Krigshistorie Hemnes i Nordland

Introduksjon til prosjekt:

Her er det meningen at en del av teksten til min lokalhistoriske bok "Hemnes i Krig 1940-45", etter hvert skal legges ut som en redigerbar wiki, slik at personer med kjennskap til emnene som tas oopp i boka, fritt kan gå inn og redigere. Boka ble utgitt i 1995, med undertegnede som forfatter og redaktør. Boka er i dag utsolgt og vanskelig å få tak i. Hvis noen har innsigelser mot at teksten legges ut her, ta kontak tmed tofi(at)start.no.
Hilsen Torstein Finnbakk

Det er blitt krig!

Grytidlig om morgenen 9. april 1940 går Karl Lenningsvik (født 1903) på ski over Slegda fra Bleikvatnet til Brygfjelldalen. Karl akter seg til Korgen på handelstur. De har ikke radio heime på fjellgarden, så han aner ennå ikke at dette er en skjebnedag i Norges historie. Når Karl stamper av seg snøen og kommer inn på kjøkkenet på en gard i Brygfjelldalen, er det ennå så tidlig at de sitter ved frokostbordet. - Det er krig, forteller de. Dette har de nettopp hørt på radio. Ei utrulig nyhet.

Lite samfunn
Svært mange fikk servert nyheten om at Norge var angrepet av Tyskland på en like overraskende måte. Sør-Rana, Korgen og Hemnes kommuner hadde på den tida til sammen 3-4.000 innbyggere. Unntatt det vesle tettstedet Hemnesberget og litt konsentrert bebyggelse på Finneidfjord, i Korgen og Bleikvasslia, bodde folk svært spredt utover bygdene. De fleste hadde utkommet sitt fra jordbruket.
Kommunikasjonene var annerledes den gang. Riksveg 50 (seinere E6) var ikke bygd over Vesterfjellet (Korgfjellet). Hovedvegen gikk til Elsfjord, derifra med ferje til Hemnesberget og videre forbindelse til Finneidfjord og Mo i Rana. Fra Korgen var det vegforbindelse til Hemnesberget og Mo. Riksveg 50 over Saltfjellet var ferdig før krigen. Det samme var mellomriksvegen over Umskaret til Sverige. Det var ikke heilårsveg fram til Røsvassbukta.

"Tidens alvor"
Gjennom fleire generasjoner hadde det vært fred i Norge.Folk var uforberedte og visste lite eller ingen ting om hvordan de skulle te seg i forhold til den nye situasjonen som krigen innebar.
Det var ei oppjaga stemning de første krigsvekene, forteller folk som opplevde det.
Ei kunngjøring fra lensmann Selseth, datert 15.04.1940, kan fortelle noe om hva som rørte seg i aprildagene:
"Jeg er blitt gjort oppmerksom på at folk ikke tar fornødent forsiktighetshensyn under flyalarm. Jeg nedlegger herved bestemt forbud mot folkeansamling på veien eller på åpne plasser, når flyalarm gis. Det henstilles til befolkningen å forholde seg slik som kringkastingen har fremholdt til rettledning for alle. Det er ingen heltegjerning å provosere flyene. Vær varsom med hva som uttales. Tidens alvor maner til forsiktighet både i ord og handling." Dette følges opp med en avisannonse hvor det blant annet legges ned forbud for uvedkommende å oppholde seg på kai "under skips ankomst og henliggen". Videre heter det at "Når flyallarm gis pålegges det alle uoppholdelig å fjerne seg fra gater, veier og åpne plasser og søke ly i nærmeste hus eller kjeller. Skog er også et godt tilfluktssted. Biler og andre kjøretøy må stå stille under flyallarm. Flyene må ikke provoseres ved ubetenkt adferd."

Oppkavet
En gang ringte lensmannen til Korgen og slo alarm. Det hadde blitt sagt at noen fly hadde passert Nesna. Folk strauk til skogs da flyalarmen gikk. Det sies at stemninga var nær hysterisk, og mennene tok Krag Jørgensen-geværene sine med seg. Noen karer ble sittende under ei gran og vente. Da var det en av dem som erklærte: "Eg ska kjemp tel siste blod-drøpe". Men så ensa han plutselig at han hadde glømt å ta med seg ammunisjon, og ble noe spakere...
Den samme karen kom sammen med noen andre til Sjøforshøla etter at tyskerne var kommet til Korgen. Alle rømte til skogs. De satt musestille inne i skogen og frykta for at tyskerne skulle komme etter dem. De hadde en hund med seg som begynte å skjelle. Da sa mannen: "Vri høvet av hunden - han førrå' oss!"

Gjemte banken
Mye av befolkninga i Korgen var på dette tidspunktet evakuert rundt omkring på gardene. Varebeholdninga til S.O. Eitran ble kjørt vekk og gjømt unna. Verdiene fra hvelvet i Korgen Sparebank ble skjult under låvebrua på Holmslet i Leirskardalen og tildekka med torv.
Den nye Korgen Bru, oppført i 1938, var underminert og klar til å sprenges i lufta.
Skoleungene fikk beskjed om å ha et kvitt laken liggende klart i ranselen. Hvis det kom fly, skulle de løpe av vegen og gjemme seg under lakenet.

Innsamling til IR14
Under felttoget etter 9. april ble det i Korgen samla inn penger og utstyr til Hærens Infanteriregiment 14, IR14. Men det kom inn relativt lite utstyr. Årsaken var at man kort tid før dette hadde samla inn betydelige mengder med ski, skisko, ryggsekker og annet utstyr som var sendt som hjelp til Finland i krigen mot Sovjetunionen.
I innsamlinga til hærens IR14 kom det, følge ordførerens opptegnelser, inn i alt inn 4.236 kroner og 42 øre som ble oversendt lensmannen. Svend Kibsgaard hadde alene samla inn 3.182 kroner, mens for eksempel kvinneforeningen "Freidig" ga kr. 11,75 og Leirskaret Kvindeforening ga kr. 46,67. Ellers ble det for eksempel samla inn 52 ulltepper, 4 ryggsekker, 64 par snebriller og 90 par sokker. Det ble også sendt ca. 90 par ski og staver. Korgen sanitetsforening sydde utstyr til 20 senger og 15 forsvinningsdrakter.

Mobilisering
Korgværingene fikk ikke særlig føling med krigen før de første tyskerne kom til Korgen over Vesterfjellet i mai. Men ungdom i vernepliktig alder fra heile distriktet ble mobilisert etter 9. april. For de fleste innebar dette at man skulle møte fram Drevjamoen for nærmere ordre.
Sigurd Larsen fra Vekthaugkråa ved Bjerkadalen ble mobilisert. Det var også Einar Ånonli, forteller Olav Aanonli. Sigurd var i fremste linje i et mitraljøselag. Da Sorkobataljonen angrep Trofors med bombekastere 9. mai, lå Sigurd og laget hans han på nordsida av ei bru og skaut mot de framrykkende tyskerne. De hadde gravd seg ei stilling oppe i en bakke, med et tak av stokker.
En tysk granat gikk inn under stillinga i forkant, slik at taket ble flekt av. Sigurd mintes bare at det ble så veldig varmt. Så ble alt svart. Da han kom til seg sjøl, dreiv en engelsk soldat og slepte på ham, for å få ham bakom ei stor gran, mens han ropte "Splinter, splinter!" Men Sigurd Larsen var ikke såra, bare utslitt.
Etterpå bar det nordover med ham, heilt til Dunderlandsdalen, hvor laget hans ble dimittert. Sigurd gikk på ski over Akersvatnet, Kjensvatnet og Målvatnet, heilt heim til Vekthaugkråa.

Med på felttoget Olav Rydsaa (født 1917) fra Korgen var blant de unge vernepliktige som ble innkalt til krigstjeneste i 1940. Han har førte dagbok under felttoget.
- Vi gikk på ski over fjellet til Steinmoen, hvor vi fikk bilskyss til Mosjøen. Jeg tror det var 11. april. Jevnaldringene mine var før 9. april innkalt til å møte på militærtjeneste i Finnmark. De jeg reiste sammen med herifra var eldre enn meg. Blant disse var Nils Lorentsen fra Bakklandet. De er døde nå, alle, forteller Olav Rydsaa.
- Vi lå noen dager i Mosjøen, før vi ble sendt heilt sør om Snåsavatnet. Sørover fra Mosjøen hadde vi buss. Bjarne Paulsen på Hemnesberget var sjåfør. Bussen hadde registreringsnummer "W1". Ellers ble vi kjørt med åpne lastebiler.

Trefning
Noen fra kompaniet vårt var i trefning ved Snåsa. Vi fra innlandet var oppsatt med ski. Det bar opp i fjellene med oss, for å være ei slags sikring. Vi holdt til på noen setrer, forteller Olav.
Etter noen dager bar det nordover med dem igjen. Da de kom ned fra fjellet, hadde nettopp den store togulykka vært ved Snåsa 3. mai funnet sted. To troppetransporttog tørna sammen. 10 norske soldater ble drept, og et trettitalls soldater ble skadd. - Det var ei dyster stemning der, minnes Olav Rydsaa.
Nå hadde engelskmennene og franskmennene trukket seg ut fra Namsos, men uten at norske styrker var orientert om dette. Oberst Getz og IR13 hadde kapitulert.
- Vi ble latt i stikken og måtte bare komme oss unna. Ellers hadde vi blitt innestengt der, sier Olav Rydsaa.

Avstemning
Nå reiste soldatene nordover med jernbane, bil og til fots, fram til Alsgård i Bjørnådalen sør for Mosjøen.
- Det var mye diskusjon om vi skulle fortsette eller ikke. Vi hadde til og med ei avstemning, og det var stort fleirtall for å fare heim! Men det ble å fortsette.
En tropp, et tyvetalls menn, skulle reise sørover for å ta imot tyskerne. Vi var heilt oppe ved Svenningvatnet, og igjen bar det på ski opp i fjellene for å observere. Vi kom ikke i noen kamp. Vi kunne se de store tyske styrkene som kom nordover, og så det som nytteløst for oss å ta opp kampen.
Vi dro nordover igjen. Tyskerne rykka fram så raskt at vi klarte ikke å fare forbi dem. Vi måtte ta fjellene fatt, over Bogfjelldalen og til Stormoen i Austervefsna. Da vi kom til Kløvjemoen, fikk vi telefonkontakt med Mosjøen, og ble fortalt at tyskerne hadde passert Trofors.

Snartur heim
Vi tok da opp Hattfjelldalen, forbi Røsvatnet og til Korgen. I Bleikvasslia hadde vi fått rede på at tyskerne var gått i land på Hemnesberget. Planen var at vi skulle stoppe i Korgen, men vi ble sendt direkte til Mo, for ikke å bli innestengt. Denne transporten foregikk på lastebiler.
På Mo ble vi innkvartert i prestegården. De fleste som var sammen med oss var fra Rana, og de fleste av dem for heim da. Inge Skreslett var blant dem som ble med videre.
Vi havna på Båsmo skole, hvor det ble satt opp en tropp som skulle til fjells og kontrollere at ikke tyskerne kom austfra, for eksempel med fallskjermtropper. Vi gikk på ski fra Andfiskå til Akersvatnet, hvor vi overnatta i noen hytter. Men det var trangt, så det ble lite soving.

Harde tak
Jeg har mange ganger spekulert på hvordan vi klarte de lange strekningene. Det kunne bli lange perioder, fleire døgn med svært lite søvn og ujevnt med mat. Men vi var i vår beste alder, og været var bra. Man må beundre folk fra øydistriktet som hadde svært lite erfaring med skigåing, men de ble ganske flinke etter hvert.

Til Målvatn
Jeg var med i en patrulje på fem-seks mann som gikk til Målvassmoen. Dit kom vi om morgenen 18. mai. Det var stilt og rolig i fjellene. Været var veldig fint. Vi hadde bare gevær og litt mat med oss. Da vi kom tilbake til Hellarfjell, hvor vi skulle få avløsning, var det ingen der. Vi måtte bare fortsette til Akersvatnet, men alle var dratt derifra uten beskjed.
Nå gikk vi mot Umbukta, hvor det bare var noen nervøse snømåkere som arbeidet med å få opp mellomriksvegen. Vi fikk litt mat der.
Vi kom fram til Jordbru i Plurdalen om kvelden. Der fikk vi overnatte, og ordentlig med mat. I dagboka skreiv jeg at det var den beste seng jeg hadde ligget i siden vi for heimefra.

To mann igjen
I Grønfjelldalen traff vi folk som kom opp fra Nevernes. De kunne fortelle at alle norske og engelske tropper var dratt videre nordover. Noen dønværinger bestemte seg da for å dra heim. Vi var bare to igjen som gikk videre, Willy Kolden fra Gildeskål og jeg. På grunn av det dårlige føret måtte vi vente til langt på natt før vi starta fra Rundhaugen.
Vi kom fram til Hjartåsen ved middagstider. På Krokstrand traff vi på ei engelsk sperring, ble ransaka og slapp videre.

