|
|
| Linje 9: |
Linje 9: |
| Torstein [[Bruker:Finnbakk|Finnbakk]]<br /> | | Torstein [[Bruker:Finnbakk|Finnbakk]]<br /> |
| torstein.finnbakk(at)gmail.com. | | torstein.finnbakk(at)gmail.com. |
|
| |
| == "Jernbanen skal fram" ==
| |
|
| |
| Da tyskerne hadde okkupert Norge, ble videreføringa av Nordlandsbanen forsert. Jernbanen kom til Mosjøen sommeren 1940, og med dette var 186 av den 455 kilometer lange strekninga mellom Grong og Fauske ferdig.<br />
| |
| Store mannskaper ble satt inn for å videreføre jernbanen hurtigst mulig. Rundt 4.000 anleggsarbeider skal på det meste ha arbeidet på banen, i tillegg til krigsfanger. Særlig etter at krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i 1941 ble arbeidet framskynda, og Nordlandsbanen fikk status som "krigsbane". Fra Rana og nordover ble også et par titusentalls krigsfanger etter dette satt inn i tvangsarbeid på "slaveanlegget" - jernbanen.<br />
| |
|
| |
| Fagforeninger<br />
| |
| Til tross for at den norske fagbevegelsen dels ble nazifisert og dels forbudt, var det tilnærma fagforeningsfrihet på Nordlandsbanen. Årsaka til dette var at det hasta slik for tyskerne å forsere jernbanebygginga. De var avhengige av å bruke de norske fagarbeiderne. Med fagforeningene og tillitsmannsapparatet intakt, mente okkupantene at sjansen var mindre for uro i den store arbeidsstokken.
| |
| Jernbanen ble åpna til Elsfjord i 1941. Til Bjerka var det ingen offisiell åpning, men det var det til gjengjeld på Mo da jernbanen ble åpna dit 21. mars 1942. <br />
| |
|
| |
| Ulendt terreng<br />
| |
| Den gang foregikk det meste av jernbanearbeidet uten maskiner, med handbor og trillebår.<br />
| |
| Banen ble brutt fram gjennom det kanskje vanskeligste terrenget det noen gang har vært bygd jernbane i her til lands.
| |
| Slik beskrives dette i et jubileumshefte som NSB ga ut 20 år seinere, da jernbanen kom til Bodø i 1962:
| |
| "Spør dem som for eksempel var med ved Elsfjord i Rana, der banen nådde sjøen og skulle trekkes langs hengbratte fjellet utover mot Finneidfjord og Mo. En jernbaneingeniør på banestikking ser neppe noen særlig skjønnhet i slikt terreng når han henger i tau eller må dra over til andre siden av fjorden for å få triangulert. Dramatikk fikk karene nok av i Hattflåget, da leira brøt gjennom taket og det ikke var annen råd enn å legge banen i flere hundre meters slynge inne i svartfjellet.<br />
| |
| Ikke mye lenger ute i fjorden, ved Finneidfjord, møtte de leire ennå en gang. Det var i Bjerka tunnel, og det hendte omtrent samtidig som med raset i Hattflåget. Ved Bjerka hadde lagene gravd seg en svær skjæring inn mot tunnelinnslaget, tunnelen var kommet langt på vei også. Så raste leirskjæringen ut, begrov gravemaskinene og fylte hele skjæringen og langt innover i tunnelen. <br />
| |
| Det var høsten 1941, noen uker før tyskerne mente at banen skulle være ferdig til Finneidfjord. Så ville de gå rundt fjellet, laget et slags spor med kurver så skarpe at togene hoppet av. Da kommer fliret, bredt og saftig mens tysk toskeskap stilles ubarmhjertig til skue. En av karene hadde bygd huset sitt like innved innslaget. Da banen skulle legges utenom, fikk han to timer på seg til å flytte, for huset skulle ned. Kone og unger ble puttet inn bortpå en gård. Hundre kamerater pakket og fraktet det som i huset var. På to timer var hjemmet feid vekk. Men slikt blir bare en uvesentlig detalj i hans fortelling. Verre var det at det tok dem syv måneder å renske tunnelen for leire.
| |
| Da taket raste i Hattflåget tunnel fordi Vårherre hadde strukket en jordsleppe gjennom fjellet, skrek herrefolket opp og arresterte hele skiftet for sabotasje".<br />
| |
|
| |
| "Kinaspenn"<br />
| |
| Da monteringa av Røssåbrua starta i 1941, oppdaga jernbanearbeiderne at hver enkelt del var merka "Hong Kong China". Forklaringa var at dette var ei tysk bru som før 2. verdenskrig var bestilt til Kina av Chiang Kaichek-regimet. Krigsutbruddet satte en stopper for denne ordren. Brua, sju spenn á 41,4 meters lengde, ble i stedet sendt til Norge for å benyttes under den forserte jernbanebygginga her. I Røsså ble tre av disse spennene brukt. De øvrige ble benytta til bruene over Fusta (ett spenn), Dalselv (ett spenn) og Saltdalselva (to spenn). (Kilde: Jernbanemuseets årsberetning 1985.) <br />
| |
|
| |
| Mange i arbeid<br />
| |
| Nordlandsbanen var i 1940 kommet til Mosjøen. Jernbanebygginga fortsatte med fornyet styrke gjennom alle krigsårene, til Elsfjord i 1941 og videre til Bjerka og fram til Mo i 1942, den foreløpige endestasjonen.<br />
| |
| Fleire tusen var i arbeid på jernbaneanlegget. Spesielt for Sør-Rana og Korgen kommune betydde jernbanebygginga mindre arbeidsløshet. Mens det i Korgen i april 1940 var registrert 50 arbeidsløse, var det samme høst bare 4-5 personer som var meldt arbeidsløse.
| |
| Under krigshandlingene i 1940 var arbeidet midlertidig blitt stoppa. 14 dager etter krigsutbruddet, 23. april 1940, skriver ordfører Svend Kibsgaard et brev til skogforvaltninga om at 15 jernbanearbeidere har meldt seg til vedhogst ved Stabbforsen, etter at jernbanearbeidet er stanset. Helge Hognes forteller at han var med på dette skogsarbeidet.<br />
| |
|
| |
| Stor arbeidsstyrke<br />
| |
| 21. juli 1940 sender fylkesmannen et telegram til kommunene i distriktet: "Stor arbeidsstyrke øieblikkelig nødvendig Nordlandsbanen Mosjøen Mo. Telegrafer omgående antal arbeidsledige Deres kommune. Derpå vil meldelse om eventuel uttak arbeidsledige ved arbeidsledighedsnemda bli sendt Dem. Fylkesmannen." Man er i gang igjen. <br />
| |
| Arbeidet gikk i norsk regi, med NSB og enkelte innleide entreprenørfirmaer. Ei tid arbeidet også mannskaper fra den tyske arbeidskommandoen Organisation Todt på Nordlandsbanen, under tysk befal. Norske arbeidere stod ikke under tysk arbeidsledelse på jernbaneanlegget gjennom Hemnes.
| |
| Store brakker ble satt opp mange steder der banen for fram. Mange av jernbanearbeiderne hadde hus med seg som de flytta etterhvert som arbeidet gikk framover. Mange jernbanefamilier var losjerende hos folk som bodde her fra før. Til Finneidfjord var de første jernbanearbeiderne kommet allerede før krigen. Finneidfjord og Bjerka ble de store "jernbanekoloniene". Mange som i dag bor på disse tettstedene er gamle jernbanefolk eller barn og barnebarn av disse.<br />
| |
|
| |
| Anleggsfolk i huset<br />
| |
| - Jernbanen kosta i stand husene til folk, hvis de tok inn leieboere. En i Drevvatnet skulle leie ut første etasje til jernbanefolk, og han gikk i gang med å lage sengeplasser til de losjerende. Men han sa at han greide ikke å snekre fort nok. For hver gang han spikra i hop ei køye, kraup en ny mann oppi. Han hadde noen-og-tyve leieboere! forteller Per Jakobsen.<br />
| |
| - I denne tida var her veldig mye anleggsfolk på Finni, ettersom Nordlandsbanen var under bygging. Det var nesten ikke et eneste hus hvor det ikke var leieboere, så i 1940 hadde folketallet økt noe kolossalt. Man kan snakke om to forskjellige tidsepoker på Finni, før og etter at jernbanefolket kom. Vi hadde det rolige, vante bygdemiljøet til i 1939, da hovedtyngden av anleggsfolk kom. Mange hadde med seg små hus som de flytta med jernbanen. Ellers var folk enestående. De kunne ha små hus sjøl, men hadde likevel boende en jernbanefamilie hos seg.
| |
| I fjerde etasje her bodde en smed sammen med kona si. Da de fikk unge, fikk de et rom til, forteller Hjørdis Valla.<br />
| |
|
| |
| Sprengskift i jula<br />
| |
| Morits Bystadhagen (født 1908) bor på Bjerka. Han jobba på jernbanen under heile krigen.
| |
| Første stoppested da jeg kom nordover, var i Mosjøen, 2. januar 1941. Så bar det videre nordover.<br />
| |
| Vinteren 1941/42 ble brua over Lillebjerka, bak Valla skole, bygd. Dette arbeidet foregikk i et svært forsert tempo, med heilkontinuerlig skift.<br />
| |
| - Julekvelden kom jeg heim kvart over ti om kvelden. Juledagen gikk vi på om ettermiddagen, og kom heim ti. Vi hadde fri andre juledag, men det var heile juleferien.
| |
| Bruingeniøren var forbanna. Han gikk til sjefen og spurte om ikke arbeidet kunne utsettes til annendag jul. Men nei, det var ordre fra tyskerne.
| |
| Det var 20 kuldegrader. Heile brua var overbygd og to store koksovner stod inne, for det skulle være varme nok til å støype. Sanden ble varma opp på forhånd. En som hette Julius Olsen passa varmen under sanden som lå på en platting av bølgeblikkplater. "Jeg fikk ei lita glo, for å starte et helvete for meg sjøl", sa han. <br />
| |
| Sementen ble blanda ute og trilla inn. En mann hadde si fulle hyre med å åpne og lukke portene, så trillerne kom seg inn og ut. Det var svært mye jern i brua. Vi kunne ikke bare tippe trillebårene, men måtte stappe og måke massen nedi. Det var en hard jobb.
