Skribenter
6 941
redigeringer
→Historikk
(Videre lesing) |
|||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Høsten 1623 nådde nyheten kong [[Christian IV]], og [[stattholder]]en satte straks i gang gruvedrift på Kongsberg. I begynnelsen var det et blandet statlig og privat foretak. Blant de som deltok var lensherre [[Ove Gjedde]], som eide 25% og som fra [[1630]] var direktør for verket. Fra [[1685]] tok staten over det hele og drev gruvene fram til [[1805]]. Det kom da staten overtok en oppgangsperiode under den tyske bergmannen [[Heinrich von Schlanbusch]], men etter at han forlot verket gikk driften dårligere igjen. I [[1731]] forsøkte staten å selge det, men endte i stedet med å hente inn en ny tysk bergmann, oberberghauptmann [[Joachim Andreas Stukenbrock]]. Han klarte også å snu driften til det bedre, og man kom opp i hele 4000 ansatte fordelt på 78 gruver og skjerp. I rekordåret [[1771]] ble det tatt ut hele 8,5 tonn sølv. | Høsten 1623 nådde nyheten kong [[Christian IV]], og [[stattholder]]en satte straks i gang gruvedrift på Kongsberg. I begynnelsen var det et blandet statlig og privat foretak. Blant de som deltok var lensherre [[Ove Gjedde]], som eide 25% og som fra [[1630]] var direktør for verket. Fra [[1685]] tok staten over det hele og drev gruvene fram til [[1805]]. Det kom da staten overtok en oppgangsperiode under den tyske bergmannen [[Heinrich von Schlanbusch]], men etter at han forlot verket gikk driften dårligere igjen. I [[1731]] forsøkte staten å selge det, men endte i stedet med å hente inn en ny tysk bergmann, oberberghauptmann [[Joachim Andreas Stukenbrock]]. Han klarte også å snu driften til det bedre, og man kom opp i hele 4000 ansatte fordelt på 78 gruver og skjerp. I rekordåret [[1771]] ble det tatt ut hele 8,5 tonn sølv. | ||
I [[1770]] | I [[1770]] gikk driften ned igjen, og det gikk så langt at verket ble besluttet nedlagt i [[1805]]. Eidsvollsmannen [[Paul Steenstrup]] var tilhenger av fornyet drift, og Stortinget besluttet i [[1815]] å undersøke mulighetene. Året etter ble verket åpnet igjen, og i [[1830]] nådde man inn til Kongens gruve hvor det var betydelige forekomster. Fra da av og frem til [[1888]] var det godt utbytte av driften. Men så førte synkende sølvpriser til at driften begynte å gå med underskudd. Man fortsatte allikevel, fordi skogdriften, en integrert del av bergverksdriften, var lønnsom og dekket underskuddet. Det var også mulig å tære på et driftsfond fra [[1865]]. Med mer moderne redskaper og metoder ble produksjonen presset helt opp til 10–12 tonn i året, men ble etterhvert senket til rundt 6 tonn i året. Fra rundt 1950 falt den til 3–4 tonn. | ||
Sølvverket var helt sentralt i Kongsbergs historie. [[Leksikon:Bergamtet|Overbergamtet]], ledet av berghauptmannen, var også [[Leksikon:Magistrat|magistrat]] for Kongsberg inntil det ble oppløst i [[1816]] og erstattet av en direksjon for Sølvverket. Kongsberg hadde også i praksis sin egen valuta, i form av [[Leksikon:Bergverksseddel|bergverkssedler]] som ble gitt som betaling til gruvearbeiderne og som kunne brukes som betalingsmiddel hos byens kjøpmenn. Kongsberg fikk også god veiforbindelse i form av [[Kongeveien Drammen-Kongsberg]], også kalt [[Sølvveien]], som først gikk til [[Hokksund]] men som raskt ble forlenget til [[Bragernes]] og [[Oslo|Christiania]]. | Sølvverket var helt sentralt i Kongsbergs historie. [[Leksikon:Bergamtet|Overbergamtet]], ledet av berghauptmannen, var også [[Leksikon:Magistrat|magistrat]] for Kongsberg inntil det ble oppløst i [[1816]] og erstattet av en direksjon for Sølvverket. Kongsberg hadde også i praksis sin egen valuta, i form av [[Leksikon:Bergverksseddel|bergverkssedler]] som ble gitt som betaling til gruvearbeiderne og som kunne brukes som betalingsmiddel hos byens kjøpmenn. Kongsberg fikk også god veiforbindelse i form av [[Kongeveien Drammen-Kongsberg]], også kalt [[Sølvveien]], som først gikk til [[Hokksund]] men som raskt ble forlenget til [[Bragernes]] og [[Oslo|Christiania]]. | ||