Hos Ellinger
Vi ble godtatt hos kaptein Tage Ellinger, og ble sammen med hans folk. Ellinger tok godt imot oss. Han var på soldatene si side, og hadde ei kameratslig innstilling.
Vi hadde ei lita trefning ved brua på Krokstrand da tyskerne kom utpå natta.
Neste natt bar det over Saltfjellet i lastebil til Storjord i Saltdalen, og videre nordover for å forsøke å nå igjen vårt eget kompani. Dem traff vi ikke før vi kom til Sørfold, hvor det ble satt opp ny avdeling.

Melka kyrne
Ved Djupvik hadde vi ei trefning. Vi rekna med at det var tyske tap, men vi skjøt på lange avstander. Jeg hadde et maskingevær som jeg brukte.
Det ble nå ny tilbaketrekning. På en gard måtte jeg trå til og hjelpe en gubbe med å melke kyrne, for de andre i huset var evakuert.
Fra Røsvik ble vi sendt med båt til Sjøvegan i Salangen, og sørover mot Narvik med busser. Vi passerte Gratangsbotn, hvor det hadde vært trefninger. Ved Hartvikvatnet lå fleire tyske fly på isen. De hadde ikke kommet seg på vingene igjen.

Et slit
Vi var forsyningskompani for de troppene som lå inne i fjellene, blant andre Altabataljonen. Vi bar opp mat og ammunisjon til dem. Det var et fryktelig vær, og vi var gjennomvåte. Det var et slit, sier han.
Kompaniet som Olav Rydsaa var i kom ikke i kamp der. De fikk ordre om å marsjere mot Bjerkvik, som var skutt sønder og sammen. Kapitulasjonen var et faktum. I Bogen leverte de inn gevær og annet utstyr og fikk båtskyss heim, vel to måneder etter krigsutbruddet. Olav Rydsaa kom tilbake til Korgen sammen med to andre sambygdinger som hadde vært med i krigen, Emil Fjelldal og Nils Nerleir.

Forberedelse til krig Svend Kibsgaard, som i 1940 var handelsmann og ordfører i Korgen kommune, har fortalt at da tyskerne nærma seg, gjorde man foranstaltninger for å få plassert bort livsnødvendige varer. Manufaktur, skotøy og alle slags småvarer ble pakka i kasser. En heil del mjøl ble utkjørt og plassert rundt omkring på gardene, og folk ble også oppfordra til å kjøpe en del mjøl for å lagre.
12. mai skulle det ha vært pinsegudstjeneste i Korgen, men i stedet ble kirkelyden satt til å kjøre ut livsnødvendige varer som ble lagra på ulike steder i bygda.
- Engelske soldater underminerte Korgen bru, men vi sa til dem at det var hensiktsløst. Tyskerne ville kunne ta seg over elva likevel, så lite vassføring som det var i den. Men sprengladninga ble der til tyskerne var kommet, og så tvinga de en mann til å fjerne den, har Svend Kibsgaard fortalt i et radiointervju.
Tyskerne grov skyttergraver i Korgen, men det ble aldri løsna skudd.

"En mistenkelig person" I pinsedagene 1940, mens kampene pågikk mellom Hemnesberget og Finneidfjord, kom en norsk offiser med sjåføren sin kjørende til Leirskardalen. Løytnanten, som hadde deltatt i felttoget fra Østlandsområdet og nordover, har antakelig vært nærmest sinnssyk av trøtthet og overanstrengelse. Han oppførte seg merkelig, og seinere ble det sagt at han hadde fått bombesjokk. Men bygdefolket visste ingen ting om bakgrunnen. De trakk gale konklusjoner av mannens underlige atferd, og trodde han var en tysk spion. Man antok for eksempel at mannen hadde signalisert med utelyspæra i Oppigarden på Jamtjorda til tyske fly som for over Leirskardalen.
Fleire har fortalt om dette, blant annet Kristen Iversen i et radiointervju (Radio Korgen):
Man hadde fått rede på at en mystisk person hadde tatt inn i Oppigarden på Jamtjorda, og nå skulle man forsøke "å ringe ham inn". Folk på gardene fikk beskjed om å ta med seg våpen og gå i stilling rundt våningshuset på garden, hvor offiseren på det tidspunktet satt og sov inne på kjøkkenet. Noen gikk i stilling under låvetelet, andre rundt uthusene, væpna med krag- og haglgevær.
Nede ved Melandsbrua ble bygdevegen sperra ved at en dro en stokk over vegen. To ungdommer ble sendt til ammunisjonsforvalteren i skytterlaget for å hente fleire skudd. Bilen til offiseren ble i stillhet trilla bortpå en åker nedenfor garden.
Da løytnanten våkna og kom ut på trappa, kom bøndene fram, sikta på ham og kommanderte: "Heinn' i veret!". De ville ha ham til å forklare seg. De spurte hvorfor han, en norsk offiser, var i Leirskardalen mens kamper pågikk lenger nord. Temmelig rasende gjorde løytnanten rede for seg. Han fortalte dem hva han hadde gjennomgått, og kommanderte alle som var til stede til å skrive navnene sitt i ei notisbok. Slukkøret tok vaktmannskapene skuddene ut av våpnene sine. Da dro en av dem i vanvare av et haglskudd, men dette gikk rett i stueveggen uten å skade noen.

"Nu snart er vår frihet forbi" Olav H. Sørgård, som var handelsbetjent hos S.O. Eitran i Korgen, skreiv dagbok i maidagene 1940: "8. mai kom det norske soldater til Korgen. En del av dem kom fra Hemnesberget. De skulle gi plass for engelskmennene som var innkvartert der. En dag senere kom soldater fra Snåsa på retrett nordover. De hadde vært med i en togulykke. Enda trodde vi at tyskerne skulle bli stoppet i Vefsn-distriktet, men vårt håp skulle snart bli til intet.
Fredag 10. mai i 18-tiden fikk vi beskjed om at to tyske fly var landet på Sund, og at skipet "Nord-Norge" var på tur nordover med tyske soldater. Så kom meldingen om at skipet var kommet til Hemnesberget, og at tropper og materiell var landsatt. Krigen er i full gang mellom engelskmennene og den innbrytende fiende.
Det ble uro også i Korgen. Biler med soldater farer utover, og frivillige mannskaper blir satt ut. Imens spres rykter av alle slag.

Natten går, og vi hører drønn av kanoner fra Hemnes og erfarer at fjøset til Præsteng er i brann og dertil flere hus. Skipet med troppene er senket ved kaien av en engelsk jager etter at soldater og utstyr er kommet iland. Nu er Hemnesberget i tyskernes hender, og kampene raser og ilden brer seg bare knapt tre mil fra vår bygd.
Lørdag pinseaften 11. mai. En ny dag gryr. Ingen post kommer, og all trafikk utover er brutt. Folk begynner å komme i butikken, og snart er den fullsatt av sivile og soldater. Alle spør nytt fra krigen, nytt som ingen vet. Vi vet det så godt fra de første hektiske dager av krigen at fra de steder der tyskerne blir herrer, blir det stille. Bare rykter, og ingen kan gi sann beskjed. Vi hører at noen engelskmenn er tatt til fange på Sund, en drept noen såret, og at Hemnesberget står i flammer. Vi hører kanonade derfra og aner at kampene fortsetter.
Trygve Arntsen fra Hemnesberget kommer oppover til Korgen. Han var på Sund da tyskerne kom, og kom fra fronten i Vefsn. Det ble å bytte av seg uniform og komme seg vekk. Han får passere etter noen dramatiske øyeblikk hos Heltzen på Sund. De lå i gulvet mens veggene ble gjennomhullet av maskingeværkuler. En engelskmann ble drept der.
Første pinsedag 12. mai. Vi har pakket en del av varene i butikken og kjørt på gårdene, og arbeidet fortsetter. Det blir etter hvert tomt i rekkene, men vi regner med at tyskerne også vil komme hit.
Om morgenen ved 6-tiden kommer ferjen fra Elsfjord med soldater. De blir overfalt av tyske fly og beskutt med maskingevær. To engelske jagerfly kommer til unnsetning, og alle blir reddet. De søker kvarter i Korgen, og nu begynner det å bli fullt. Utover dagen kommer soldater som har flyktet fra tyskerne, over fjellet fra Elsfjord og Hattfjelldal.
Nu er det klart for oss at tyskerne kan komme når som helst. Det er satt opp to gamle maskingevær, et ved gammelkirkegården og det andre på Nordfallet. Dette var alt - foruten sine geværer - som soldatene hadde å forsvare seg med mot verdens best utrustede armé.
Folket er rolig og begynner å evakuere lenger opp i bygden. De tar med seg det mest fornødne som trengs for noen dager! Annen pinsedag 13. mai. Jeg går til Korgen ved middagstider og er spent på å få høre hva som har hendt i løpet av natten og formiddagen.
Ute på gårdsplassen står soldater i de velkjente uniformer og en klynge offiserer med sin major som sitter og leser. Alt er rolig, men uroen og angsten ligger under overflaten. Folket er motløs, men likevel fattet og venter det verste. Utpå ettermiddagen hører vi at tyske fly-patruljer er på tur over fjellet til Korgen. Om kvelden trekker nordmennene seg tilbake til Mo. Alle biler blir tatt, likeså bensinen, og nu snart er vår frihet forbi.
14. mai. Alt er stille, og vi vet intet. Jeg skulle til Korgen, men det blir bare til Valåmo. Der får jeg høre at tyskerne er kommet til Korgen. De kom til Villmo kl. 9 om morgenen, 14 mann i alt, og senere kom flere patruljer. Denne dag er preget av uvisshet og håpløshet. Det knaller og skytes mot Finneidfjord, og vi hører senere at også dette sted er i tyskernes hender. 15. mai. Jeg går til Korgen for å se hva som er hendt. Like nedenfor Brennmo ser jeg tyskerne. De kommer i rekker ned fra fjellet. De går på ski, drar kjelker og sleder, en vrimmel av alle slags kjøretøy, rasket sammen i all hast hvor de var å finne.
I Korgen er alle privathus oppbrutt, alt hulter til bulter. Det er ingen ting å gjøre, for nu er krigen kommet til vår fredelige bygd. Jeg går inn i det hus hvor vi for kort tid siden hadde vårt hjem. Det var spredd høy over alle gulv, og der lå sovende tyske soldater side om side, utmattet av de strabaser de hadde hatt under marsjen i vårføret. Der lå noen av våre eiendeler som vi ikke fikk tid til å evakuere, sammen med ting som tilhørte våre naboer. Det var en glede å møte naboene i god behold.
16. mai. Det kommer strømmer av soldater til Korgen, lange kolonner med hester, sleder og vogner, tatt der hvor de var å finne. Likeså sykler. Nu gjaldt jungelens lov.
17. mai. Denne dag ble feiret på en annen måte enn vi var vant til tidligere. Ingen salutt, intet flagg, alvorlige mennesker og fremmede inntrengere overalt. I hagen utenfor det huset der tyske offiserer hadde tatt inn, lå et hakekorsflagg utbredt. Hadde vi i vår bygd aktet og æret vårt dyre frihetsmerke som vi skulle? Nu var det for sent."

De kom over Villmoen Villmoen var den første bebyggelsen tyskerne kom til i Korgen da de marsjerte over fjellet i maidagene 1940. - Tyskerne hadde gått på canadiske truger. Jeg har et par av dem ennå. De hadde visst passert Svartea et stykke oppe i fjellsida. Antakelig hadde de sett at Villmoen lå høgt, slik at de hadde god oversikt over bygda derifra, forteller Molvin Villmo (født 1921).
12. mai 1940 var mesteparten av befolkninga i Korgen evakuert. På Villmoen bodde blant andre Olav Johansen og kona, og familiene til Peder K. Lyngstad og Svend Kibsgaard.

Utenfor vinduet
Om kontakten med de første tyskerne som kom til Korgen 14. mai forteller Molvin:
- Det var om morgenen, så tidlig at bare mamma, pappa og jeg var stått opp. Fra kjøkkenvinduet så vi sju tyskere komme i skytterlinje nedover innmarka, forbi sommerfjøsen. Smått la de seg ned og sikta på huset, så opp i gjen og et stykke fram, før de kasta seg ned igjen. Dette gjentok seg to-tre ganger nedover moen. Så omringa de huset. En av dem stod framfor kjøkkenvinduet med maskingeværet retta mot vinduet. Han som var sjefen kom inn. Han ville vite om her var engelskmenn og hvor langt det var til Korgen. Da han hadde fått vite det, fortsatte de.
De andre tyskerne som kom i løpet av dagen gikk direkte over fjellet til Korgen.
Fra Villmoen kunne vi i pinsehelga se bevegelser og høre drønn fra kampene på Finneidfjord, forteller Villmo.
Det var mye snø som lå i maidagene 1940. Sorko-bataljonen - som hadde navn etter lederen for ekspedisjonen, den østerrikske oberst August Sorko - kom over Vesterfjellet fra Elsfjord. 16. mai kom hovedstyrken over fjellet. Det ble ei brei fure etter dem. De kjørte dels med sleder, dels med hest og vogn, og dels gikk de til fots og på ski. De fulgte telegraflinja, og kom ned den gamle Vesterfjellvegen, setervegen, til Korgen. Seinere på våren lå det både døde hester og ødelagte vogner etter den tyske framrykninga langs løypa.
Ganske snart etter 16. mai ordna okkupasjonstroppene seg med ei provisorisk ferje fra Elsfjorden til Grønvika, ei pontongferje med en lastebil som drivkraft.