| |
| Jeg var også med og bygde brua over Storbjerka. Vi frakta i land alle delene av brua fra ei pram. Vi brukte kran og winsj til dette, forteller Morits.<br />
| |
|
| |
| Seks timer Mosjøen-Mo<br />
| |
| - Ei tid før banen ble åpna til Mo var Bjerka endestasjon med et vendespor like ved her og ei lasterampe borte ved vegen. Enda kan man finne kull i jorda her, fra lokomotivene som ble fyra med kull, forteller Morits Bystadhagen.<br />
| |
| - Den første tida etter at jernbanen ble åpna fram til Mo brukte toget mellom fem og seks timer på strekninga Mosjøen-Mo i Rana. Slik var den ordinære ruta. I den tida var det mange stoppesteder på denne strekninga: Søfting, Holandsvika, Drevja, Toven, Drevvatn, Elsfjord, Røsså, Bjerka, Finneidfjord og Dalselv var de ordinære stasjonene. I tillegg kommer alle holdeplassene som fantes.<br />
| |
| Dette forteller Trygve Boge (født 1922). Han kom til Bjerka 8. august 1943. Han hadde da jobba på jernbanen i nærmere fire år.<br />
| |
| - Jeg var utdanna telegrafist og fikk jobb på stasjonen på Bjerka. Jobben bestod hovedsaklig av togekspedisjon. Det var mye aktivitet her i forbindelse med videreføring av jernbanen. <br />
| |
|
| |
| Dårlig kvalitet<br />
| |
| Det primære med tyskerne si jernbanebygging under krigen var å få jernbanen fram. Det lot ikke til at kvalitet interesserte dem. Etter krigen kosta det millioner å gjøre om igjen arbeidet. Det måtte ofte gjøres nytt heilt fra grunnen av, sier Boge.<br />
| |
| - Den tyske byggeledelsen bestod ofte av folk som aldri hadde sett en jernbane. Da det raste i tunnelen gjennom Pytjehågen, la de sporet utenom tunnelen i en kurve så skarp at togene hver eneste dag spora av. Derfor gikk det linjefolk på togene på Bjerka, for å være med i fall toget spora av. De brukte spesielle påkjørselssko til dette. <br />
| |
| Fra Bjerka gikk forsyninga av all grus til jernbanebygginga, og dette arbeidet foregikk i tre skift. Her var lokførere og konduktører forlagt, og lok og vogner var stasjonert her.<br />
| |
|
| |
| Tyskere på stasjonen<br />
| |
| På Bjerka stasjon bodde 16 tyskere. Heile andre etasje var forbeholdt dem, pluss første etasje og venterommet. Venterommet var innstallert som distrikts-telefonsentral for tyskerne.
| |
| Vi som var på stasjonen ble naturlig nok kjent med de folkene. Et par av dem var reinhekla, og kom stikkende til oss med nokså interne meldinger.
| |
| Andre var ikke til å lite på. Når godstoget kom, hendte det de ville hjelpe til med å bære inn gods.
| |
| Jeg hadde radio under krigen, og en gang hadde den vært til reparasjon. Den lå i en sigarkasse, inni en liten grønn koffert. Da den kom tilbake til meg fra Finneidfjord, glømte jeg den grønne kofferten. Jeg fikk dem i Elsfjord til å sende den tilbake med et godstog.
| |
| Da toget var gått, og jeg igjen hadde glømt kofferten, får jeg se en av tyskerne komme trillende med en mjølsekk - og oppå den ligger en grønn koffert! Han kommer inn og sier at det er "en koffert til sjefen", og gjorde mine til å skulle åpne den. Da legger jeg handa på kofferten og sier at dette er privat eiendom. Det gikk greit. Men jeg likte meg ikke, sier Trygve Boge.<br />
| |
|
| |
| Hauptmann Bahr<br />
| |
| - I 1944 var det en stor kollisjon mellom to godstog. Jeg hadde tjeneste her og sendte toget av gårde på vanlig måte, men så ble det kollisjon. Ikke mange minutter etterpå ble jeg tatt i forhør. Tyskerne trudde alt slikt var sabotasje. Men så ba jeg om å få ringe Mosjøen. Bahnoffiseren i Mosjøen, Hauptmann Bahr, var en "reinhekla nordmann" som gjorde mye bra. Jeg forklarte hva som hadde skjedd med hensyn til kollisjonen, og at jeg satt i privaten og ikke fikk komme på stasjonen. Da kom Hauptmann Bahr i telefonen og snakka med en av offiserene som ble stående og klappe i hop hæljernene mens han sa "Jawohl, jawohl!" Han fikk vite at kollisjonen hadde ingen ting med meg å gjøre. Det var været si skyld.<br />
| |
|
| |
| En gang hadde de pakka inn vannstenderen, tanken hvor lokene fylte vatn, i piggtråd. Dette protesterte jeg på, for det var livsfarlig for oss som skulle skifte. Du kunne ikke stå på vognene når strengene var heilt inn til skinnegangen. Men den tyske offiseren bare avfeide meg: "Sjøl Kong Haakon har ingen ting med dette," sa han. Da ringte jeg Mosjøen, og det samme gjentok seg: "Jawohl, jawohl!" Hælene smalt sammen, og så for to mann og renska vekk heile greia. Da offiseren kom, kunne jeg ikke dy meg. Jeg sa at dette var ordre fra Kong Haakon! minnes Trygve Boge.<br />
| |
|
| |
| Gruslasting<br />
| |
| Helge Hognes (født i 1919) kom til Bjerka som jernbanearbeider høsten 1938. Da var arbeidet i gang på jernbanen, og folk begynte å komme flyttende hit.<br />
| |
| - Vi begynte i Finneng-skjæringa, men arbeidet ble for ei tid avbrutt da krigen kom. Etter at anlegget kom i gang igjen, fikk jeg meg arbeid i Elsfjorden ei tid. Seinere jobba jeg med gruslasting her på Bjerka, og bodde her.
| |
| En gang var tyskerne i grustaket og lette etter en fange som var rømt. De gjennomsøkte alle bremsehusene på vognene, men fant ham ikke.
| |
| Tyskerne patruljerte langs linja, men vi hadde ikke noe direkte å gjøre med dem, sier Helge Hognes.
| |
| Vi jobba åtte timers arbeidsdag. I 1940 var timelønna en treogseksti.
| |
| I Vallaskjæringa arbeidde vi skift. Der var det til å begynne med handlasting, men på slutten ble det brukt dieseldrevne gravemaskiner. Maskiner var ikke i bruk før krigen. Tunnelene på denne strekninga er handbora, men etterhvert kom maskiner i bruk også der.
| |
| For folk som bodde privat gikk det stort sett greit med å skaffe seg mat. Vi var smått rundt på gardene og fikk tak i noe. På Røssåbrua, hvor det var svært mange i arbeid, ble vi kjent med folk fra Bleikvasslia og Korgen. På den måten ble det lettere å skaffe seg matvarer. Det var verst for de som bodde på brakkene. Der gikk det mye på fisk. <br />
| |
| På Valla og i Vallabotnet lå det to store brakker, og i Breivika var ei brakke. Det kom arbeidsfolk fra alle steder.
| |
| Det ble spilt mye poker, delvis ble det spilt om store potter, men ellers var det stille på brakkene, sier Helge Hognes.<br />
| |
|
| |
| Å slå kult<br />
| |
| Erling Hansen begynte på jernbanen sist i august 1940, i Mosjøen.<br />
| |
| - Det første arbeidet jeg hadde var å slå kult, det vil si å lage pukk av stein.
| |
| Den første tida var det handboring. Basen, Selfors, lærte meg det. Det var veldig interessant. Vi tjente 1,63 pr. time. Mange arbeidde 16 timer for dag.
| |
| Det gikk et stort ras i Kulstadsjøen. Da ble vi flytta dit for å sprenge ut ei skjæring for vegen. Det var i hvert fall ni lag i døgnet som arbeidde. Der var vi til våren 1941. Første tida bodde vi i bedehuset på Kulstadsjøen, forteller Erling Hansen i et intervju med Radio Korgen.
| |
| - Det ble ei fryktelig lukt inne av terbovenstumpen. Tørrmaten holdt vi oss sjøl.
| |
| Sengeklær måtte vi holde oss sjøl. Om vinteren fraus sengeteppet fast i veggen.<br />
| |
|
| |
| 120 på brakka<br />
| |
| Jeg jobba der til kristi himmelfartsdag 1941. Da ble vi sendt til Hella. Vi tok toget til Elsfjord, og ei skute fra Rana tok oss til Hella, hvor vi ble satt i land i fjæra. Det første vi fant i fjæra, var fiskepølse som de hadde mista da de frakta opp varer til brakka. Sånn fikk vi se hvordan kosten var.
| |
| Vi tok inn på ei 120 manns brakke, og bodde 12 mann på hvert rom. Jeg var bare ei veke der, så fikk jeg flytte over til Finneidfjord.<br />
| |
| - På Finneidfjord ble jeg satt i transporten, blant annet med å kjøre ved. Vi brukte lastebil, og jeg var med som laster. Jeg var med ved Røsvatnet og lasta opp og kjørte ut. Vi tok imot båtene som kom med materiell til jernbanen.<br />
| |
| Da skinnelegginga begynte, ble det bygd kai nede i Finnifjæra, i Hagaveien. En stor lastebåt kom med skinner, og de ble lagra i fjæra. Der dansa de om kveldene. Det var plattingfest.<br />
| |
|
| |
| Nesoddbrakka<br />
| |
| Jeg bodde i Nesoddbrakka, et bolighus som var flytta dit. Den stod mellom stasjonen og Folkets Hus. Mellom der og stasjonen var det tre brakker. Seinere ble vi flytta til Folkets Hus. Det var lagt et papptak oppe på jernstengene som gikk tvers gjennom for å holde huset oppe. Oppe på dette galleriet lå det en gjeng, og ellers i huset var det fullt. Så noe enerom var det ikke. Vaskerommet var der inngangen er.
| |
| Vi hadde to doble avtreder.<br />
| |
| Ei helg hadde brakkesjefen fått tak i ferskt kjøtt, noe som var en sjeldenhet. Dette hadde de kokt på lørdag, men de hadde latt det bli stående på ovnen over natta. Da de hadde spist søndagsmiddag, ble det ei springing! De satt i berrføttene ute i snøen, for det var ikke plass på do, 24 mann og tre kokker. Alle var sjuke, unntatt en mann. Jeg var glad at jeg var heime hos ho mor den helga!
| |
| Jeg var her til i 1942, da jernbanen ble åpna til Mo i Rana, forteller Hansen.<br />
| |
|
| |
| I tunnelen<br />
| |
| Emil Svartvatn har fortalt i et intervju med Radio Korgen:<br />
| |
| - Jeg var på tunnelarbeid mellom Mulvika og Hatten. Det var bra fortjeneste, men også hard drift. Vi arbeidet på nattskift. Belysninga om natta var karbidlamper.
| |
| Vi bodde i brakker. Jeg bodde i Mulvika først, og siden i Storvika, nærmere Elsfjorden.
| |
| Vi hadde ingen andre steder å gjøre av lompen enn å tørke den på rommet.
| |
| Det var to-tre kokker på brakka, hvor det bodde over 40 mann. Det var ikke innlagt vatn, så kokkene måtte bære det.
| |
| Brødene steika de sjøl på vedkomfyren. Mjølet var dårlig, så brødene ble mest bare skorpe med rådeig inni. Søringene sa: "Gubbevare, vi propper sånn."
| |
| Vi spiste fisk, men smugla også mye kjøtt. Vi fikk seks-sju gammalkyr på Mula-gården. De åt vi opp. Kokka var sein til å sette kjøttet på kok, så det ble nokså seigt. Det var de som pakka kjøttet i lomma og ga hunden det i stedet.
