Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen – Barndom i Rødstuveien (Tor Lars Hansen)

'''Oppvekst på Sinsen i Oslo på 1950 tallet'''.

Etter krigen var det stor bolignød i Oslo og det var nødvendig med flere års botid hvis man ønsket egen bolig. Vi flyttet fra Hønefoss til Oslo via Lille Langerud som lå i Vestre Aker kommune. Foreldrene mine visste at kommunen skulle slås sammen med Oslo og at vi automatisk ville få botid i Oslo.

Rundt 1950 flyttet vi fra rekkehus i landlige omgivelser på Lille Langerud til blokkleilighet på to rom og kjøkken i Rødstuveien på Sinsen. Jeg tror det var et sjokk for mor. Senere ble jeg fortalt at dette var nødvendig på grunn av økonomi og reisetid til Oslo.

Rødstuveien har to boligblokker hvor det må ha bodd 150 barn, er ca 300 meter lang og går mellom Olav Schous vei og Sinsenveien. Jernbanelinja går 30 meter bak blokka hvor jeg bodde og den hadde alt som var spennende: Fellesvaskeri med tørkeskap det var mulig å gjemme seg i, et søppelrom med vannslange og alt det vi kunne finne der, oppganger med gjennomgang fra front til bakside som var perfekt for å leke gjemsel og sisten, tørkebåser på baksiden som kunne brukes til alt fra borg til fengsel og et fyrrom med gatas vaktmester.

De fleste leilighetene var på 45 kvm fordelt på 2-rom og kjøkken. Det fantes også 3 roms leiligheter og 1 roms leiligheter med en liten sovealkove. Jeg tror de fleste barnefamiliene var på fire eller fem personer. Ut fra dagens standard vil de fleste kalle dette trangboddhet, men vi som bodde der syntes det var gode leiligheter, det var sentralfyr, baderom med badekar, toalett og varmt og kaldt vann. Vi var 5 personer og bodde i en 2 roms leilighet. Det ble mer trangbodd hos en venn hvor de var fem personer i en 1 roms leilighet med sovealkove: To personer sov i køyesenger på kjøkkenet, en person i stua og 2 personer i køyesenger i sovealkoven. Store familier og små leilighetene førte til at fritid utenom lekser i stor grad foregikk utendørs og i trappeoppgangene.

Til gata lå det en inngjerdet barnepark, et lite jorde med en bakke som om vinteren var akebakke og sklie og en nedtråkket plen som var perfekt til å kappe land på og å kaste på stikka. Det siste til frustrasjon for den kommunale parkvakten som forsøkte å holde området i orden. Med tanke på offentlig økonomi i dag og på begynnelsen av 50 tallet er det utrolig at Oslo kommune hadde råd til å prioritere parkvakt til oppsyn av fellesarealene.

De fleste i klassen bodde på Schouterassen. Vi var fem fra klassen som bodde i Rødstuveien og lekeområdet vårt var i hovedsak avgrenset av jernbanelinja, Fjellhaug skole, Olav Schous vei og Sinsenveien inkludert et lite jorde nærmer Hasle som ble kalt ”Lille Ola Narr”.

Schouparken med sine store gamle trær lå mellom Schouterassen og Olav Schous vei og var et sentralt friområde for voksne og barn. Av en uforståelig grunn klarte Oslo kommune å bygge et garasjebygg på tomta med et gressdekke på taket som ble en sjelløs erstatning for den gamle parken.

Gatas vaktmester var Johnsen og han var ansvarlig for det meste. Jeg tror han hadde vært maskinist i handelsflåten og husker ham som kortbent og like bred som høy. Han kunne være ganske kontant hvis det var noe som ikke passet, men ungene fikk stort sett være i fred. Hvis vi manglet spenning var det bare å fortelle historier om Johnsen, så var dagen reddet. Vi gjorde ham sikkert strengere enn det han fortjente, spennende historier skulle jo fortelles. En liten historie for å beskrive vaktmester Johnsens måte å ordne opp i situasjoner. To av de store jentene i elleveårsalderen hadde brukt leppestift og skrevet ufint om Johnsen på husveggen. Etter en del detektivarbeid fant han de skyldige og fikk avtalt med foreldrene hva straffen skulle være: I full offentlighet måtte jentene skure ren veggen med Johnsen og alle barna i gata samlet for å se på. I dag ville noen kanskje ha kalt dette et forsøk på innføre gapestokk, men det fungerte - det gjentok seg aldri.

