På denne måten ble surmelk til søtmelk og det sies at det er legedom i hundekjeften. <br/>
+Sagnet forteller Ofoten og Nordland om hvordan de arbeide fiskeredskaper på 1700 tallet. Krokene ble laget av tre med skarpe steiner, såkalte angler Til tøm bruktes tæger eller bjørke roder. Historien forteller senere at man lagde tømmer til sette tømmer. Først båt arbeide man på følgende måte. Man surret sammen noen gamle trestammer til en stor flåte, slik at 2-3 stykker kunne sitte i den i lag å fiske. De brukte ingen redskap til årer. Det fortelles at når man skulle lengre ut på vannet måtte man passe nøye når vinden falt fra land. Nevnte båt var bundet fast på land. Sammenviklete røtter som bruktes til flesk. Med denne snoren halte man seg i land igjen. Men så hendte det engang at denne feste gikk av da vinden var ganske sterk. Folkene som var på båten var rådløs og de hadde livet på spill. Derfor kom kunsten at man begynte å spekulere om årene. Dette fortellede sagnet skal være så lenge siden at vi nu er i 6 eller 7 ledd etter at dette hendte. <br/>
+Trærne ble hugd på denne måte: Det ble brukt en skarp stein når det var et tykt tre. Det gikk en hel uke - ja kanskje 3 uker før man fikk treet å falle. Så var det å hugge den i stykker. På denne måte arbeides det med et eneste tre i 2 måneder eller lengre. <br/>
+Drikke kopper og skåler ble arbeidet av tre og stein. Verktøyene ble laget av stein. De arbeidde da de nydeligste gjenstandene man nesten aldri hadde sett. <br/>
+Omkring 300 år siden skulle Nordland eller Nord Norge være hjemsøkt av fiender. Sagnet forteller at det skulle være russer og svensker. De gikk i flokker til fots. De røvde og plyndret hvor de kom. Sagnet gikk enda for 40 år siden. I den tiden brukte man å gjemme seg i jordhulen når røverne kom. Slike jordhuler kan finnes den dag i dag. <br/>
+Det hendte engang at det kom en hel flokk med russer til en rik beboer. Kjerringa var hjemme, hun sa til dem at det var bra de kom for ho skulle nettopp gå bort til hennes rike bror som bodde på andre siden av vannet. Vel, russerne ble med ho, de skulle gå tvers over vannet, kjerringa sa at vannet ikke var dyp. De kunne godt gå for det gjorde ikke noe om de ble litt våt. Hun hadde laget seg noe av never som hun kunne gå på i vannet. Disse tok hun på seg og begynte å gå utover vannet. De gikk i en rekke og holdt hverandre i hånden. Da de kom på dypet så slapp plutselig kjerringa den første som holdt henne i hånden. På den måten ødela hun hele følget. Kjerringa fløt godt med nevra og hun kom levende over vannet. <br/>
+Spinnerokk og karrer bruktes i gamle dager og neve ull. Dermed ble ulla karret og tullet på en stein eller trestokk. Til rokk bruktes også en tre pinne med en trille i midten. Således ble den svinget rundt med fingrene. Den spinnemåten ble enda brukt i 1880. <br/>
+Saks til å klippe sauer med brukte man ikke i gamle dager. Kjerringene klipte sauene etter at de var slaktet. Skinnet ble lagt sammen til den ble halv tørr, da førsten ble ulla røsket av. Så ble den karret og spundet. Hadde nutids kvinner sett hvorledes gamle folk lagde sine saker og fikk gjort det så godt, så hadde de vel trodd at det var trolldomskunst. Vevetøy brukte ingen, men så etterpå ble tøyet vevet med hendene. Tøyets bredde var 6 tommer og det ble sydd sammens til den ble 1 alen bred. Dette ble sydd til klær. Fottøy eller sko komoger ble nu sydd av barket skinn og Iær. Men xxx xx ble litt brukt blev de dårlig og da råtnet de. Noen tider ble man snart barfotet når man var ute på lengre besøk, men etter hvert begynte de å ta med seg 2 par sko - et par sko til reserve. Men så begynte de å spekulere om hvordan de skulle få det sterkt nok. Så en gang hendte det at en kjerring kokte komogene i kokende vann. Disse skoene var hard og sterk i begynnelsen, men så oppfant de at de skulle barke det, men måtte setes i vann med litt salt i. Ja det ble enda sterkere, helt til man begynte å barke rognebark og xxx bark, disse barkene var lettest. <br/>