| |
| Vi fikk også kjøtt fra Bindalen, fra noen som kom inn med motorbåt og solgte. Dette begynt å spørres, så det kom politi inn Rana. Men de tok feil, og tok inn til Nord-Rana, mens kjøttbåten hadde gått til Elsfjorden.
| |
| Det kom mye smør fra Bindalen, også. Vi fikk kjøpe mye spillsmør fra margarinfabrikken på Finneidfjord.
| |
| Unge folk ville aldeles svelte i hjel. Brødet vi fikk var påsmurt og laget i rasjoner, tre brødskiver til hver. Pålegget var dårlige greier, marmelade, men jeg tror det hovedsakelig var tremasse som de hadde farga rød, med sukkererstatning i.
| |
| Fra Elsfjorden fikk vi skummamelk. I sommervarmen ble den sur, men den ble drukket likevel.
| |
| Fisk fikk vi, men den var dårlig. Vi spiste noe klippfisk, men trana som de hadde på, klarte jeg ikke. Det beste av matvarer gikk til tyskerne. <br />
| |
|
| |
| Lang togtur<br />
| |
| Inger (Solhaug) Kambestad har i et kåseri på Radio Korgen fortalt om en togtur som starta fra Bjerka stasjon 23. april 1945. Sammen med søstera si, Magny, skulle hun reise til Hardanger.<br />
| |
| - Etter lang ventetid kom sørgående tog. Dette var et sammensatt tog, med gods, tyske tropper, og ei eineste vogn for oss sivile. Det var trengsel i kupeen, og de harde benkene i tillegg ga oss ikke stor bekvemmelighet. <br />
| |
| Toget stansa på hver eneste stasjon, så det gikk veldig seint. Det viste seg snart at vi ikke var heldige med tidspunktet for turen vår. Det var mye sabotasje på jernbanen de siste dagene av krigen, og ikke mindre enn 17 brudd på linja mellom Mosjøen og Trondheim. At toget ikke ble sprengt i lufta var vel takket være vår vogn med sivile, som var plassert midt i togsettet, sikkert som ei sikkerhet for troppetransporten.
| |
| Ved de små bruddene måtte vi bare sitte og vente til det ble gjort en provisorisk reparasjon. Det var atskillig verre der det var større skader. Fleire plasser måtte vi ta med pikk-pakket vårt og gå forbi bruddene, og ble så frakta et nytt stykke med de forskjelligste transportmidler. Lastebiler ble brukt, men vi kom også over i andre togsett, stykkevis. Blant annet måtte vi ta til takke med de såkalte kuvognene.
| |
| Lokomotivene ble fyra med kull på den tida, så vi ble meir og meir nedsota av den svarte røyken. Det lukta kull av oss alle i hop. <br />
| |
|
| |
| Harsk sursild<br />
| |
| Matpakkene våre minka, men vi gledde oss til vi kom til Grong, der det var restaurant. Vi hadde håpa at vi skulle få oss en middag, men det eineste vi fikk tak i var ei brødskive uten smør, og pålegget var harsk sursild - pluss en kopp erstatningskaffe.
| |
| Det var knapt om mat, så det var om å gjøre å løpe så fort som mulig for å få tak i noe i det heile tatt. Det gikk nærmest sport i det å hope av toget før det var skikkelig stansa, og kappspringe mot restauranten.
| |
| Dager og netter gikk i ett for oss, og det lille vi sov var i sittende tilstand. Det fantes jo ikke noe slikt som sovevogn. Det kom godt med at vi var unge og sterke den gangen.<br />
| |
|
| |
| Fiskemjølkake<br />
| |
| Noen dager var vi heldige og fikk tak i en slags middagsmat, men det var samme menyen over alt: fiskekake som var laga av fiskemjøl, stekt uten fett. Det hendte vi fikk tak i et par poteter, men oftest var det kokt, vassen kålrabi attåt. Jeg minnes tydelig den lukta som var inne på samtlige restauranter, ei blanding av kaffeerstatning, heimavla tobakk og kokt kålrabi.
| |
| Trua på en gang å komme fram hadde minka etter alle forviklingene, men endelig kom vi da fram til Trondheim. Der fikk vi vite at vi ikke kunne komme videre før utpå neste dag.
| |
| Hotellrom var ikke mulig å oppdrive. Vi fikk ta til takke med privat innkvartering som jernbanen hadde ordna med. Vi hadde gledd oss til et godt bad, for vi var jo fryktelig svart av kullrøyken. Men det var selvfølgelig ikke noe bad i et slikt etablissement, bare et stativ og ei mugge med kaldt vatn.
| |
| Hun forteller at da de langt om lenge kom til Oslo, prøvde de å oppdrive et skikkelig måltid. Men menyen var den samme: fiskemjølkake og kålrabi.
| |
| Hun minnes videre:<br />
| |
| - Dette var kvelden før 1. mai, og det var ei merkelig stemning i byen. I Gamlebyen var det noen som ropte og skreik at krigen var slutt. Vi hørte også enkelte skudd fra forskjellige kanter. Noen trudde det var Hirden som var ute.
| |
| Inger Kambestad og søstera hennes reiste videre til Voss med et overfylt Bergenstog, og derfra med elektrisk jernbane til Granvin. Herfra bar det med båt fram til bestemmelsesstedet i Hardanger - 10 døgn etter at de hadde starta reisa si.<br />
| |
|
| |
|
| |
| == Terbovenmjøl og papirbukser ==
| |
|
| |
| En hverdag i krig<br />
| |
| Til tross for krig der ute og okkupasjon her heime - det daglige livet på bygd og i tettsted måtte gå sin gang. Da Norge ble okkupert, hadde man knapt begynt å ane bedre tider etter "de harde tredveåra" med den til da største arbeidsledigheten i norgeshistoria, dårlig med penger og ofte svært trange kår for folk flest.<br />
| |
| For mange ble krigstida en overgang fra vondt til verre, nå med rasjonering på livsnødvendige varer. Mjøl og melk var rasjonert, sukker, smør og kjøtt, for å nevne noe. Likedan var det aller meste av klær og skotøy rasjonert.<br />
| |
| Store mengder av det Norge produserte gikk i okkupasjonstida til å fø og kle den relativt store styrken som Tyskland hadde forlagt her til lands.
| |
| Skikkelig skotøy later til for mange å ha vært et stort savn under krigen. På gardene fikk kommagsmedene hendene fulle med å produsere det praktiske og tradisjonelle fottøyet som sikkert berga mang ei tå fra forfrysning vintrene 1940-45.<br />
| |
|
| |
| Varemangel<br />
| |
| - Ivar Solhaug, som var fullmektig i butikken hos oss, var fleire ganger i Oslo og fikk orda opp, slik at vi fikk kjøpt mange ting derifra. Ellers ville det vært mange varer vi ikke hadde fått tak i. Etterhvert fikk man bare tak i fottøy med tresåler. Gummiartikler som støvler var av en ualminnelig dårlig kvalitet, men vi måtte ta det. Krydderier var erstatning, like ens kaffeerstatning, har kjøpmann Svend Kibsgaard fortalt i et intervju i Radio Korgen.<br />
| |
| - I butikken var det kø når vi fikk inn varer. Hvis vi pakka ut varer en kveld, måtte vi dra ned blendingsgardinene, så ingen som gikk forbi fikk se. For da kunne de stille seg opp i kø nær sagt midt på natta.<br />
| |
| Vi måtte rasjonere. Vi kunne ikke selge heile sett, men måtte gjøre det slik at folk fikk kjøpe en kopp hver.
| |
| Den verste køen jeg har sett, var en tobakkskø i 1941 eller 42. Det var jernbanearbeidere, mange av dem ungdommer. De trøkka sånn på at de flytta disken, forteller Hjørdis Johansen Valla. Familien Johansen dreiv butikk på Finneidfjord.<br />
| |
|
| |
| Surrogater<br />
| |
| Viktige husholdningsvarer var rasjonert. Enkelte vareslag var ganske enkelt ikke til å oppdrive. I stedet kom surrogater, erstatningsprodukter i handelen, og heller ikke disse kunne man kjøpe uten kort. Kaffeerstatning, "Terbovenmjøl", papirbukser, trebotninger ble ny-ord med negativ - men også galgenhumoristisk - klang i det norske språket.
| |
| Ved inngangen til 1940-tallet levde ennå mange på bygdene i ei slags naturalhusholdning, i den forstand at de sjøl produserte mesteparten av den maten de åt og klærne de gikk i.<br />
| |
| Sjøl om okkupasjonsmyndigheter og forsyningsnemnd påla bøndene streng leveringsplikt for de viktigste matvarene, er inntrykket at på landsbygda hadde folk stort sett den maten de trengte - krig og rasjonering til tross.
| |
| Ernæringseksperter har til overmål hevda at okkupasjonstida med rasjonering på sukker og fettholdige varer egentlig var sunn for folkehelsa: Folk sulta ikke i hjel under krigen, men de åt seg heller ikke til døde på usunn mat, slik man ser eksempler på i etterkrigs-overfloden. <br />
| |
|
| |
| Oppfinnsomhet<br />
| |
| Rasjonering og vareknapphet satte folks oppfinnsomhet på prøve. Velkjente er historiene om heimefarga fallskjermsilke og omsydde gammel-kåper og loslitte dresser som ble forvandla til de lekreste søndagsplagg.<br />
| |
| Gamle matlager-kunster som ellers kanskje ville ha gått i glømmeboka, kom til heder og verdighet. Byggen stod igjen moden på åkrene, så langt til fjells som ved Røsvatnet. I høstmørke kvelder ble vatnet igjen satt på i de gamle bekkekvernene som mol og mol og skaffa kjærkomment mjøl til å blande i det ufyselige "Terboven"-stoffet.<br />
| |
| Julebaksten begynte en gjerne med i svært god tid. Det kunne være ondt å få tak i egg, og derfor gjaldt det å være "først til mølla."
| |
| Når folk fikk fatt i en kjøttbit, var de raske til å salte eller hermetisere den. Slik kunne man samle sammen til en skikkelig kjøttmiddag.
| |
| Fisk ble mye brukt, og tilgangen var bra, både i fjellvatn og i fjordene. Særlig på Hemnesberget var folk ivrige til å fiske. På stedet var det et par fiskeoppkjøpere, Hans Sjøgård og Harald Mikael Larsen. De kom av og til med fullasta båter med ferskfisk, lever og rogn som de solgte. Dette var kjærkomne tilskudd til matforsyninga.<br />
| |
|
| |
| Laga erstatning<br />
| |
| Himelaga erstatningsprodukter så dagens lys. For godt voksne mennesker som hadde opplevd rasjonering og varemangel under 1. verdenskrig (1914-18), var ikke situasjonen ny. <br />
| |
| Under den forrige krigen hadde mange brukt "brom" som kaffeerstatning. Det var en mjøldeig som de kjevla ut, skar opp i småbiter og brente. Nå ble denne metoden igjen tatt i bruk. Men mer populært var det nok å lage kaffesurrogat av bygg og erter, som ble brent og malt - nøyaktig slik man gjør med kaffebønner. Likedan ble løvetannrot brent til "kaffe". Man brente gjerne i ei gryte som man stadig rørte i med ei skei.
