Veiledere, Administratorer
173 213
redigeringer
Kjeldearkiv:Fimbul nr 4 - 1978: Forskjell mellom sideversjoner
m
Teksterstatting – «etter etter» til «etter»
({{bm}}) |
m (Teksterstatting – «etter etter» til «etter») |
||
| Linje 305: | Linje 305: | ||
Så var der en dag at to kjerringer, en fra Strand og en fra Dragvik møttes med hver sin buskap, som de skulle gjete. Strandkjerringa dreiv sine krætur for at få dem lengst mulig ut imot Dragvik og Dragvikkjerringa tok både sine og Strandkjerringa sine krætur og ville ta kjerringa med og høvle dem innover mot Strand, tilsist rauk kjærringene ihop og begynte å slåss. <br/> | Så var der en dag at to kjerringer, en fra Strand og en fra Dragvik møttes med hver sin buskap, som de skulle gjete. Strandkjerringa dreiv sine krætur for at få dem lengst mulig ut imot Dragvik og Dragvikkjerringa tok både sine og Strandkjerringa sine krætur og ville ta kjerringa med og høvle dem innover mot Strand, tilsist rauk kjærringene ihop og begynte å slåss. <br/> | ||
Det skulle, etter sagnet, ha vært et ordentlig bask i mellom dem. De ville begge ha rett og vise hvem som skulle rå her. Munnbruket skulle være fenomenalt og for hver neve hår som fulgte, skreik de så det "ljoma" oppi Svahella. Mens de slik holdt på som best, løsnet det en kjempemessig stenblokk oppe i fjellet rett over og rutsjet nedover i veldige hopp så skog og mull og stein stod som et gov tilsides hver gang den tok marken. Den stemte rett på kjerringene, som holdt på at komme til bevisthet av at jorden hoppet under dem. Så fikk de se dette forfærdelse som kom imot dem fra fjellet, over og imellom storskogen, og blev så skrekk-slått at de kom sig ikke av flækken, utmattet som de var av slåssinga. Da steinen kom ned etter siste hoppet på ca 80 meter, like ved kjærringene efter å ha satt et dalføre | Det skulle, etter sagnet, ha vært et ordentlig bask i mellom dem. De ville begge ha rett og vise hvem som skulle rå her. Munnbruket skulle være fenomenalt og for hver neve hår som fulgte, skreik de så det "ljoma" oppi Svahella. Mens de slik holdt på som best, løsnet det en kjempemessig stenblokk oppe i fjellet rett over og rutsjet nedover i veldige hopp så skog og mull og stein stod som et gov tilsides hver gang den tok marken. Den stemte rett på kjerringene, som holdt på at komme til bevisthet av at jorden hoppet under dem. Så fikk de se dette forfærdelse som kom imot dem fra fjellet, over og imellom storskogen, og blev så skrekk-slått at de kom sig ikke av flækken, utmattet som de var av slåssinga. Da steinen kom ned etter siste hoppet på ca 80 meter, like ved kjærringene efter å ha satt et dalføre etter sig i bakken stanset den farten, mens jord og steinsprut veltet over kjærringene og begrov dem, steinen rugget ennu lidt på sig og så falt den over på siden - rett oppå kjærringene. <br/> | ||
Sagnet forteller at jorden rystet slik da steinen rullet ned, at grytene i sjæringene på Liland rystet (10 kilometer herfra). Steinen står der ennu og gjemmer på sin hemmelighet. Den har utseende som en veldig kjærring som sitter på huk og ser inn mot Strand. Den er ca 12 meter høy og ca 15 meter lang og 10 meter bred. <br/> | Sagnet forteller at jorden rystet slik da steinen rullet ned, at grytene i sjæringene på Liland rystet (10 kilometer herfra). Steinen står der ennu og gjemmer på sin hemmelighet. Den har utseende som en veldig kjærring som sitter på huk og ser inn mot Strand. Den er ca 12 meter høy og ca 15 meter lang og 10 meter bred. <br/> | ||