Kjeldearkiv:Lillestrøm i krigsårene 1940-1945: Klær.

I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene.

Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.

Spørsmål til emnet Klær:

  • Hva var dagligklær for barn og voksne?
  • Hvordan fikk man tak i klær? ( butikk, rasjonering, byttehandel, arve, omsøm, annet)


Astrid Bakkefjord (f. 1932):

Vi hadde sko av fiskeskinn. Jeg arvet en del klær. Det var klesmerker. Det ble sydd om mye klær til meg av forskjellige ting, gamle frakker og bukser m.m.


Gunnar Bakkefjord (f. 1926):

Om sommeren var det godt og varmt, så vi hadde bare kortbukse og bar overkropp. Min mor var flink til å sy, så jeg som var minstemann fikk en del omsydde klær efter mine eldre søsken. I butikkene var det rasjoneringskort.


Peder Borgen (f. 1928):

Dagligklær: Mye klær av omsøm. Strømper ble strikket. Klær ble arvet.


Gro Køhn Boucher (f. 1942):

Mor fikk tak i en silkefallskjerm som hun sydde en nydelig finkjole til meg av, med masse små broderte blomster! Det husker jeg, og ellers vet jeg at det ble sydd om gamle klær. Mor var veldig flink til å sy og strikke og få mye ut av lite.


Tore Breilo (f. 1926):

Jeg hadde omsydde eller arvede klær fra nær og fjern familie. Strømper var strikket av cellull (klødde forferdelig). Strømpene var festet med stropper til et livstykke.


Berit Degenes (f. 1940):

Mor strikket og sydde, sprettet opp gamle bukser og lignende og vasket og strøk dem og klipte ut mønster og sydde nytt av gammelt. Jeg tror min mor kjøpte sko av fiskeskinn. Jeg husker at min mor sydde meg en hvit regncape som jeg følte meg veldig stor og voksen i.

Jeg har gjemt et par hjemmestrikkede strømper, brune, to rette - to vrange; som jeg brukte etter krigen og disse klødde fælt.


Gerd Marie Foss (f. 1926):

Vi hadde sko av fiskeskinn, og i butikkene var det rasjoneringsmerker.


Willy Foss (f. 1927):

Det var stort sett byttehandel, rasjonering, arv og omsøm.


Reidun Gregersen (f. 1934):

Jeg velsigner strømpebuksene vi har i dag og tenker med gru på stroppelivene vi var henvist til som barn. De lange strikkene foran og bak på livet hadde huller som feste og reguleringsmulighet om knappen på strømpa. Når hullene ble for rommelige, glapp festet, eller knappen løsnet på strømpa og uhellet var ute. Det hadde lett for a bli en bar flekk mellom strømpa og buksa som gjorde at vi jenter, som måtte gå i skjørt, hadde et konstant problem. Buksa matte ikke synes og strømpene ble etter hvert for korte for noen hver. Om yinteren hadde vi småjenter raggstrømper utenpå bomullsstrømpene. Da måtte strikken festes på knappene på den ytterste strømpa og bomullsstrømpa gled ned - jeg kan forsikre at de raggstrømpene klødde noe aldeles infernalsk når de kom på bar hud!

Mor var flink ved symaskinen. Hun snudde• og vendte på alt avlagt tøy og fikk mange fine plagg av dette. Da var det nok verre når de voksne måtte ha noe nytt. Ofte var svartebørsmarkedet eneste mulighet, og der var det høye priser, så mulighetene begrenset seg sjøl. Damestrømper het den gang silkestrømper, og når de raknet gjaldt det å stoppe masken før den laget en rand nedover hele strømpa.

Min onkel Ernst Dalbo var lærer i Oslo og ble, som så mange andre, sendt i tysk fangenskap. Hans kone ble alene med et spedbarn og måtte ha noe å leve av, sa hun lærte seg kunsten å maske opp silkestrømper. Det var ikke godt betalt arbeid, men hun fikk nok å gjøre. Hun arbeidet med dette seint og tidlig, helt til min onkel mirakuløst ble frigitt sammen med en del andre fanger julen 1944. Jeg var på besøk hos dem da den høye og utrolig magre og bleke mannen kom hjem. Den gledesscenen som utspilte seg gle:mmer jeg aldri. Senere fikk vi greie på at han hadde båret en kamerat store deler av veien de måtte tilbakelegge til fots. Slik berget han vennen fra å bli skutt og etterlatt, sammen med de andre som ikke hadde krefter nok til å ta seg fram ved egen hjelp.