En gris på sleden - Vi ble evakuert fra Korgen pinseaften. Vi ble henta med hest. På sleden ble det i full fart lasta sengeklær, mat og unger. Vi hadde nettopp slakta en gris. Den ble lagt i ei balje og plassert på flyttelasset, minnes Magny (Solhaug) Iversen (født 1921). Familien bodde i Hagen i Korgen. De evakuerte til Magny sin bestefar på Lund på Villmoen.
- Det gikk mange rykter i Korgen, og det var stor forvirring. 8. mai så vi de første norske soldatene her. Jeg tror de kom fra Hemnes. 9. april kom norske soldater hit på retrett fra Snåsa.
12. mai, 1. pinsedag, kom det norske soldater over fjellene fra Elsfjord og Hattfjelldal. Det var slike som hadde flykta fra tyskerne.

Etter katten
Etter at vi var evakuert dro jeg, sammen med hushjelpa hos Kibsgaard, ned til Korgen for å hente katta til gamle fru Kibsgaard. Den var ikke blitt med til Villmoen under evakueringa. I Kibsgaard-huset satt det en engelskmann med svarte barter, med føttene i ei balje med vatn. Vi fikk forklart ærendet vårt. På loftet lå katta, og vi fikk den med oss. 13. mai trakk de norske og engelske soldatene ut fra Korgen, husker Magny.

Tyskerne kommer
- På Lund så vi de første tre tyskerne komme nedover jordene. Dette var 14. mai. Soldatene stoppa utenfor inngangen, og ropte inn i huset: "Engelskmenner?"
Vi bedyra at det var ingen engelske der. Det så de vel også, for vinduene var fulle av unger og kvinner. Tyskerne for da videre. Seinere har jeg hørt at de sov i ei høyløe i Villmoneset.
I Korgen undersøkte tyskerne alle privathusene, og tok med seg sengeklær og annet de hadde bruk for. De installerte seg i skolen, ungdomshuset, Engelskvillaen og på Misjonshuset, minnes Magny Iversen.

"Akterutseilt" av et felttog Omtrent samtidig med at Sorkobataljonen inntok Korgen i mai 1940 kom et ungt par på ski over fjellene. De ville slåss mot tyskerne, men var blitt "akterutseilt" av felttoget. Magny Iversen hjalp dem forbi tyskerne, slik at de kom seg videre nordover.

Gikk fra Brønnøy
- Samme dagen kom en mann og ei kvinne over fjellet, så å si jamsides med tyskerne, men lenger sør. De to, lærer Birger Myksvoll og Maia Bikset, hadde gått fra Brønnøy-distriktet. De var med i Røde Kors, og hadde villet melde seg til krigstjeneste i Grane. Men tilbaketrekninga hadde gått så raskt for seg at de ikke hadde klart å innhente de norske styrkene, forteller Magny Iversen.
- Myksvoll var lærer på Fredheim ungdomsskole i Brønnøy. Maia, som var fra Rødøy, hadde vært på Fredheim, hvor også jeg var elev året før. De hadde kart og kompass, og leita seg fram til Bjurselmoen. En av sønnene på garden hadde nemlig også vært Fredheim-elev. Dit kom de om kvelden.

Forbi tyskerne
Om morgenen 17. mai kom Bjurselmo-gutten til Lund sammen med læreren og kvinnen. De lurte på om jeg ville prøve å få losa dem trygt gjennom Korgen, hvor det var fullt av tyskere.
Vi for over Villmoen, passerte Svartea og gikk langs skogranda. Jeg gikk først fram til løypa hvor tyskerne hadde kommet ned, og så at det var trygt å passere. Vi fortsatte til Hellbekkmoen på Bakklandet, hvor det var båt.
For at vi skulle ha litt 17. mai-feiring ga Ågot Hellbekkmo oss noen egg og litt sukker i et dropsespann, såpass at vi kunne vispe oss litt eggedosis. Ivar Hellbekkmo rodde oss over til Hundbekken. Der smidde vi en visp av bjørkeris og vispa eggedosisen vår, og det ble tid til litt fotografering før vi dro videre.
Mens vi satt der, ikke mange meter fra vegen, kjørte mange tyske lastebiler med soldater opp til Korgen. Vi ble forskrekka, men hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette.
De to ville prøve å komme seg til Bjerkadalen, og videre nordover over fjellet. Neste kontaktperson var Magnus Bech, som også hadde gått på Fredheim. Han fulgte dem til Bjerkadalen.

Spionmistenkt
Da Birger Myksvoll og Maia Bikset kom ned til Dalselv, trudde de seg trygge. Noen ropte til dem på engelsk, og Myksvoll svarte på samme språk. Men det var tyskere de hadde støtt på. De trudde til å begynne med at Myksvoll var en engelsk spion som var kommet bak de tyske linjene. Først da nordmannen fant fram ei gammal regning fra en bokhandel i Brønnøysund, skjønte de at han var den han ga seg ut for. Dette fortalte Birger Myksvoll fleire år seinere.
Dermed måtte de to avbryte ferden sin, uten å komme i kontakt med de norske styrkene. De kom seg til Nesna og fikk seg båtskyss videre heim derfra, forteller Magny Iversen.

Krag mot bombefly
- Kåre Johnsa på Nymoen holdt på å skyte ned tyske fly med krag'en i 1940, forteller Arne Tortenli (79 år) fra Røsvatnet.
- Dette hendte da tyskerne bomba Bodø. Jeg trur det var femti fly som for over her. De fløy så lavt over Spjeltfjelldalen at en kunne se føreren gjennom vinduene på flyet.
Kåre Johnsa leita opp kraggeværet sitt og skaut. Han hadde visst tømt et heilt magasin etter flyene.
Jeg trur at han hadde truffet et fly. Han skaut i vasen, og når de var så lågt, skulle det godt gjøres at ingen hadde fått ei kule gjennom seg.
Neste dag kom i alle fall tre fly tilbake. De sirkla i over en time mellom Steikvasselva og svenskegrensen, som om de skulle undersøke noe der.
Et av flyene styrta i Kjensvasstraktene etter å ha sluppet bombelasten sin i Storskaret. Jeg holder det ikke for usannsynlig at det kunne være et fly som Kåre Johnsa hadde truffet, mener Arne Tortenli.
- Da flyene for nordover, la vi forresten merke til at det stod "DS" under vingene. Noen undret på hva disse bokstavene stod for. Ei kvinne som bodde på en gard ved Røsvatnet hadde det klart for seg: "Din Satan", meinte ho det betydde.

"Hundevakta helt rolig"

Her følger en del annet kildemateriale som berører april-mai 1940 på Hemnesberget. 

På Hemnesberget var det satt opp en fast, sivil vaktstyrke i ukene før angrepet i 1940. Etter vaktboka deres å dømme har de betjent flyalarm-sirenen. Vaktpostene varslet telegrafen om mange av observasjonene sine. I boka finnes en instruks: "Den første av vaktpostene som opserverer fly, skal straks slå alarm, og altså ikke vente på at en bestemt post skal gjøre det først. Faren over meldes først av posten på skolehaugen." Med blyant er det tilføyd at "Vakten må påse at ingen uvedkommende må være med mitraliøsen", undertegna "Skjytteren".
16. april er første dagen det er ført logg: "Bestyrer Paulsen melder ca kl 21.30 dårlig blending i kjeller hos doktoren. Ca kl 22.15 kom en motorbåt. Viste seg å være T. Mathisen. Meldt til lensmannen. Kl 23.00 melder Bie at det er lys på lysverkets brygge."
17. april melder 0-8-vakta Erling Forsbak at "Kl 7 kom et fly (tysk) nordfra og passerte forbi Hemnes og fortsatte over Høynesfjellet i sydlig retning". Seinere samme natt er det observert fly igjen: "kl 2 varslet fly over Nord-Sjona, kl 2.10 varslet fra Røitvik flyet paserte der, for nordgående. Alt roligt her," skriver H. Henriksen.

Fly over Tustervatn
18. april gjøres det fleire fly-observasjoner. Det slås flyalarm klokka 14.35 og klokka 15.27 denne dagen.
For øvrig meldes det om rolige vakter. 19. april har vaktmann Nils Pedersen skrevet følgende melding: "10.32. Fly meldt fra stasjonen. Fløi over Tustervatnet i nordlig retning." Arne Arntzen skriver seinere samme dag: "13.55 Stasjonen melder at fly har passert over Langvassgrenda, med kurs sydost. Flyet kunde umiddelbart etter høres over Utskarpen (Sjona), men kunde ikke sees tross nokså siktbart vær. Det hørtes som om flyet hadde retning sydvest, hvilket er meldt stasjonen. 15.25. En motorbåt (Ninny?) inn Ranafjorden til Hemnesberget. Meldt til lensmannen."
21. april meldes på nytt om fly som er observert, denne gangen av ukjent nasjonalitet. Vaktmann Asbjørn Paulsen skriver klokka 17.20: "En motorbåt inn Ranafjorden til Hemnesberget. Båten var Borghild av Herøy. Kl. 17.45 Tysk fly fra Mo med kurs sydvest. Stasjonen varslet. Nasjonalitet såes med kikkert."

Nordvest og kov
"Hundevakta helt rolig. Pent, kaldt vær", melder John Skjæran 22. april. Wilhelm Theting følger opp med værobservasjoner utpå formiddagen: "Roleg vakt. Snødrev og litet siktbart ver." "Bare nordvest og kov", melder Nils Roghell seinere på dagen. Den påfølgende dagen skriver H. Rørvik at det er "nordvestlig kuling med snebyger", seinere melder Otto Eide om vestlig kuling. 24. april melder Iver Jakobsen om ei rolig vakt, mens Chr. Breivik og Jakob Daland seinere på dagen kan rapportere at ei motorskøyte har kommet inn Rana til Hemnesberget.
25. april melder vakta: "Kl 9.35 passerte en skøite forbi Hemnes inn Rana. Den var, såvidt en kunne se, lastet med høy. Lensmannen varslet." Samme dag er det gjort fleire fly-observasjoner. Klokka 23.30 noterer Johs. Johannessen og Egil Mastervik: "Motorbåt inn fjorden. Kl. 23.50 "Dønna" kommer. Begge varslet geværvakten. Stille vakt". Klokka 1.30 meldes at bilferja er kommet fra Elsfjorden, "Varslet geværvakten".
26. april skriver 16-20-vakta Kristoffer Skreslett og Odin Tuvnes: "Rolig vakt", og Ivar Svinåmo melder ved midnattstider om "Helt rolig vakt".

"God disiplin?"
27. april aner vi kanskje en ironisk undertone i de ellers knappe vaktrapportene. "lang vakt. Vi har i 4 - fire - timer ventet på avløsning. God disiplin?" skriver Augustin Svaleng. Dette later til å ha inspirert vaktpostene som overtok. De har i alle fall like før avløsning notert seg "Kl. er nu 12.17", men de peker på at avløsningen lar vente på seg. Først klokka 12.32 kommer neste skift på. "God disiplin?" spør også M. Vedal og L. Tandberg retorisk.
I dagene som følger er det fleire meldinger om skøyter som kommer og går, og om fly som observeres. Men det går rolig for seg. "Pent vær", skriver Gudmund Fjeldavli om kvelden 27. april.
Gunnar Hagen, som noen uker seinere skulle bli drept under felttoget i Saltdal, skreiv natt til 29. april i vaktboka på Hemnesberget: "Kl. 1.10 passert ukjent fly i retning mot nord. Flyet var anmeldt fra Mosjøen mot nordøst. Kl. 3.30 passerte en ca. 30 fot fiskeskøyte m/kurs inn Rana. Lensmannen varslet."

Militær vakt
30. april har vaktpost Rolf Kullerud notert at "Fra den 30/4 kl. 18 blev vaktholdet overtatt av det militære myndighet". Vaktperioden fra klokka 18 til 20 omtales som "Første militærvakt" av "7271 T. Johansen", som sammen med 24494 D. Adolfsen, 24355 K. Nilssen og O. Edvardsen fra nå av og noen dager framover fører loggboka.
1. mai er 24355 K. Nilsen på vakt. "Et fly hørt i vestlig retning og drog i nord. Et fly set fra sydlig retning og beveget seg i retning Nesna. 16.30 opservert 3 fly som går i sydlig retning og dermed var flyfaren over. Et fly gikk i sydlig retning og forsvant, Sivert Nilsen paserte Hemnes kl. 20 ut fra Nord-Rana og til Elsfjord."