| |
| Te ble laga av solbærblad, og det smakte visstnok veldig godt. Tyttebærlyng ble også brukt til te, men denne teen hadde den ulempen at koppene ble misfarga av den.<br />
| |
| - Noe som ikke smaka godt, var margarinen man fikk kjøpt. Det smaka sild av den, fordi den ble laga av sildolje, minnes Molvin Villmo, som også husker at man tok rede på nettja og alt annet fett fra slakt, som ble smelta og brukt til matfett.
| |
| - Terbovenmjølet var trasige greier. Men folk reiste heilt til Verdal med toget for å kjøpe grynmjøl på mølla der, på kort. Det ble reine julebaksten, minnes Hjørdis Valla.<br />
| |
|
| |
| Terboven-kamkaker<br />
| |
| - Jeg bakte en dag ut 1600 kamkaker - av terbovenmjøl. Jeg stod på fra tidlig om morgenen, husker Ragna Brygfjell (født 1903). Hun var gift med Per Brygfjell som var arbeider. De hadde fire barn "i veksaralder" under krigen, født mellom 1927 og 37.<br />
| |
|
| |
| Tok vare på gjæra<br />
| |
| - Vi hadde bare terboven-mjøl, bortsett fra de gangene vi kunne få litt mjøl hos en bonde. Mjølet var brukbart når det tok gjær, og det var slett ikke så verst på smak. Det varierte etter om man hadde råd til å ha ferskmelk i deigen, forteller Ragna Brygfjell. <br />
| |
| - Det var vanskelig å få tak i gjær. Men en tok et stykke av deigen, klappa den flat og tørka den. Når man skulle bake, bløtte man denne surdeigen opp, så mye at en fikk gjæring i gang i den nye deigen.<br />
| |
| Om somrene kunne vi ikke brygge øl slik vi hadde brukt å gjøre, fordi det ikke var sukker nok å få tak i. I gamle dager ble gjær fra ølbrygginga satt på flasker og brukt i bakinga, forteller hun.<br />
| |
|
| |
| Potet-sirup<br />
| |
| - Vi satte potet, og det var ei fryktelig god bot, forteller Ragna Brygfjell. Hun husker at man kokte sirup av potetmjøl som man tilsatte et stoff man kjøpte på apoteket. Denne prosessen spalta stivelse til sukker. Den heimelaga sirupen ble blant annet brukt til å koke sviskekompott av.<br />
| |
| - Til kvelds bruke vi vassgraut, sier Ragna.<br />
| |
| - Vi plukka mye bær, både blåbær og molte. Men uten sukker var det begrensa hva man kunne oppbevare av syltetøy.
| |
| Jeg husker at vi fikk litt margarin fra fabrikken på Finneidfjord. <br />
| |
| Vi hadde noen sauer, så vi fikk kjøtt, og ku slik at vi fikk melk. Ei stund hadde vi noen høns også, forteller Ragna Brygfjell.<br />
| |
|
| |
| Krisejul<br />
| |
| - På landet hadde man det ikke verst. Julematen på gardene kunne være gomme og rull, som før.
| |
| Finkake ble det mindre av. Man baka pepperkaker, og den var det mest rug i, sier Ragna.<br />
| |
| Hun minnes at juletreet gjerne ble pynta med papirblomster. Julegavene bestod mest av papir. Det var nesten det eneste en fikk som en kunne laga noe av. <br />
| |
|
| |
| Sekk ble kjole<br />
| |
| - Det var ikke greit med klær, og heller ikke penger. Men vi hadde en fordel: av og til fikk jeg en saltsekk hos en slektning som var på margarinfabrikken på Finneidfjord. Lerretsekkene sydde jeg kjoler av til ungene, kvite kjoler som vi syntes var veldig fine.
| |
| Det gikk på heimelaga klær, men det var ikke folk uvant med fra før.<br />
| |
| Det var vanlig fra før krigen at man gikk i heimelaga sko. Derfor var ikke fottøyet den største mangelen. Folk laga mye fottøy sjøl, for eksempel lugger og kubellinger, forteller Ragna Brygfjell.<br />
| |
|
| |
| Langvarig rasjonering<br />
| |
| Mange varer var rasjonert i fleire år etter krigen.<br />
| |
| - Frukt så vi ikke under krigen og den første tida etterpå. Jeg husker vi var i Umeå i 1952, et heilt billass med folk. Da hadde de fått frukt, sjøl i Nord-Sverige, men her heime var det rasjonering. Vi spiste veldig mye bananer og anna frukt på den turen, husker Ragna.<br />
| |
| - Det var sukker-rasjonering ennå. Vi kjørte over grensen med den tillatte kvoten, og lasta det av. Og så kjørte vi tilbake til Sverige etter mer sukker, minnes hun.<br />
| |
|
| |
|
| |
| Bløtkake av potet<br />
| |
| Potet og potetmjøl fikk utrulig mange anvendelsesformer i krigstida. Ikke minst ble potet brukt for å drøye mjølbakst. Potet bruktes både i brød og flatbrød.<br />
| |
| Folk baka småkaker av ulike typer med potetmjøl som basis. Også bløtkaker ble laga av potetmjøl: en piska egg og rørte inn potetmjøl i stedet for kveitemjøl. Det ble også laga potet-vaffelkake som gjerne ble spist med svartsirup på. Fordelen med denne steikemåten var at det krevde mindre mjøl.<br />
| |
|
| |
| Potetvafler<br />
| |
| Mange oppskrifter på "erstatningsbakst" sirkulerte under okkupasjonstida. Esther Olsen har gitt oss denne oppskrifta på potetvafler som ble stekt i Korgen under krigen:<br />
| |
| Rå, revne poteter med skall.<br />
| |
| 3 ss krisemjøl.<br />
| |
| 2 ss tran.<br />
| |
| Salt.<br /><br />
| |
|
| |
| Man bakte også "fyrstekake":<br />
| |
| 250 g mjøl.<br />
| |
| 125 smør.<br />
| |
| 125 g sukker.<br />
| |
| 2 ts bakepulver<br />
| |
| 1/2 dl vatn.<br />
| |
| Fyll til fyrstekake:<br />
| |
| 300 g poteter.<br />
| |
| Sukker og mandeldråper.<br />
| |
| <br />
| |
|
| |
| Potetbløtkake<br />
| |
| 1/2 kg poteter.<br />
| |
| 2 ts sukker.<br />
| |
| 5 ss mjøl.<br />
| |
| 2 ts bakepulver.<br />
| |
| Vaniljesukker, mandeldråper eller kanelerstatning.<br />
| |
| Jøssingkrem til kaka:<br />
| |
| 1/2 liter skummamelk.<br />
| |
| 2 ss mjøl.<br />
| |
| 2 ss sukker.<br />
| |
| Vaniljesukker.<br />
| |
| Kok eller mos potetene. Ingrediensene røres inn. Kaka steikes i form. Krem: rør mjølet ut i kald melk, kok opp under omrøring, la koke i 5 minutter. Rør inn sukker. Avkjøl, og visp kremen stiv. Dekk kaka med kremen, evt. med syltetøy til.<br /><br />
| |
|
| |
| Fyrstekake<br />
| |
| Lidvor Heimstad har tatt vare på ei oppskrift på fyll til krise-fyrstekake: malt, bruna havregryn og sukker blanda med koka poteter og mandeldråper.<br />
| |
|
| |
|
| |
| Heimelaga gjær <br />
| |
| Noen tok i bruk den gamle metoden med å lage gjær av humle. Oppskrifta på gjær er:<br />
| |
| 1 liter vatn.<br />
| |
| 25 gram humle.<br />
| |
| 4 ss farin.<br />
| |
| Fint rugmjøl.<br />
| |
| Humlen kokes i vatnet i fem minutter og settes i ei krukke. Når det er lunkent, has sukkeret i, slik at det blir ei tynn suppe. Dette settes på et lunt sted til gjæring i to dager. Røres ut i litt lunkent vatn før bruk. Ca. 1 dl gjær til 5 kg mjøl.<br />
| |
| Ei anna oppskrift sier at man skal røre ut mjøl i et krus kokt vatn, til det blir som klister. I løpet av et døgn på varmt sted blir det gjæring.
| |
| <br />
| |
|
| |
| Ikke-gjærbakst<br />
| |
| Byggmjøl, som en oftest hadde bedre tilgang på enn kveite, mangler gluten, og tar derfor ikke gjæring. Dette første til stor interesse for oppskrifter på bakst som ikke krevde gjær. Blant annet førte dette til at folk i Sør-Rana lærte seg å bake rengakaka, som tradisjonelt reknes for "nasjonalretten" i Nord-Rana. Rengakaka bakes av bygg, og en bruker hjortetakksalt som hevingsmiddel.
| |
| <br />
| |
|
| |
|
| |
| "HaPå"<br />
| |
| Av og til var det sukra boksemelk å få på butikkene. Da tok man gjerne og kokte opp innholdet, og brukte det til pålegg. Man mente det ble ganske likt det kjente "HaPå"-pålegg.<br />
| |
|
| |
| Såpekoking<br />
| |
| Den krisesåpa, "B-såpa" som var å få kjøpt under krigen, var av svært dårlig kvalitet. Folk tok derfor opp igjen den gamle metoden med å koke såpe av talg og kaustisk soda. Alt slags fett ble tatt vare på og brukt. Også levertran ble det kokt såpe av. <br />
| |
|
| |
| Papirklær<br />
| |
| - Det var dårlig med klær. Buksene var vevd av papirtråd, Papirbuksene var åpne og kalde om vinteren. Men vi fikk tak i annet også. Det var elendig med fottøy. Bare trebotninger og klomper var å få tak i. Vi gikk i kommager, kubellinger og skaller. Kommagene var gjeve, når de ble smurt og lappa. Mange laga kommager. Det var plenty lær å få tak i, som de barka på gardene. Vi hadde bare lær-øler på skiene, og da gikk det greit med kommager, forteller Jakob Fagereng. <br />
| |
|
| |
| Krigskonfirmant<br />
| |
| - Jeg ble konfirmert i 1942. Det var litt av en jobb å få tak i klær. Skjorte var det første jeg fikk tak i. Mor kjøpte ei lyseblå, stripete silkeskjorte. Dress var det ikke enkelt å få tak i. Man hadde ikke merker (rasjoneringsmerker, red. anm.) nok til dress, men det ble ei ordning. Jeg fikk kjøpt tøy hos Tandberg, og jeg fikk Ane Fagerheim til å sy, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget.
| |
| - Men det var de som ikke hadde dress. En gutt hadde bare knickers da han ble konfirmert.
| |
| De skoene man fikk var av dårlig slag. Gummistøvlene til far ble mye brukt.
