Kjeldearkiv:Oskar Braaten: Fra mine gutteår på Sagene

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 28. jun. 2012 kl. 09:58 av Vidariv (samtale | bidrag) («luft»)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Fra mine gutteår på Sagene (fra Verker bind VI, Fortellinger)

Det første jeg kan huske, det er fra den krokete, koselige delen av Sandakerveien som går fra Sagene skole og opp til Torshovgata. Sandakerveien, der det i min barndomstid lå slike gamle, små trehus som «Labakken» og «Nestingen» og «Brand bakken» og «Smedgården» og «Nommer tolv)> og «Reuter’ gården» og hva de nå hette alle sammen. De fleste av disse småhusene ligger der nå forresten den dag i dag. Men nå skal de vel snart rives. For disse moderne funkisbyggene bar tatt til å bli temmelig nærgående og nesevise i det siste. Så det varer vel ikke så lenge før Sandakerveien blir likeså snorrett og kjedelig som alle de andre gatene i byen.

Jeg har de første minnene mine fra «Nommer tolv», det aller minste av alle de små trehusene der i Sandakerveien. Vi bodde der fra det første leveåret mitt, til jeg var i seksårsalderen. Det ørvesle huset ligger en tre-fire meter innenfor fortauet, med et stakitt til gata og en vannpost like innenfor gjerdet. Den vannposten har jeg god grunn til å huske. Vi var aleine hjemme, søster mi og jeg, det måtte være ut på vinteren, for mor hadde lagt i koksovnen før a gikk, den stod heit og gloraud bortved brannmuren. Det var vel tidlig på formiddagen tenker jeg, for jeg hadde så vidt stått opp, men jeg hadde ikke kledd på meg ennå. Jeg stod i bare under- tøyet bortved ovnen og lekte med en ulltråd — jeg stakk den gjennom lufthullet til den tok til å gløde, og så svingte jeg den rundt så det ble en lysende stripe etter den. Det var visst vakkert. Men så tok det selvfølgelig varme i klærne mine, hele gutten stod i lys lue, det kunne blitt et enda vakrere syn, dersom ikke min søster hadde tatt meg i armen og dratt meg ut til vannposten og satt spruten på. Gutten ble reddet. Men ikke undertøyet. Og ikke ulltråden heller. Jeg fant meg en ny en, sjølsagt, da jeg hadde fått på meg nytt, tørt tøy. For brent barn skyr aldri ilden. —

Nåja. Vannposten står på det samme stedet den dag i dag. Og jeg synes det lukter brent flanell hver gang jeg går forbi. Så var det en dag at det hendte noe i det vesle rommet vårt. Mor kom hjem og fortalte at vi skulle flytte, vi skulle ikke bo her lenger.

Jeg husker ikke enten jeg ble lei meg eller glad, jeg husker bare at jeg gikk bort i kroken etter den blå trillebøra mi, jeg gav meg til å fylle den med alle rikdommene mine. Jeg hadde en trehest uten hode og hale, jeg hadde en «leamann» og en badeengel og en hestesko, jeg krøp under senga etter en død gråspurv jeg hadde gjemt der, alt måtte jo være med. Lokk opp døra! sa jeg. Du skal vel ikke gå ut? sa mor. — Vi skal jo fløtta! sa jeg. — Ja, men ikke før om fjorten dager! sa mor. Men hva er det for noe stygt du har der? — Det er en pen fugl jeg har finni på gata! sa jeg. — Du får ikke lov til å kaste’n, kanskje han blir levanes igjen i morra! Men mor hadde alt kastet spurven ut gjennom vinduet. Vi kan da ikke ta den med til «Hjemmet»! sa hun. — Skal vi fløtta til «Hjemmet»? sa jeg. Jeg gråt. — Jeg vil ikke bo i «Hjemmet» for det er en gutt der som kaller meg for oskefis! sa jeg. — Fy deg, du skal ikke banne! sa søster. —

Jeg må i parentes få opplyse at «Hjemmet» er en veldig murgård på hjørnet av Sandakerveien og Holsts gate (Holsts gate nr. 2).

