Kjeldearkiv:Oskar Braaten: Fra mine gutteår på Sagene: Forskjell mellom sideversjoner

Det første jeg kan huske, det er fra den krokete, koselige delen av Sandakerveien som går fra Sagene skole og opp til Torshovgata. Sandakerveien, der det i min barndomstid lå slike gamle, små trehus som «Labakken» og «Nestingen» og «Brand bakken» og «Smedgården» og «Nommer tolv)> og «Reuter’ gården» og hva de nå hette alle sammen. De fleste av disse småhusene ligger der nå forresten den dag i dag. Men nå skal de vel snart rives. For disse moderne funkisbyggene bar tatt til å bli temmelig nærgående og nesevise i det siste. Så det varer vel ikke så lenge før Sandakerveien blir likeså snorrett og kjedelig som alle de andre gatene i byen.  

Jeg husker ikke enten jeg ble lei meg eller glad, jeg husker bare at jeg gikk bort i kroken etter den blå trillebøra mi, jeg gav meg til å fylle den med alle rikdommene mine. Jeg hadde en trehest uten hode og hale, jeg hadde en «leamann» og en badeengel og en hestesko, jeg krøp under senga etter en død gråspurv jeg hadde gjemt der, alt måtte jo være med. Lokk opp døra! sa jeg. Du skal vel ikke gå ut? sa mor. — Vi skal jo fløtta! sa jeg. — Ja, men ikke før om fjorten dager! sa mor. Men hva er det for noe stygt du har der? — Det er en pen fugl jeg har finni på gata! sa jeg. — Du får ikke lov til å kaste’n, kanskje han blir levanes igjen i morra! Men mor hadde alt kastet spurven ut gjennom vinduet. Vi kan da ikke ta den med til «Hjemmet»! sa hun. — Skal vi fløtta til «Hjemmet»? sa jeg. Jeg gråt. — Jeg vil ikke bo i «Hjemmet» for det er en gutt der som kaller meg for oskefis! sa jeg. — Fy deg, du skal ikke banne! sa søster. —  

Jeg må i parentes få opplyse at «Hjemmet» er en veldig murgård på hjørnet av Sandakerveien og Holsts gate (Holsts gate nr. 2).  

Så en dag skranglet en arbeidsvogn med møbler nedover mot «Hjemmet» som lå på den andre siden av gata straks nedenfor. Jeg ruslet etter med trillebøra, alle de små kameratene mine fulgte meg. De spurte og de grov, men jeg svarte dem ikke, hva hadde jeg med dem å gjøre nå, kunne de ikke gå hjem til de stakkars små husene sine, visste de ikke å for en kar jeg var, jeg som skulle bo i den største gården på hele Sagene? Men da vogna svingte inn gjennom porten til «Hjemmet», var jeg ikke så kry lenger. Det yrte av unger i gården, de flokket seg om vogna, de kløv opp på lasset eller hang seg bakpå, en jentunge korn og ville se på leamannen min. Da snudde jeg meg mot vennene mine som stod igjen ute på fortauet og glodde langt etter meg, jeg ville romme ut til dem, men da kom det gudskjelov et menneske i porten. Det var a mamma.

Det ville være jålete av meg å late som jeg husker alt fra den første tiden jeg bodde i «Hjemmet». Men så mye husker jeg, at den leiligheten vi hadde fått nå, var så mye lysere enn der vi hadde holdt til før. Vi bodde i tredje etasje med vindu rett ut mot «løkka», de panelte veggene var så nydelige og lyserøde som tynn søtsuppe. Og kjøkkenet vårt da! Med Spring og vask og kjøkkenbenk og andre fine greier! Ja, jeg skryter vel kanskje litt når jeg sier «vårt» om kjøkkenet, vi eide det ikke alene, vi var to familier om å dele det. Vi hadde hver vår vegg med hver vår tallerkenrekke, og disse veggene pyntet vi med vårt fineste blikktøy. Vi hadde hvert vårt rom i kjøkkenbenken og i skapet, vi hadde hver vår brøddunk bak døra. Vi hadde riktignok bare én komfyr, men det var to ilegg i den, vi hadde hver vår ovnsdør, så det var sannelig ingen mangel. Det kunne jo hende at det ble litt trangt ved komfyren når begge familiene skulle stelle maten på én gang, men de voksne tok det gjerne med ro. Verre var det når vi barna skulle koke og steke — og det måtte vi jo som oftest, så maten kunne stå ferdig til foreldrene våre kom hjem til middag. Da ble plassen nokså snau mangen gang. De andre ungene krevde sin plass, og vi krevde vår. Vi skubbet og puffet hverandre for å komme inntil, ja vi sloss kanskje titt også. Og nåde den som satte et kjørel på den siden av komfyren som ikke hørte ham til! Var vi riktig uvenner, hendte det at vi delte kjøkkenet i to med en strek tvers over gulvet med støvlehælen, og så dyttet vi hverandre til hver vår side og passet nøye på at ingen kom over streken. Det var litt kjedelig for meg, for jeg fikk bestandig den siden av kjøkkenet som var lengst borte fra komfyren. Nå slokte visst varmen også! Og nå var klokka snart ett! Ja, nå begynte folk alt å komma i trappa! Da ble jeg tatt til nåde igjen, de andre hjalp meg selv med å puste på varmen. Og potetene ble bestandig ferdige. —  

Vi som er voksne, vi har god grunn til å syns synd på barna som skal være nødt til å vokse opp i enkelte av strøkene i slike storbyer som Oslo. Ungene har nesten ingen andre steder å gjøre av seg enn å holde seg i portrom og trange, skyggefulle gårdsplasser, de må leke omkring søplekassene. — Det er bare det gode med det at ungene sjøl heldigvis ikke skjønner hvor galt dette er. De trives de, og har det moro likevel. Portrommene og kjellertrappene er fulle av merkelige eventyr.  

