Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging: Forskjell mellom sideversjoner

Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.

{{thumb høyre|Bilde 8.jpg|Stabling av bål Leirdøla.|Arne Andersen}}

{{thumb høyre|Bilde 11.jpg|Fersk ved brenner friskt!|Arne Andersen}}

{{thumb høyre|Bilde 10.jpg|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.|Arne Andersen}}