Krigsskip på Rana
2. mai begynner man å ane krigen som nærmer seg: " Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at et krigsskib var opservert ute i Ranenfjorden på vei indover. Muligens fransk, men ikke sikert", skriver O. Edvardsen. Videre: "Krigskibet paserte Hemnesberget kl. 11.15."
2. mai klokka 18.25: "meldtes fra sentralen at et slagskip var på tur in med Åsveret og der blev jort klar til kamp. Senere blev meldt fra sentralen at dette var en Bergensbåt".
3. mai: "Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at det er to båter på tur inn Ranenfjorden. Et krigsskib og et transport skib. Kl. 11.15 paserte et transport skip og et krikskip forbi Hemnesberget innover til Mo".
4. mai. "Kl. 7.37 passerte et Engelsk slagskjib F31 og et transportskjib Hemnesberget på vei ut Ranfjorden". Det ble gjort fleire observasjoner av tyske fly denne dagen.

Flyalarm og skip
Morgenen etter, 5. mai, gikk flyalarmen på Hemnesberget to ganger. Det samme døgnet gjøres det mange flere flyobservasjoner enn tidligere.
Fly ser og hører man også 6. mai: "Kl.7,7 hørtest fly i horisonten men kunde ikke sees. 7,8 meltest fra sentralen at en del fly i anmars som var opservert fra Steinmoen. Kl. 7,45 et fly over Hemnes i sydlig retning. Kl. 8 meltest to fly fra Steinmoen."
Dagen etter melder vakta at et norsk fly har landet på Hemnesberget om natta kl. 3.10, og at det fortsatte straks. 7. mai passerte DS Vefsna på tur til Elsfjorden, og seinere kom Erling Jarl fra Elsfjorden til Hemnesberget. "Kl. 11.50 to tyske fly rett over Hemnesberget og forsvant i nordostlig retning." Det skjer ikke noe før 8. mai. Formiddagen er "Helt stille", som Arnfinn Falkmo og Nogi Sjåvik skriver. Men like etter vaktskiftet skjer noe nytt: "Kl. 12.30 opringing fra Nesna om at et krigsskib passerte der. 13.30 passerte skibet forbi her. Det var engelsk og på vei til Mo, som er underrettet. Merke H79. Passerte ut Rana igjen. Kl 15.50 Stille i luften", skriver J. Johansen og Olav Arntzen.

Geværvakta slutt 9. mai har man notert: "Kl. 8.50 meldte geværvakta at vakta deres var slutt." Etter vaktboka å dømme har den sivile vaktstyrken som var innkalt i april overtatt vaktturnusen allerede dagen før, 8. mai. "Kl. 9.20 kom motorbåten "Spartak" ut Rana til Hemnesberget. Kl 10 kjørte forannevnte båt fra Hemnesberget og ut Rana. Samtidig passerte en av Helgelands lokalbåter ut Rana", skriver Arnfinn Falkmo og Odin Tuvnes i vaktboka. Klokka 14.40 melder Lars Johannessen og Johs. Arntsen at "M/S Dønna kom inn Rana til Hemnesberget, det var meldt lensmannen. Sydvestlig bris skyet intet fly har hvist sig, ingen alarm." Denne natta har Iver Jakobsen notert at "D/S Erling Jarl passert Hemnesberget kl. 2.55. Ferjen ankom kl. 3.30, et fly passerte over i nordøstlig retning kl. 3.35."

Tysk fly kretser Fredag 10. mai ble Hemnesberget angrepet. Døgnet innledes med observasjon av at lokalbåten Vefsna er på veg inn Rana. "Kl. 5.45 melder lensmannen i Nesna, D/S Helgeland og en graa motorbåt pasert Levang." "Alle baater varslet til telegrafen. Ingen fly." Det er B. Brattland og E. Bech-Hanssen som gjør denne observasjonen. Jakob Roghell og Øystein Brun skriver i vaktboka kl 8.30 at "et tysk fly kretset over Hemnes." De var på vakt fra 8 til 12 denne dagen. Andre observasjoner: "Kl. 13.5 kom en skjøite og gik til Mo i Ranen. Det så ut til og være bensinskjøiten fra Sandnesjøen. Kl. 15.15 paserte et tysk fly i retning mot Mo i Ranen. Kl. 14.30 paserte antagelig samme fly tilbake ut Rana. Kl. 15.55 paserte to fly i retning nord". Det siste som er innført i vaktboka er dette, skrevet av vaktpost Martin Jakobsen, bare minutter før den tyske landgangen: "Vakt den 10/5-40 kl 16-20. Kl 10 på 5 kom der en skute fra Utskarpen til Hemnesberget".

Kapittel 8 Tittel: Øyenvitne da Hemnes falt Johannes Johannessen var øyenvitne til en del av den dramatikken som utspant seg da Hemnesberget ble angrepet 10. mai 1940. - Våren 1940 var jeg som 22 år gammel student ferdig med førsteavdeling på farmasistudiet, og hadde praksis på apoteket på Hemnesberget, forteller Johs. Johannessen. - I 1939 skulle jeg ha vært i militærtjeneste, men hadde måttet søke utsettelse på grunn av eksamen. Rundt 10. mai var det forholdsvis lite folk igjen på Hemnesberget, ettersom man allerede for noen dager siden hadde oppfordra folk til å evakuere. Et par hundre var sikkert evakuert. Min mor og mormor var evakuert til Straumbygda, og min farfar var plassert i Korgen. Disse tiltakene var gjort fordi man forventa at noe skulle skje. Man skulle være forberedt i tide. Men da det ikke skjedde noe, begynte folk å bli utålmodige, og det var en del som kom tilbake.

Rykter Fredag 9. mai begynte det å gå rykter om at noe var på gang. Jeg veit ikke hvem som eventuelt hadde mottatt noen opplysninger, kanskje lensmannen. Jeg var på apoteket. Apotekbestyreren var tiltrådt 1. januar 1940, og hadde ikke fått familien sin dit ennå. Han bodde på Bies hotell i Odden. Der var det veldig urolig, for varselsirenen for flyangrep var like i nærheten. Sirenen gikk til alle døgnets tider, og dette var enerverende for de som bodde nærmest omkring. Apotekeren hadde ordna seg med tilholdssted lenger unna, hos Arne Hovind som hadde bygd et hus han ikke hadde tatt i bruk ennå. Jeg skulle hjelpe apotekeren med å bære sengetøyet innover dit.

Flyalarm Vi pleide å ha apoteket stengt mellom to og fire. Flyalarmen gikk for alvor etter at vi hadde åpna igjen klokka fire. Når alarmen gikk, skulle alle søke dekning, og butikker og liknende skulle stenges. Vi stengte apoteket, og forsøkte å komme oss innover mot Åsen med sengeklærne. Da kom tre fly som sirkla over Hemnesberget, innover landet, inn over fjorden mot Elsfjord og tilbake igjen. Vi søkte dekning hver gang flyene var over stedet. Mens de var ute over fjorden, sprang vi til neste hus, og slik kom vi fram til bestemmelsesstedet.

Bomber og kuleregn Etterpå skulle jeg heimom for å se hvordan det gikk med foreldra mine. Men så langt kom jeg ikke. Mens jeg var på veg utover, braka det løs. Samtidig kom en gjeng hemnesværinger med en lastebil. En mann stod oppreist i kassen og ropa på en dramatisk måte: "Det e ingen teng å gjer her ute!", mens han hytta med neven i været. Da slapp de bomber. Jeg var ikke mer enn 200 meter fra heimen min. Jeg søkte dekning på en veranda, og da kom en kjempestor teleklump som gikk gjennom taket på huset ved siden av. Det var sprut fra den bomba som ble sluppet på Prestegårdsmarka, like ved forpakterboligen. Dette syntes jeg var så uhyggelig at jeg oppga forsøket på å komme meg videre. Da for nettopp et fly like over kirketårnet. De fyra ei salve mot Høghågen. Jeg så ildspruten fra flyet. På vegen tilbake mot Åsen var det et skudd som for tett forbi hodet mitt. Jeg hører lyden fremdeles når jeg tenker på det. Kula kunne ikke ha vært langt unna, for det hørtes ut som en knepp på en fiolinstreng. Uten å vite om det, var jeg kommet midt i det området hvor de kjempa mens engelskmennene trakk seg tilbake.

I kjelleren Men jeg kom meg tilbake til Hovinds hus, hvor apotekbestyreren var. I mellomtida var det kommet to stykker til, og like etterpå kom enda en mann dit, Theodor Vallnes. Vi satt i kjelleren og prata. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for vi ante ikke hva som skjedde. Landgangen av tyske tropper visste vi ingen ting om der vi satt, en kilometer fra torget. Jeg var heilt gjennomvåt til langt opp på lårene, etter å ha vassa i snøen. Jeg hadde kledd av meg sko og strømper, og satt der og skulle tørke dette. Etter ei tid hørte vi mange og kraftige stemmer, og vi forstod at det var folk utenfor huset. Hvem det var, ante vi ikke. Plutselig banker det på inngangsdøra oppe, og samtidig banka det på kjellerdøra der vi satt.

Et skudd Jeg sprang opp trappa, ettersom jeg satt nærmest. Da jeg var midt i trappa, hørte jeg et skudd. Men jeg fortsatte opp, og lukket opp ytterdøra. I en halvsirkel utafor stod sju-åtte mann, tyske soldater i krigsmundur. En eller to stod med revolvere. To-tre av dem hadde karabin med bajonett på. Det var et uhyggelig syn, og de så jo fæle ut også. De hadde hissa seg opp med et eller annet. De var ikke edru, heller ikke synlig beruset, men oppstiva med noe. Jeg skulle gå inn igjen, men ble stoppa. Jeg måtte komme ut. Det var først da jeg ble klar over at det var tyskere. Vi hadde hittil blitt vant med engelskmennene som var på Hemnesberget. Der stod jeg barføtt i døra. Jeg fikk tak i et par kalosjer som stod innafor døra. Dette var heilt komisk, for kalosjene var mange, mange nummer for store. Jeg hadde inntrykk av at tyskerne flirte av dette.

"De skaut han" De som hadde vært i kjelleren kom da opp, og var heilt ifra seg. Apotekbestyreren babla noen ord på engelsk. Det var vel det siste han skulle gjort. Vi skjønte at de var på jakt etter engelskmenn, og at de gikk fra hus til hus på leiting. Da vi var samla igjen, spurte jeg hvor Theodor Vallnes ble av. Ei kvinne som hadde vært der sa: "De skaut han!" I kjelleren var det reist en boks fra pipa mot kjellerdøra. Vallnes skulle ha sprunget mot den for å ta den løs. Men samtidig som han for over gulvet, smalt det et skudd gjennom vinduet. Han ble truffet i ryggen, og var død momentant. Vi ble jaga utover mot Hemnesberget. Da vi kom til Ungdomslokalet, lå to mann i ei maskingeværstilling, forresten like ved huset til Theodor Vallnes. Vi dro til huset nedenfor, som tilhørte Hans Marstokk, hvor vi søkte tilflukt i kjelleren. Marstokk tok tollekniven, gikk ut og skar ned ei klessnor, slik at jeg fikk knytt på meg kalosjene mine. Da kom en tysker med revolver i handa. Han torde ikke å komme inn, men ropte oss ut. Siden jeg snakka litt tysk, måtte jeg være med ham bort i stillinga, hvor jeg satt sammen med de to karene i ti minutters tid. Det var ingen kamper da, for engelskmennene var fordrevet lenger østover. Jeg forstod at tyskerne var redde for at vi holdt engelskmenn skjult i kjelleren, og jeg forsikra om at det var ikke annet enn sivile der. De trodde meg til slutt, så jeg fikk gå tilbake.

Etter båten Vi hadde bestemt oss for at vi skulle komme oss på sjøen, og over fjorden. Sande, apotekbestyreren, hadde kjøpt en nordlandsfæring tidligere på vinteren, og den lå i båtskøtet hos Roghell. Vi la kursen dit, og da brant det ute i Odden. Vi så flammene derifra, og et par hus nedenfor kirka var også blitt skutt i brann. Det var begynt å bli skumt. Det blåste fra sydvest, og det var mye drivis nede i fjæra på Lapphella. Med det samme vi skal inn, dukker plutselig to karer opp av sponen inne i båtskøtet. Den ene var sivil og hadde på seg ei devoldtrøye med bokstavene "O.D.S." på brystet. Det var sikkert en av mannskapet på "Nord-Norge". Den andre var en ung soldat. Han så ut til å være bare guttungen, 17-18 år. Han var så bleik, kvit som om han skulle ha kamuflert seg med mel eller kritt. Redd var han tydeligvis også. Apotekeren begynte igjen å snakke engelsk, og jeg sa at nå måtte han holde kjeft. Det dummeste vi kunne gjøre var å snakke engelsk, og tyskeren forstod jo ikke noe av det heller. Vi fikk gjort forståelig hva vi hadde til ærend, og fikk beskjed om å vente i fem minutter. Da trakk de seg unna. Tyskeren gikk baklengs, mens matrosen sprang innover i retning av Stensen-båtskøtet. Sande var utålmodig etter å komme seg av gårde, men jeg mente vi skulle ta ordren bokstavelig og vente i hvert fall til de to var forsvunnet.

