185
redigeringer
Kongsberg og Omegns Turistforening (vis kilde)
Sideversjonen fra 24. jul. 2015 kl. 12:53
, 24. jul. 2015→1888-1900
mIngen redigeringsforklaring |
m (→1888-1900) |
||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
I 1890 ble det foretatt befaring på Hardangervidda for å finne passende plassering av to turisthytter som skulle tjene som losji ved kryssing av vidda. Dette var før Bergensbanen som åpnet først i 1909. Hyttene skulle plasseres der veien var kortest, bekvemmeligst og lettest farbar til alle årstider. Det skulle være en gangavstand på 8 timer mellom hyttene og fra hyttene og til nærmeste losjihus i Uvdal og Eidfjord. Hyttene skulle bygges ved Lågliberget (trehytte) og Bjoreio (steinhytte). Foreningen fikk støtte til dette prosjektet fra DNT sentralt og Bergens turistforening på henholdsvis 400 og 250 kr. Ole Liverud i Uvdal og Ole Lægreid i Eidfjord fikk ansvaret for å oppføre og drive hver sin hytte mot et rentefritt lån fra foreningen. Hyttene stod ferdige i 1892, og Bergens turistforening sa seg villige til å overta tilsynet med hytta ved Bjoreio. Året etter ble øl- og vinrett innvilget for Lågliberget. I 1895 ble hytta utvidet. Stålmadrasser og doble ulltepper ble anskaffet. Den lystige beretningen fra bestyrelsesmedlem Tilliers inspeksjonsreise i 1892 ble trykt i Kongsberg Adresse.<ref>Avisartikkelen "På inspektionsrejse" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892</ref>{{thumb|Inspeksjonsreisen1.JPG|Del 1, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} {{thumb|Inspeksjonsreisen2.JPG|Del 2, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} {{thumb|IMG 1008.JPG|Del 3, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} {{thumb|Inspeksjonsreisen4.JPG|Del 4, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} Numedal var et fokusområde for Kongsberg og Omegns Turistforening. På generalforsamlingen i 1894 ble det sagt at «Foreningens Virkekreds, vil for det meste blive henlagt til Numedal». Man hadde året før vurdert å ansette en kommisjonær for å innkassere kontigent fra medlemmer i dalen. | I 1890 ble det foretatt befaring på Hardangervidda for å finne passende plassering av to turisthytter som skulle tjene som losji ved kryssing av vidda. Dette var før Bergensbanen som åpnet først i 1909. Hyttene skulle plasseres der veien var kortest, bekvemmeligst og lettest farbar til alle årstider. Det skulle være en gangavstand på 8 timer mellom hyttene og fra hyttene og til nærmeste losjihus i Uvdal og Eidfjord. Hyttene skulle bygges ved Lågliberget (trehytte) og Bjoreio (steinhytte). Foreningen fikk støtte til dette prosjektet fra DNT sentralt og Bergens turistforening på henholdsvis 400 og 250 kr. Ole Liverud i Uvdal og Ole Lægreid i Eidfjord fikk ansvaret for å oppføre og drive hver sin hytte mot et rentefritt lån fra foreningen. Hyttene stod ferdige i 1892, og Bergens turistforening sa seg villige til å overta tilsynet med hytta ved Bjoreio. Året etter ble øl- og vinrett innvilget for Lågliberget. I 1895 ble hytta utvidet. Stålmadrasser og doble ulltepper ble anskaffet. Den lystige beretningen fra bestyrelsesmedlem Tilliers inspeksjonsreise i 1892 ble trykt i Kongsberg Adresse.<ref>Avisartikkelen "På inspektionsrejse" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892</ref>{{thumb|Inspeksjonsreisen1.JPG|Del 1, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} {{thumb|Inspeksjonsreisen2.JPG|Del 2, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} {{thumb|IMG 1008.JPG|Del 3, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} {{thumb|Inspeksjonsreisen4.JPG|Del 4, Avisartikkel "På inspeksjonsreise" fra Kongsberg Adresse 03.09.1892|Nasjonalbiblioteket}} Numedal var et fokusområde for Kongsberg og Omegns Turistforening. På generalforsamlingen i 1894 ble det sagt at «Foreningens Virkekreds, vil for det meste blive henlagt til Numedal». Man hadde året før vurdert å ansette en kommisjonær for å innkassere kontigent fra medlemmer i dalen. | ||
