Krigshistorie Hemnes i Nordland: Forskjell mellom sideversjoner

Den tvungne Arbeidstjenesten (AT) hadde leir i Bleikvasslia fra 1941 til 44. Da ble A-tjenesten i Bleikvasslia, og mange av dem som tjenestegjorde i Hattfjelldalen, flytta til Korgen. AT-rekruttene fortsatte da arbeidet på Riksveg 50 over Vesterfjellet, etter at krigsfangene var blitt sendt til anlegg lenger nord. AT-ungdommer hogg initialer og årstall inn ovenfor vegen i Vargberget, et minne som er synlig fra E6 den dag i dag.  

Tysk mønster

Til å begynne med var den norske AT frivillig. Derfor var det praktisk talt bare nazistisk ungdom som lot seg innrullere. I 1941 ble Arbeidstjenesten gjort obligatorisk for all vernepliktig ungdom, noe som vakte sterk motstand. Blant annet fryktet man at spadene skulle bli erstattet med geværer, og at de innrullerte skulle bli satt inn i krigstjeneste for Tyskland. Ei rekke sabotasjeaksjoner satte imidlertid stopp for videre innkalling til AT. En vellykka sabotasjeaksjon 18. mai 1944 tilintetgjorde det sentrale AT-arkivet i Oslo.

3. Nordland sveit

Den siste vinteren var Arbeidstjenesten i bygda avvikla, og leiren i Bleikvasslia tysk forlegning med en østerriksk vaktstyrke.

Tre måneder

Carl Knudsen (født 1921) fra Narvik ble innkalt til Bleikvasslia for å gjøre arbeidstjeneste i 1942. Knudsen ble seinere fotograf. Han hadde et 135 mm-kamera med seg, og tok mange bilder fra leiren og i bygda for øvrig. Carl Knudsen har mange minner fra leiren:

- Vi var der i tre måneder. Vi bodde i brakker, og vi var også med og bygde brakker. Vi lå åtte stykker på hvert rom.

Daglig var vi på garden Bleikvassli, hos Ragna og Malla Bleikvassli, som var veldig koselige folk. Der fikk gutta gjerne ett eller annet, tettemelk eller rømmekolle eller ei brødskive. Det var veldig populært, og vi måtte innom der når vi skulle ringe heim, for de hadde telefonen.

Gjestfritt folk

Til leiren hørte en lastebil som ble fyrt med knott. Den kjørte hver dag ned til Korgen for å hente varer, og av og til kjørte den til Bjerka og til Finneidfjord. Det var populært å være med på disse turene.  

Vi ekserserte med spader som var "våpenet" vårt. Parade-spadene var ikke de samme som vi brukte til å arbeide med. Vakta i leiren gikk alltid med spade.

Dette er en spade

Ordrene når vi ekserserte var for eksempel "på aksel spade", "ved foten spade" og "presenter spade" - omtrent tilsvarende de ordrene som brukes i militæret.

Søndag var det flaggheising, og vi skulle presentere spade og synge "Ja vi elsker". Da vi kom til "...også vi når det blir krevet" var det vanlig kotyme at de som var nazister, det vil si befalet, retta ut handa i Hitler-hilsen mot flagget.

Mange av oss lærte for første gang å bruke redskap som sag, øks og stubbebrytere. Vi gjorde blant annet nybrottsarbeid for bønder. Vi gikk med trebunn-sko. Ofte lot vi med vilje øksa kløyve skoene.

Jeg kan ikke huske at vi noen gang hadde teoriundervisning, eller at det ble gjort forsøk på å gjøre nazister av oss.

Musikk og sang

Maten var stort sett god. Pålegg fikk vi ofte sendt heimefra. Til søndagsmiddag var det kjøtt, men til hverdags spekesild og mye salt uer og torsk.

Ikke engang grisen

Noen av befalet forstod humor, mens andre ble forbanna.

Parade for ministeren

Einar Ytterstad, som seinere ble ordfører i Lødingen, var med. Han var en god jøssing. Da vi kom fram til torget og skulle presentere spade for minister Riisnæs, sa Einar Ytterstad: "Tom Brown's Baby!" - og vi stemte i med den sangen. Riisnæs' hand seig mer og mer ned. I vinduene stod folk og smilte og vinka til oss.

Før vi skulle heim igjen. Ei dame i ei kolonialforretning sendte med oss mange bokser tørrmelk, for hun syntes det hadde vært så festlig når vi sang "Tom Brown's Baby". Vi fikk også annet småtteri hos kjøpmenn på Mo.

Sild mot Quisling

Bare en gang ble det gjort noe galt.  

