Kongsberg og Omegns Turistforening
Kongsberg og Omegns Turistforening ble stiftet den 5. mai 1888.
«Kongsberg og Omegns Turistforening stiftedes 5. mai 1888. Den teller 122 medlemmer, hvorav en Del utenbys i Sandsvær og Numedal. Bestyrelsen bestaar for Tiden af: Adjunkt Joh. L. Alver, formand, Grosserer Anton Bommen, Bergmester Carl Paaske, Cand.min. Hjalmar Roscher, Handelsborger Gunnar Garathun, kasserer.»[1]
Kongsberg og Omegns Turistforening (KOT) er en lokalforening i familien Den Norske Turistforening (DNT), og har i 2014 ca. 2200 medlemmer. Foreningen har et utstrakt rutenett fra Skrimfjella i sør til Hardangervidda i nord, eier og driver 7 hytter som ligger på Vegglifjell, Blefjell, Knutefjell og Skrim, og har flere turgrupper med full aktivitet og som jevnlig arrangerer turer.
Historie
1888-1900
Kongsberg og omegns turistforening ble stiftet på konstituerende generalforsamling den 5. mai 1888 med et medlemstall på 126 hvorav 3 kvinner. Allerede det første året gav foreningen ut et trykt «cirkulære» med oversikt over stell og bevertning hos skysstasjoner og gjestgivere i distriktet. Det neste året stod foreningen bak Alvers reisebok for Kongsberg med kart og ruter. Denne forelå i 1890 også på engelsk. Fra starten av satset man på merking og anlegging av stier, blant annet ble fjellveien over Jonsknuten til Bolkesjø merket, det ble også veien fra Grønliseteren til Skrimtoppen, og det ble satt opp skilt («veivisere») i og rundt byen.
I 1890 ble det foretatt befaring på Hardangervidda for å finne passende plassering av to turisthytter som skulle tjene som losji ved kryssing av vidda. Dette var før Bergensbanen som åpnet først i 1909. Hyttene skulle plasseres der veien var kortest, bekvemmligst og lettest farbar til alle årstider. Det skulle være en gangavstand på 8 timer mellom hyttene og fra hyttene og til nærmeste losjihus i Uvdal og Eidfjord. Hyttene skulle bygges ved Lågliberget (trehytte) og Bjoreio (steinhytte). Foreningen fikk støtte til dette prosjektet fra DNT sentralt og Bergens turistforening på henholdsvis 400 og 250 kr. Ole Liverud i Uvdal og Ole Lægreid i Eidfjord fikk ansvaret for å oppføre og drive hver sin hytte mot et rentefritt lån fra foreningen. Hyttene stod ferdige i 1892, og Bergens turistforening sa seg villige til å overta tilsynet med hytta ved Bjoreio. Året etter ble øl- og vinrett innvilget for Lågliberget. I 1895 ble hytta utvidet. Stålmadrasser og doble ulltepper ble anskaffet. Den lystige beretningen fra bestyrelsesmedlem Tilliers inspeksjonsreise i 1892 ble trykt i Kongsberg Adresse den 3. september 1892. [LENKE] Numedal var et fokusområde for Kongsberg og omegns turistforening. På generalforsamlingen i 1894 ble det sagt at «Foreningens Virkekreds, vil for det meste blive henlagt til Numedal». Man hadde året før vurdert å ansette en kommisjonær for å innkassere kontigent fra medlemmer i dalen.