Foreningen tok også initiativet til å få bedret infrastrukturen i Kongsberg by. De fikk årlig støtte fra Kongsberg brennevinsamlag. Etter søknad fra turistforeningen satte samlaget av 2500 kroner i 1890 til å knytte telefonnettet i Kongsberg sammen med Notodden, under forutsetning av at private bidrog med 1500 kroner. På grunn av vanskelige forhandlinger med Skien-Telemark telefonselskap ble telefonen i Kongsberg i stedet tilsluttet Drammen - oplands telefonselskap. De lyktes også med å få Tinsjø Dampskibsselskab til å sette opp ekstraruter over Tinnsjøen f.o.m. 15. juli t.o.m. 15. august fra 1893. | Foreningen tok også initiativet til å få bedret infrastrukturen i Kongsberg by. De fikk årlig støtte fra Kongsberg brennevinsamlag. Etter søknad fra turistforeningen satte samlaget av 2500 kroner i 1890 til å knytte telefonnettet i Kongsberg sammen med Notodden, under forutsetning av at private bidrog med 1500 kroner. På grunn av vanskelige forhandlinger med Skien-Telemark telefonselskap ble telefonen i Kongsberg i stedet tilsluttet Drammen - oplands telefonselskap. De lyktes også med å få Tinsjø Dampskibsselskab til å sette opp ekstraruter over Tinnsjøen f.o.m. 15. juli t.o.m. 15. august fra 1893. | ||
Hele tiden ønsket man å få bygd en hytte i byens umiddelbare nærhet, men møtte på stadige vanskeligheter. I 1892 var tanken å bygge hytte på Sulusåsen, men på grunn av konflikt om eiendomsretten ble prosjektet utsatt. Etterhvert tilbød eieren salg av toppen av Sulusåsen under forutsetning av at det ble bygd vei og «pavillion», men foreningen kunne ikke pådra seg flere utgifter på det tidspunktet. I 1893 forsøkte man å enten kjøpe seg inn i hytta som allerede lå ved Jonstjern, eller å søke Kongsberg Sølvverk ved direktør Hansteen om å få grunn til hytte ved Jonsknuten. Ønsket om hytte på Sølvverkets grunn ble møtt med «den allerstørste Indignation» fra Overförster Selmer. Dersom foreningen kjøpte hytten villa han påby den revet, og skal ha uttalt at de for all del måtte reise inn og tale med statsråden «og andre som sværmer for Sanatorier og Turisthytter», men at han ikke ville gi Turistforeningen en tomme grunn uansett. Etter møtet med Sølvverkets motstand innhentet man råd fra Kristiansand turistforening som hadde erfaring fra statlig grunnavståelse, men forsøket med å søke direkte til Finansdepartementet endte også med avslag. Likevel bidrog foreningen til å få skiltet og forbedret veien opp til Jonsknuten, fikk skiltet utkikkspunkt, satt opp bord og benker ved Kongens dam, og forbedret veien fra Knuten til Bolkesjø, samt merket en vintersti på denne ruten. | Hele tiden ønsket man å få bygd en hytte i byens umiddelbare nærhet, men møtte på stadige vanskeligheter. I 1892 var tanken å bygge hytte på Sulusåsen, men på grunn av konflikt om eiendomsretten ble prosjektet utsatt. Etterhvert tilbød eieren salg av toppen av Sulusåsen under forutsetning av at det ble bygd vei og «pavillion», men foreningen kunne ikke pådra seg flere utgifter på det tidspunktet. I 1893 forsøkte man å enten kjøpe seg inn i hytta som allerede lå ved Jonstjern, eller å søke Kongsberg Sølvverk ved direktør Hansteen om å få grunn til hytte ved Jonsknuten. Ønsket om hytte på Sølvverkets grunn ble møtt med «den allerstørste Indignation» fra Overförster Selmer. Dersom foreningen kjøpte hytten villa han påby den revet, og skal ha uttalt at de for all del måtte reise inn og tale med statsråden «og andre som sværmer for Sanatorier og Turisthytter», men at han ikke ville gi Turistforeningen en tomme grunn uansett. Etter møtet med Sølvverkets motstand innhentet man råd fra Kristiansand turistforening som hadde erfaring fra statlig grunnavståelse, men forsøket med å søke direkte til Finansdepartementet endte også med avslag. Likevel bidrog foreningen til å få skiltet og forbedret veien opp til Jonsknuten, fikk skiltet utkikkspunkt, satt opp bord og benker ved Kongens dam, og forbedret veien fra Knuten til Bolkesjø, samt merket en vintersti på denne ruten. | ||