| |
| Trebunningene var noen fulinger om vinteren. De klabba. Da vaks man snart! Jeg minnes jeg var i Hestneset etter 50 kilo potet. Det var et bra stykke å bære, blant annet måtte man forsere noen bekker. Men treskoene klabba, og når man gikk med en tung sekk var det ikke tale om å sparke unna snøen som la seg på.<br />
| |
| Ellers brukte vi kommager, men det var heller ikke så enkelt å få tak i. Jeg fikk kjøpt et kommagverken, og senetråd fikk jeg hos Sara Toven. Ragnvald Langseth sydde kommagene. Til gjengjeld måtte jeg komme og gjøre våronn for ham. Jeg sydde rågummisåler under kommagene. Rågummi var det mye av, på rek etter en lastebåt som hadde gått ned, forteller Per Jakobsen.<br />
| |
|
| |
| Knappe rasjoner<br />
| |
| - Det var knappe mat-rasjoner. Margarin-rasjonen varte omtrent halvparten av tida den var beregna for. Det var ikke sjelden at ungene dro på skolen uten smør på brødskiva. Terboven-brødet var dårlig. Ofte var det bare noe blaut deig i bunnen, og det var åpent under skorpa. Du veit, det der var ikke mat, sier Jakob Fagereng. <br />
| |
| - Men vi hadde to kyr her heime. Vi hadde melk og separator, så vi laga smør sjøl. Om sommeren hadde vi kyrne hos slektninger på Smalsundmoen ved Bleikvatnet. Vi hadde opptil 18 kilo smør til vinteren.<br />
| |
| Ellers gikk det mye på fisk og sild. Vi fiska mye i Røssåga, stor, fin fisk, forteller han. <br />
| |
| Klær var det dårlig med, og mat også. En ble ikke kresen, men spiste det en hadde, sier Jakob Fagereng.<br />
| |
| - Jeg minnes frøsentades og sur-auar!<br />
| |
| Vi hadde ku, og dermed både melk og smør. Jeg trur de fleste her hadde ei ku. Om de ikke hadde det fra før, skaffa de seg ei. Det stod ikke noe gras igjen, minnes Hjalmar Villmones. <br />
| |
|
| |
| Treska og mol<br />
| |
| Reidar Bleikvassli forteller:<br />
| |
| - Vi dyrka korn og treska og mol litt til eget bruk. Det var ikke alle somrene det ble virkelig bra. Det kunne variere mye.
| |
| - Vi hadde kjøtt, og sådde litt korn som vi tjuvmol på kverner nede i Leirskaret, sier Ole Tverå.<br />
| |
|
| |
| Ingen fare <br />
| |
| Kåre Sundsli fra Røsvatnet forteller at de hadde bra med mat heime under krigen.<br />
| |
| - Vi hadde absolutt ingen fare. Potet avla vi, så det hadde vi rikelig av. <br />
| |
| Og i den tida sådde de åkrene. Byggen trenger ikke så lang sommer når den blir sådd tidlig. Vi hadde bygg og ei vasskvern som vi mol på, både til oss og til andre folk.<br />
| |
| De prøvde til og med å male beisa korn, som skal være giftig, men de overlevde det óg.<br />
| |
|
| |
| Sjølberga<br />
| |
| Kåre Sundsli minner om at man i tidligere tider stort sett hadde vært sjølberga på gardene.<br />
| |
| - Han Kristian Mikkelsa, stamfaren i Bessedøra, bessfar til Heggmo-karene, hadde de et hermelse etter. Han sa at han aldri noen gang hadde kjøpt brødmjøl.<br />
| |
| Da jeg var ung, hadde vi bygg hvert et år. Vi skar og staura på gammeldags-måten. Du veit, i den tida var det naturalhusholdning. Det var om å gjøre å kjøpe minst mulig.<br />
| |
| -Under krigen fiska vi mye ved Røsvatnet. Vi hjalp nå andre litt også, så de fikk litt fisk. Vi dreiv litt byttehandel, sier Kåre Sundsli.<br />
| |
| - Det ble tatt mye ryper i snare ved Røsvatnet under krigen. Jeg satte mi første snare som sjuåring. Jag hadde tre snarer, og fikk to ryper, sier Gulle Røsvassbukt.<br />
| |
| - Jeg trur ikke vi sulta. Vi hadde gard, og derfor hadde vi potet sjøl og kjøtt og smør. Vi fiska i vatnet og salta, forteller Arne Tortenli fra Røsvatnet. <br />
| |
| - Det var verre for de som ingenting hadde. Det var jo mange som hamstra. Det var helst smør og kjøtt de var ute etter. Det var ikke store smør-rasjonen en hadde, minnes Arne Tortenli.<br /><br />
| |
|
| |
| Hamstring og tvangslevering<br />
| |
| - Mange Hemnesværinger for her for å få tak i mat under krigen. De hadde som en "hovedstad" i Sørdalen, men var også mye vad Favnvatnet og Nordvatnet, forteller Gulle Røsvassbukt.<br />
| |
| - Jeg skyssa på mange hamstra, hemnesværinger som var ved Favnvatnet og handla en masse: smør og kjøtt. De bytta ikke, men kjøpte for penger, minnes Kåre Sundsli. <br />
| |
| - Vi hjalp mange så de fikk litt. Men det var ikke så enkelt for folk heller. Det var leveringsplikt, så man kunne ikke gi bort til Per og Pål.
| |
| Kåre Sundsli sier at det gikk an å lure unna en kalv, så den ikke kom med i regnskapet.<br />
| |
| - De for på telling, men da visste en om det, så en kunne lure noe bort i ei løe, for eksempel.<br />
| |
| De for og målte potetbingene også, men heldigvis var det nordmenn, fra forsyningsnemnda, og de orka knapt å gløtte ned i kjellerne, minnes Kåre Sundsli.<br />
| |
|
| |
| Var kontrollør<br />
| |
| - Høsten 1943 var jeg engasjert av Landbruksselskapet som areal-kontrollør i Sør-Rana og en del av Vefsn kommune. Vi kontrollerte 10 prosent av brukene, minnes Molvin Villmo fra Korgen. <br />
| |
| - Under krigen var det nesten ikke gjødsel å få tak i, så avlingene gikk ned til et minimum. Man måtte slå på myrene og over alt for å få fôr. Vi dyrka korn i den tida, både bygg, havre og en del kveite. Det var tvangsdyrking av korn.
| |
| Under treskinga skulle det være en kontrollør med. I tillegg var det stikkprøve-kontroller, og i tredje instans kom lensmannen og kontrollerte kontrollørene.<br />
| |
| Arealene på gardene, hvor mye som ble brukt til potet, korn og grønnsaker, ble kontrollert. Også villahagene ble det ført statistikk over.<br />
| |
|
| |
| Kverna i Korgen <br />
| |
| De fleste hadde nok noe som de hadde lurt unna tvangsutskrivinga. Lensmannen plomberte bygdakverner. Men det var forskjellige måter å lure seg unna dette på. I Innerdalen hadde de to kverner. Lensmannen fant bare den ene. Den plomberte han, men den andre mol de på under heile krigstida, sier Molvin.<br />
| |
| Martin Nerleirmo i Korgen hadde ei elektrisk drevet mølle som han mol på etter avtale med Statens Kornforretning. Det som bøndene hadde leveringsplikt på, kjøpte Martin og solgte til butikkene. Det var mest bygg, men også kveite og havre.<br />
| |
| Hjørdis Nerleirmo, datter til Martin, minnes at det meste av mjølet ble malt om natta. <br />
| |
| - Det var så dårlig med strøm at det ikke var lov å bruke mølla om dagen, sier hun.<br />
| |
| Det var strenge restriksjoner, men folk lurte unna korn og bytta til seg eller kjøpte "ulovlig" korn. Også dette hjalp Martin Nerleirmo folk med å få malt i dølgsmål.<br />
| |
| Etter krigen sa Martin Nerleirmo at hvis han hadde blitt sendt på straff for alt det kornet han mol illegalt, ville det ha tatt lang tid før han kom tilbake til Korgen.<br />
| |
|
| |
|
| |
| Krisekyr på Hemnesberget<br />
| |
| Forsyninga av melk til Hemnesberget var mangelfull. Dette kan man blant annet lese om i offisielle dokumenter. Den prekære melkeforsyninga var blant annet fleire ganger behandlet som egen sak i "herredstinget".<br />
| |
| Men oppfinnsomme hemnesværinger fant sine egne måter til å bøte på melkemangelen.<br />
| |
| I 1942 kjøpte Dorthea og Egil Axelsen ei ku ved Favnvatnet, ei god melkeku å ha under rasjoneringa. I den vesle "krisefjøsen" deres på Hemnesberget ble det etterhvert både ku, kalv og gris.<br />
| |
|
| |
| "Vedlass"<br />
| |
| Egil Axelsen hadde en liten lastebil som han brukte flittig til å dra oppover i bygdene på hamstring. Det ble kjøpt kjøtt, smør, ost og andre varer på gardene. Som oftest kjørte de til Røsvassbukta og tok dampbåten "Kolbein" videre til Sørdalen. Derifra gikk de fra Varntresk til Grublia, og ofte videre til Favnvatnet og Favnlia, heilt til Skjellmoen. Andre ganger for de til Varnvatnet. Da rodde de opp Stillelva.
| |
| På lasteplanet hadde Axelsen gjerne plassert et "vedlass". Det vil si, det var bare skallet som var laget av ved. Inni var det hulrom, hvor både varer og mennesker kunne fraktes.<br />
| |
| Når de kom heim med hamstra varer, måtte kvinnene ta rede på matvarene - hermetisere og salte kjøttet. Det var som regel fleire om disse hamstringsturene, og varene ble fordelt mellom dem.<br />
| |
| - Mannfolkene, Henry Gullesen, Arne Arntzen og Egil Axelsen, dro i 1942 på hamstringstur til Anna i Grublia ved Favnvatnet, forteller Dorthea Axelsen.<br />
| |
| - De kjøpte tre levende dyr: En storokse, ei kvige og en kalv. De kjøpte også landssmør. Dyra leide de ned til Røsvatnet, og på Tolkmoen ble oksen og kalven slakta.<br />
| |
| Egil beholdt kviga, og de kom heim med den og kjøttet. Videre ble kua, sammen med smør og kjøtt, frakta med "Kolbein" til Røsvassbukta. Her ble kviga og matvarene skjult inne i vedlasset, og det bar med lastebil til Hemnesberget.<br />
| |
| - Etter en del diskusjon ble det til at vi skulle beholde kua. Den fikk navnet "Stjerna", og Egil laga en liten fjøs nedenfor verkstedet.
| |
| Svigermor melka kua den første tida. Den ga mye melk, noe som var veldig fint. Vi hadde små unger, og andre her omkring fikk også melk.
| |
| Vi måtte leie kua rundt omkring for å finne steder hvor det var gras til den. Om sommeren hadde vi den på "unnadraging" på Nyrudsetra i Korgen.