Rasjoneringskortene var et kapittel for seg, med all byttehandel eller salg som foregikk mellom folk. Man måtte ha merker for alt når det skulle handles over disk. Jeg husker godt hvordan korgene så ut. Transaksjonene mellom de voksne på dette området foregikk nok over hodene på oss som var barn. Uansett var det køståingen som tok tid og krefter for mange voksne, for så fort det ryktes at en forretning hadde fått inn noen varer, stilte folk seg opp i kø.

Sko og støvler var det dårlig med, så mange fikk forfrysninger på bena om vinteren. Det ble slatt inn •skobespar rundt sålene og hælene på støvler og tykke sko. Dette var en slags kort spiker med buet hode. Til sommerbruk ble det laget sko med en slags leddet tresåle som var limt på lerret og selve skoen kunne være laget av fiskeskinn. Utslitte gensere ble rekket opp og garnet brukt, om ikke annet så til votter, sokker eller stoppegarn, for strømper hadde ikke syntetisk og sterk trad som i dag, så det ble fort huller på hælene. Kaninskinn ble garvet og brukt i luer, hetter, krager og muffer, som var moderne for både store og små damer. Det var deilig å putte hendene inn i en skinnkledd muffe, som i alle fall for småjenter, hang i en stropp over nakken slik at hendene kunne gjøres frie. Garvingen var ofte dårlig, så skinnene ble harde og kunne sprekke fikk. vi forklart, når noen av skinnene gikk i stykker. .

Kalveskinnskaper var moderne også lenge etter at krigen var slutt. De var stive og tunge, men sikkert gode og varme for dem som hadde råd til slik luksus.


Liv Halla (f. 1935):

Dagligklær var nok mye omsøm av ulltepper til kåper og laken til kjoler (ble farget). Hjemmestrikket av cellull. Dette klødde fryktelig, og jeg kan huske en "god" ullunderbukse som var så tung at jeg måtte ha bukseseler.

En jul fikk vi "muffe" i julepresang. Den var i pels med silkesnor om halsen. Da holdt vi oss gode og varme på hendene.


Rakel Halseth (f. 1920):

Man arvet klær, for eksempel etter eldre søsken, og det var mye omsøm.


Edel Ludwigsen (f. 1039):

Min mor var flink til å strikke. Gamle plagg ble rekket opp og strikket på nytt. Jeg husker jeg fikk kåpe som min mor hadde sydd av et gammelt grått ullteppe. En fantasibunad ble sydd av gamle sorte portierer. Den var fint brodert nederst.

Jeg arvet jo klær etter min søster som var fem år eldre. Vi gikk ofte i foldeskjørt selv på vinterstid, og i tykke strikkede strømper. På bena om vinteren hadde vi beksmnstøvler. Min far slo "skobespar" under, slik at de skulle være holdbare. Undertøyet var så som så, tykke flossede underbukser som ofte stakk nedenfor foldeskjørtet og ulltrøyer som kledde.

En jul fikk jeg en flott muffe som var deilig å varme hendene sine i på kalde vinterdager.


Lisbeth Myrheim (f. 1942):

Vi barna hadde "liv" med strømpestropper og lange strømper som ble kneppet på. Kaninskinnlue var vanlig. Strikkede gensere, votter og tykke sokker også.


Tora Opstad (f. 1925):

I Narvik med ustoppelig bombing og skyting fra havna matte man "bo" i praktiske klær, klær til å springe i bomberom med. Skulle man kjøpe klær i butikk, måtte man ha rasjoneringskort.


Betzy Perger (f. 1934):

Småpikene hadde skjørt, kjole, genser, jakke, strømper, vindjakker, fiskeskinnssko, beksømstøvler og langstøvler.

Det var mye omsying, to kjoler ble en. Sydamer og min mor fikk til det utroligste i syveien. Kjolestoff til konfirmasjon (min søsters) kom via byttehandel.

Til konfirmasjoner, brylluper og lignende trådte naboer til med det lille ekstra de hadde i matveien.


Kari Pettersen (f. 1933):

Det var klær som jeg arvet fra søsken og familie.


