Kjeldearkiv:Utvikling og tettbebyggelse i Skedsmo: Forskjell mellom sideversjoner

I den tida det ble drevet sagbruksvirksomhet i [[Sagdalen (Skedsmo)|Sagdalen]], besto Strømmen]] av de store gårdene og alle husmannsplassene, eller [[Sagmesterbolig (Skedsmo)|sagmesterboligene]], som tilhørte disse.

I slutten av forrige århundre ble disse plassene etterhvert til selvstendige småbruk fordi husmannsfolket fikk lov til å kjøpe plassene som de kanskje hadde drevet i flere generasjoner. Men på grunn av den nye industrien som utviklet seg på stedet, flyttet det mange mennesker til Strømmen. Disse nyinnflyttede måtte også ha et sted å bo, og det ble satt opp arbeiderboliger. Det var store trebygninger med flere leiligheter som ofte bare besto av ett rom og kjøkken.

På kartet er det merket av de fire mest kjente av arbeiderboligene. Der hvor [[Strømmen kirke]] står i dag, lå Tørtberg. Dette huset ble tatt ned og flyttet da kirken skulle bygges. Det sto også to mindre arbeiderboliger på Tørtberg. De andre arbeiderboligene var Frydenlund, Aspelund og Tveitergården som sto langs [[Frydenlundsgata (Strømmen)|Frydenlundsgata]], like ved [[Sagdalen skole]]. Disse bygningene sto til slutten av 50-åra.

Men i motsetning til mange andre industristeder i landet, besto hverken Strømmen eller [[Lillestrøm]] av bare arbeiderboliger. Allerede i siste halvdel av 1800-tallet begynte folk å sette opp egne hus. Arbeiderne lånte penger av Den norske arbeiderbruk- og boligbank, fra 1915 skiftet den navn til [[Den norske Småbruk- og Boligbank]]. På den måten fikk de reist et hus som de ofte flyttet inn i før det var ferdig. Tomtene var store på den tida, og huseierne dyrket poteter og grønnsaker, og mange hadde til og med høner og griser, så de fungerte ofte som småbrukere.

Den nye boligreisningen krevde selvsagt mye av kommunen, for de nye boligområdene måtte ha vann og kloakk. Men de nye utgiftene gjaldt ikke for alle deler av kommunen, og derfor ble det opprettet egne bygningskommuner for Lillestrøm og Strømmen, henholdsvis i 1877 og 1918. Bygningskommunene opprettet egne institusjoner som ordnet med nødvendige tiltak som vann og kloakk, regulering av tomter og oppretting av eget brannvesen. I 1928 ansatte [[Strømmen bygningskommune]] egen rørlegger og året deretter den første kommuneingeniøren. I løpet av de første 10 årene i bygningskommunens historie, steg tallet på hus i Strømmen fra 360 til 600. Den nye bebyggelsen ble kalt for egnehjem-strøk, og eksempler på disse er områder som [[Guldalsjordet (Strømmen)|Guldalsjordet]], [[Lardalsgata (Strømmen)|Lardalsgata]], [[Grønlia (Skedsmo)|Grønlia]], [[Statsråd Ihlens vei (Strømmen)|Statsråd Ihlens vei]] og [[Skjetten]].

Da folketallet på Strømmen økte, fikk det også betydning for det sosiale livet på stedet. Det ble stiftet foreninger, og en av de første var [[Strømmen Arbeiderforening]] i 1891.

Året etter ble foreningens hus innviet med tale av lærer [[Hans Jørgen Næss]] på [[Flækken|bruksskolen på Flekken]]. Huset het Slora og lå i Fjellhammerveien.

På den tida var det to store politiske partier i landet, [[Høyre]] og [[Venstre]], og arbeiderforeningen var selvsagt knyttet til Venstre. Men [[Arbeiderpartiet]] var i rask frammarsj, og etter en hard strid ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet i 1903. Da var det stor ståhei i det stappfulle møtelokalet på Slora!

I 1910 ble huset revet og flyttet til Strømmen sentrum, og der fikk det navnet [[Folkets Hus (Strømmen)|Folkets hus]]. Det lå på tomta bak [[Folkets Hus (Strømmen)|Samfundsbygningen]] som ble reist i 1936. Her ble det plass til kino og møtelokaler, og det er imponerende at kommunen klarte å reise denne store bygningen i trettiårene. Det gamle Folkets hus sto lenge etter krigen, men det er nå revet. Folkets Hus fra 1936 er nå påbygd og rommer leiligheter og bibliotek.