| |
| Vi kjøpte høy til vinterfôr. I tillegg ga vi den celluloseplater som den åt mye av. Den åt også porøsplater som var spikra på fjøsveggene.
| |
| Kua fikk kalv. Det ble et heilt gardsbruk her, for vi hadde en gris også.<br />
| |
| Da svigermor døde våren 1944, måtte jeg overta fjøsstellet. Fjøsen lå i et område hvor det ikke var noen hus i nærheten. Jeg var redd for å gå dit aleine. Det var jo blending, så en kunne ikke bruke lys eller lommelykt der nede, heller, minnes Dorthea Axelsen.
| |
| Hausten 1944 ble Egil Axelsen arrestert, og familien bestemte seg for å kvitte seg med kua. "Stjerna" ble sendt tilbake til Grublia igjen med lastebil og båtskyss.<br />
| |
|
| |
|
| |
| Ei kriseku<br />
| |
| - Vi hadde ei jente på to-tre år, men fikk ikke tak i fersk melk. Da bestemte vi oss for å prøve å få tak i ei kriseku, forteller Kathinka Pedersen (født 1904) på Hemnesberget.<br />
| |
| - Som jordmor reiste jeg jo rundt mange steder. På en gard i Bardal sa de at de hadde ei ku jeg kunne få kjøpe. Ho melka godt og hette Fagerlin.
| |
| Kua plasserte de i fjøsen på prestegården. Kathinka gikk hver morgen og kveld, alle krigsåra, fram og tilbake til prestegården for å melke krisekua si.<br />
| |
| - Høy fikk vi bare av og til. I stedet brukte vi "kulefse", cellulose som kua fikk. Tenk at ho melka på det også!
| |
| Om sommeren måtte vi ha henne ute på marka, men bare på steder hvor folk ikke slo graset. Dette var litt av en jobb. En gang jeg kom lå ho, og jeg trodde ho var død. Da hadde ho fått en knekk i korsryggen, noe ho hadde heilt til vi slakta ho da krigen var slutt.
| |
| Jeg måtte gå forbi alle tyskerne på Prestjordet når jeg skulle gå for å melke kua. Jeg var mange ganger redd, men de gjorde meg ingen verdens ting. De ville kjøpe egg, melk og smør hos meg, for de trodde jeg hadde en stor gard, forteller Kathinka Pedersen.<br />
| |
|
| |
| Våpen eller kjøtt?<br />
| |
| - Vi fikk nær sagt regelmessig kjøtt fra Bardal. De dreiv for salg, med både melk og kjøtt, forteller Nils Pedersen (født 1901) på Hemnesberget.<br />
| |
| - Bardalsværingene frakta kjøttet med motorbåt til Osmoodden, hvor den la seg i skjul for Hemnesberget. Der lasta de kjøttet i robåt og rodde det til Juvika. Fra Juvika dro de det på slede til Hemnes.<br />
| |
| Men en gang var de uheldige. I Juvikskogen møtte de en tysk patrulje, og de ble dødsens redde.
| |
| Når tyskerne så en kasse, trudde de det var våpen. Men da de slo opp disse kassene, så de snart at det var kjøtt. Da flirte bare tyskerne, så bardalsværingene fikk kjøre videre - og vi fikk kjøttet likevel.<br />
| |
| - Bøndene heromkring var veldig flinke til å levere varer til hemnesværingene.
| |
| En haust traff jeg en småbruker. Nærmest i galgenhumor spurte jeg ham etter kjøtt. Jo, han skulle slakte kjøreoksen sin, og den kunne jeg få. Jeg fikk et lår som var over 30 kilo, men betalte bare åtte kroner kiloen. Det var ingen ublu pris, og kjøttet var godt, forteller Nils Pedersen.
| |
| <br />
| |
|
| |
|
| |
| Om kjøtt og litt til<br />
| |
| - En gang gikk det galt med noe kjøttønner på Hemnesberget. Det var smuglakjøtt som en av betjentene hos Præsteng dro på ei handvogn, men midt foran butikken falt det av ei tønne. Den gikk i stykker og kjøttbitene lå strødd i gata.<br />
| |
| Men da lensmannen kom, var kjøttønnene borte. Det var bare uerstønner som stod igjen, og resten var gjemt bort.<br />
| |
| Det var en som pleide å komme til Hemnesberget for å selge kjøtt. Jeg trur han nærmest livnærte seg av denne handelen. Jeg tror noe av varene hans var slikt som hadde kommet fra England, forteller Per Jakobsen.<br />
| |
| - Man kunne kjøpe litt av hvert hos ham. Jeg trur ikke han ble tatt noen gang.
| |
| Jeg rodde fleire ganger til sagkaia, hvor han pleide å ligge for å laste material eller ved. Jeg var om bord og kjøpte sukker og kjøtt og andre slags varer. Sukkeret kosta fem kroner kiloen.
| |
| Det lå mange hollendere på Hemnesberget med lektere under krigen. De bodde om bord, og frakta forskjellige varer etter tyske ordrer.
| |
| Etter krigen var en av lekterne full av brennevin. Heimevernet skulle holde vakt over båten og lasten, så ikke noe av dette kom på land. Men hollenderne frakta det andre vegen. De lasta bare over i en båt og rodde i land.<br />
| |
| De var rause, og tok ikke bare til seg sjøl. 17. mai 1945 kom de roende over fjorden, til en fest på Hestneset. Hollenderen hadde flasker stående fra ripe til ripe i båten. Han stod og skreik: "Alle norske som ikke har brennevin skal få en flaske hver!"<br />
| |
|
| |
| Køkultur<br />
| |
| Folk fikk venne seg til å stå i kø under krigen.<br />
| |
| - Som oftest var det kø i butikken hver morgen. Man stilte seg opp tidlig når man hadde hørt rykter om at det var noen varer å få tak i. Sjelden ble det nok til alle som stod i køen. Det var mye folk som sokna hit og handla på Hemnesberget, fra Bardal, Utskarpen, Elsfjorden, Sjona og delvis fra Straumen. I tillegg var det veldig mye folk som jobba på jernbanen, minnes Per Jakobsen.<br />
| |
| - Jeg holdt en gang på "å bli ihjelslått" i køen. Jeg og nabogutten kom dit om morgenen for å få tak i epler. Vi ble enige om å spille de som stod der et puss. Vi spurte: "E det kje nån som har trekt lappa?" for som oftest måtte man trekke nummerlapper. Kjerringene sprang om hverandre for å trekke lapper - inntil de ble klar over at det var ingen lapper å trekke denne gangen. Vi kom først til døra, men fikk en hard medfart!
| |
| <br />
| |
|
| |
| Indigofarging<br />
| |
| Hjørdis Valla forteller om hvor oppfinnsomme folk var under krigen.<br />
| |
| - Det var fargepakker å få tak i, for eksempel indiogofarge som vi kjøpte og farga gamle klær, slik at vi fikk "nyklær".
| |
| Jeg reiste til Trondheim på handelsskole i 1945, og det var ikke snakk om å få seg noen nye klær. Men jeg fikk ei gammal vinterkåpe som ho mor hadde hatt, og den ble spretta sund, vrengt og skredder Reidar Yttervoll på Hemnes sydde nykåpe av den.<br />
| |
|
| |
| Laken-skjorte<br />
| |
| Folk var veldig hjelpsomme mot hverandre. En familie hadde en gutt som skulle konfirmeres, men han hadde ingen skjorte. Av naboen fikk de et par laken som det ble skjorte av.<br />
| |
| Folk måtte være oppfinnsomme, også i matvegen. De som var flinke, fikk til det utroligste. Men det kunne være andre som bare så det ulikt. De hadde det atskillig trasigere.
| |
| Vi hadde et stort gode, vi som hadde margarinfabrikken her. Spill-margarin ble tatt vare på, og det fikk folk av.
| |
| I butikken var det ikke enkelt å lure unna noe. De kom og kontrollerte at det som var solgt måtte stemte over ens med merkene, minnes hun.
| |
| <br /><br />
| |
|
| |
| På bygda etter mat
| |
| - Jeg gikk en gang på ski fra Bjerka til Melandshaugen i Leirskardalen og til Stykkan, for å kjøpe egg og melk, forteller Morits Bystadhagen.<br />
| |
| - Der bestemte jeg meg for å dra opp i Melandslia en tur.
| |
| Der tok jeg meg et par terboven-skiver som jeg hadde med meg. Jeg vassa i snø til langt oppover leggen. På tur nedover datt jeg, ved Kverntjønna. Enten du trur det eller ei: ikke en melkeskvett var kommet ut, og ikke et egg var sundt. <br />
| |
| En gang sykla jeg til Skjeftmoen og gikk opp på setra og kjøpe mysost. Ellers var vi mye i Vekthaugkåra og Målvatnet for å kjøpe mat.
| |
| Bøndene tok vanligvis ingen overpriser for maten. Men en gang skulle en fange på en gard her og kjøpe seg melk. De tok fem kroner literen, og det var mye, sier Bystadhagen.<br />
| |
|
| |
| Forbudte handleturer<br />
| |
| Handleturer til Sverige er for lengst blitt en hverdagsopplevelse for oss. Handel på tvers av riksgrensen har foregått i hundrevis av år. Heller ikke den tyske okkupasjonen satte en riktig stopper for grensehandelen. Mange fra grensetraktene dro over på handleturer, sjøl om det egentlig var stor risiko forbundet med slike turer under okkupasjonen.<br />
| |
|
| |
| Til Mjölkbäcken<br />
| |
| - Når vi fulgte flyktninger over, hendte det vi gikk til Mjölkbäcken for å handle, forteller Ole Tverå. <br />
| |
| - En gang vi bare var på smuglertur hadde jeg en sammen med meg som hadde dårlig ski og var lite trena. Han ble så avspika at jeg skulle ikke ha fått ham med meg. Vi rente fra Kjensvatnet til Breviken og tilbake igjen. Jeg måtte ta sekken hans også, på magen.
| |
| Da vi kom til Skarstua ved Kjensvatnet, kokte jeg suppe på tørka frukt som jeg hadde kjøpt i Sverige.
| |
| Da sa han: "Før eg ska far åt Sverige etter snus, så ska eg gang i kloster!"