Over fjorden Vi kom oss gjennom sørpa og drivisen, og rodde over fjorden til Fagerheim. Der var det en masse folk som hadde søkt tilflukt. Helt utrulig fikk jeg anvist ei fint oppredd seng, enda så mye folk som var der. Om morgenen fikk jeg vite at apotekeren var reist til Sandnessjøen med ei skøyte, sammen med telegrafbestyreren og frøken Anna Nilsen som var blitt truffet av ei granatsplint i foten. Apotekeren så jeg ikke mer. Neste dag var pinseaften. På Hemnesberget var det dødsens stille å se til. Det røyk bare noen steder, bortsett fra kullageret på Storkaia. Det brant heile sommeren.

Øde sted Siden apotekeren var borte, ville jeg se hvordan det stod til med apoteket, Jeg dro over til Hemnesberget i lag med Harald Pfaff som var bestyrer for middelsskolen. Vi kom til et øde sted. Det var rart å komme dit, uten livstegn noe sted. Vi la til i Sandvika ved ferjekaia, gikk opp til torvet og bort til kiosken hans Christian Christensen. Luka var åpen, men det var ikke folk der. Jeg gikk bort for å kikke om det var noen der. Det var det ikke, men det lå strødd sjokolade og karameller og litt av hvert på fortauet. Vi fortsatte til vi traff et menneske på trappa på Kaffistova. Vi gikk inn og fikk oss en kopp kaffe i lag med noen av husets folk som var samla der. Da jeg kom ut derifra, ble jeg praia av fru Sjøgård, sjukesøstera, som ba meg om å bli med.

Hjalp sårede Hun skulle ta hånd om to som var såra, og vi for på apoteket og fant det hun trengte av bedøvelsesmiddel, morfin. Derifra gikk vi til prestegården, hvor det lå to såra tyske soldater. Den ene var ferdig. Antakelig var det ei granatsplint som hadde gått tvers gjennom ham, for det var hull både i ryggen og i brystet. Han var bevisst også, og det rare var at det så ut som om han lå og smilte. Den andre hadde et kjøttsår i overarmen, bare såvidt at vi så merker etter kula som hadde gått gjennom. Han var så fæl, den karen, han slo etter fra Sjøgård da hun skulle behandle ham. I huset til Arne Hovind var det oppretta et slags lasarett med fire-fem senger. Dit skulle vi frakte de to soldatene. Vi hadde ikke annet enn ei handvogn å kjøre med. Samtidig som vi holdt på oppe på prestegården, landa et sjøfly like nede på fjorden. Ikke lenge etter dukka det opp tyske sanitetsfolk som overtok de sårede.

Uten hode På tur utover kom jeg til bedehuset. Der så jeg at det lå et menneske like ved flaggstanga. Det var lagt et svart regnslag over, som jeg løfta på. Der lå det en i marineuniform, svart uniform med røde distinksjoner. Uten hode. Pinseaften rodde vi tilbake til Fagerheim. Blant mange traff jeg Petter Seljelid og kona, som var havna der borte. Det siste jeg hadde hørt om foreldra mine var at de var kommet seg til Juvika, så jeg rekna med at de var kommet seg over fjorden til Straumbygda. Vi bestemte oss for å ro til Brennberglandet og innover der. Vi var akkurat begynt å ro fra Osmoodden da et stort skip kommer innover fjorden. Seinere fikk vi greie på at dette var en troppetransportbåt som kom fra Mosjøen og skulle til Mo.

Til Straumen Vi snudde og rodde til lands igjen. Etter at båten var passert, rodde vi over til andre sida og fulgte landet til Straumsnes, hvor vi skilte lag. Jeg fant foreldrene mine i Øverstraumen, hvor vi var i tre-fire dager. Det var først tirsdag-onsdag etter pinse at Hemnesberget ble rasert etter bombardement fra sjøen. Det var selvfølgelig heilt "høl i haue". Det var ikke tyskere der engang. Stedet hadde ingen som helst strategisk betydning, og det var heilt unødvendig at det skulle brenne ned.

Kunne reddet mye På det tidspunkt brannen begynte var det minimalt med folk på Hemnesberget. Hadde det vært noen der som kunne ha organisert litegrann, kunne de ha berga mye. Distriktslege Harald Drøpping fortalte at han redda faktisk doktorgården bare ved å være til stede sjøl. Det brant rundt omkring, og gnister fauk i lufta og antente nabohus. Ei stor bygning like ved, som tilhørte tidligere skolestyrer Stenbro, brant ned. Drøpping sa han berga doktorgården ved å bære vatn i bøtter og skvette hist og her.

Nedbrent sted 17. mai rodde jeg aleine tilbake til Hemnesberget og la til i Kalvhagen bak prestegården. Det var en sterk opplevelse å komme oppfor kanten og se pipene som stod igjen. Da var heile stedet nedbrent, inklusive vårt eget hus. Riktig nok stod en del hus igjen. Men hele det sentrale området var ramma, fra Odden og innover til Andersenbakken, nedover til sjøen. Alt langs med sjøen og bortover der var borte. Slik var krigsbrannen. Etter å ha konstatert at det ikke var noe mer å gjøre der, dro jeg tilbake samme dag og meddelte foreldrene mine dette sørgelige budskapet.

Tilbake heim Kampene foregikk ei uke. 17. mai kom tyskerne til Mo, etter at det hadde pågått kamper heile vegen fra Hemnesberget. Etterhvert begynte folk å komme tilbake. Problemet var hvor de skulle gjøre av seg. De som hadde husene sine i behold strakk seg lenger enn langt for å hjelpe de andre. Det var trangboddhet, i høyeste grad. Men folk hadde opplevd noe liknende før, under Storbrannen i 1923, hvor like mye hus strauk med. Jeg var fem år da, og husker at vi lå fem unger i ei seng den første natta etter brannen. Dagliglivet normaliserte seg etterhvert. Men nesten all virksomhet som hadde vært i gang før ble lamma. Det viktigste var å få etablert noe provisorisk når det gjaldt forsyningene. Alle forretningene med varelager var gått med. Jeg flytta fra Hemnesberget, ettersom apoteket nå var borte, og fulgte det videre opplegget for studiet. Vi var de siste som kom ut fra universitetet, som ble stengt i 1943.

Slik jeg så det Johannes Johannessen tilføyer: - Dette er slik som jeg opplevde det som skjedde på Hemnesberget. Alle som var til stede der denne ettermiddagen og kvelden opplevde det på forskjellig vis. Av og til tok vel fantasien overhånd. Det veit jeg eksempler på. Det er naturlig at fantasien kan løpe løpsk under slike forhold. For eksempel fantes det dem som hadde sett at det "lå strødd med lik" utover markene på prestegårdsjordet. Det var nok noen som lå der, men det var ikke et så stort antall. Men etter bombenedslaget like ved forpakterboligen, hvor det ble et krater som du kunne ha satt et hus oppi, lå teleklumper spredd 100-150 meter unna. Dette lå utover den kvite snøen, og på litt avstand kunne det ha sett ut som om det var folk som lå der. Kapittel 9 Tittel: Kvinner under ild Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet. - Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, forteller Elisabeth Bech (født 1907), som i 1940 bodde hos Gunnbjørn Mortensen på Sund sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres. - 10. mai sykla søstera mi, tannlege Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna. I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.

Ild fra fly Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund. Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget. Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer. De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre. Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika. Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk.

Igjen under ild Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne. Vi tre starta nå av gårde mot Sund. Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss. Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga. Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken. Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå.

Vettskremt Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på. - Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi - forferdelig. Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med "Nordnorge".

Skjøt sine egne På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss. Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.

Skutt i brann Tyskerne tok nå inn i husene på Sund. Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen. Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra. Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant. I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss. Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus. I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær. Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold. Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min. Kapittel 10 Tittel: Overlatt til sin undergang Mens tyskerne stormer fram mot de norske stillingene på Finneidfjord 14. mai 1940, forsøker en norsk ordonans å komme i kontakt med de andre norske og engelske styrkene på stedet. Da oppdager han at de øvrige for lengst har trukket seg tilbake, og at han og kameratene hans er avglømt og overlatt til seg sjøl. For den handfull nordmenn som er blitt igjen er det bare én fluktveg: å løpe opp den bratte og ulendte fjellskråninga i djupsnøen. Den unge ordonansen heter Kåre Hyttan, og har vært med på felttoget fra Snåsa i Trøndelag og nordover. - Jeg ekserserte på Drevja høsten 1939. Vi ble holdt igjen en måned etter at krigen brøt ut, for å trimmes i litt mer enn det vi hadde lært på rekruttskolen, forteller Kåre Hyttan (født 1918), opprinnelig fra Træna. - Jeg var i bakerlære på Nesna, da sjefen om morgenen 9. april kom og fortalte at det var brutt ut krig. Jeg måtte reise til Træna med sakene mine, og deretter til Mosjøen, hvor det var mye virvar.

Ski for første gang Det ble satt opp kompani. For første gang i mitt liv hadde jeg ski med bindinger på meg. Skistaver hadde jeg ikke hatt.

   Det første vi nå måtte gjøre var å dra sørover. Jeg var maskingevær-toer. I tillegg til den vanlige pakninga bar jeg geværpipa. Jeg kunne ikke styre på skiene, men lærte det etterhvert ved å bremse meg opp i snøskavlene. Så jeg hang nå med.

Delvis gikk vi på ski, delvis satt vi på lastebiler til vi kom til sørenden av Snåsavatnet. Der skulle vi ta imot tyskerne hvis de kom om Steinkjer. Vi laga oss stillinger der. Ei natt var det en kontakt. En av befalet vårt fikk et streifskudd i hodet. Vi fikk ordre om at vi skulle med toget nordover, og stod oppmarsjert og klar til dette. Da fikk vi kontraordre. Det var det samme toget som kom ut for ei ulykke ved Snåsa, hvor 10 ble drept og mange ble skadd. Vi skulle ha vært i de vognene som ble mest ødelagt.

Retrett Nå ble det retrett. Jeg ble utpeika til å være sistemann. Jeg spurte om jeg ikke kunne slippe dette, da jeg var så dårlig til å gå på ski. "Nei, det er din plass i kompaniet. Du skal stå." Jeg fikk ikke lov til å komme etter kompaniet mens jeg så noe til de andre. Først når de var kommet ut av syne kunne jeg følge etter. Hvis tyskerne kom, skulle jeg skyte i lufta, men heldigvis inntraff ikke noe. Også retretten foregikk dels på ski, dels med bil. Ved Majavatn skulle vi igjen gå på ski, og enda en gang ble jeg utpeika til å gå sist. Vi visste da at tyskerne var kommet til Grong. På nytt spurte jeg om å slippe å gå bakerst, og enda en gang fikk jeg klar beskjed om å lystre ordre. "Enten står du, eller du blir skutt". Det var kort og greit. Men jeg var mer redd for å bli tatt til fange enn for å bli skutt. Vi kom til Mosjøen. Vi skulle til Rana for å kvile oss, og ble med en av de gamle lokalbåtene til Forseng i Rana, hvor vi ble innkvartert i et hus. Vi var ikke kommet oss til ro før det kom beskjed om at vi skulle fram mot Hemnes, og at "Nordnorge" var senka.

Tage Ellinger Vi ble kjørt til Finneidfjord og samla på et ungdomshus. Dette var første gang vi så kaptein Tage Ellinger. - Er I norske soldater? spurte Ellinger, og alle svarte "Ja!". Vi ble spurt om vi ville stri for kameratene våre, og vi svarte likedan "Ja!" på dette. Noen av våre hadde blitt kjørt til Sund, hvor de hadde vært i kontakt med tyskerne. De spurte om de ikke kunne få kvile, for i likhet med oss hadde de ikke fått kvilt ut etter turen sørpå. Men Ellinger tok våpna fra dem, og sendte dem til Mo som desertører. Vi ble sendt opp til Veten, i tilfelle tyskerne kom over fjellet. Men etter ei tid ble vi kalt ned igjen, og begynte å lage til stillinger på Finneidfjord, ikke langt fra der jernbanestasjonen seinere ble bygd. Jeg fikk beskjed fra troppsjefen vår, fenrik Roald Kolstad, at jeg skulle være ordonans. Den som hadde vært ordonans, var stukket av. Vi fant ryggsekken hans med uniformen i. Han hadde hatt med seg sivilklærne. Folket var evakuert. Det var veldig stille. Kyrne var igjen i fjøsene, og noen soldater ga seg til å melke. Jeg gikk nedover skråninga fra en sommerfjøs med to melkebøtter. Jeg hørte en og annen smell, men det gikk ikke opp for meg at det var tyskerne som var gått i stillinger og begynte å skyte. Men for hver gang jeg kom i skjul ble det heilt stilt. Da gikk det opp for meg at det var jeg som var skyteskive, så jeg sørga for å holde meg i skjul. Vi drakk melka, og kosa oss. Da ble det etterhvert mer skyting. Tyskerne kom fra Hemnesberget. Noen etter vegen, og noen etter terrenget ovafor vegen. Jeg fikk da beskjed av troppsjef Kolstad om å gå og hente det laget av troppen som lå ugunstigst til lengst nord, for at vi skulle opprette ei stilling for å dekke vegen fra Korgen.