Så en dag skranglet en arbeidsvogn med møbler nedover mot «Hjemmet» som lå på den andre siden av gata straks nedenfor. Jeg ruslet etter med trillebøra, alle de små kameratene mine fulgte meg. De spurte og de grov, men jeg svarte dem ikke, hva hadde jeg med dem å gjøre nå, kunne de ikke gå hjem til de stakkars små husene sine, visste de ikke å for en kar jeg var, jeg som skulle bo i den største gården på hele Sagene? Men da vogna svingte inn gjennom porten til «Hjemmet», var jeg ikke så kry lenger. Det yrte av unger i gården, de flokket seg om vogna, de kløv opp på lasset eller hang seg bakpå, en jentunge korn og ville se på leamannen min. Da snudde jeg meg mot vennene mine som stod igjen ute på fortauet og glodde langt etter meg, jeg ville romme ut til dem, men da kom det gudskjelov et menneske i porten. Det var a mamma.

Det ville være jålete av meg å late som jeg husker alt fra den første tiden jeg bodde i «Hjemmet». Men så mye husker jeg, at den leiligheten vi hadde fått nå, var så mye lysere enn der vi hadde holdt til før. Vi bodde i tredje etasje med vindu rett ut mot «løkka», de panelte veggene var så nydelige og lyserøde som tynn søtsuppe. Og kjøkkenet vårt da! Med Spring og vask og kjøkkenbenk og andre fine greier! Ja, jeg skryter vel kanskje litt når jeg sier «vårt» om kjøkkenet, vi eide det ikke alene, vi var to familier om å dele det. Vi hadde hver vår vegg med hver vår tallerkenrekke, og disse veggene pyntet vi med vårt fineste blikktøy. Vi hadde hvert vårt rom i kjøkkenbenken og i skapet, vi hadde hver vår brøddunk bak døra. Vi hadde riktignok bare én komfyr, men det var to ilegg i den, vi hadde hver vår ovnsdør, så det var sannelig ingen mangel. Det kunne jo hende at det ble litt trangt ved komfyren når begge familiene skulle stelle maten på én gang, men de voksne tok det gjerne med ro. Verre var det når vi barna skulle koke og steke — og det måtte vi jo som oftest, så maten kunne stå ferdig til foreldrene våre kom hjem til middag. Da ble plassen nokså snau mangen gang. De andre ungene krevde sin plass, og vi krevde vår. Vi skubbet og puffet hverandre for å komme inntil, ja vi sloss kanskje titt også. Og nåde den som satte et kjørel på den siden av komfyren som ikke hørte ham til! Var vi riktig uvenner, hendte det at vi delte kjøkkenet i to med en strek tvers over gulvet med støvlehælen, og så dyttet vi hverandre til hver vår side og passet nøye på at ingen kom over streken. Det var litt kjedelig for meg, for jeg fikk bestandig den siden av kjøkkenet som var lengst borte fra komfyren. Nå slokte visst varmen også! Og nå var klokka snart ett! Ja, nå begynte folk alt å komma i trappa! Da ble jeg tatt til nåde igjen, de andre hjalp meg selv med å puste på varmen. Og potetene ble bestandig ferdige. —

Vi som er voksne, vi har god grunn til å syns synd på barna som skal være nødt til å vokse opp i enkelte av strøkene i slike storbyer som Oslo. Ungene har nesten ingen andre steder å gjøre av seg enn å holde seg i portrom og trange, skyggefulle gårdsplasser, de må leke omkring søplekassene. — Det er bare det gode med det at ungene sjøl heldigvis ikke skjønner hvor galt dette er. De trives de, og har det moro likevel. Portrommene og kjellertrappene er fulle av merkelige eventyr. Det skulle bare mangle at de ville bo andre steder enn i byen! Men vi voksne vet som sagt hvor ille det er. Og verre er det nå, enn noen gang for. For nå kan ungene snøtt stikke nesa utenfor porten uten å risikere å bli kjørt ned av biler og trikker.

Slik hadde vi det gudskjelov ikke på Sagene da jeg var gutt. Gatene lå og døste og halvsov, bare en sjelden gang ru! let en vogn forbi. Vi hadde «løkka» og «tomta» og «myra» å tumle oss på, vi kunne gå opp i «kulpen» og bade, vi kunne ta med oss mat og gå på landtur til «Mailund». Men gjorde vi det så svært ofte? Nei, vi holdt oss merkelig nok mest innenfor porten den tiden også. Og det gildeste stedet vi visste, var nettopp søplekassa! Oppå den satte vi oss, så mange som kunne få plass. Jentene med dokkelappene sine, vi guttene med knappeposene og hyppen. Men så var det noe til søplekasser også! Ikke slike små, firkantete sinkbøtter som står i gårdsrommene nå til dags. Nei, søplekassa i «Hjemmet» var diger som et lite hus, det var plass til en hel bråte av oss oppe på lokket. De voksne fortalte at lokket hadde løftet seg varsomt opp en morra og et ansikt hadde tittet ut gjennom sprekken. Et skjegget, svart ansikt. Det var en fillepeller som hadde vært trett og tatt seg en lur på morrakvisten. Men slikt kunne ikke noen gjøre i ei søplekasse nå. Så verda går ikke bare framover!