Det var få biler. Allikevel var det enkelte bileiere som mente det var nødvendig med bilalarm. I Olaf Schous vei var det parkert en bil hvor dørhåndtaket på førersiden var koblet til bilhornet. Eieren bodde i 5. etasje og kom alltid ut på balkongen og brukte kjeft når han hørte bilhornet. Dette ble fort kjent og i perioder stod vi nærmest i kø.

Vaktmesteren i naboblokkene lot seg alltid provosere. Hvis noe var forbudt så var det forbudt og overtredelse ble forfulgt med alle midler. Dessverre for ham selv og til glede for alle som kjedet seg var han lett å få med på leken og som regel tapte han - han løp ikke fort nok. Vaktmestersønnen var like ivrig etter å håndheve de vaktmesterlige lover og forordninger og dette medførte enda mer fart og spenning. En gang endte det med finale bak min blokk hvor de forsmedelige balanserte på toppen av tørkebåsene fra bås til bås med vaktmester og assistent løpende inn ut av båsene for å gripe synderne. Til slutt var både barn og voksne tilskuere og kom med tilrop og gode råd. Det var siste gang vi ble forfulgt inn på vårt område.

Folk som var syke bodde oftere hjemme og var i større grad en del av dagliglivet enn i dag. I blokka vår bodde en voksen person som vi kalte Billy Boy. De voksne sa vi skulle la ham være i fred og ikke plage ham da han var syk. Dette var vanskelig da han mente at alt vi gjorde var feil og samtidig brukte grov kjeft og fysisk forsøkte å få tak i oss, noe vi opplevde som en spennende form for sisten og gjemsel. Vi klarte ikke å overse ham og vi var ikke snille. Det endte med at han sto på balkongen i femte etasje og kastet blomsterpotter og annet servise etter oss mens han ropte ”Billy Boy” ut i en verden som ikke hørte ham.

Varselropet ”full mann i gata” gikk hvis det på dagen kom en som var synlig full noe som ofte samlet en huiende ungeflokk. Fikk foreldrene greie på dette ble det grov kjeft og beskjed om å la folk være i fred da vi ikke kunne hvite hvorfor folk drakk.

17. mai ble vi pyntet og påkledd og sluppet ut med en formaning og et hellig løfte om ikke å skitne oss til, et løfte vi bare klarte å holde noen få timer. En forskjell fra i dag var kinaputter som smalt bra alle steder og oppe i alt mulig. Kinaputter var et must både til nyttår, 17. mai og St. Hans og et par stykker kunne ødelegge en postkasse. Jeg vet ikke om det var aldersgrense for salget, men jeg husker det som om alle hadde det, uansett alder.

På 1. mai arrangerte Oslo kommune eller Oslo arbeiderparti festmøte i Sinsen Kino hvor det ble vist film for barn uten nødvendig følge av voksne og da var det liv både i kinokøen og i kinosalen. Jeg husker ikke om Ivo Caprinos dukkefilm ”Veslefrikk med fela” ble vist hvert eneste år, men det er filmen jeg husker så den må ha vart spennende og skummel.

Noen få familier hadde privattelefon. På Schouterrassen var det en telefonboks som dekket hele området og dette medførte et stort press på naboer med dette luksusgodet. I vår oppgang var det to familier med telefon og vi var den ene. Far var offentlig ansatt og hadde et bestemt antall samtaler dekket. Så vidt jeg husker nektet den andre familien konsekvent utlån. Mor syntes ikke at hun kunne si nei til naboer som spurte om å få låne telefon. Til tider kunne det være stor trafikk når far ikke var hjemme, noe som kunne medføre krigsrett når telefonregningen kom. Mors liberale utlån av telefon tok en brå slutt da naboens datter på 13 år delte ut vårt telefonnummer til bekjente. Dette medførte en endelig krigsrett med forbud mot all fremtidig utlån av telefon unntatt ved brann, kritisk sykdom og krig. Jeg tror mor tillempet rettens kjennelse.