| |
| Vi var fleire ganger i Sverige for å handle. Vi overnatta oftest i Högstaby. Vi dro til Mjölkbäcken og handla kaffe, sukker og blandafrukt. Tørka frukt var så mye billigere enn her. Vi kjøpte den i 12-kilos-kasser, forteller han.<br />
| |
| Men de ulovlige Sveriges-turene gikk ikke alltid like knirkefritt:<br />
| |
| - En gang vi kom inn på butikken i Mjölkbäcken var det en mann som fikk det så travelt med å fare ut. Da sa ei dame at dette var en som brukte å rapportere folk, og ho trudde ikke vi skulle overnatte i Högstaby. Vi måtte bare stikke rett over grensen, og etterpå fikk vi vite at grensevaktene hadde vært og leita etter oss, sier Ole.<br />
| |
|
| |
| Svensk sagogryn<br />
| |
| Olav Heggmo forteller: <br />
| |
| - I 1940 var vi fleire turer i Sverige og handla. En gang fikk vi med oss tre kilo sagogryn, tre kilo risengryn og 10 kilo kveitemjøl. Jeg minnes en gang vi var fem stykker som dro i veg. Vi rodd austover, og da såg vi tyskeran holdt plasking me Steikvasselva. Vi undtrest på om de skulle komme roende etter. Da sa han Jakob Bang: "Nånei, di når oss no kje, vi e no såpass å ro". Tyskerne hadde vakter i Steikvasselva, men det var det ingen som brydde seg noe større om. De for ikke så vidt omkring.<br />
| |
| Arthur Stornes husker også illegale handleturer: <br />
| |
| - I Jovatnet hadde de et lager med kveitemjøl og flesk og forskjellige sorter klær. Vi tok med oss heim det vi klarte å bære. Særlig Erlandsen på fjellstua på Krutfjellet var ofte over grensen.
| |
| Oddmund Fjeldavli sier at bror hans, Olav, var på handleturer i Sverige, men helst for å kjøpe tobakk og snus.<br />
| |
|
| |
| Store bører<br />
| |
| - Vi var smått og bjura varer i Sverige. Tolleren ved Jovatnet hadde litt som han delte ut til nordmenn. Litt kveitmjøl fikk vi tak i. En gang fikk jeg og bror min, Jakob, både gryn og røykaflesk. Vi hadde store bører da vi for heim, forteller Kåre Sundsli.
| |
| - Det var så populært å få sukker fra Sverige. Det var de som fikk fire-fem kilo i gangen. Kaffe var svært, men det var ikke så lett å få fatt i kaffe i Sverige heller, for det begynte å bli lite der og.<br />
| |
| Vi var fleire ganger over. Vi var store i penger den tida, for vi hadde så mye skinn. Vi bar med oss skinnruller som vi solgte i Sverige, slik at vi fikk svenskpenger for dem. Det var hovedsakelig geitskinn, som det var god avsetning på i Sverige, sier Kåre Sundsli.<br />
| |
|
| |
|
| |
| Bytting<br />
| |
| Bytting av varer var et velkjent fenomen under krigen. Ettersom mange dagligvarer var så vanskelige å få tak i, var det mer interessant å bytte i noe en trengte enn å selge en vare. Man kunne bytte nær sagt hva som helst i hvilken som helst vare, men noen varer var mer ettertrakta byttemidler enn andre.<br />
| |
| Det fortelles om blikkenslager Simonsen på Hemnesberget som var flink til å bytte til seg varer. Ei kone spurte ham om han hadde noen spanner å selge.<br />
| |
| - Nei, jeg har itt'no spanner! svarte blikkenslageren.<br />
| |
| - Men bare ei spann, da?<br />
| |
| - Nei, jeg har itt'no spanner!<br />
| |
| - Det va synd, før eg ha litt smør eg tenkt å bytt med.<br />
| |
| - Ja, da har jeg spanner! svarte Simonsen.<br />
| |
|
| |
|
| |
| Tobakksdyrking<br />
| |
| Skikkelig røyketobakk, snus og skråtobakk var det vanskelig å få tak i under store deler av okkupasjonstida. Tobakksvarene var rasjonert. Mange prøvde seg på å dyrke tobakksplanter sjøl. Brødrene Lloyd og Molvin Villmo i Korgen dyrka tobakk, med bra resultat.<br />
| |
| - Frø fikk vi fra Grimstad Gartneri. Vi dyrka ikke så lite. Det ble god avling. Plantene var i alle fall en meter høge. Virginia ga den fineste kvaliteten. Noe ble kalt Bondetobakk, og den var forferdelig sterk. Den ble helst brukt til å lage snus av, minnes Molvin Villmo fra Korgen.<br />
| |
| - Det var mange som kom og ville ha, om det så var bare de grønne tobakksbladene de fikk, for nikotinen var jo der.
| |
| Bladene hengte vi til tørk på eldhusloftet. Folk kunne innbille seg litt av hvert også. En gang kom det en fra Korgen og ville ha tobakk. Bare mor var heime. Hun tok feil. I stedet for tobakksblad tok hun og ga ham noe grønnkål som også var oppe på loftet. Hun spurte ham en gang siden om hvordan han likte tobakksbladene, og han sa "De var rektig bra!"<br />
| |
|
| |
| Fermentering<br />
| |
| Tobakken var best når den ble fermentert. Da la vi bladene tett sammen i en boks som vi grov ned i hestemøkkerdyngen, hvor det ble varmt. Det ble nærmest som en silo i boksene, brune, fuktige blad, som vi kunne rulle sigarer av. Det smakte også sigarer av dem.<br />
| |
| Oslo Tobakksfabrik tok imot blad og laga røyketobakk for hobbydyrkere. Lloyd sendte inn, og fikk tilbake ti esker med fin tobakk.
| |
| Noen brukte tobakksstilkene til å lage snus av. Det var nok den reine varggiften. <br />
| |
| Hestehov ble mye brukt til tobakkserstatning. Folk ble oppfinnsomme og lærte av hverandre. Det fantes også brosjyrer med forskjellige oppskrifter i, forteller Molvin Villmo.<br />
| |
|
| |
| == Kirke i krig ==
| |
|
| |
| Det offisielle kirkelivet fikk ei vanskelig tid under okkupasjonen. I Hemnes la sokneprest Gjeitanger ned sitt statlige embete i 1942, og 24. mai 1944 ble han arrestert av Gestapo. Prestefamilien bodde et par års tid på Holmslet i Leirskardalen. De flytta dit allerede før presten ble arrestert, antakelig fordi Gjeitanger følte seg utrygg på Hemnesberget.<br />
| |
| - Jeg husker at vi fikk en vikarprest. Ellers var det andre prester som steppa inn og holdt gudstjeneste i Korgen. Dette skjedde gjerne i sommerhalvåret, når det ble holdt kristne leirer i Korgen. Onkelen min, Torvald Øberg som var prest, pleide alltid å forrette når han var nordover på besøk, husker Lidvor Heimstad (født 1926), som i dag bor på Foldereid i Namdalen. Lidvor vokste opp på Holmslet i Leirskardalen, og har skrevet ei erindringsbok fra ungdomstida si. <br />
| |
|
| |
| Stopp for Kongebønn<br />
| |
| - Kongebønnen, hvor Kongen og Fedrelandet velsignes, var forbudt å ha med i gudstjenesten. Når presten kom til det stedet i ritualet hvor Kongebønnen skulle leses, stoppa han alltid opp og tok en pause. Dette skjønte alle som var i kirka, kanskje unntatt tyskerne. De pleide å sitte på galleriet. Vi trudde de var der for å spionere, men kan hende gikk de i kirka som oss, fordi de var troende.
| |
| Ved avslutninga av gudstjenesten sang vi alltid fedrelandssalmen, stående. Men vi sang ikke det siste verset: "No er det i Noreg atter dag..." Det fikk vente til etter frigjøringa. Når jeg i dag hører Fedrelandssalmen, tenker jeg alltid på Korgen kirke, sier Lidvor.
| |
| - Det kristne livet fikk en oppblomstring, det ble en vekkelse under krigen. Det ble stifta kristelige ungdomsforeninger i bygdene, og de dreiv mye med sang og musikk. Misjonsarbeidet blomstra opp. Både krigssituasjonen og folk sin økonomi var trolig årsaken til dette, sier hun.
| |
|
| |
| Arrestert<br />
| |
| - Etter at en av de kristne leirene i Korgen var slutt, ble det igjen en del mat. Man spurte ledelsen i fangeleiren om å få gi fangene denne maten, men dette ble avslått. Da tyskerne så oppdaga at noe mat var skjøvet inn under gjerdet i fangeleiren, ble dette satt i sammenheng med det kristne stevnet. To av lederne, Sand og Skauge, ble arrestert og ført til Mosjøen, hvor de satt arrestert på brannstasjonen. Ei natt fikk de selskap av jøder som var blitt arrestert, forteller hun. Dette må ha vært like etter 25. november 1942, den norske "Krystallnatten" da jødene her til lands ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir. <br />
| |
| Lidvor og hennes den gang forlovede - seinere ektemann - Peer Heimstad kom dagen etter til Mosjøen for å besøke de to kristne lederne. Da fikk de høre om jødene som var arrestert. Da Peer Heimstad reiste videre til Trøndelag, dro han med det samme toget som de deporterte jødene ble sendt med.
| |
| <br />
| |
|
| |
|
| |
| == På brakkedans ==
| |
|
| |
| Det var forbud mot å holde dans. Store sammenstimlinger var også forbudt, men det fantes måter å omgå forbudene på. <br />
| |
| - På jernbane-brakkene hendte det at de hadde dans likevel. En gang ble flere av oss jenter på Finneidfjord invitert på dans i Breivikbrakka. Det var en som kom syklende utover, og bød oss på dans lørdagskvelden. Vi hadde reisegrammofon der, og hadde det trivelig og dansa, minnes Hjørdis Valla.<br />
| |
| - Så var det en eller annen - kanskje en nazist - i hvertfall hadde det spurtes at det hadde vært dans og at vi finniværingan hadde vært der. De hadde angitt meg spesielt, og sagt at jeg hadde vært på Breivikbrakka og dansa.
| |
| Ei stund etter kom lensmannen med papirene og skulle ta forhør. Om jeg hadde vært på dans? "Ja". "Hvem andre som var der?" Han skulle ha fleire navn. "Nei", jeg mintes ingen ting av det. Så når han las opp forklaringa, ble jeg så full av flir, for det virka som om jeg absolutt ikke kunne ha klart å sykle og holde meg på vegen, for jeg mintes jo ingen ting - men dansa hadde jeg gjort.
| |
| Lensmannen sa til slutt: "Ja, men du for vel ikke hjem alene?" "Nei," sa jeg, "det kunne godt hende!" Jeg husket jo ingen ting...
| |
| <br />
| |
| Komme sammen<br />
| |
| Folk var så mye meir sammensveisa. Sosialt samvær betydde så mye. Folk var mye flinkere til det enn nå. Han Rolf Moen som hadde vært i Amerika pleide å si at man skulle "kom sammen". Han brukte å invitere til "kom sammen" borti nabohuset, og det var koselig, minnes Hjørdis Valla.
| |
| <br />
| |
|
| |
| Reiseforbud<br />
| |
| Ikke bare var fester og sammenstimlinger forbudt. Folk fikk heller ikke lov til å reise noen steder uten tillatelse.<br />
| |
| Alle voksne personer i de områdene som lå nærmest svenskegrensen, det vil i praksis si for eksempel heile Helgeland, måtte ha et spesielt "grenseboerbevis". Dette var et pass som folk måtte bære på seg heile tida.
