Konnerud (Drammen gnr. 82)

Konnerud, gårdsnummer 82, er en matrikkelgård på Konnerud i Drammen, en av de fem tidligste gårdene på Konnerud. De andre er Eikholt, Gomperud, Eskerud og Grinderud. Konnerud ligger nordvest på Konnnerud. Den grenser til gårder i Strømsgodset i nord og vest, gård nummer 84, Grinderud og gård nummer 83, Eskerud i sør og gård nummer 81, Gomperud, i øst.

De andre gårdene på Konnerud hadde vært krongods, men Konnerud gård var eid av folket på Storemoen. Bonden på Storemoen var den største jordeieren i området i årene rundt 1640. I 1695 blei Konnerud gård solgt til en byborger på Strømsø og var ei tid eid av byborgere og blei seinere bondegods inntil gården blei en del av Jarlsbergverket som blei grunnlagt i 1731. I gruvedriftstida bodde arbeiderne på verket på små bruk rundt omkring på Konnerud, og også gården Konnerud blei delt i flere små bruk. I 1778 blei verkets eiendommer solgt på en stor auksjon etter at driften hadde opphørt og grev Wedel Jarlsberg måtte selge eiendommene på Konnerud. Konnerud gård blei så utparsellert i 24 små bruk og disse brukene solgt til sjøleiere. I 1904 var gården stykka opp i 32 bruksnummer. I 1998 var det 181 bruksnummer på gården.

I ei registrering av kulturminner på Konnerud utført av Jo. Sellæg for Drammen kommune, siste retta i 2015, er flere hus på bruk under Konnerud gård, oppført med svært høy verneverdi. Flere av disse husa er bygd på 1700-tallet og skriver seg fra gruvedriftstida. Ett av disse husa er hovedbygningen på bruk nummer 7. I dag er hovedbygning og uthus utskilt med bruksnummer 183, adresse Grubegata 28. Bruket har har vært kalt både Sprengsrud og Bygningen. I årsrapporten for Buskerud fylkes kulturvern, 2013, står det at bygningen «trolig (er) bygd rundt 1730, og har vært brukt som kontor eller skrivergård for bly- og kobberverket på Konnerud». Det antas at bygningen tidligere har hatt to etasjer, og at andre etasje blei tatt vekk etter første verksperiode som endte i 1770

Konnerud har helt siden gruvetida vært preget av tilflytting og utflytting. De fleste slektene som i dag oppfattes som gamle Konnerud-slekter har bosatt seg på Konnerud fra midt på 1820-tallet og fram til århundreskiftet 1800-1900. Éi slekt er imidlertid eldre på Konnerud og den har sitt utspring på gårdwen Konnerud. Den første av slekta som en veitr har bodd på Konnerud, er Ole Sørensen. Han var født i 1736 og døde i 1820. Han kjøpte bruk nummer 12, Sjøvollen av Konnerud, på den store auksjonwen i 1777 da grev Wedel Jarlsbergs eiendommer på Konnerud blei solgt. Hans tippoldebarn, Anders Olsen (1853-1926) blei gift med odelsjenta på Myrhagen, bruk nummer 1 av matrikkelgården Eskerud (gård nummer 83). De hadde seks døtre som utgjorde femtee generasjon av denne gamle slekten fra gården Konnerud.

Konnerudkollen ligger nordvest på matrikkelgården Konneruds grunn. Kollen har en marfkant,, firkantet form og ruver 412 m.o.h. Ned mot Drammensdalen er det skogsterreng og mot i sør i retning Stubberud er det for det meste kulturlandskap. I 1646 fant folkene på gården Konnerud forskjellige slags ertser på Konnerudkollens østsuide. Det blei foretatt prøvesmelting, men funnene blei ikke vurdert som drivverdige. I 1727 blei det så foreatt ny prøvesmelting og resultatene tyda på at det var drivverdige forekomster av blyglans og kobberterser i Konnerudkollen. I 1731 blei så bergverket på Konnerud oppretta og holdt det i første omgang gående fram til 1770. Gruvedriften blei tatt opp igjen i kortere perioder etter 1850. Den sistre driftspericdoen varte fra 1905 til 1913. I 1940 blei det foretatt nye prøvetrakinger, men resultatene tydea ikke på drivverdige forekomster og i 1942 blei prosjektet endelig avslutta. Gruvene lå deretter urørt fram til 1991, da Stiftelsen Konnerudverket startet gjenoppbygging av anlegget for å skape "et aktivt museum i og utenfor gruvehullene i Konnerudkollen". Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg (2002): Konnerudverket. Bergverket i Drammen. Drammen: Brakar.