Lasse Åberg Pettersen (f. 1939):

Vi hadde fiskeskinnssko, som løste seg opp i regnvær. Arv av alle typer klær og sko var vanlig. Mor var flink til å sy om, også for andre.


Ellen Raft (f. 1929):

Det var mye omsøm, enten av mor eller man gikk til sydame. Strømper og sokker ble stoppet. Man kunne få kjøpt "papirsko".


Asbjørg Samuelsen (f. 1939):

Dagligklær var skjørt, hjemmestrikka strømper (klødde fælt), omsydde ytterklær og gensere av opprekksgarn. Alt ble tatt vare på, sprettet opp, vasket og -sydd om til klær. Noen av buksene til bestefar ble vrengt, så ikke det blankslitte skulle synes når jeg fikk noe nytt av dem. Alle sydde, pappa lappet skoene mine. Jeg arvet mye, det første "nye" plagget jeg fikk, var en grønn kåpe sydd av ullteppe. Den var tung og varm. Vi brukte ikke langbukser, jeg var stor før jeg fikk skibukse.

Vi brukte liv til å holde strømpene oppe + "tantebukser" som var slakke i strikken. Beksømstøvler, muffe og skinnlue var vinterklær. Vi hadde badedrakt strikket av tykt ullgarn! Matroskjole som ble gjort lengre og videre på mystisk vis, passet i flere år! Vi hadde fiskeskinnsko som ikke tålte vann. Turnsko var til hverdagsbruk om sommeren.


Brita Sandberg (f. 1924):

Om vinteren hadde vi barna: Trøye, "liv", hjemmestrikkede strømper, tykke underbukser, skjørt, genser, kåpe, lue, votter og skjerf.

Sommerklær var: kjole, skjørt og bluse.

Klær ble skaffet ved arv, omsøm eller rasjoneringskort i butikkene.


Edel Skramm (f. 1924):

Klær hadde vi ikke mye av, så det ble å bøte og lappe, rekke opp gamle gensere og strikke nye av garnet. Disse genserne kunne bli ganske farverike. Alt det gamle vi hadde av klær på loft og i skap ble sydd om.


Arild Stjernesund (f. 1940):

Mor var flink til å sy. Hun reparerte tøy, sydde om og tok imot søm for andre. Slektninger og venner. byttet tøy seg imellom.


Ingrid Syversen (f. 1929):

Dagligklær var skjørt og genser og kåpe, og om vinteren på fritida strekkbukser og anorakk, og ikke å forglemme rød topplue. Mor var som regel kledd i kjole og selvfølgelig et forkle utenpå. Kåpe var vanlig ytterplagg.

Oms0m var vanlig. Gamle laken ble «fjonge» kjeledresser. En rød bordduk ble forvandlet til kåpe til meg, og fallskjermen som ble sluppet av engelskmennene ble funnet på "Måsan" og sydd om til rynkeskjørt med bredt belte.


Jan Syversen (f. 1934):

Jeg arvet etter eldre brødre og mye ble sydd om.


Liv Teigland (f. 1939):

Undertøy for barn var trøye innerst, noe vi kalte liv med strømpestrikker utenpå trøya, tykke strømper og gode tykke underbukser. Jentene gikk i kjole eller skjørt og alltid kåpe. Om vinteren brukte jeg muffe som hang rundt halsen i en snor - den varmet godt hendene.

Jeg arvet nok noe klær, men nye ble omsydd av gammelt. Gensere og jakker, sokker og strømper ble strikket. Alt klødde. Det ble brukt aviser i støvlene når det var riktig kaldt.


Anonym 2 (f. 1923):

Det var rasjonering og vanskelig å få tak i klær. Mor var flink til å sy. Hun sydde av alt hun kom over. Skotøy var verst å få tak i. Papir- og fiskeskinnssko var på kort.


Anonym 3 (f. 1925):

Sko var særlig vanskelig å få tak i. Fiskeskinnssko med tresåle var vanlig. Om vinteren var det beksøm. Det var mye omsøm av klær. Jeg fikk en flott kåpe av et pledd og drakt av portierer.


Anonym 4 (f. 1928):

Mor var flink til å sy, så det ble mye omsøm. Verst var det med skotøy. Vi hadde "fiskeskinnssko", tresko og et år bare kalosjer. Min bestefar sendte skomerker slik at jeg omsider fikk et par langstøvler. Det var stor lykke.