— Ja, vi holdt oss mest i gården: vi slo snurrebass og gikk på stylter, vi klinket og lekte hauk og due og trillet ball-i-hatt. Men så kunne det jo hende at en ble sulten eller at det var andre ting i veien. Hva gjorde vi da? Sprang vi opp til a mamma? Nei. Det var bare å stille seg med ryggen mot skjulveggen og rope opp mot et av vinduene, til et ansikt viste seg. — Å er det? sa det der oppe. — Mamma, du må kaste ned nøklen og to støkker mat! svarte det. Og straks etter suste en pakke i avispapir ut gjennom vinduet.

— — —

— Men det var mange av oss som hverken hadde far eller mor hjemme om dagen. De drog ut tidlig om morgenen. Fabrikken hadde bruk for dem fra klokka seks. Barna fikk ligge igjen alene.

Jeg begriper nesten ikke hvordan vi greide oss den tiden. Mødrene våre skar mat til oss og satte kaffekjelen på den varme komfyren før de gikk. Om vinteren satte de kjøkkenlampa på bordet foran senga og vekket oss. — Du må ikke forsova deg! sa de. Og vi svarte i ørska og sovnet inn på nytt før de var ute gjennom døra. Til vi f6r opp og glante vettskremt på klokka. Skolen! Vi skulle være på skolen klokka åtte, og nå manglet den bare et kvarter! Det var å slenge på seg klærne og rive med seg bøkene og skolematen. — Og det var ikke så fri: ofte vi kom for sent.