Kolstad drept Da jeg kommer tilbake med soldatene, ligger fenrik Kolstad og brenner. Høgspentlinja var skutt ned, og han var gått i høgspenten. Han hadde lommene fulle av ammunisjon. Det var en blå flamme og et fyrverkeri og ei fryktelig lukt. Vi kunne ikke gjøre noen ting for ham. Han omkom der. Kolstad hadde jeg tiltru til, og han kjente vi godt. Han hadde vært sersjanten vår i eksersisen. Nå kom tyskerne nærmere. En del av dem var nå kommet så nært under bakken at vi måtte opp på stillingene for å ta dem, og da ville vi bli skyteskive for de tyskerne som kom lenger bak. Noen sa at vi måtte forlate stillingene.

Flukt til fjells Da oppdager vi til vår forskrekkelse at de som hadde ligget lenger nord på Finneidfjord - både engelskmennene og nordmennene - allerede er trukket tilbake, alle sammen. Det er dette jeg har mest imot kaptein Ellinger for, det dårligste trekket hans, at han forlot så mange som oss til tilintetgjørelsen. Han sørga ikke for å varsle oss alle sammen før han sammen med engelskmennene trakk styrkene tilbake mot Mo. Som ordonans burde jeg ha fått greie på dette, slik at jeg kunne ha fått gitt de andre beskjed. Vi var overlatt til oss sjøl. Vi var aleine. Befalet vårt, Kolstad, var drept. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å gå opp fjellet. Det var svært ulendt og vanskelig å gå. Først var det bratt, så ble det litt slakkere terreng, men etter det bar det rett oppover igjen. Tyskerne skjøt etter oss, men etter ei tid kom vi så høgt at de oppga dette. Vi gikk over fjellene fra Finneidfjord til Dalselv, i snøgrynna, uten ski. Av og til for det fly over oss. Mange ganger gikk snøen oss opp til magen. Vi var om lag ti stykker med på denne marsjen. Ingen av oss var kjent, og ingen hadde kart. I Dalselv var det ei bratt skråning som vi måtte slippe oss utfor. I kompaniet ble de glade for å se oss. Over radio var vi blitt meldt savna, og de trudde ikke de skulle få se oss i live mer.

Beskutt av fly Da vi kom ned der, var brua underminert av engelskmennene, så vi måtte passere den en og en. Vi gikk mot Mo. I ei skjæring på Hauknes kom en motorsykkel imot oss. Den laga så mye støy at vi hørte ikke et Junker-fly som kom etter oss. Flyet begynte å skyte og pepre på oss. Jeg tror vi var fem stykker som hiva oss i dunge på vegkanten. Den underste fikk skråm fra kuler på hver side av tommelen. Ellers ble ingen truffet. Da vi hadde gått et stykke til, tok vi inn på en låve og la oss. Da vi hadde kvilt litt, meldte vi oss til kompaniet igjen. Johan Olsen fra Lurøy var omkommet, og 17. mai var det begravelse i Mo kirke. Kaptein Ellinger skriver i boka si at vi nekta å gå i samla tropp inn i kirka, men jeg kan ikke huske at det var spørsmål om noe slikt i det heile tatt. Kirka var heilt full av militære.

Skepsis Det er en kjent sak at skepsisen mot kaptein Tage Ellinger var stor hos mange av soldatene som deltok i felttoget fra Hemnes og nordover. Kåre Hyttan sier om dette: - Etterhvert fikk vi greie på hvem som var nazister av befalet, at regimentssjef Sundlo og adjutanten hans var nazist. Når det gjelder kaptein Ellinger, var han ikke blitt introdusert for oss. Han kom ganske enkelt og overtok kompaniet vårt på Finneidfjord. Vi visste ingen ting om ham, og følte oss usikre og skeptiske. Mens vi lå i stillingene fikk vi vite at han for i kvit skinntrøye og gikk foran stillingene. Det gikk rykte om at Ellinger måtte være i kontakt med tyskerne.

Sikta på Ellinger Etter at vi hadde vært i Mokirka 17. mai, ble det oppstilling ikke langt fra Klokkergården på Sagbakken. Ellinger kommanderte oss til å legge fra oss våpnene. Samtlige av oss tok i stedet ladegrep, sikta på Tage Ellinger og tvinga ham til å legge fra seg våpnene. Tillitsmannen vår ble sendt til forsvarssjefen, og vi forlangte at kaptein Ellinger skulle vi ikke ha noe med å gjøre. Vi ville ha løytnant Ole Jacob Bangstad, som vi hadde tillit til, og vi fikk ham som sjef. I boka si hevder Ellinger at det var Bangstad som hadde oppvigla oss imot ham, men jeg hørte aldri om noe slikt. Ellinger fikk noen andre soldater.

Over Saltfjellet Om felttoget videre forteller Hyttan: - Etter dette fikk vi beskjed om å gå utover til Sletten, og etter to timer fikk vi ordre om å gå til Storforshei. Jeg ble kommandert til å holde vakt på jernbanebrua, mens de andre ble satt til å reparere veger. Morgenen etter måtte vi gå til Krokstrand. Det er eneste gangen jeg husker at vi fikk mat på ordentlig vis: fiskeboller i kvitsaus og risengrynsuppe med svisker i. Det minnes jeg så vel. Videre over Saltfjellet reiste vi med buss. Noen måtte ligge som flyvakt på busstaket. Vi måtte skyve bussene lange stykker gjennom gjørma. Vi kom ned til Saltdalen og ble stasjonert på Drageid. Den natta kvila vi på et ungdomshus. Dagen etter kom et fly og slapp bomber. Jeg satt og spiste sammen med en kamerat som het Klifford Johansen. Klifford sa at vi kunne ikke være der hvis flyet kom igjen. Jeg sprang inn i en steinfjøs, og han hoppa over ei elv. Alle de som hoppa over elva der ble drept da flyet kom igjen. Etterpå gikk vi over fjellene til Beiarn, hvor vi meldte oss for lensmannen. Båtene vi skulle derifra med ble senka da Bodø ble bomba. Ei skøyte kjørte oss til Sørfjorden i Gildeskål. Herfra bar det i bil til Ørnes, hvor vi fikk middag, fersk sei og lever. Sjarker tok oss videre derifra. Jeg kom heim til Træna dagen etter kapitulasjonen. Tittel: Noen måtte se etter dyra Under kampene i maidagene 1940 ble alle som bodde på Finneidfjord evakuert. Alle unntatt ei, samekona Kristine Klemetsdatter. Hun nekta å forlate dyra. Hjørdis Johansen Valla skreiv dagbok i 1940, og hun forteller om dette og mye mer. Hjørdis Johansen på Finneidfjord, seinere Valla, var 18 år da krigen braut ut. Hun var datter av handelsmann J. Johansen på Finneidfjord. Butikkgården, hvor familien Johansen bodde, lå sentralt til ved riksveg 50 og ble sentrum for mange begivenheter. Ungjenta skreiv dagbok i de dramatiske maidagene 1940. På grunnlag av disse opptegnelsene beretter hun om hva hun opplevde:

Engelskmenn kommer - Klokka tre om natta 4. mai kom 70 engelske soldater hit. Av disse tok 40 inn hos oss, i J. Johansens forretningsgård. De hadde vanlig feltutstyr med seg når de kom. De ble plassert oppe i fjerde etasje, hvor de lå i flatsenger. De andre soldatene tok inn hos Konrad Monsen nede ved sjøen, ved kaianlegget. Monsen hadde vært i Amerika, så han kunne snakke engelsk. Han disponerte en del lagerhus som engelskmennene fikk bo i. Soldatene og befalet hadde med seg mye brennevin som de dessverre benyttet seg av. Det var ikke de mest trivelige karer vi fikk inn i husene, for den første natta tok de seg en virkelig skikkelig fest. Seinere kom tyskerne og var her resten av krigstida, men de oppførte seg atskillig bedre enn engelskmennene. De første dagene gikk livet sin gang, men folk var sjølsagt oppskaka av det som skjedde omkring oss, særlig når en fikk det så nært. Vi var heime på Finni til 10. mai. I denne tida gjorde ikke engelskmennene noe spesielt. De for omkring, var mye innom butikken, og hadde litt øvelse og eksersis. Om dagen var de ute. Det er mulig at de var ute på Sund, men de kom heim da det lakka mot kveld. De hadde visstnok en form for kontor her i huset, hvor befalet var innom.

Til Bjerka Vi evakuerte om ettermiddagen 10. mai. Jeg har skrevet at det gikk krigsalarm da tyskerne ble landsatt på Hemnesberget. Først etter at det skjedde, ble det bestemt at vi måtte evakuere. Befolkninga på Hemnes fikk dagen før beskjed om å forlate stedet, slik vi nå gjorde på Finni. Jeg tror, men er ikke sikker på, at beskjeden om evakuering kom fra engelskmennene som bodde her i huset. Heile befolkninga på Finni ble evakuert til de nærliggende områder, hvor de kunne unngå kamphandlinger. Beskjeden gikk ut på at vi måtte ikke evakuere så langt, så derfor reiste vi bare fem kilometer sørover mot Korgen til Fredheim på Bjerka. Mor mi var derifra, og vi tok inn i heimen hennes. Mange fra Finni reiste oppover til Bjerkadalen og noen til Leirskardalen.

Forlot ikke dyra På Finni var her ei samekone som nekta å evakuere. Ho heitte Kristine Klemetsen, eller ho Kristine Klemsdet, som vi sa. Kristine var datter til Klemet Person i Krokan, som bodde under Klemethelleren i Leirskardalen. Ho var budeie på garden Dalen hos bestefar min, som hadde ni-ti kyr og ellers noe småfe. Opptil fleire ganger var folk der og ville ha ho med ut av fjøsen. Men ho nekta. Ho sa at ho ha ein jobb så sku utføres, og meir va der ikkje å sei om det. Kristine stelte fjøsen på Dalen, og ho gikk også på nabogarder og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk. På Dalen der ho bodde hadde ei kule gått gjennom sengegavlen over hodet på henne. Ho var i fjøsen mens dette skjedde, og ville ikke ha noe prat om dette siden. Det var ikke mange gardsbruk her på den tida, fire-fem. Men i mange av husene ellers hadde de ei ku eller en gris i et uthus eller liknende. Kristine Klemsdet, som var ei lita, spinkel samekvinne, hadde det nok travelt med å ta vare på alle dyra. Men det viste seg at motet var større enn henne sjøl.

Krigsskip 14. mai kom det et engelsk krigsskip inn Sørfjorden. Det ble beskutt av tyske fly. Det var fleire av dem. Fra Bjerka så vi at det brant på Finni. Vi trudde først at det var vårt hus, ettersom det var fullt av engelskmenn da vi reiste derifra. Vi flytta inn i huset vårt i september 1939, og hadde altså bodd der i bare et halvt år. Jeg minnes at det var forferdelig å se røykskyene som valt opp. Det var nabohuset, heldigvis det eineste huset som brant. Det var også et nytt hus, hvor Rolf og Anna Moen dreiv kafé. Varmeutviklinga var så stor at malinga på vårt hus var delvis svidd.

Pannekaker Det ble 17. mai. Det eineste jeg har skrevet i dagboka den dagen, er at vi stekte pannekaker. Etter kampene på fjorden flytta mange av de som bodde på Bjerka opp til Bjerkadalen. Om nettene lå vi hos en onkel av meg, som var maskinist på Bjerka gamle kraftverk. Dette lå nede i Bjerkaelva, med leilighet over kraftstasjonen. Om dagene syntes vi det var ganske trygt i Fredheim. Tyskere så vi ingenting til før vi fikk komme heim til Finni 24. mai.

Et trasig syn Da vi kom heim til Finneidfjord fra Bjerka etter krigshandlingene, så her ikke ut i det heile tatt. Mor var den første som for utover på sykkelen, sjøl om hun egentlig ikke hadde lov til det. Det synet som møtte henne var så trasig at da hun kom tilbake sa hun det hadde vært bedre om huset var brent ned. Vinduene var skutt i stykker. Ei kule hadde gått gjennom bokhylla, og satt seg fast i ei bok. Vi har både boka og kula ennå. Soldatene hadde kasta sigarettstumper på golvene, og det var heilt rasert. Det hadde vært tyskere der, etter engelskmennene. Det var krig. Alt som het oppførsel og moral var borte. Varelageret var stjålet. Butikken var heilt tømt. Det de ikke hadde fått med seg, hadde de båret omkring. Store blomsterkrukker fant vi på kvisten. En sekk med rød sagogryn hadde de tømt i ei sinkbalje og hatt vatn oppå. Da vi kom, trudde vi at det var blod. I huset hadde det vært lasarett. På ettersommeren ble det funnet et lik av en engelsk soldat. Vi ungjenter ble mørkredde etter dette, for det lå like ved vegen bort til ungdomshuset. "1. juni: I dag flytter vi hjem etter at vi evakuerte 10. mai", står det i dagboka. Vi hadde vært borte i tre uker.

