Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging: Forskjell mellom sideversjoner

I 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, også kalt Laget. Det er den tida jeg skal fortelle om her:

Alta-saken hadde sitt høydepunkt i 1979, men de prosjektene Laget deltok i var etter det vi fikk vite ikke omstridt. Det første, som ble kalt Leirdøla, var på bunnen av det som skulle bli Tunsbergdalsvatnet under en brearm av Jostedalsbreen.  Der ble ei stor elveslette demt ned, og vannet steg fra 1978. Andre prosjekt var Vatnedalsvatnet i Bykle, Setesdal. Der skulle et eksisterende magasin utvides. Det foregikk fra 1979 til 1983.

Vatnedalsleiren var mer improvisert. Første året lå vi på ei gammel seter på nordøstsiden av vannet, og arbeidet for en gammel gubbe.

   

   

Feltkjøkkenet i Vatnedalsleiren. Legg merke til furuparketten.

   

   

Der det ikke var båt måtte vi vade.

trøst oss, skal vi gå alene,

du som alltid vil og kan!»

Arbeidsdagen var vanligvis på 8 timer, med matpakkepause midt på dagen. I Leirdøla ble mye gjort med håndredskap, øks, ryddeøks og greinsaks. Vi  hadde noen små motorsager, men de gikk lett i stykker. I Bykle ble det meste felt med motorsag.

Greinsaks synes jeg var et skummelt redskap, for det var lett å få fingrene i klem når skaftene slo sammen.  Det var helst jentene som brukte greinsaks. Øks er et godt redskap, om den brukes riktig. Kunsten er å veksle grep. Når øksa løftes, bør en holde en hånd nær hodet. Når en hogger, skal begge hendene være ytterst på skaftet. Da gjør øksa jobben sin. Min favoritt var ryddeøksa. Det er ei øks der hodet er erstattet av ei ramme med knivblad. Svingt på rett måte går ryddeøksa gjennom krattskogen som en ljå.

Skogbrann hadde vi i Leirdøla. Varmen spredde seg i lia ovenfor det som skulle brennes. Brannvesenet  kom, men slangene nådde ikke opp. Vi prøvde å slukke ved å feie vekk ilden med kvister, men det var for mye død ved på bakken til at vi kom til. På slutten satt vi øverst i brannfeltet, og dasket til flammene om de kom for nær sitteplassen. Tror ikke denne brannen gjorde nevneverdig skade. Ellers var skogbrann noe griseri. Trærne brant ikke opp, så vi måtte felle og brenne trær fulle av sot.

Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente, som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.

   

Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.

På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek  og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.

   

Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.

   

Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.