Kjeldearkiv:Hjelp, vi mangler telefon!

Hjelp, vi mangler telefon!

I dag kan man få tegnet telefonabonnement og sitte med en ny mobiltelefon i hånda i løpet av noen minutter. På 50- og 60-tallet var det flere års ventetid for å få det etterlengtede apparatet. Og for å søke om telefon, måtte du dokumentere behov for den. Boligområdene ble bygget ut langt raskere enn telfonselskapet rakk å trekke kabler og utvide sentralene.

Nordstrands Avis skrev i 1938 om en av flere saker som var oppe til behandling på Simensbråtens vels årsmøte: Opprettelse av en stadig tilgjengelig telefonkiosk på Simensbråten. Det har vært arbeidet med dette i 3 år, og vellet er forbauset over Oslo Telefonanleggs negative holdning , og over at anlegget, tross anmodning, ikke har funnet grunn til å kunne oppgi hvorfor det ikke kan gå til opprettelse av den omsøkte kiosk, når byggegrunnen kan skaffes gratis i et strøk som omfatter 1500 mennesker.

Telefonkiosk nattestengt

I april 1953 hadde Nordstrands Blad en artikkel med overskriften "Telefonkiosken på Holtet": En av våre abonnenter beklager seg over at det ikke er adgang til telefonkiosken på Holtet stasjon etter kl. 19.30 og at nærmeste kiosk da er helt oppe ved Raschs vei/Oberst Rodes vei. Videre at denne er i kronisk ustand. Det er uforsvarlig av myndighetene ikke å ha telefon tilgjengelig etter kl. 19.30, da det kan skje ting som gjør det absolutt nødvendig i en håndvending å få tak i lege, politi eller brannvesenet. Slik som forholdene er i dag, er det praktisk talt umulig for folk uten privat telefon, om en ulykke skulle skje nattetider, å få varslet hjelp. Narvesen som eier kiosken på Holtet, kunne fortelle at telefonen som er til bruk for publikum, er et privat biapparat til Narvesens egen telefon som er stilt til publikums disposisjon under kioskens ekspedisjonstid. Bekkelagshøgda Vel har i sin tid sendt Oslo Telefonanlegg en søknad om en telefonkiosk i nærheten av Holtet stasjon. Nordstrands Blad etterlyste denne søknaden i Telegrafstyret og fikk til svar at søknaden lå til observasjon og at verket var oppmerksom på det uholdbare forholdet som gikk igjen for hele soknet. Det er bestemt at det skal bygges en telefonkiosk ved Holtet stasjon, men når avhenger av bevilgningene og materielltilgangen, og Telegrafverket vil bygge kiosken så snart det kan bli gjort.
I Gamle Aker Budstikke 6. november 1959 skriver signaturen Lill: Det er mangel på telefon over hele byen. I Oslo er det nå ca. 22 000 som står på veneteliste for å få telefon. Verst stillet er Bøler. Der er det kun 2 telefonkiosker, og der er det stadig kø. Private telefoner finnes omtrent ikke. Det er iallfall ikke flere enn at de kan telles på én hånd.

To års ventetid

Telefonen: Enda to års ventetid på Bryn og Kastellet fastslår Gamle Aker Budstikke i 1960 og fortsetter:
Mange, mange tusen søknader ligger på kontoret til Oslo Telefonanlegg i Kirkegaten 15. De aller fleste kan dokumentere et klart behov for telefon, slik Telefonverket krever det. De har alle fått sin telefonsøknad innvilget – på venteliste. Og der har de stått og der blir de stående. De fleste har resignert og har i atomalderens Norge avfunnet seg med at en telefon er og blir en fremtidsdrøm. Forleden besøkte vi Telefonanlegget i Kirkegaten 15. Etter å ha snakket med minst et par forværelsesdamer – som for øvrig var elskverdige nok – slapp vi inn til en av sjefene. Jo, sa han, - jeg skulle gjerne sittet her og sagt ja til alle som ber om telefon. Mange trenger den virkelig ganske hardt. Men her sitter vi og har verken nummer eller linje å dele ut. På Lambertseter, Oppsal og Bøler er det fullstendig sprengt det linjenettet vi har. Og nye linjer eller nye nummer får man ikke før høyst om to år – når Kastellet og Bryn stasjoner er ferdige.