Kasta opp Vi måtte han mannfolk til å gjøre reint i huset, for det var så fælt. I den tida het det mannfolk- og kvinnfolkarbeid, og det å ta rede på i huset var ikke kvinnfolkarbeid. Vi hadde en stor, sterk mann som brukte spade og måka ut. Det var innebygd klesskap ved hvert soveværelse, og de skapene hadde de brukt til toalett. Dette hadde stått i tre uker, i den varmen... Han som tok rede på dette, var ikke kresen, men han kasta opp. Utover sommeren fikk han far snekkere til å sette huset i stand. Det var ikke enkelt å få tak i vindusglass. 7. juni hadde tyskerne stor fotballkamp ute på Demma som vi kalte det. De satte opp høgtalere og det var fest.

Tyskere i stua 15. juni var huset fullt av tyskere. Kommandanten var kommet hit. Det ble opprette Ortskommandantur. I begge stuene var det kontorer, og Blockstelle oppe med telefonsentral. De tok heile huset. Vi hadde to soveværelser, og det største va dem ble kombinert kjøkken og stue. I det minste soveværelset lå tjenestejenta og jeg, mens mor og far lå nede i et lagerrom attmed butikken. Heile sommeren var huset fullt av tyskere. De kom og gikk, og holdt på med et omfattende oppryddingsarbeid ute. Hvor de falne tyske soldatene ble begravd, veit jeg ikke. Kanskje det var på Hemnesberget. Kapittel 11 Tittel: Krigsfanger i Korgen Av strategiske grunner forserte tyskerne planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (Korgfjellet). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 skal 70-100 mann ha vært i arbeid på korgsida av fjellet. Tyskerne planla nå å benytte krigsfanger på veganlegget. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Knutlia og i Korgen ble starta i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter. Til å begynne med hadde de frykta tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. Norsk NS-folk verva seg også som voktere i fangeleirene. I Korgen-leiren skal det ha vært 40-50 norske voktere. 30. juni 1942 starta de første vegarbeider "med assistanse av krigsfanger", som det het i byråkratiet sine dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar.

500 fanger til Korgen Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, sjøl krigsfange i Korgen, skriver i boka "Flukt til friheten" at leiren stod ferdig den 23. juni 1942. Da kom "396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter. Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren. I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren - det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen. Tre rømte. Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de "opprinnelige" Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de "opprinnelige" 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes, og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. jule ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid".

Barbari Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost. Av de rundt 10.000 jugoslaviske krigsfangene som ble deportert til Norge overlevde om lag 1.900. Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ble det som hevn skutt 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var den 17. juli 1944. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer - som hevn for én død tysker.

Unntakstilstand Det ble straks innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det sies at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på 10 korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller. Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de 10 gislene. Dette skjedde ikke, og det var ei utbredt oppfatning i Korgen at det var lensmann Johs. Selseth som greip inn og hindra at de 10 ble utsatt for noe. Lensmannen skal ha godt god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren.

Arrestert I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivar sin båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri. Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidde på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke, Åsta Storheil fra Bindalen, brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var "postbud" mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble brev funnet. Både Benoni Monsen og Åsta Storheil ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Knutlia og Fagerlimoen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem. Et varig vennskap oppstod mellom krigsfanger og lokalbefolkning, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Fleire av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

tittel: Bygde fangeleiren - Jeg begynte på brakkeoppsetting i Gjeskhaugen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i fleire år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet. - Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Gjeskhaugen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp fleire nye brakker, og reiv og flytta noen. Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved St. Hans Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet. Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

La ut mat Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si ifra til oss: "I dag god post!" Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting. Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: tysk-norske lommeparlører, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem. Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost. - Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim. Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene. - Jeg gikk mye på snekkerarbeid, og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og fleire tvangssendt til Saksenvik i Salten på vegarbeid, sier Asbjørn.

Så fanger bli skutt Gunvald Villmones (født 1908) er en annen av de få gjenlevende blant de norske vegarbeiderne som var med på slavearbeidet over Vesterfjellet. - Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger. Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald.

I tresko - Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene - i tresko. Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom det vanlige tyske Wehrmacht-soldater. De var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten. - Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat? - Nei. - Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også? - Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha.

Skjøt tre Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene. - Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var nordmenn som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne. Fangene ble stilt opp og de skjøt dem bakfra, slik at det skulle se ut som om de var skutt i et rømningsforsøk. Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene. Han fikk 20 års fengsel. - Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt? - Uten grunn, såvidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der. Vi gikk gjennom leiren hver dag når vi for på arbeid. Den dagen to fanger drepte en tysker og rømte fra leiren, ble vi innkalt. Da viste de oss liket av den drepte. Tyskerne ville vise oss hva fangene hadde gjort med ham. Etterpå ble det tatt represalier.

Uhyggelig arbeid - Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig? - Ja, det var siste sort. Jeg sa til SS da de var her at jeg godt kunne flytte tilbake til jernbanen, for det var ikke noe trivelig å være sammen med krigsfangene. Men jeg hørte ikke noe fra dem. Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. "Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943" står det inngravert på den. - Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene? - Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones.

På fange-leiting - Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo. - En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

tittel: Skoleveg forbi fangeleiren - Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928). - Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran. De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe. Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden var de verste til å behandle fangene. Vi var fleire som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

"Bare skyt!" En gang jeg kom fra skolen var det en hirdmann som ropte til meg. Jeg måtte komme inn, så skulle jeg få låne geværet. Jeg skulle få lov til å skyte noen av de som var innenfor gjerdet! Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom av arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk, også, så vi ble kjent med mange av dem. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre.

Ulovlige egg En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg fleire kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop. Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng. - En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leiren. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav Jeg så da de grov massegravene, den gangen 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

Milenko Milovic Mange av fangene i Korg-leiren var unge. Bare i tyveårsalderen. Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min. Jeg fikk tak i en kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten. De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Knutlia på sørsida av Vesterfjellet. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røsvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten. Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen "Blodveien." Milenko bor i Beograd. Det er to år siden sist jeg snakka med ham. Da var de begynt å krige i Jugoslavia. Han sa at det blir aldri slutt på den krigen, og det ser ut til å stemme.

Tittel: Fanger på Bjerka På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraftlag i dag har bygget sitt. Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt på Bjerka - Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge. - Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over. Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka. Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren "Halt!", men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det. Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang - Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert. Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten. Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt. Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 litersdunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie. Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett. Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge. Kapittel 12 Hovedtittel: En strøm av flyktninger Det er umulig å si tilnærma nøyaktig hvor mange flyktninger som i løpet av okkupasjonstida kryssa riksgrensen til Sverige fra Hemnes. Men det er trolig snakk om fleire hundre mennesker, rømte krigsfanger, lokalbefolkning som flykta og folk fra andre steder i landet som av ulike grunner dro over til Sverige akkurat på denne grensestrekninga. Hvis man tar med i reknestykket at de fleste flyktningene dro om sommeren og tidlig på høsten, og at flyktningestrømmen økte jo lenger krigen varte, aner man at strømmen med mennesker på flukt må ha vært ganske sterk i perioder med "høysesong" for grensetrafikken. Flukten ble ofte organisert slik at en los fulgte flyktningene et stykke på veg, til en ny gard hvor kjentfolk overtok "stafettpinnen" og fulgte rømlingene videre.

Skjult i bølingen Det å hjelpe flyktninger ble en del av krigs-hverdagen for mange. Et eksempel på dette er en krigsfange på flukt som kom til Melandshaugen i Leirskardalen. Kona på garden, Hanna Sande, ba ham gjemme seg blant kyrne og holde seg skjult midt mellom dyra da hun sanka bølingen til skogs om morgenen. Ingen så ham. Han kom seg velberga over fjellene og til Sverige.

Flyktningeruter De viktigste fluktrutene var: fra Røsvassbukta langs Nord-Røsvatnet, videre over Tengvasskaret til Rönes i Sverige. Fra Fjellaven, over Fjellavlia, til Bleikvatnet, videre over skaret til Røsvatnet, Tengvassdalen. Fra Herringbotn i Vefsn, via Storneset ved Tustervatn, over Røsvatnet, gjennom Favnvassdalen til Sverige. Opp Brygfjelldalen, forbi Nilsskog, gjennom Slegda og Grøndalen, Bleikvatn, forbi Røsvatnet. Opp Bjerkadalen til Målvatnet, og videre til Gressvatn og Sverige. Ei rute gikk opp Leirskardalen, forbi Tverå til Gressvatnet og Høgstadby.

Hovedtittel: Fra Hemnes med polakker I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene. - Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid.

Planla flukt - Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene. Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.

Gjennom piggtråd Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning. Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengsbakken. Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.

Offiser på sparken Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund. - Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.

Til Målvatnet De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke. Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg. De fikk mat og noe varmt å drikke. Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.

Laga truger Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med. Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med. Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre.

En bymann på tur Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen. Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg. Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved øst-enden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.

Gikk feil De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre. Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame - som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje.

Ny flukt Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg. Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham. Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.

Sammen med tøyet Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut. Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka. Jeg sa til ho mor: "Det e han Jan", og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvassturen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.

I potetkjelleren Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av. Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta. Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke. Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.

Med sykkel og ski Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden. Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for. Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem. Kapittel 13 Hovedtittel: Tyskerdrap med gjenlyd 16. juli 1942 fant ei dramatisk rømning sted fra den jugoslaviske krigsfangeleiren i Korgen. To fanger, Radovan Dimovic og Vladislav Miler var denne dagen i arbeid på vegen i Korgfjellet, sammen med en tysk fangevokter. Om det som nå skjedde forteller Cveja Jovanvic i boka "Flukt til friheten": "Dimovic: Miodrag Jerinic, Vladislav Miler og jeg hadde avtalt å benytte første høve til å rømme, og det kunne skje når vi hentet kaffe til vaktpostene på arbeidsplassen. Vi kunne avvæpne vaktposten som fulgte oss, og stikke av. Ja, vi hadde ofte snakket om flukt, og vi hadde avtalt at jeg skulle ta et fast tak i vaktposten, og de andre to skulle slå ham i hodet med en stein så han besvimte. Vi hadde ikke til hensikt å drepe ham, bare slå ham i svime for å avvæpne ham. Ellers ville kameratene våre som ble tilbake i leiren, bli straffet. Imidlertid skjedde det at leirtolken ikke tillot Jerinic å bli med oss for å hente kaffe, så det ble bare Miler og meg, men vi besluttet oss for å gjennomføre planen likevel. Vi gikk langs veianlegget og leverte kaffe til vaktpostene. På et sted hvor veien gjorde en stor sving, befalte politimannen som fulgte oss å ta en snarvei gjennom skogen. Et sted halvveis fikk vi lov til å hvile. Vi satte fra oss kaffekannen, og jeg spurte vaktposten om lov til å rulle meg en sigarett av avispapir og noe tobakksrusk jeg hadde i lommen. Mens jeg holdt på å rulle sigaretten, fortalte Miler meg at denne vaktposten ikke røykte, og vi hadde avtalt at jeg skulle be vaktposten om å tenne sigaretten for meg - for å komme nærmere ham... Jeg forsøkte selv å tenne ved hjelp av et primitivt fyrtøy som bestod i et stykke jern, flintstein og tørr mose, i håp om at vaktposten ville komme nærmere for å se på hvordan jeg kunne tenne en sigarett på så gammeldags og primitiv måte. Idet han kom bort til meg, grep jeg ham i halsen og ropte til Miler at han skulle slå ham i hodet med en stein. Miler kom til, fikk tak i bajonetten hans og snudde seg for å slå, men politimannen sparket ham så kraftig at han falt. Miler reiste seg og løp bort med bajonetten. Jeg ble alene med politimannen og sloss på liv og død. Til tross for at jeg var mye svakere enn tyskeren, klarte jeg å slå ham ned. Så løp jeg, men tyskeren reiste seg og kom etter. Han tok pistolen og skjøt to skudd. Et skudd gikk gjennom det høyre benet mitt, over kneet. Det andre skuddet traff meg i venstre skulderblad, stanset i ryggraden - det sitter der den dag i dag. Det neste skuddet kilte seg fast i pistolløpet så han ikke kunne skyte mer. Tyskeren nådde meg igjen, og på ny begynte en kamp på liv og død. Det lyktes meg på ny å rive ham overende - og drepe ham med en liten sløv kniv som jeg i hemmelighet hadde laget av et stykke metall. Jeg tok hans dokumenter, våpen og ammunisjon og stakk av"

Til Bakklandet Miler rømte først til Bakklandet, fikk låne båt på Hellbekkmoen og rodde over Røssåga. Derfra dro han opp Leirskardalen til Skresletten, hvor Anders Skreslett fulgte ham til den øverste garden i bygda, Tverå. Her overtok Tverå-brødrene rømlingen, og viste ham vegen videre til Sverige. Men Miler gikk feil og havna ved Målvatnet. Arne Målvatn tegna et kart til ham, men enda en gang gikk jugoslaven feil. Denne gangen havna han i Steikvasselva ved Nord-Røssvatnet. Etter å ha tatt feil enda en gang kom Miler fram til garden Bjørkmoen ved Røsvatnet, hvor de viste ham vegen til grensen. Enda en gang gikk han i feil retning, havna enda en gang på Bjørkmoen, men denne gangen fulgte Birger Bjørkmo ham heilt inn i Sverige, via fjellgarden Skog.

