Kjeldearkiv:Sydal s-lag som bidragsyter i samfunnsbyggingen: Forskjell mellom sideversjoner

{{Studieoppgave}}

Verden var ”større” for noen år siden enn det den er i 2010. Dette gjaldt nok ikke minst Sydal, som fikk elektrisk strøm først i 1957. I tillegg har vei forbindelsen mellom øyene i Lofoten vært under utbygging over tid. Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn til 1960-tallet, for å finne at man i denne regionen var mer eller mindre avhengig av båt.  

Der E10 gjennom Lofoten i 2010 har broforbindelse, måtte man for få tiår tilbake ta ferge. Små tettsteder, som Sydal, var mer isolert på den tiden, og var av den grunn mer ”selvstendige” enheter før, enn i det 21 århundre. Samvirkelagets helhetlige profil må vel derfor ha passet godt inn i ei lita bygd som Sydal: Butikken fikk status som en slags totalleverandør for bygda, iallefall når det gjaldt vareutvalg.  Butikken ble også ble et samlingspunkt for folk. Spesielt for barna, som samlet seg der etter skoletid.

De vanskelige kommunikasjonsforholdene ledet til at s-laget påtok seg en mangfoldig rolle, og fungerte på 50-tallet som det lokale apotek for Straumanregionen. Via denne ordningen formidlet Sydal samvirkelag medisiner til både folk og dyr. 24 januar 1957 kom Kabelvåg apotek med en from henstilling til "herr bestyreren ved Sydalen handelslag". Anmodningen ble gitt på vegne av distriksveterinæren, og gjaldt utdeling av og oppgjør for medisiner på vegne av apoteket. I 1957 var vanlig respthonorar pålydende kroner 5. Samtidig med henstillingen fra Kabelvåg apotek kom en redegjørelse fra Svolvær offentlige kjøttkontroll, der det het at medisiner bare kunne utlveres etter direkte henstilling fra distriktsveterinæren.  

Loggen viser at ordningen ble flittig brukt fram til 1969, og 23 november 1971 ble det inngått ny kontrakt mellom s-laget og apoteket om slik virksomhet.

Som identitetsskapende faktor fikk samvirkelaget stor betydning for bygda. Daliglivet hadde jo også blitt enklere etter at butikken kom, og folk støttet opp. Lokalpatriotismen var like sterk i første halvdel av 1900-tallet, som den i det 21. århundre: Etter at Sydal fikk sin egen butikk og samlingsplass, ble det nærmest regnet som et svik å handle hos konkurrenten i Gravermark. Denne identitetsfaktoren var nok også mye av grunnlaget for at s-laget ble stående utenfor samlingsprosessen som etterhvert resulterte i Lofoten Samvirkelag.

I tidsrommet 1962 til 1987 gav samvirkelaget noe støtte til lokale lag og foreninger. Denne støtten ble ofte gitt i forbindelse med basarer og andre utlodninger, og da i form av tilskudd til premier og lignende. Dette velferdstilbudet var likevel i liten skala. Samvirkelaget i Sydal hadde ikke faste ordninger for støtte, og det var heller ikke innkjøpt verktøy eller liknende til felles bruk for bygda. <ref>Roald Reinholdsen</ref>

Mens s-laget lå i tyskerbrakka nede ved sjøen, var det også oljetank (Esso) på utsiden. Her kunne båtene fylle drivstoff, før de la ut på neste økt. Her kunne fiskerne samtidig "bunkre" dagligvarer og annet, på vei til eller fra båten. Foruten selve butikken, ble også selve kaien med tilhørende fasiliteter et betydelig bidrag til bygdas infrastruktur.

Bygging av kaien ble stort sett utført av bygdas egne: Birger Pedersen (far til Bjørnar, en av kildene bak denne artikkelen) eide også båten ”Sverre”, med registreringsnummer N 66 GM. Birger var sentral i byggingen av denne kaien. På båten sin hadde han en ”rambukk”, som ble brukt til å slå ned pæler. Jernbaneskinner til dekke fikk de hentet fra Narvik, og sveise arbeidet ble utført av Odd Hovde sveiseindustri fra Henningsvær. I forbindelse med kaien ble det også bygget do, slik at bestyreren kunne gjøre sitt fornødne på sivilisert vis.<ref>Bjørnar M. Pedersen</ref> Etter at samvirkelaget flyttet bort fra kaia og over i nye lokaler, ble bygdas fiskebåter henvist til å fylle drivstoff andre steder, for eksempel i Gravermark.

Foruten å stå sentralt i å forsyne den lokale fiskeflåten med varer og tjenester av ulike slag, var s-laget et naturlig sosialt samlingspunkt. I tillegg til fiskebåtene leverte jo s-laget også kunstgjødsel, kraftfor og redskap til bygdas fiskerbønder.  