+Sagnet forteller at det er som er hendt i gamle dager virkelig er umulig for oss, man lever nå for tiden. I gamle dager kunne man mange slags trolldomskunster. Det var mange slags forbannelser. Det fortelles at det skulle finnes de menn, ja også kvinner som kunne omdanne seg til en bjørn og således ødela de sine nabo's kyr. Det fortelles at slike forbannede bjørner var det ingen som kunne overleve for hvis de hadde gjort noe galt. <br/>
+Det var også en annen trolldomskunst som hadde mye undrende. Man blandet sammen en bryst knapp av sølv og litt gull og bly - 3 sorter av dette skulle gjøre det slutt på mange slags forbannelser. Således skulle man prøve å skyte dette på bjørnen. Bjørnen falt ved første skudd. Når man skulle til å flå bjørnen da oppdaget de at det var deres nærmeste nabo. Dette sagnet skal fortelles den dag i dag - slekt etter slekt og dette skal være sant. <br/>
+I gamle dager bruktes det mange slags trolldomskunster og gudsofring. Noen ofret store steiner som de hadde innbyttet. Noen ofret seg til gamle træstammer og trodde det var levende vesener i det. Det hendte en gang i Rombakken at noen bønder ofret seg til sine guder ved en stor stein. Der xxxx de ofte, bar ost og kjøtt om kvelden. Neste dag da de kom dit var alt borte. Denne ofringen skjedde fra 1720 1860. Det hendte seg at mange gang var det andre som gikk om natten og oppbevarte de frembrakte offer, det var derfor det var de som hadde mindre å ofre. De begynte å stjele de andres offer, de levde godt innen at de til slutt ble oppdaget. Det hendte seg at det mang en gang ble slagsmål for dette. Mange måtte rømme til et annet strøk i området. <br/>
+Etter hungersårene i 1869-70 var det mesteparten av Nordlands befolkning begynte å reise over til Amerika, men fra hele landet at de dro over havet til Amerika, Ordspråket var "nu reiser vi til Nord Norge der vi skal finne Amerika. Det var gode tider, der fikk de fisk fra Lofoten. Derfra rodde de til Finnmark på fiske. Vi skal slå oss ned der og bli rike folk. Således var det at det kom en stor mengde og slo seg ned på forskjellige steder i Nordland. Noen fikk de beste garder for billig betaling. En stor del av disse som slo seg ned ble rike. Men så var det at mange flyttet fra bygdene sine. De fleste flyttet nordover. Mange var ikke velkomne i sine hjem, derfor måtte de reise, noen til Finmark og noen til Svenskegrensen. <br/>
+Sagnet forteller om hvordan man fanget sild i Ofotfjorden. De hadde ikke sildgarn og ikke var det tale om not. Ja, det ble spekulert om hvordan man skulle lage not. De laget mange forskjellige redskaper, men de kunne ikke brukes til å fange sild med. De hadde ingen råd, men så skulle det være en gammel kjerring i Herjangen som var meget klok og forstandig. Hun sa til mennene i gården, frykt ikke for vi skal snart få redskapen i stand og fange sild med den. Det ble samlet alt i tepper og sengeklær sammens. Alle menn, kvinner og barn var nede i fjæra for å sy dette sammen. De sydde det til en stor seil, således fikk nevnte kjerring 2 sild noter i stand. Det ble tatt en mengde sil. Hele Ofotfjorden ble fri for sild. Historien er nok xxxxxx, men sagnet er gammel og sier at dette er sant. <br/>
+På samme tid forteller sagnet om kornet hvor dyr den var. Der hvor man så en eneste korn så var man ikke stiv i ryggen for å bøye seg å ta den opp. Så dyrt holdt de kornet for å være. Det fortelles også at en neve full med korn deltes til et korn for hvert enkelt menneske. Noen steder ble det spist kun en eneste gang for døgnet. <br/>
+I gamle dager var Vågan, Lødingen, Tysfjorden og Ofoten en eneste kirke sogn. La oss tenke oss det, i den tid var det kun et sogn, nu for tiden er det 5 eller 6. Det er 13 kirker her omkring hvor det kun var en kirke i gamle dager for ca. 250 år siden. <br/>
+Men så husker i for ca. 100 år siden. Det ble ikke født et eneste uekte barn i sognet. Det var visst bare en pike som fikk et barn, så var ho akkurat som i Russland, hun torde ikke komme fram for noen på et par år eller mer. Da ble hun betraktet som æreløs. Men hva ser vi nu i vår tid, djevelen har forvent det, nu synes unge piker at det er en ære å påta seg et barn uten og være gift. Dette er jo i mot det 6 bud og Luther sier: Vi skal leve et rent liv. Enkelte mennesker gleder seg nokså mye og tror at dette er etter Guds behag, men likevel er det etter djevelens behag. <br/>
+<br/>
 === Stuneshaug og folket der ===