I spisesalen hang et stort bilde av Vidkun Quisling. En dag vi hadde spekesild til middag, for ei stor sild gjennom lufta, og mot bildet. Like etter traff en blaut potet øyet til Quisling. Da hoppa befalet opp og tok affære. Ett befal gikk rundt ved bordene og spurte "Var det noen her som kastet, var det noen her som kastet?"  

En kar reiste seg opp og sa: "Det var ikke æ som kasta". Så tok han ett skritt fram mot befaler og tilføyde: "Og ikke var det du som kasta", hvilket det ble litt jubel over. Så gikk han tilbake på plass og fortsatte litt hovent: "Vi har lært her oppe at det skal være kameratskap. Jeg veit hvem som kasta, men hvis jeg sier det, ødelegger jeg kameratskapet. Derfor får du aldri vite hos noen av oss hvem som kasta".

Etterpå vi en slags betinget dom, trussel om å sone i Kabelvåg hvis vi gjorde sammen "forbrytelsen" en gang til, minnes Carl Knudsen.

Minnes leiren

- AT-karene kom hit nesten hver morgen og hadde oppstilling bak eldhuset vårt. De marsjerte mye, og dreiv eksersis, minnes Reidar Bleikvassli.

Det å komme hit, tror jeg de satte pris på. Det ble litt forandring fra brakkelivet, forteller Ingeborg og Reidar Bleikvassli.

Nyttig arbeid

Ingeborg og Reidar Bleikvassli husker også at de holdt hyggekvelder i leiren, der bygdefolket ble invitert. En gang imiterte de Malla Bleikvassli når hun satt og snakka i telefonen.

AT bygde veg

Det ble anlagt en AT-leir i Gjeskhågen, der hvor Korgen Skytterlag i dag har banen sin. I denne leiren samla man rekruttene som sokna til AT-leiren i Bleikvasslia, sammen med AT-ungdom fra leiren i Hattfjelldalen. På sørsida av Vesterfjellet var det også en AT-leir i 1944.

Tolvmannsbrakker

- Det regna mye den sommeren, så det var gjørme og dya heile tida.  

Arbeidet på vegen gikk i to skift, fra seks om morgenen til to, og et skift fra to til klokka ti.  

Smikullet ble kløvet opp med hest.

Sivile baser

Det gikk et rykte om at når vi var ferdige med hver vår akkord, skulle vi bli dimmittert. Vi arbeidde hardt for å bli ferdig. Men jeg husker den dagen det første laget hadde gjort unna akkorden sin - og bare ble sendt direkte over på en ny akkord... Det var litt av et slag i ansiktet.

Et halvt brød

Når vi skulle på arbeid, fikk vi utdelt et halvt brød og tredve gram margarin, rasjon for ett døgn. Middagsmaten var av vekslende kvalitet. Det kunne for eksempel hende at det skulle være kjøttsuppe. Det var bare salt vatn med potet og kål. Kjøtt var det lite av. Det var som en av oss sa: "Nei se, jeg har fått kjøttstykket!"

Morraskiftet fikk en ekstra rasjon til kvelds. Til å begynne med fikk vi ei halv sild hver. Så stor sild har jeg aldri sett, 30 centimeter lang. Så mager var den, at vi trudde ikke den hadde sett mat på det siste året. Og salt var den, som å ta grovsalt i munnen, så ingen klarte å ete den. Etterhvert fikk vi ei heil sild til manns -. Til drikke fikk vi et halvliters AT-krus med en slags usukra te som det smakte einebær av. Jeg kalte det bare for "einbærlåg", av det slaget ho mor pleide å gjøre rein kjøreler med.

Det ble for lite mat, for det var hardt arbeid.

Ungdommene som kom langvegs fra, fra Vesterålen, Ofoten og Lofoten hadde det ikke bra. Men jeg skal ikke klage. Annenhver uke ble det langhelg, og da pleide jeg å reise heim. Dessuten hadde jeg mye kjenninger i Korgen som jeg besøkte ofte. Der fikk jeg mat.

Opp klokka 5

Men nazisten som stod for utbetalinga tok ordet og sa at vi burde stille oss solidariske med ham som hadde mista permskoene sine, slik at vi hjalp ham med å betale skoene. Derfor hadde de trukket oss 50 prosent, og vi fikk utbetalt fire kroner.

Mange rømte

Noen ganger satte norske og tyske myndigheter i verk store leiteaksjoner når AT-ungdom hadde rømt, men ingen ble tatt. På den tida søkte jeg permisjon for å reise heim og ta opp potet. Jeg fikk ikke noe svar, og gikk til den nazistiske sveitføreren og spurte etter hvordan det gikk med søknaden.  

Dimmittert

I det AT-leiren ble oppløst i Korgen, overtok folk fra den tyske Organitation Todt arbeidet på vegen.

"Jernbanen skal fram"