Utbyggingen fortsatte etter krigen, og vi skal se nærmere på to boligfelt som kan fortelle mye om hvordan husene kan bygges. Først skal vi høre litt om [[Breidablikk (Skedsmo)|Breidablikk selvbyggerlag]]. Breidablikk er det boligfeltet som er avgrenset av [[Øvre Ryens vei (Strømmen)|Øvre Ryens vei]], [[Bråteveien (Strømmen)|Bråteveien]] og [[Stav ungdomsskole]]. Like etter krigen ble det lagt fram planer om å starte et selvbyggerlag som skulle bestå av bygningsarbeidere med forskjellige spesialiteter, slik at de kunne hjelpe hverandre med å bygge hver sin heim.

Vi vil også oppdage at det er hus på Breidablikk som ikke ligner de andre. Disse ligger på tomter som selvbyggerlaget solgte, fordi de ikke hadde nok medlemmer til å bebygge hele området selv.

Et annet felt som ble reist etter krigen, er [[Ryenjordet (Skedsmo)|Ryenjordet]], eller Nedre Ryen, som ligger like ovenfor [[Skjærvagapet (Skedsmo)|Skjærvagapet]]. Men her bygde ikke medlemmene av selvbyggerlaget husene selv.

Det var gårdene [[Sørum (Skedsmo)|Sørum og [[Kjeller (gård)|Kjeller]] som eide mesteparten av [[Måsan]], og etter hvert var det noen husmannsfamilier som slo seg ned i utmarka. Disse plassene ble kalt Sørumseie og Kjellereie etter hvilke gårder de tilhørte. Det området som Sørum eide, ble kalt for Sørumsnesene. Det er dette navnet som er opphavet til navnet Nesa som vi bruker i dag.Området som lå under Kjeller, ble kalt Volla som betyr voll, utmark. Hvis man som i det forrige navnet, tok med gården, ble det altså Kjellervolla. Vi ser at disse to navnene, som fremdeles brukes, er meget gamle.

Husmannsplassen [[Ekelund (Skedsmo)|Ekelund]] lå i [[Ekelundsgata (Lillestrøm)|Ekelundsgata]] på [[Nesa (Lillestrøm)|Nesa]], og funnet av eikerøtter her er opprinnelsen til navnet. Plassen [[Lund (Skedsmo)|Lund]] lå nærmere Sørum gård, og vi har navnet i [[Lundsovergangen (Lillestrøm)|Lundsovergangen]]. Vi kan fremdeles se stedet ved jernbanen, men huset er bygd om. På [[Strandpromenaden (Lillestrøm)|Strandpromenaden]] ved [[Strømsveien (Skedsmo)|Nitelva bru]], eller Nybrua som den blir kalt, lå plassen [[Stolpopp (Skedsmo)|Stolpopp]], og dette huset er også ombygd. Ellers kan det nevnes plassnavn som [[Kjærangen (Skedsmo)|Kjærangen]], [[Vangen (Skedsmo)|Vangen]], [[Skogen (Skedsmo)|Skogen]], [[Svenskestua]], [[Helgestua (Skedsmo)|Helgestua]], [[Trulsestua (Skedsmo)|Trulsestua]] og [[Isakken (Skedsmo)|Isakken]]. Det bodde ikke så mange mennesker på disse stedene til sammen, og de gamle plassene hadde heller ikke noen særlig betydning for Lillestrøms videre utvikling. Det hadde derimot jernbanen og de første [[Sagbruk i Lillestrøm|dampsagene]] langs [[Nitelva]].

