Kleberstein

Revisjon per 25. jun. 2021 kl. 12:20 av Kallrustad (samtale | bidrag) (→‎Bruk av kleberstein)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Port av kleberstein på Kristiansten festning i Trondheim.
Foto: «Elisabethd»

Kleberstein er en myk bergart med grønnlig eller grå farge. Den er så bløt at den kan skjæres med kniv, og den har derfor blitt mye brukt både til husgeråd, inventar og dekorative elementer og som byggestein. Bergarten er en blanding av magnesiumsilikater, spesielt talk, kloritt, serpenting og amfibol. Det er også ofte karbonater av magnesium og kalsium i kleberstein. Den er lavmetamorf, og forekommer mange steder i Norge som klumper, linser eller lag. Man finner spor etter klebersteinsbrudd fra bronsealderen og senere en rekke steder.

Steinen er ildfast, det vil si at det skal mye til for at den sprekker ved oppvarming og nedkjøling. Dette kombinert med at den er så lett å forme førte til at den ble et viktig materiale i Norge, med samme stilling som keramikk i mange andre kulturer. I kirker er den brukt som bygge- og dekormateriale; Nidarosdomen er oppført i massiv kleberstein. Det er også laget et betydelig antall døpefonter i kleberstein, og mange av disse er fortsatt i bruk.

Navnet kommer fra norrønt kljå, som betyr «vevstein» eller «vedlodd». Klebersteinen var enkel å forme og bore hull i, og ble derfor ofte brukt til dette formålet. Den har også blitt kalt blant annet fettstein, vekstein, grytestein, grøtstein, grjot eller blautegrjot.

Bruk av kleberstein

Kleberstein er en metamorf bergart som hovedsakelig består av mineralet talk med varierende mengde kloritt og amfibol. Kleberstein er en myk bergart, og kan derfor lett skjæres i med kniv. En annen viktig egenskap ved kleberstein er at den er svært varmebestandig, den egner seg derfor svært godt til bruk i ovner o.l. Den reneste sorten kleberstein er dannet fra serpentin, de mer urene sortene er dannet av gabbroide bergarter. Fargen på kleberstein er grønn-hvit til mørke-grønn ofte også med rustfargede felter.

I Norge er det forekomster av kleberstein i alle fylker bortsett fra Vestfold og Vest-Agder.

Fordi steinen er så myk og lett å forme er den blitt mye brukt. I førmoderne tid har kleberstein blitt benyttet til ulike former for husgeråd. Kleberstein ble benyttet i tilvirkning av koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner (essestein), smeltedigler og ulike former for lodd og vekter (til fiske eller tekstilarbeide), fra forhistorien og frem til 1800-tallet. Fiskesøkker ble også kalt jarstein. Mange av disse produktene har trolig blitt tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar.

Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis i på gravminner, i Gudbrandsdalen. Andre viktige bruksområder har vært som byggemateriale i mange av de norske steinkirkene.Kar av kleber er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Karene forsvinner trolig deretter i norsk materiale og dukker ikke opp igjen før inngangen til vikingtid (rundt 800 e.Kr), da karproduksjon nærmest kan karakteriseres som masseproduksjon. Kar av kleber utkonkurrerer nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge i denne perioden.

I Buskerud kjenner vi til flere steder hvor man har tatt ut kleberstein; i Sigdal i Skarsteims mark skal det være et brudd som var i bruk på 1600 – tallet, i Årdalen, i fjellet Slottet er det kjent et Klebersteinsbrudd fra nyere tid, På Beston i Røyken har det vært tatt ut kleber og ved Ristvet i Kongsberg kjenner vi til et klebersteinsbrudd.

Steinhuggerne har hatt gode kunnskaper om hvilke deler av berget som egnet seg best. Trolig har en av de viktigste redskapene vært pigghakker av jern. Det vanligste var at en hogde ut kleberkara med bunnen ut fra bergveggen. Karemner som fortsatt står igjen i berget har trolig blitt forlatt, fordi det under arbeidet har dukket opp årer eller annet som gjorde at steinhuggeren ikke har sett mon i å fortsette. Hvor karemnene ble uthulet er noe uvisst, men det er ikke utenkelig at dette arbeidet ble gjort på bruddstedet.

Selv om det er påvist mange kleberbrudd i Norge er det relativt få sett i lys av alle de gjenstandene og bygninsteinene i kleber vi kjenner til fra vikingtid og middelalder. Kleberstein må derfor ha hatt høy verdi. Brytning av kleber avtok på 1300-tallet for deretter å opphøre. Tegl som bygningsstein ble mer og mer vanlig. Kunnskapen om hvor kleber fantes, og hvordan den skulle brytes ut av berget gikk tapt.

Kilder

  • Kleberstein i Store norske leksikon
  • historieboka.no med råtekst av Kjell Erik Sønsterud