Det skulle bare mangle at de ville bo andre steder enn i byen! Men vi voksne vet som sagt hvor ille det er. Og verre er det nå, enn noen gang for. For nå kan ungene snøtt stikke nesa utenfor porten uten å risikere å bli kjørt ned av biler og trikker.  

Slik hadde vi det gudskjelov ikke på Sagene da jeg var gutt. Gatene lå og døste og halvsov, bare en sjelden gang ru! let en vogn forbi. Vi hadde «løkka» og «tomta» og «myra» å tumle oss på, vi kunne gå opp i «kulpen» og bade, vi kunne ta med oss mat og gå på landtur til «Mailund». Men gjorde vi det så svært ofte? Nei, vi holdt oss merkelig nok mest innenfor porten den tiden også. Og det gildeste stedet vi visste, var nettopp søplekassa! Oppå den satte vi oss, så mange som kunne få plass. Jentene med dokkelappene sine, vi guttene med knappeposene og hyppen. Men så var det noe til søplekasser også! Ikke slike små, firkantete sinkbøtter som står i gårdsrommene nå til dags. Nei, søplekassa i «Hjemmet» var diger som et lite hus, det var plass til en hel bråte av oss oppe på lokket. De voksne fortalte at lokket hadde løftet seg varsomt opp en morra og et ansikt hadde tittet ut gjennom sprekken. Et skjegget, svart ansikt. Det var en fillepeller som hadde vært trett og tatt seg en lur på morrakvisten. Men slikt kunne ikke noen gjøre i ei søplekasse nå. Så verda går ikke bare framover!  

— Ja, vi holdt oss mest i gården: vi slo snurrebass og gikk på stylter, vi klinket og lekte hauk og due og trillet ball-i-hatt. Men så kunne det jo hende at en ble sulten eller at det var andre ting i veien. Hva gjorde vi da? Sprang vi opp til a mamma? Nei. Det var bare å stille seg med ryggen mot skjulveggen og rope opp mot et av vinduene, til et ansikt viste seg. — Å er det? sa det der oppe. — Mamma, du må kaste ned nøklen og to støkker mat! svarte det. Og straks etter suste en pakke i avispapir ut gjennom vinduet.  

— — —  

— Men det var mange av oss som hverken hadde far eller mor hjemme om dagen. De drog ut tidlig om morgenen. Fabrikken hadde bruk for dem fra klokka seks. Barna fikk ligge igjen alene.  

Jeg begriper nesten ikke hvordan vi greide oss den tiden. Mødrene våre skar mat til oss og satte kaffekjelen på den varme komfyren før de gikk. Om vinteren satte de kjøkkenlampa på bordet foran senga og vekket oss. — Du må ikke forsova deg! sa de. Og vi svarte i ørska og sovnet inn på nytt før de var ute gjennom døra. Til vi f6r opp og glante vettskremt på klokka. Skolen! Vi skulle være på skolen klokka åtte, og nå manglet den bare et kvarter! Det var å slenge på seg klærne og rive med seg bøkene og skolematen. — Og det var ikke så fri: ofte vi kom for sent.  

— — — Men livet var nå ikke bare skole og lek, vi hadde da litt nyttig å pusle med også, vi hadde for eksempel matspannene. Matspannene, spor De? Ja, matspannene! Middagshvilen på fabrikkene varte bare en time, og det var ikke alle som brydde seg om å gå hjem i den korte tiden. Det var ungkarer og barnløse som ingenting hadde hjemme å gjøre, og det var mange som bodde langt unna. Og da måtte de jo ty til matspannene og kokekonene. Vi hadde minst én i hver gate, vi hadde én i «Hjemmet», og vi hadde én lenger oppe i Sandakerveien. Tidlig på formiddagen begynte de å koke i digre kar, klokka tolv stod de fulle spannene i rekke og rad i entréen deres og helt ut i trappa. Spannene var delt i to, den underste delen var til suppe, den øverste til «ettermat», de var heftet sammen med en rem til å bære i. Og så var det å ta disse matspannene og springe nedover til «Sømmen» og «Hjula» og «Graah». I førsten greide vi ikke å få med oss flere enn et par spann i hver hand, men vi øvde oss opp og ble flinkere og flinkere, de likeste av oss kunne spurte nedover gata med en åtte-ti spann uten å slå ut en dråpe. Og nede i forhallen på fabrikkene satte vi spannene fra oss og fløy av gårde etter nye. Det verket nok litt i armene når sjauen var over, men vi tjente penger. Vi hadde ti øre uka for hvert spann, og det ble jo en liten skilling. Og det kunne være godt å få lagt noen kroner til side til konfirmasjonen.  

— Stakkars fattige barn! sier De kanskje. Tenk å slite slik for et par kroner!