Kjeldearkiv:Om bygdehistorisk granskning (Eikerminne 1949): Forskjell mellom sideversjoner

i Eiker måtte være av lett sak å skape. Mindre bygder har sine historielag som har skapt bygdemuseer som har en høy rang. På [[Haug prestegård (Øvre Eiker)|Haug gamle prestegård]]s grunn, alt, alt for sent etter den gamle ærverdige prestegårds brann, må Eikers bygdemuseum reise seg. [[Andebu|Annebu]], en avsides liten bygd i det indre av [[Vestfold]], har et slikt bygdemuseum. Vi må være til det innerste av våre hjerter takknemlige for det arbeid de store museer har gjort ved å bevare kulturminner fra våre bygder. Men er det ikke plass ennå til et lite fredet, hellig, sted, viet hjembygdens fortid? Ikke et stort og prunkende museum med bonede gulver og strålende montrer, men et lite, stille sted med minner fra bygdens gamle embedsmanns- bondehjem. Det finnes kanskje ennå på det vidstrakte Eiker et par gamle bygninger som nutiden helst vil rive, og som kan bli et slikt lite sted for minner, ikke overlesset og med merkelapper, bare et gammelt Eiker-hjem. Og kanskje det her kunne bli et værelse med hyller som tok i mot gamle papirer, brev cg opptegnelser i bøker som nå ryddes ut på et pulterkammer og kastes når nye eiere rykker inn, slik som så ofte har skjedd. Jeg mener ikke at gårder hvor slekttradisjoner, lever, skulle avstå sine gårdsarkiv. De er hellige så lenge noen har kjærlighet til dem.<br />

Og her kommer jeg til det neste. Historielaget må ha to litterære oppgaver. Et årsskrift og en ny omfattende «Eikers historie». Års-skriftet måtte bringe små bidrag som ikke fikk plass i Eikers historie. Det måtte kunne ha med seg et hefte av historien. Når jeg sier dette, er det fordi jeg har gjennomgått hele det veldige materiale. Det er mulig å arbeide stykke etter stykke.<br />

<br />

<br />