Skraphandlerfirmaet Brødrene London lå i Sinsenveien, i bakken ned mot Carl Berners plass, 15 minutter å gå fra Rødstuveien. På en eller annen måte fant vi ut at vi kunne samle inn og selge gamle aviser til skraper’n. Vi gikk i lære hos de store gutta på 10/11 år som sa vi måtte fukte de innerste avisene i bunken fordi skraper’n snøt på vekta. De ansatte hos Brødrene London beholdt alltid maska og tok i mot oss med gravalvor når vi kom tassende med vår lille dragkjerre med tre-fire bunter aviser. De har sikkert fått seg en god latter. Betalingen holdt som regel til en liten is som ofte ble delt tre.

På Schouterassen lå butikkene samlet og det var egne butikker for ”melk og brød”, ”fisk og vilt”, ”kolonial”, ”kjøtt”, ”frukt og tobakk” og ”trikotasje”. Innkjøp til helger og helligdager var et salig kaos med løping og køståing i forskjellige forretninger. Hvis du var så uheldig å bli sendt i butikken på slike dager, ble du borte i et virvar av armer og ben og de voksnes ”min tur!”, ”min tur!”: De voksne tok sjelden hensyn til småfolk som ble borte i mengden og ikke rakke opp til disken.

Jernbanelinja var en sentral del av det å bo i Rødstuveien. Fellesslakteriet lå på Hasle og hadde eget sidespor. Det hendte at slaktedyr klarte å rømme ut på jernbanesporet eller på gatenettet i området rundt Rødstuveien. Når dette skjedde var det en av årets store begivenheter: Slakteriarbeidere med slaktemaske og tau, flokkevis av huiende unger, dyr i panikk og foreldre som ropte at vi måtte holde oss unna og være forsiktige.

NSB benyttet damplokomotiv. Fra Bryn- til Grefsen stasjon er det en lang og kraftig stigning og om høsten og vinteren var det ofte ising på skinnegangen noe som medførte at lokomotivene mistet fart og kunne begynne å slure. Dette skjedde som regel mellom Rødstuveien og Olav Schous vei. Jeg har et fascinerende og skremmende bilde av Bergenstoget som står fast på grunn av ising på skinnegangen: Hjulene som slurer og lager gnister mot skinnene, sylinderne som freser hvit damp, støtvis svart røyk fra skorsteinen, bråk, rumling, lyden av sand som slippes på skinnegangen, passasjerer som henger ut av vinduene og finalen hvis vi var heldige, ankomst av hjelpelokomotiv enten fra Grefsen stasjon eller Østbanen.

Ved Fjellhaug skole går Sinsenveien i bro over jernbanen. Tidligere lå broen lavere enn dagens og den hadde et fremspring på undersiden. Manndomsprøven var å ligge på dette fremspringet og se ned i skorsteinen på lokomotivet og bli innhyllet i røyk når det passerte. Nsb’s ruteplan må ha vært vesentlig romsligere den gangen: Det hendte at lokførerne ble oppmerksomme på oss, saknet farten og truet med politi. Når det skjedde løp vi hjem og turde ikke gå ut på flere dager.

Sentralfyrene på Sinsen var på begynnelsen av 50-tallet kullfyrte og dette sammen med damplokomotivene medførte mye sot. Vi hadde tørkebalkong mot jernbanen og jeg husker at vi måtte avpasse tøytørking med togtidene da sotnedslaget ofte kom i form av store flak.

Sammen med våren kom kommunens feiebil og sprøytebil. Først kom feiebilen, så kom sprøytebilen og så kom vi i Tarzanbadebukser.

Noe av det godteriet som stod høyest på ønskelista var tyggegummi, men det var ikke noe vi fikk uten videre. Når det var takarbeider ble det benyttet et svart stoff vi kalte bajabek og dette tygget vi når det var stivnet. Vi ble aldri advart mot stoffet så de voksne må sett det som ufarlig. En gang kom jeg hjem tyggende på en ekte tyggegummi og mor spurte hvor den kom fra. Jeg svarte glad og lykkelig at hun kunne bare ta det med ro, tyggegummien var helt ny, jeg hadde akkurat sett at mannen spyttet den ut av bilen.