De første som kom til sagene ved Nitelva, var arbeidsfolk fra [[oppgangssag]]ene i Sagdalen som ble lagt ned i 1850- og 1860-åra. I førstningen bodde de i sagstuene under [[Ryen (Skedsmo)]], [[Bråte (Skedsmo)]] og [[Stalsberg (Skedsmo)]], men det ble for lang vei til jobben. Arbeidsdagen på dampsagene begynte klokka seks om morgenen og varte til seks om kvelden. I tillegg tok det litt tid å gå fra Strømmen og langs elva til [[Lille Strøm gård (Rælingen)|Lille Strøm gård]] hvor de brukte jernbanebrua over til Lillestrøm. Familier fra Sagdalen flyttet derfor over på østsida av Nitelva. Der fikk de selskap av folk fra [[Fet]], [[Odalen]] og [[Enebakk]]. Det var også mange fra [[Båstad]] ved [[Trøgstad]] og fra grensebygdene ved Värmland i Sverige. Stort sett var hele [[Østlandet]] representert blant innflytterne, og det hendte også at det kom folk fra andre kanter av landet. I den første tida var det vanlig å bruke hjemstedet som betegnelse på personene. Det var "Enebakking", "Båsting", "Eidsskoging", "Odøling" og "Solunge".

Alle menneskene som flyttet til Lillestrøm, måtte selvfølgelig ha et sted bo. Brukene bygde egne boliger for å skaffe arbeiderne hus. Disse arbeiderboligene var ofte ikke annet enn brakker som ble satt opp i sumpige og myrlendte strøk, og leveforholdene var svært usunne. I 1875 bodde det ikke mindre enn 18 personer i den vesle Sarastua som lå ved ei evje i nærheten av [[Sagparken (Lillestrøm)|Sagparken]]. Evja ble kalt for Sarahølet fordi det hadde druknet ei ung jente der som het Sara. I intervjuet med [[Kjeldearkiv: Sagbruksarbeidernes hverdag (Skedsmo)|Trygve Amundsen]] kan dere lese om noen av husene.

Mange sagbruksarbeidere gikk arbeidsledige om vinteren. Huseierne måtte derfor dyrke poteter på eiendommen sin, og mange hadde griser også som de kjøpte av bøndene på torget om våren. Det var livlig trafikk rundt bodene den dagen, og bonden holdt de skrikende grisungene i bakbeina mens kjøperen vurderte dem nøye. Om høsten slaktet de grisene, og så hadde de flesk og poteter vinteren gjennom. En gammel lillestrømling forteller: "Det er veldig mye forandret i Lillestrøm siden den gang. Hele Sørumsgata var bare oreskau med noen småhus, og i disse bodde det ofte tatere. Den gang gikk folk der og sanket multer og samlet kvist til visper, limer og tvarer som de solgte når de hadde lite å klare seg med." Dette fattigslige inntrykket folk flest fikk av Lillestrøm, er likevel ikke helt rettferdig. Stedet ble egen [[Lillestrøm bygningskommune|bygningskommune]] i 1877, og på den tida fantes det omtrent 150 bolighus. Det er et imponerende tall, for flesteparten av disse var bygd etter 1860. Det viser at arbeiderne hadde pågangsmot og viljestyrke til å reise egne hjem. Det tok kanskje litt tid å skaffe vann og kloakk, for ikke å snakke om at skikkelig regulering ble gjennomført, men innbyggerne gjorde det beste ut av forholdene. Deres store arbeidsinnsats la grunnlaget for stedets rivende utvikling.

Den første ordentlige veien i Lillestrøm var [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]] som ble anlagt i 1880. Den fulgte stort sett den gamle stien over [[Måsan]] og ned til Nitelva. Den ble kalt Måsaveien, og fra [[Måsasvingen (Kjeller)|Måsasvingen]] og ned til bebyggelsen sto det en flott bjørkeallé, og med jevne mellomrom var det satt opp benker som folk kunne hvile på. I 1899 skjedde det en stor "navnedåp" i Lillestrøm, for da fikk stedet de første [[Gate- og veinavn i Lillestrøm|gatenavnene]]. Tidligere hadde det bare vært løpenummer på husene. De første gatene var følgende:

*[[Haavelmo, Halvor]] (red.): ''Skedsmo. Bygdens historie. Bind I'', Skedsmo 1929. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2012101106027}}

*Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie. Bind III''. Oslo 1950-1952.

*Haavelmo, Halvor: ''Fra bondegårder til by: Vannsag – Storindustri.'' Strømmen 1955 {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011120208123}}

*Ribsskog, Øivin: ''Bønder i byvegen.'' Oslo 1948.  

[[Kategori:Skedsmo kommune]]