Konnerud (Drammen gnr. 82): Forskjell mellom sideversjoner

| fylke        = [[Viken fylke|Viken]]

Flere gårdsnavn og gatenavn på Konnerud forteller om at at det har vært gruvedrift på stedet. På området som ligger inn under gård nummer 82, kommer ett gatenavn og ett bruksnavn  fra navn på gruver i Konnerukollen. Disse to gruvene, Eleonora og Sophie Amalie,  var oppkalt etter kvinner i grevens familie.<ref name=":0">Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 530. Drammen</ref><ref name=":1">http://byleksikon.drmk.no/sophie-amalies-vei/</ref> Gruvenavnet Eleonora har så i ei litt forvanska form gitt namn til bruk nummer 16, Helnora, av matrikkelgården Konnerud,<ref name=":0" /> Gruvenavnet Sophie Amalie har gitt navn til en vei som ligger på matrikkelgårdens grunn, Sophie Amalies vei.<ref name=":1" /> Også gatenavnet «Grubegata» og gårdsnavnet «Sprengrsrud» forteller om bergverksdrift. På gården Helnora hadde  verket egen skole for arbeidernes barn i noen år på 1860- og 1870-tallet.<ref name=":0" />

Konnerud har helt siden gruvetida vært prega av tilflytting og utflytting. De fleste slektene som i dag oppfattes som gamle Konnerud-slekter, har bosatt seg på Konnerud fra midt på 1820-tallet og fram til århundreskiftet 1800-1900. Éi slekt er imidlertid eldre på Konnerud og den har sitt utspring på gården Konnerud.  Den første av slekta som en veit har bodd på Konnerud, er Ole Sørensen. Han var født i 1736 og døde i 1820. Han kjøpte bruk nummer 12, Sjøvollen av Konnerud, på den store auksjonen i 1777 da grev Wedel Jarlsbergs eiendommer på Konnerud blei solgt. Hans tippoldebarn, Anders Olsen (1853-1926) blei gift medJosefine Myrhagen, datter på Myrhagen, bruk nummer 1 av matrikkelgården Eskerud (gård nummer 83). De hadde seks døtre som utgjorde femte generasjon av denne gamle slekta fra gården Konnerud.<ref>Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 529,536-537, Drammen.</ref>

Konnerudkollen ligger nordvest på matrikkelgården Konneruds grunn. Kollen har ei marfkant, firkanta form og ruver 412 m.o.h.  Ned mot Drammensdalen er det skogsterreng og mot i sør i retning Stubberud er det for det meste kulturlandskap.<ref>Torkild Jensen (1996): Fra Konnerudkollen til Hagatjern, I Skogene mellom Drammenselva og Eikeren. s. 18. Drammen og Oplands Turistforening.</ref> I 1646 fant folkene på gården Konnerud forskjellige slags ertser på østsida av Konnerudkollen. Det blei foretatt prøvesmelting, men funna blei ikke vurdert som drivverdige. I 1727 blei det så foreatt ny prøvesmelting og resultata tyda på at det var drivverdige forekomster av blyglans og kobberterser i Konnerudkollen.<ref>Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg (2002): Konnerudverket. Bergverket i Drammen, 26-27 Drammen: Brakar.</ref> I 1731 blei så bergverket på Konnerud oppretta og en holdt det i første omgang gående fram til 1770. Gruvedrifta blei tatt opp igjen i kortere perioder etter 1850. Den sistre driftsperioden varte fra 1905 til 1913. I 1940 blei det foretatt nye prøvetrakinger, men resultatene tyda ikke på drivverdige forekomster, og i 1942 blei prosjektet endelig avslutta. Gruvene lå deretter urørt fram til 1991 da Stiftelsen Konnerudverket starta gjenoppbygging av anlegget for å skape "et aktivt museum i og utenfor gruvehullene i Konnerudkollen". <ref>Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg (2002): Konnerudverket. Bergverket i Drammen. Drammen: Brakar.</ref>

I nordskråninga av Konnerudkolen blei det omkring 1900 anlagt en hoppbakke som i si tid var landskjent. I perioden 1905-1913 kunne ikke bakken brukes ettersom det da var drift i gruvene. I tida etter 1913 blei bakken satt i stand og det blei arrangert landsrenn  (nasjonakle renn) der. I 1926 blei hovedlandsrennet (norgesmesterskap) arrangert på Konnerud og hoppøvelsene foregikk i Konnerudkollen.<ref>Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 532. Drammen.</ref>  Det siste rennet i Konnerudkollen var et landsrenn i 1951. Året etter knakk stillaset i bakken sammen på grunn av snøen.og etter det har ikke bakken vært i bruk.