Den første aleneturen til sentrum ble foretatt sommeren 1954 eller våren 1955. En av oss hadde vært på feriekoloni og fortalt om lykken med pannekaker og ertersuppe. Vi var tre venner som ble utstyrt med kr 1,00 til dekning av ertersuppe og reisepenger. Med formaning om å reise rett til byen og rett hjem tok vi trikken ut i den store verden, inntok Kaffestova på Stortorget med verdensvant mine og bestilte tre porsjoner med ertersuppe a kr. 0,65. Vi rakk så vidt over bordkanten, skjeene var store som spader og bena nådde ikke til gulvet. Vi må ha vært et syn for guder for betjeningen og de andre gjestene.

Idrettsklubber, musikkorps og speideren var blant mulighetene for organisert fritidsaktivitet. For egen del falt valget på speidertroppen ”2. Hasle” som holdt til i en utrangert buss påsatt utvendig trepanel. Speiderhytta lå i Båhusveien på en gudsforlatt plass mellom jernbanebroene. Vi syntes det var tøft med uniform, troppsmøter, patruljemøter og spennende hytte- og telturer.

Jeg kan ikke huske vi hadde noe forhold til innholdet av begrepet ”mobbing”. Da det var mange barn og nesten all lek foregikk utendørs, var det alltid noen å være sammen med. Det var selvsagt krangling og knuffing for å vise revir, men i de fleste tilfellene var alt på skinner i løpet av en dag eller to. Det var alltid grupper som samtidig lekte alt fra slåball til cowboy og indianer. Barn og voksne godtok sannsynligvis mer av hverandre i sosialt samvær enn i dag For gutter på min alder var det nok mest populært å leke ”sisten”, ”gjemsel”, ”pøs”, ”danka”, ”slåball” og ”cowboy og indianer”. ”Cowboy og indianer” lekte vi i området rundt blokka, på Fjellhaug skole hvor det var et ekstra spenningsmoment: En sint vaktmester og på ”Lille Ola Narr”. Mye av leken gikk med til å krangle om hvem som var død og jukset med å telle til 50. Det var alltid plaster på knær og albuer.

På grunn av trangboddhet satt vi ofte og lekte i trappeoppgangen. Dette ble som regel godtatt av de voksne selv om vi ikke var lydløse. Monopol og kortspillet gnav var det store hittet. Når vi spilte monopol hendte det at det ble innført nye spilleregler som for eksempel ”bankran”. Det ble selvsagt gjort under høylytte protester men nesten alltid godtatt avhengig av hvem som eide pillet og hvem som var toneangivende i gjengen.

I 1954 læret jeg meg selv å sykle i rammen på en for stor sykkel i den gamle Schouparken noe som åpnet en ny verden. Etter hvert ble det mange sykkelturer uten foreldre, blant annet til Maridalen, ”Stemmer’n” på Grodrud, Fornebu og andre steder. Den mest spennende turen før syklingen hadde satt seg var turen til teglverket på Hovin som vi kalte ”Trallene”. Her lå det alltid masser av kasserte blomsterpotter som vi solgte til foreldre og besteforeldre. I tillegg var teglverksområdet et spennende sted å gå på oppdagelsesjakt intil vi ble jaget vekk med trussel om politi. Den lengste sykkelturen hadde jeg på slutten av 50 tallet da tre av oss syklet fra Rødstuveien til Tønsberg over Moss. Trafikken langs Mosseveien var ikke større enn på dagens lokalveier og nesten uten tungtansport.

Om vinteren var det aking og snøballkrig. Akebrett av stål var til salgs, men de fleste måtte nøye seg med papplater eller et tyvlånt feiebrett hjemmefra. De heldige hadde rattkjelke som i praksis bare kunne brukes på veldig fast snø eller holke, det vil si på bilvei. Selv om det var liten biltrafikk gjorde dette rattkjelkene til et farlig leketøy om vinteren. Vi som bodde i Rødstuveien akte med rattkjelke i Olav Schous vei, på gangstiene og i Sinsenveien. Hvis strøbilen ikke hadde kjørt var det tøffest å starte akingen på jernbanebrua ved Fjellhaug skole og ned Sinsenveien til støperiet A.P. Foss. Det var bratt, ca 700 meter langt og med en skarp høyre- og venstresving. Det kunne være ti rattkjelker samtidig i hele veiens bredde og det gikk fort. Selv om trafikken var ubetydelig er det merkelig at ingen ble alvorlig skadet.