I den tidlige driftstiden hadde s-laget også lokalbåtanløp av postbåten. ”Melkeruta” ankom 2 – 3 ganger i uka. Denne ruta ble senere overtatt av Ingar Løyning fra Laukvik. Båten hans het Ruth, på folkemunne kalt Rut – H.<ref>Bjørnar M. Pedersen</ref>

Det nybygde s-laget som sto ferdig i 1962 var en sentral del av moderniseringsprosessen på slutten av femti og begynnelsen av sekstitallet. Sammen med ny skole og tannlegekontor, bidro s-laget til at Sydal fikk en sentrumsfunksjon i regionen. Selv om flytting av s-laget førte til at fiskebåtene mistet det lokale drivstofftilbudet, ble det i stedet opprettet et nytt tilbud. S-laget ble nå den lokale bensinstasjon, med tilbud til bilister og landbruksmaskiner.  Dette ble et ledd i en utvikling der man nå samlet flere funksjoner på ett sted . Barna i Sydal og nærmeste omegn trengte ikke lenger reise til Henningsvær for å gå til tannlege, og fra høsten 1962 måtte barna i Brenna, Kleppstad og de andre små bygdene rundt omkring begynne på skolen i Sydal. Som en naturlig konsekvens av dette ble småskolene i Brenna og Kleppstad nedlagt.<ref>Smaaskjær, Svein. Lofotbilder 1940-65: 394</ref>  

[[Bilde:Brødrene Pedersen fra Sydal IMG 8467.JPG|thumb|Bjørnar, og brødrene hans på sykkeltur en gang i første halvdel av femtiåra. Fra venstre ser vi Bjørnar, Gunnar, Henning og Per. Rolf sitter på bagasjebrettet.]]Bjørnar Martin Pedersen er pr. 01. 02. 10 pensjonert rektor ved Kabelvåg barne- og ungdomsskole. Han arbeidet ved s-laget en kort periode i 1956. Han begynte i jobben utpå vårparten og arbeidet fram til jul samme året. Han var akkurat ferdig med framhaldsskolen, og trengte til å tjene seg litt penger. Han var ansatt som ekspeditør i butikken, men deltok også i diverse annet forefallende arbeid. Idet lønna på ca. 100 kroner i måneden var i minste laget, søkte han styret om tarifflønn, som på denne tiden var omkring 175 kroner måneden. Den søknaden ble kronet med blankt avslag.  

S-laget i Sydal fungerte tidvis som den reneste lokale sparekassen. Her sparte lokale småsparere sine opptjente skillinger og skoleklasser ved Sydal skole sparte til turer og andre aktiviteter. Attpåtil var det en egen spareklubb - ”Spareklubben rundtomkring”.  

Likevel må det ha vært merkbart, idet den nye butikken ikke på noen måte kunne tilby samme varespekteret. Dette omfangsrike tilbudet måtte man nå utenbygds for å finne.  

Butikken ble nedlagt i bilens tidsalder. Her kan det nok skytes inn at økt mobilitet blant folk, og konkurranse fra butikker andre steder førte til tapte markedsandeler. Dette var en del av bildet i Sydal. Noe som i så fall skulle det bety at folk for en stor del handlet andre steder likevel. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, mistet Sydal et lokalt tilbud med bredde, for dem som ønsket det.   

Fram til 1980 var folketallet i Sydal/Gravermark ganske så stabilt: Folketellingene viste 235 innbyggere i 1946. Fjorten år senere, i 1960, viste tellingene at det fortsatt bodde 235 mennesker i regionen. Dette bildet snudde etter toppåret 1980, da tellingene viste at hele 239 var bosatt i området. I 1990 viste folketellingene en nedgang på 36, til 203. Denne trenden fortsatte, og i 2001 var bare 174 mennesker bosatt i Sydal/Gravermark.<ref>http://www.ssb.no</ref> Omslaget kom omtrent samtidig som nedleggelsen av s-laget. Det er naturligvis sannsynlig at denne fraflyttingen for en stor del kom som følge av en generell trend i det moderne samfunn. På den annen side kan man vel ikke utelukke at tap av nærbutikk, og "funksjonstapping" av lokalsamfunnet også var en faktor i denne utviklingen.

==Et sammendrag ==

S-laget fikk en sentral plass i bygda, der det var et samspill mellom butikken og bygda. På den ene siden var bygdefolket både kunder og investorer, samtidig som s-laget på sin side skapte arbeidsplasser. Enkelte fasiliteter, som kaien, ble jo også bygd opp som en direkte konsekvens av s-laget. Man kan også se hvordan s-laget gjennom vekst og fall, har utviklet seg i takt med bygda og samtiden.  

S–laget har engasjert og involvert en betydelig andel av bygdas innbyggere, den tiden det bestod. Dette går fram av arkivets lønningslister fra 60- og 70-tallet. I tillegg viser medlemsprotokollen, at om lag halvparten av bygdas registrerte befolkning var medlem. Således skulle s–lagets historie i stor grad også være en sentral del av bygdas historie.