— — — Men livet var nå ikke bare skole og lek, vi hadde da litt nyttig å pusle med også, vi hadde for eksempel matspannene. Matspannene, spor De? Ja, matspannene! Middagshvilen på fabrikkene varte bare en time, og det var ikke alle som brydde seg om å gå hjem i den korte tiden. Det var ungkarer og barnløse som ingenting hadde hjemme å gjøre, og det var mange som bodde langt unna. Og da måtte de jo ty til matspannene og kokekonene. Vi hadde minst én i hver gate, vi hadde én i «Hjemmet», og vi hadde én lenger oppe i Sandakerveien. Tidlig på formiddagen begynte de å koke i digre kar, klokka tolv stod de fulle spannene i rekke og rad i entréen deres og helt ut i trappa. Spannene var delt i to, den underste delen var til suppe, den øverste til «ettermat», de var heftet sammen med en rem til å bære i. Og så var det å ta disse matspannene og springe nedover til «Sømmen» og «Hjula» og «Graah». I førsten greide vi ikke å få med oss flere enn et par spann i hver hand, men vi øvde oss opp og ble flinkere og flinkere, de likeste av oss kunne spurte nedover gata med en åtte-ti spann uten å slå ut en dråpe. Og nede i forhallen på fabrikkene satte vi spannene fra oss og fløy av gårde etter nye. Det verket nok litt i armene når sjauen var over, men vi tjente penger. Vi hadde ti øre uka for hvert spann, og det ble jo en liten skilling. Og det kunne være godt å få lagt noen kroner til side til konfirmasjonen. — Stakkars fattige barn! sier De kanskje. Tenk å slite slik for et par kroner! Fattige? Nei, vi var ikke fattige! Det var vel ingen overflod av noen ting, men jeg kjenner ingen av dem jeg vokste opp sammen med, som tenkte over at de manglet noe. Nei, vi var ikke fattige. Men vi så mange som var det. Nesten hver dag gikk det tiggere på dørene, og de bad sjelden uten å få. Var ingen av foreldrene våre hjemme, smurte vi noen brødskiver og stakk borttil dem. — Vi ga en tigger litt mat! sa vi da mor kom hjem. Stakkar, det var bra, vi kan takke Gud, vi som ikke er fattige! sa mor. — — Det stod benker rundt den nederste enden av gårdsplassen i «Hjemmet» den gangen jeg bodde der. Der satt karene og røkte om sommerkveldene, og dit kom også konene med håndarbeidet sitt, eller med den minste ved brystet. Og så måtte selvfølgelig vi ungene også holde til der. Og praten gikk. De som var innflyttere fortalte om hvor gildt det var hime i den bygda de kom fra. De som var født her i byen mente på at et penere sted en Sagene fantes det nå ikke! Reis him att da vel, når det er så gromt der! sa de. — Vi lærte mye disse kveldene, vi ungene. Vi ble godt kjent med Sagene i gamle dager, og med bygdene omkring. Vi lærte kanskje også meget som vi ikke burde lære. Det var helst når det led litt ut på kvelden, og konene hadde gått opp. Da kom skrønene! — Og de kunne være nokså drøye mange ganger. Det kunne være mangt å fortelle om fra sommeren. Jeg kunne snakke om bærturene våre til Grefsenåsen, når vi drog oppover i solsteiken den halve mila med noen blikkspann som var nesten likså store som vi sjøl, og som vi kanskje fikk pelle en liter blåbær eller halvannen i, om vi holdt på hele ettermiddagen. Jeg kunne snakke om hvordan vi fløy på tømmerstokker på Maridalsvannet og jompa uti, så det var rart vi ikke ble der for bestandig. Jeg kunne fortelle om de store krigene på Sagene, da gutta fra begge sidene av Akerselva møtte hverandre oppved Myra og gikk på hverandre og sloss, så de kom hjem med både blå øyer og fillete klær, og kanskje fikk en ekstra omgang med juling hjemme. Gutta sloss ikke akkurat fordi de var større sinte på hverandre, men noe måtte de jo finne på for å få tiden til å gå. Sommerferien for eksempel, kunne være nokså lang. Det var jo ikke så mange av oss som kom på landet den gangen. For feriekolonier hadde de så vidt tatt til med. Men sommeren gikk jo på en måte likevel. Og når den var slutt, som kom vinteren. Og den kunne mange ganger bli nokså lang, den også! Ja, de lange vinter-ettermiddagene! Sporten betydde ikke så mye for barna den gangen som nå. Iallfall ikke for oss i «Hjemmet». Det var nok enkelte av oss som hadde køyter. Og et par gutter hadde visst ski også. Men ellers greide vi oss godt med tønnestaver som vi spikret en rem eller hyssing over til påbinding. Det gikk aldeles utmerket. Vi falt rett som det var! — Kjelker var det også nokså smått med. Noen hadde «slodde». Sloddene var spikret sammen av to fjøler til meier og en til sete. De var ikke pene, jeg ville ikke eie en slik slodde! — Jeg risikerte ikke å få noen heller, forresten. Jeg hadde ingen til å lage en til meg. — Jeg hadde nå for resten ikke kjelke heller da — om vi endelig skal tale om det. — Nei, sporten betydde ikke så mye for oss. Når de lange, mørke vinterettermiddagene kom, da gikk vi på besøk til hverandre, vi som var alene hjemme. Krøp sammen og ventet på kvelden da foreldrene våre skulle komme. Tiden var så lang, så lang. Vi gjorde det vi kunne for å korte den. Vi leste indianerfortellinger og hyppet og fortalte skrøner som vi hadde hørt av de voksne om sommerkveldene. Vi gjorde kanskje mange gale ting også — ting som aldri hadde falt oss inn, om vi hadde hatt far eller mor hos oss. Men dem hadde vi ikke. Fabrikken hadde kjøpt dem. Vi hadde ikke råd til å beholde dem. Så vi var kanskje nokså fattige allikevel. — — — — Jeg hørte engang et foredrag i Bondeungdomslaget. Det var en prest som talte — en landskjent prest som hadde «studert» livet på østkanten, som de kaller det. Han hadde gått omkring der, og han hadde blitt alvorlig rystet, den gode prestemannen. Jeg husker han sluttet slik: Etter menneskelig beregning er disse barna dømt til undergang! — — — Jeg var ganske ung den gangen, sinnet holdt på å ta makten fra meg, jeg var nære på å stå opp og kaste noen ord bent i ansiktet på presten. I pausen snakket jeg til formannen, det var Klaus Sletten den gangen. — Svar presten du! sa Klaus Sletten. — Jeg? Kunne jeg min stakkar våge meg til å svare en prest? Men ordene brant seg fast i meg. Dømt til undergang! Jeg var ikke bare sint lenger. Jeg var redd! — Jeg ser ofte noen av vennene mine fra barneårene, jeg hilser på en og annen av dem rett som det er. Enkelte av dem har flyttet fra østkanten for alle tider, mange av dem bor der ennå og lever arbeidernes strevsomme og nyttige liv. Dømt til under- gang? Gudskjelov, prestens «menneskelige» beregning slo feil! Vi gikk klar av undergangen, de aller fleste av oss!