Vi fant patronhylser med tennhette i området. Årsaken var sannsynligvis etterladenskaper fra krigen og nærheten til militærleieren i Lørenveien. Patronhylsene var populære da vi kunne antenne dem ved å slå på knallhettene med en stein. For å få et kraftigere smell hendte det at vi klemte sammen hylseåpningen. Det var aldri noen reaksjon fra de voksne selv om de må ha visst hva holdt på med. Alt foregikk åpenlyst på fortauet og det var ikke lydløst.

På en eller annen måte fikk vi tak i nitratfilm som vi brukte til å lage røykbomber. Det var ingen voksne som fortalte oss hvor giftig røyken var, de visste det sannsynligvis ikke selv. I perioder var oppgangene på Sinsen plaget av røykbomber som ble lagt i trappeoppgangene hvoretter humørsprederne ringte på til alle leilighetene.

Kombinasjonen av vår, tørt gress, barn og fyrstikker var en sikker vinner og en garantert frustrasjon for de voksne. Om våren var det alltid en bråtebrann et eller annet sted og disse var som fluepapir på oss, enten for å delta eller for å være med å slokke. Hvis ting kom ut av kontroll og finalen ble ankomst av brannvesenet med fulle sirener var vi ikke særlig høye i hatten - da gikk vi som regel i dekning.

På Sinsen bodde det mennesker fra alle sosiale lag og dette førte sikkert til store forskjeller i opplevelsen av ferien for den enkelte. For egen del ble sommeren delt mellom det å være hjemme, bærtur til Sokna på et lasteplan med påmonterte benker og et leskur og ferie i Valdres. Jeg hadde en fiskegal far noe som medførte at vi to uker hver sommer fra 1948 leide et hus på en gård i Hølera. I ettertid tror jeg disse feriene må ha vært mors skrekk, å tilbringe to uker hver sommer i et hus uten komfort og bare ha pinnestoler med treseter å sitte på. Hun holdt ut i alle år fordi vi andre hadde det bra. Hun hørte sannsynligvis til den siste generasjon mødre som syntes at far og barn skulle komme i første rekke.

Hendelser på 50 tallet som sannsynligvis ikke vil gjenta seg:

• Punktlisteelement

En gang i uke kom salgsbilen fra Kristiania Brødfabrikk med sjåfør iført lagerfrakk, fredrikstadlue og pengeveske i kryss over skulderen og som solgte en kake vi kalte ”topp” og vørterkake.

• Punktlisteelement

Kniv og saksesliperen som kom en gang i året og arbeidet på medbrakt slipestein.

• Punktlisteelement

Gatesangeren som fikk betaling kastet ned innpakket i papir.

• Punktlisteelement

Kaffebønner som ble pakket inn i matpapir og knust med et kjevle i mangel av kaffekvern.

• Punktlisteelement

Margarin som ble blandet med smør til bruk om søndagene.

• Punktlisteelement

En mormor som var født i Vik i Sogn som spådde i kaffegrut og sang stev.

• Punktlisteelement

Syltetøy av grønne tomater og appelsinskall med lite sukker.

• Punktlisteelement

Melkeflasker med fløtetopp som ble benyttet som kaffefløte.

• Punktlisteelement

Syltetøy med mugg som ble skrapt av og kokt opp.

• Punktlisteelement

Beksømstøvler som altmuligskotøy om vinteren.

• Punktlisteelement

Kjøp av ski direkte fra Østbys Skifabrikk i Trondheimsveien, den lokale skifabrikken.

• Punktlisteelement

Dørselgerne som kom om våren og solgte grytevisper av bjerkeris.

• Punktlisteelement

Bilen med isblokker og mannen som bar isblokker holdt fast på skulderen med en stor jernkrok til den ene i oppgangen som hadde noe så avansert på kjøkkenet som et isskap.

• Punktlisteelement

Opplevelsen av en helt ny smak: Den himmelske søtsmaken fra hermetisk fersken og ananas. Av en eller annen grunn ble hermetisk frukt solgt i frukt og tobakksforretningen på Schouterrassen og ikke i kolonialforretningen.

• Punktlisteelement

Å sitte på fanget til voksne og høre på radiohørespillet ”Paul Temple og den røde hånd” med etterfølgende problemer med å sove og mareritt.

• Punktlisteelement

Å kjøpe kandissukker på tråd i isenkramforretningen