| |
| Hvis man skulle ferdes utenfor heimstedet sitt, måtte man i tillegg ha en spesiell reisetillatelse, enten utferdiget av det lokale tyske Ortskommandantur eller lensmannen. <br />
| |
| Arne Tortenli fra Røsvatnet forteller:<br />
| |
| - Tyskere for det jo og rak under krigen, og de spurte etter pass og grenseboerbevis. Olaus på Sundsåsen var en original som ikke ville ha noe grenseboerbevis. En gang kom tyskerne dit. Han hadde ikke legitimasjon, og det vart pinadø gærnskap. De kom ned til oss i nabohuset og satt og gløtta oppover mot huset der han bodde. Smått gjorde de seg en tur og skulle se om han ville stikke av. De trodde selvfølgelig det var en sabotør, en utlending. Men til slutt ringte de til lensmannen og skulle ha rede på hva det var for slags kar. De fikk da greie på at han hørte til på garden.
| |
| Etterpå tok jeg bilde av ham, og han fikk seg grenseboerbevis, tilføyer Arne Tortenli.
| |
| <br />
| |
|
| |
| Fint tvangsarbeid<br />
| |
| - Sammen med noen andre ble jeg i en periode utskrevet til tvangsarbeid. Vi skulle samle jern i branntomtene på Hemnesberget, husker Nils Pedersen.<br />
| |
| - Dette arbeidet ble leda at den tyske Organisation Todt, antakelig den største sabotasjeorganisasjon tyskerne hadde.
| |
| Vi arbeidde aldri mer enn tre og en halv time om dagen, for vaktene fant enten ut at det var for kaldt, eller at det snødde eller regna for mye. Mesteparten av tida satt vi inne og leste aviser. Det var den fineste straff man kunne unne seg! sier han.
| |
| <br />
| |
|
| |
| Heil Churchill!<br />
| |
| Først på krigen var ikke tyskernes spesielle hilsen "Heil Hitler!" særlig godt kjent lokalt.<br />
| |
| Nils Pedersen forteller om da to tyskere kom på kontoret hans på lysverket.
| |
| - Da de gikk, smelte de hælene sammen og ropte "Heil Hitler!". Jeg hadde ikke hørt dette før, og trodde de sa det for å provosere meg. Derfor kvitterte jeg med "Heil Churchill!"
| |
| Jeg hørte det ble høglydt diskusjon ute på gangen, trolig om hvordan de skulle angripe dette. Så slo de opp en latter, og sprang ned trappa og ut!
| |
| <br />
| |
|
| |
| Kunne begge ta feil?<br />
| |
| I 1940 var en del hemnesværinger evakuert til Korgen og omegn. Ei av dem var gamle frøken Theting, minnes Molvin Villmo.
| |
| Nyttårsaften 1940 var noen mennesker samla på Villmoen. Blant dem var frøken Theting, som for øvrig var utdanna husstell-lærerinne.
| |
| En mann fra bygda som var kjent for å ha ganske høge tanker om seg sjøl, satt og la ut om begivenheter fra verdenshistoria. Frøken Theting ble meir og meir imponert over kunnskapene hans, og utbrøt:<br />
| |
| - Si meg, Kristensen, tror De krigen varer lenge?<br />
| |
| - Ja, det e kje så gått å sei nøyaktig, men eg gjett på tre år.<br />
| |
| - Det går da ikke an - da er vi sultet i hjel, alle sammen!<br />
| |
| - Ja, det høres nifst ut. Men det e kje berre eg så sei det. Han Churchill sei akkurat det samme, å det va merkele om vi sku ta feil begge to!
| |
| <br />
| |
|
| |
| Jordmor<br />
| |
| - I 1940 var jeg i Leirvika ved en fødsel. Mens vi stod der og holdt på med fødselen, kom tyskerne og satte opp maskingeværer på begge sidene av huset. Da tyskerne for om kvelden, var barnet kommet til verden, forteller jordmor Kathinka Pedersen.<br />
| |
| - Tyskerne respekterte jordmora som måtte reise både natt og dag. Jeg hadde et spesielt jordmorpass. <br />
| |
| Det var dårlige biler under krigen, og ofte var det ikke dører på bilene heller, den gang. <br />
| |
| Når jordmora i Korgen var opptatt med andre fødsler, ble jeg tilkalt. Jeg var heilt i Vekthaugkråa i fødsel. Dit gikk jeg i luggene.
| |
| Jeg husker første gang jeg var ved Røssvatnet, en vakker oktoberkveld da vatnet lå blankstille. Jeg hadde bilskyss fram til Røsvatnet og Johan Røsvassbukt rodde meg videre, for jeg skulle til Sundsåsen. Den siste biten gikk til fots, og fødselen gikk bra.
| |
| Det var ei begivenhetsrik natt. Da vi for tilbake, spurte Johan om hvordan det stod til med folk på Hemnesberget. Blant annet spurte han om hvordan det gikk med Bjarne Paulsen og frue. Det viste seg etterpå at han natta før hadde kjørt dem over vatnet, og at de var flykta til Sverige.
| |
| <br />
| |
|
| |
|
| |
| == Skole i krigstid ==
| |
|
| |
| Allerede høsten 1940 ble det gjort forsøk på å få de norske lærerne til å skrive under på at de ville arbeide for "den nye tid" i undervisninga si. Men lærerne nekta, og kom i stedet med ei mot-erklæring: "Jeg vil være tro mot mitt lærerkall..." Lærerne aksjonerte fleire ganger. Et nytt nazifiseringsforsøk kom i februar 1942, da Quisling-regjeringa ville tvangsinnmelde lærerne i NS-organisasjonen Lærersambandet. 80-90 prosent av dem nekta. Svært få av lærerne i Hemnes, Korgen og Sør-Rana lot seg innrullere i Lærersambandet.<br />
| |
| Skolene i heile landet ble stengt for "brenselsferie" i slutten av mars 1942, og ca. 1.300 lærere ble arrestert. De fleste mannlige lærere fra Hemnes ble sendt til fangeleiren Falstad i Nord-Trøndelag. Noen av lærerne sine fremste tillitsvalgte ble sendt til Finnmark. Men motstanden holdt seg. Etter noen uker slapp lærerne heim, og skolene ble etterhvert åpna igjen.
| |
| <br />
| |
|
| |
| Tok skolen<br />
| |
| Her i distriktet ble de tyske styrkenes bruk av skolelokalene et av de største problemene for gjennomføring av normal skolegang.
| |
| Lærer Berner Svendsen, som skolte på Finneidfjord, har fortalt om hvordan det var å holde skole under krigen.<br />
| |
| - Skolen var særlig utsatt. Vi måtte evakuere i begynnelsen av mai 1940. Om ei tid kom vi tilbake. Skolen var ødelagt etter at en granat fra et engelsk krigsskip hadde truffet den. Til høsten fikk vi den reparert, og kom i gang med undervisninga.<br />
| |
| - Om høsten 1940 begynte skolen til vanlig tid, forteller Elisabeth Bech, som var også lærer på Finneidfjord.<br />
| |
| Hun forteller at tyskerne til stadighet bodde på skolen i perioder da det ikke var undervisning, men at de som regel flytta ut når det var skole.
| |
| - Etter at det hadde vært tyskere på skolen, måtte vi vaske rundt. Jeg husker en dag vi plutselig så fullt av tyskere utenfor. Da måtte vi ut. De hadde da lagt så mye saker på golvet i gangen at jeg måtte løfte de minste ungene over. Det ble stopp for skolen for den gangen, men etter ei tid for de sin veg igjen. Vi vaska rundt på nytt, og fortsatte å skole, forteller hun. <br />
| |
| - Ei tid fikk vi skolerom hos Johan Fineide, hvor vi var noen uker. Ett år hadde vi på grunn av at tyskerne brukte skolen bare hatt 50 prosent av undervisninga, så det gikk ut over elevene, har Berner Svendsen fortalt.<br />
| |
|
| |
| Skole i prestegården<br />
| |
| Tyskernes bruk av skolelokalene til forlegninger later til å ha vært hverdagskost i mange skolekretser.
| |
| - Den ene dagen kunne det være skole, men den andre dagen var det fullt av tyskere. Gymnastikksalen hadde de heile tida. Det ble også skolt i prestegården ei tid, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget.<br />
| |
|
| |
| Skole hos private<br />
| |
| - Tyskerne tok skolen i 1944, så vi gikk formiddags-. og ettermiddagskift, annahver uke. Ettermiddagsskiftet gikk på klokka to. Det var gjevt å ha ettermiddagskift, hvis en var trøtt om morran, forteller Hjalmar Villmones fra Korgen.<br />
| |
| Bea Jørgensen har i et radiointervju fortalt om skolegangen i Korgen under krigen: <br />
| |
| - Skolen forsatte som normalt til høsten 1944, da finlandstyskerne kom og skolen ble okkupert. Da var det skole hos Edvard Nylund. Handarbeid hadde vi i stua heime hos lærer P. K. Lyngstad.<br />
| |
|
| |
| Svenskesuppe<br />
| |
| - På slutten av krigen fikk vi svenskesuppe, havresuppe som var søtsatt med sukra boksemelk. Det syntes vi var veldig god mat. Det kom svenskepakker med sko og strekkbukser. Man fikk bare en av delene.
| |
| De eneste arrangementene vi kunne være med på var juletrefester på skolen og i kirka. I kirka var det servering. Bønder leverte inn spanner med melk som det ble kokt kakao av, minnes Bea Jørgensen.<br />
| |
|
| |
| Gikk fem kilometer<br />
| |
| - Skolevegen min om vinteren gikk gjennom skogen, på ski over Villmoen, gjennom Hesthagen og fram til skolen. Vi var i grunnen heldige, for vi var noen jevnaldringer her som gikk i lag. Det var straks bedre når vi var fleire, forteller Jakob Fagereng. <br />
| |
| - Skolevegen var om lag fem kilometer. Nedover gikk det bra, men heim ble det en del motland.<br />
| |
| En bekk de kalte Avindalsbekken pleide å flomme og demte opp. Vi måtte bryte bar i skogen og hive framfor oss for å komme oss over.
| |
| Vi var ofte gjennomvåte når vi kom fram. Noen ganger når vi kom heim var sokkene frosset fast i skoene.
| |
| Men merkelig nok var det sjelden vi ble forkjøla, tilføyer han. <br />
| |
|
| |
| På internat<br />
| |
| - Jeg gikk på skolen i Varntresk under krigen. Vi bodde på internat, opp til en måned i trekk, forteller Gulle Røsvassbukt. <br />
| |
| - Vinteren 1942 var det elleve veker med kald austavind. Det var hard kost å gå over vatnet til skolen. Jeg hadde bare en knickers og tynne strømper og kommager. Det hendte at føttene var fastfrosset i kommagene når jeg kom fram til Varntresk.<br />
| |
| En gang bar jeg med meg et ti-liters melkespann heimefra. Jeg starta i sju-tida om morgenen. Det var klabbeføre, og da jeg kom til skolen, var det fem minutter igjen av siste time.<br />
| |
| Læreren syntes ikke jeg var tidlig på han...<br />
| |
|
| |
|
| |
|
| == Kontakt med tyskerne == | | == Kontakt med tyskerne == |