Foreningen tok også initiativet til å få bedret infrastrukturen i Kongsberg by. De fikk årlig støtte fra Kongsberg brennevinsamlag. Etter søknad fra turistforeningen satte samlaget av 2500 kroner i 1890 til å knytte telefonnettet i Kongsberg sammen med Notodden, under forutsetning av at private bidrog med 1500 kroner. På grunn av vanskelige forhandlinger med Skien-Telemark telefonselskap ble telefonen i Kongsberg i stedet tilsluttet Drammen - oplands telefonselskap. De lyktes også med å få Tinsjø Dampskibsselskab til å sette opp ekstraruter over Tinnsjøen f.o.m. 15. juli t.o.m. 15. august fra 1893. Hele tiden ønsket man å få bygd en hytte i byens umiddelbare nærhet, men møtte på stadige vanskeligheter. I 1892 var tanken å bygge hytte på Sulusåsen, men på grunn av konflikt om eiendomsretten ble prosjektet utsatt. Etterhvert tilbød eieren salg av toppen av Sulusåsen under forutsetning av at det ble bygd vei og «pavillion», men foreningen kunne ikke pådra seg flere utgifter på det tidspunktet. I 1893 forsøkte man å enten kjøpe seg inn i hytta som allerede lå ved Jonstjern, eller å søke Kongsberg Sølvverk ved direktør Hansteen om å få grunn til hytte ved Jonsknuten. Ønsket om hytte på Sølvverkets grunn ble møtt med «den allerstørste Indignation» fra Overförster Selmer. Dersom foreningen kjøpte hytten villa han påby den revet, og skal ha uttalt at de for all del måtte reise inn og tale med statsråden «og andre som sværmer for Sanatorier og Turisthytter», men at han ikke ville gi Turistforeningen en tomme grunn uansett. Etter møtet med Sølvverkets motstand innhentet man råd fra Kristiansand turistforening som hadde erfaring fra statlig grunnavståelse, men forsøket med å søke direkte til Finansdepartementet endte også med avslag. Likevel bidrog foreningen til å få skiltet og forbedret veien opp til Jonsknuten, fikk skiltet utkikkspunkt, satt opp bord og benker ved Kongens dam, og forbedret veien fra Knuten til Bolkesjø, samt merket en vintersti på denne ruten.
I Håvet ble det rundt 1893 anlagt et forsamlingssted for byen med «musikkpavillion», benker og danseplass på enkefru Mørks løkke, også kalt «turistløkken». Enkelte medlemmer kritiserte kjøpet av løkken med at foreningen ikke var et forskjønnelsesselskap, men bestyrelsen mente at «noget maatte der gjøres for byen» og de ikke kunne finne et mer «passende, bekvemt og let tilgjængelig sted, end Løkken, hvor man tillige har god udsigt over Byen.». Det var også de som mente at man samtidig burde kjøpe et sted på østsiden av Lågen, f.eks. Sulusåsen. Bestyrelsen valgte å prioritere Håvet, men anla benker og arrangerte blant annet folkefest i Dyrmyrskogen i 1898 til inntekt for vei til Sulusåsen. Foreningen henstilte også Sølvverket i 1896 om å skaffe leidere utenpå kledningen som besøkende i gruvene kunne benytte seg av.
Kongsberg og omegns turistforening var opptatt av å styrke det vi i dag kan kalle profesjonell service. Det ble blant annet skrevet til direktøren for Kongsberg stasjon i 1896 og bedt om at hotelltjenere og lignende ikke burde ha tilgang til å lukke opp kupédørene på toget og vise påtrengenhet overfor de reisende. Et annet stadig tilbakevendene tema var vognmennene i Kongsberg; datidens drosjer. Her tok også turistforeningen initiativet til fastsettelse av en felles takst, samt en vognmannsforening med egne lover. Man kalte inn vognmennen til diskusjon i 1893, men det kom ikke noe ut av det. Den 15. juli 1896 hadde Aftenpostens aftenutgave en tekst på trykk med kritikk av vognmennene på Kongsberg. [LENKE]. Turistforeningen kalte derfor inn til ekstraordinært møte og foreslo at politimesteren skulle utarbeide regler for vognmannstrafiken i byen og gi vognene nummer. Det ble valgt en komité med tre vognmenn og to av turistforeningen til å bistå politimesteren.[2]
Arkiv
- Møtebok for styret i Kongsberg og omegns turistforening for 1892-1900 er deponert hos http://www.ikakongsberg.no/
Se også
Referanser
Kilder
- Kongsberg og Omegns Turistforenings nettside
- Kongsberg. Med Ruter og Kart. Utgit af Kongsberg og Omegns Turistforening, ved Joh. L. Alver
- Møtebok for styret i Kongsberg og omegns turistforening for 1892-1900
- Aftenpostens aftennummer 15.07.1896
- Kongsberg Adresse 03.09.1892