Håper på dødsfall for å få ledig telefonlinje

Men hva med alle søkere, alle som har et virkelig livsviktig behov for telefon – blir det aldri en ledig linje? Ved dødsfall og fraflytting – en sjelden gang. Denne ene linjen som blir frigjort skal så deles på en søkermasse på flere tusen? Ja, sier avdelingssjefen – og så må vi til å granske ”nyrer” og ”hjerte”, for å finne ut hvor behovet er absolutt størst, men etter hele 43 år på kontoret, har jeg ervervet meg en ganske god menneskekunnskap. Hva er det det skorter på – folk eller materiell? Ingen av delene – penger. Penger – men med de takstene Telefonanlegget holder skulle man vel rekke langt? Midlene blir oss bevilget av Staten. Vi får forholdsvis liten sum av det som ellers går til telefonutbygging. Oslo har faktisk bygget opp hele Finnmarks telefonnett etter krigen. Dessuten er det ikke så billig å legge inn en telefon. Det koster abonnenten 500 kroner, men for Telefonanlegget koster det ca. 3000 kroner for hver ny abonnent som blir tilknyttet nettet. I hele Norge er det i bruk omkring 700 000 telefonapparater. Det blir ca. 19 apparater pr. 100 innbyggere. Med en familiegruppe på 4, skulle dette gi en telefon i annenhver norsk familie – selv om man tar firmatelefoner med i statistikken. Hvordan er det så i drabantbyene Oslo sør-øst? Så langt fra en telefon i annethvert hjem – utenfor hver kiosk vidner lange køer om telefonmangel. 66 000 står på venteliste. Dette gjelder hele landet. Nettotilveksten er 20 000 telefoner pr. år. Det gir en gjennomsnittlig ventetid på 3 år. Men hvor lang er så ventetiden på Lambertseter, Oppsal og Bøler? Enda to år til – enda to år i tillegg til de 3-4-5-6 opptil 7 år som folk har stått på denne berømmelige telefonventelisten. Et steds må jo noe være galt. Hvorfor planla ikke Telefonanlegget en filial eller talestasjon på Lambertseter? Velene må selv ta initiativet til det – slik er praksisen. Bankene, apotekene, biblioteket, lege- og tannlegekontorene – alle butikkene i senteret, alt er på plass – bare ikke telefonstasjonen. Folk må reise til byen for å sende telegram, for å ta en ørliten riks. Nå er det selvfølgelig slik at mangel til den grad som det er i Oslo, så må jo livsviktige ting gå foran – leger, selvsagt, og bedrifter, invalider, heldigvis! Så får vi andre forsøke å vente tålmodig noen år, men neimen om det er lett – det kan avdelingssjefen vi snakket med dokumentere.

Tre uker å vente på et "nei"

Og folk ergrer seg over at det tar tre uker å vente på et ”nei” fra Telefonverket. Men det skal man bare være glad for. For det betyr nemlig at hver enkelt søknad blir lagt frem for et utvalg som gransker søknaden nøye før avgjørelsen blir tatt. Egenlig skulle alle utålmodige søkere sende sine søknader der de hører hjemme: Til Statskassen!! Eiksmarksentralen er ferdig i august, og der får over tusen ansøkere telefon. Men allerede i 1962 må denne sentralen utvides. Men først da – i 1962 – kan vi i østdrabantbyene vente våre sentraler ferdige. I Aftenposten skriver Geisha om telefonmangelen. Hun trekker spesielt Lambertseter frem, og foreslår telefon på det rommelige postkontoret. Hvis en skal ringe riks, må mange på Lambertseter må dra til byen og betale dyre trikketakster i tillegg til riks og telegramavgift. Folk har sine gode grunner til å klage. Om vi bare visste hvor klagene skulle sendes for å gjøre sin virkning. Enn om vi underskriver en masseprotest, gikk i deputasjon til Stortinget, eller noe sånt?, skriver "Geisha"

Fortsatt ingen telefon hos Lill

Lill hadde senere nok en avisartikkel i Gamle Aker Budstikke:
Vi har ikke hatt telefon før, så vi må nok finne oss i å vente minst dobbelt så lenge som vi har gjort. Men i vår oppgang bor det en ensom dame, som ofte har bruk for legehjelp. Hun hadde telefon der hun bodde før. Nå har hun ventet to og et halvt år på å få den overflyttet. Ingen av oss kan forklare hvorfor en annen familie i samme oppgang fikk overflyttet telefonen straks. Det er jo kiosker på Lambertseter. Den jeg benytter ligger i Senteret. Der er det alltid kø. Alle kan høre at i kveld skal vi i femtiårsdag, alle kan høre at tante Lise har fått baby, at lillesøster har vondt i ørene, at Sofie skal på sykehus. Visst forsøker en å snakke lavt når en vet at alle kan høre hva en sier, men i røret sier det hele tiden tut-tut-tut, og en blir nødt til å snakke såpass høyt at alle nabofruene hører alt sammen. Det var kanskje meningen, selv om det ikke er statshemmeligheter som røpes. Men kioskene er jo bare til for lokalsamtaler. Det burde selvsagt vært en talestasjon på Lambertseter, jeg begriper ikke hvorfor den ikke var planlagt i Senteret. Selv har jeg både foreldre og svigerforldre på Lillestrøm. Fra Lillestrøm går det an å ringe direkte til Oslo – i kioskene blir samtalen brutt etter et minutt. Men her i Oslo må en veien om 022, og da er kioskutveien stengt. Det har vært tilfelle da jeg ikke har hatt annet valg enn å låne telefon i en av butikkene. Butikkfolkene er imøtekommende – det er ikke det – men ordningen er jo langt fra ideell verken for den som ringer, eller for butikken som får sin telefon blokkert mens samtalene står på.
Lill avslutter sitt innlegg i Gamle Aker Budstikke med en ønskeliste:
Talestasjon i Lambertseter Sentrum, pluss enda en kiosk – helst på hjørnet av Langbølgen og Skiferveien. De lange køene vitner om behovet!


Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 134: Hjelp, vi mangler telefon!.


  Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 424 den 15.10.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.