Til Storskogen Den andre rømlingen, Radovan Dimovic som var såra, kom først løpende til Storskogen. Petter Storskog viste ham vegen videre, og Olav Stabbfors rodde den kraftige jugoslaven over Røssåga ved Stabbforsen. Her ble rømlingen vist retninga til garden Fjeldavlia. Ednar Fagermo sier at far hans, Einar Fagermo, mente han denne dagen traff på Radovan i Elvgreina, omtrent der hvor gammalvegen nå ender i Aven. Mannen kom fram unna ei gran. Han hadde et belte og en pistol. Fagermo ga fangen litt mat. Han gikk til Korgen, og da han kom tilbake, var fangen fremdeles på samme sted. Einar Fagermo viste ham vegen til Fjeldavlia.

Til Fjeldavlia Oddmund Fjeldavli (født 1922) husker godt denne julidagen i 1942 da den velvoksne mannen som kom til gards. - Vi holdt på å arbeide ute da han kom. Det var en kjempesvær mann. Han så nokså trasig ut. Klærne var sundrevne. Han fekta med en kniv foran halsen på seg, for å vise at han hadde stukket tyskeren med kniven. Han var såra. Han hadde ei kule som satt i skuldra, og to sår i høgerfoten. Han var opphovna i skuldra hvor det satt ei kule. Han blødde noe fra sårene i foten, men kula var gått ut igjen, minnes Oddmund Fjeldavli. Han forteller også at Dimovic hadde skader på hender og fingre, etter at han hadde verga seg mot bajonetten til den tyske fangevokteren.

Fikk mat - Vi våga ikke å ha ham inne, for det var tyskere nede på vegen. Vi tok ham med oss bort i skogen og lot ham få mat der. Det var en hard kar. Den kniven han hadde brukt på tyskeren var jo blodete, men han skar brødskivene med den. Han viste meg alt han hadde tatt fra tyskeren: han hadde tatt klokka. Han hadde tatt også pengeboka, og viste meg bilde av den tyskeren som han hadde drept. Tyskerne var da 500 meter unna oss på leiting. Men de rekna vel ikke med at flyktningen var passert elva og kommet seg til Fjeldavlia. Vi lot ham få ei skjorte, men det var ikke godt å finne ei som var stor nok. Underskjorta hans grov jeg ned i skogen.

Til Bleikvatnet Jeg fulgte ham et stykke på vegen, og viste ham hvor han kom til å havne hen - hos folk som vi kjente godt. Han kom til Bleikvatnet, og ifra Lenningene fulgte Ragnar ham til Finneset. Der lå han om natta, hos Jørgen Finnes. Han dro videre over Bessedørskaret. Ivar Finnes (født 1927) bodde den gang på Skaret, en kilometer vest om Bleikvatnet. Dit kom Radovan Dimovic: - Han kunne vel være omkring femogtredve år, og han hadde utrolig god smak på mat, husker Ivar Finnes. - Det var Oddmund Fjeldvali som kom oppover til oss med ham. Da hadde de skifta klær på ham. Fangestøvlene var forsåvidt bra. Han hadde tatt med seg både passet og revolveren til tyskeren. Han sa: "Deutsche Soldat kaputt!", og demonstrerte at han skar halsen over. Vi prøvde å fjerne sporene etter ham, så ingen kunne rekke sporene hans. Vi fulgte ham til Jørgen Finnes. Serberen var jo såra. Den kula som satt i skuldra greide han Jørgen i Finneset å plukke ut om kvelden, mener Ivar. - De sa han var stiv om morran, da de skulle til å dra videre, men det gikk bra. Jørgen var vel heilt oppe på Bleikvasskaret og fikk satt ham på tur.

"Soldat kaputt" - "Deutsche Soldat kaputt", sa han, forteller brødrene Olav og Mikael Heggmo på Heggmoen ved Røsvatnet. Dit kom den storvokste serberen, etter at han hadde kommet ned Skarelvdalen. Og enda en gang forklarte Dimovic, delvis med et talende fingerspråk, hvilket drama som hadde utspunnet seg ved vegen oppe i Vesterfjellet dagen før. Han åt, og viste Heggmokarene bilder av tyskeren som var blitt drept.

Båtskyss Herfra fikk Dimovic båtskyss videre hos Olav og Gudrun Fjeldavli, som nettopp hadde kommet roende til Heggmoen. Gudrun fikk litt av et sjokk da hun så klærne serberen hadde på seg. Dressen tilhørte bestefaren hennes! I Korgen hadde nemlig Radovan vært innom på Seljebakkneset. Plassen tilhørte bestefar til Gudrun, Rasmus Korgen. Han hadde en dress hengende der, og den tok serberen på seg, forteller Jakob Fagereng. Fra Seljebakkneset hadde rømlingen svømt over elva før han dro videre.

Til Sverige Fra Nymoen ved Nord-Røsvatnet fikk serberflyktningen følge over grensen med Karl Erikson fra Rönes. Han var kommet over for å hente med seg dattera si og svigersønnen, lærer Dahl fra Hattfjelldal. I følge Cveja Jovanovic ble Radovan Dimovic mottatt på sjukestua i Tärnaby 19. juli 1942. Av journalen framgår det at han var såra i ryggen og i en fot.

Det var ei plikt Ivar Finnes fra garden Skaret ved Bleikvatnet var fleire ganger av gårde og fulgte flyktninger heimefra til Bleikvasskaret, til tross for at han bare var 13 år gammel da krigen brøt ut. - Det føltes som en plikt, sier Ivar Finnes. - Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var redd. Kanskje hadde jeg ikke vett nok til det. Men det er klart det var en farlig sport. For eksempel risikerte man å komme borti det tyske grensepolitiet. De overnatta på nabogardene, Smalsundmoen og Oksfjellelva. De kom uanmeldt, oftest på ettersommeren og høsten. Dette var ei kritisk tid på året, den tida de fleste flyktningene prøvde å komme seg over grensen. - Det ble en slags "stafett" med å følge flyktningene over fjellene og mellom gardene, slik at dere hadde på et vis hver deres "rode"? - Ja, det kan man godt si, men det var ikke avtalt noe slikt, sier han. Det var nok fleire flyktninger som kom til Finneset og Oksfjellelva enn til oss, fordi det var en del som kom opp Brygfjelldalen, mener Ivar.

Solid samhold - Det var et kjempegodt samhold mellom folk på gardene. Man leit jo blindt på hverandre. Det var ingen risiko, sånn sett. Jeg minnes den første rømlingen jeg så. Det var i 1941, på skolen i Bleikvasslia. En polakk kom dit. Han var på tur til Sverige. Jeg kan tenke meg til at det var i 43 jeg fulgte den første flyktningen, minnes Ivar. - Jeg husker spesielt en gang vi var på tur med en kroater. Far min hadde svart hår, og det falt ikke riktig i smak, det hadde han dårlig tru på. Han likte folk bedre når de var lyshåra, trur jeg. Vi kom til Rabliåsen, og far var gått til gards for å høre om de trengte båten. Da ble kroateren redd og tenkte å rømme fra oss, men jeg greide heldigvis å roe ham ned. Vi fulgte ham opp på Bleikvasskaret, minnes han.

Også nordmenn - Det var det heilt sikkert også nordmenn som rømte den vegen. Men vi var langt mer skeptiske til norske, fordi man ikke kunne vite hva slags folk det var. En høst kom tre stykker som ga seg ut for å komme fra Majavatn, men det var jo fryktelig utrolig. Det som kanskje virka ennå mer utrolig var at de strødde om seg med penger. Men de fikk ingen hjelp. Oddmund Fjeldavli sier at han kan huske å ha hjulpet to norske flyktninger. Den ene av dem var fra Grane, og dette var etter opprullinga i forbindelse med Majavatn-affæren, våpensmulglinga over Visten og de tyske aksjonene etter disse begivenhetene. - Han hadde fått lov til å følge søstera si som skulle på sykehuset på Mo, og så hoppa han av på Bjerka. Den andre norske er jeg ikke sikker på hvor var ifra. Han fulgte jeg også opp til Bleikvatnet. Olav Heggmo forteller om en tysker som rømte til Sverige sammen med ei jente fra Drevja. De traff på dem da de var på juletreleiting, antakelig i 1944.

To polakker - En gang kom det åtte flyktninger, folk som var utskrevet på arbeid. De var fra Belgia og Frankrike. De skreiv navnene sine på et papir som jeg har ennå, sier Olav Heggmo. - Ho mor fortalte at det kom to polske offiserer en gang ho var bare aleine heime. De tok opp et kart, og ba henne vise seg leia til grensen, minnes Olav Heggmo. En gang Kristian Heggmo kom heim fra Korgen, fortalte han at han hadde hørt at en russerfange var rømt fra fangeleiren. - Og ganske snart kom han hit. Han forstod ikke norsk, og tok oss i handa, alle i hop. Han ble her om natta. Om morgenen skyssa Kristian og Telmar Kongsdal han til Nymoen, hvor de skulle følge ham til grensen. Det var en som hette Sarko. Han kom inn og spurte "Hvem er Johan Heggmo? Jeg har hørt at Johan Heggmo skal være en ærlig nordmann?" Han hadde et papir hvor navnet stod skrevet. Det var akkurat som om han ikke hadde tru på noen andre enn Johan. Det var løylig å se på: det samme hvor Johan gikk hen, så gikk flyktningen sammen med ham. Han hadde ikke noen tru på oss andre. Johan skyssa ham til Sundslia, minnes Olav Heggmo.

Fra gard til gard - Fangene ble fulgt fra gard til gard. Det var ingen nazister her. Man kunne bare spørre i telefonen om det var tyskere her. Det var ikke så stor en risiko, forteller Olav Heggmo. - Kristian fulgte en gang en til Steikvasselva, og Martin skulle følge ham videre. De fikk høre om at en nazist var i Rølia. Da sa han Martin at hvis vi treffer nazisten, blir det ikke anna råd enn å slå ham i hjel. Da sa de til han: "Nei, du må no kje va tåpen". "Jau", sa han Martin, "det blir ikkje anna råd!"

Dramatikk Arne Tortenli husker mange episoder fra Røsvatnet under krigen. Ikke sjelden oppstod det dramatikk omkring den stadige flyktningestrømmen som dro forbi. - Da stor-razziaen var i Eiterådalen, da Sjøberg ble skutt, kom seks-sju stykker. Blant dem var Borghild Sjøfors. De for i fleire veker oppe i Eiteråfjella, og kom seg over Herringbotnfjellet og til Tortenlia. De fikk skyss derfra til Tolkmoen. De kom seg til Sverige, minnes han. - En gang var to russere innom Sundsåsen. De kom over Herringbotnfjellet og for videre over Tengvassdalen. Fredsvåren kom 50 russere på skaraføret over Straumen, fortalte Nils Nilsen. De brukte ikke ski. Noen heimefrontkarer hadde rute fra Sverige bak Hjartfjelltinden, over Skjettresken, ned på Hjartfjellnesodden til Sundsåsen, og videre over Lifjellet. De pleide å holde hus i ei utengsløe på Sundsåsen. Farsgubben ble var at det var folk som hadde ligget der i løa, for han bar hesthøy derifra i en tynnsekk hver dag. En gang kom motstandsfolkene og lå over, etter at de hadde vært ute ved kysten. Men dette var like før krigen var over. Hitler var allerede død da. De hadde radio, og vi hørte på London og fikk vite siste nytt, sier Arne Tortenli.

tittel: MED EN RUSSER TIL FJELLS Oddmund Fjeldavli forteller om da han fulgte en russer som hadde rømt fra skogsarbeid ved Fjellaven. - Vi hogg i skogen ved Fjeldavlia, og var akkurat inne og hadde mat. Da kom en tysker inn i gangen og ropte "Halt!". Han forklarte at en russisk fange var rømt. Dette var på haustsommeren, og da det ble mørkt, kom russeren dit. Vi kjente disse russerne, fordi vi var nesten hver dag og ga dem mat.

Fulgt av tyskerne Akkurat i det fangen kom til gards, kom det også en bil oppover med tyskere som skulle og leite etter ham. Jeg fikk bare noe brød med meg, og så la vi i veg mot Bleikvatnet. Og da vi for der, så haurl vi tyskeran ke di kauka åt kvaranner. De var ikke langt ifra, men de var ikke kommet så langt at vi var i kontakt med dem. Den gangen var jeg litt usikker på hvordan det kunne gå. Vi gikk langs stien til Bleikvatnet, og jeg tenkte at det kanskje kunne være tyskere foran oss. Men det gikk bra.

Til Smalsundmoen Jeg fulgte russeren til Kåre Smalsundmo og spurte om han kunne få overnatte der. Det var køl mørkt, slik at vi kunne ikke fare lenger. De fulgte ham videre neste dag. Den tyskeren som kom til Fjeldavlia den gangen da russeren flyktet, rømte siden sjøl, sammen med noen polakker. Han var grei. Det var ikke vanskelig å la russerne få mat når han var vakt. Andre tyskere var ikke så enkle. De ville ikke at russerne skulle få mat, forteller Oddmund Fjeldavli. - Hva slags mat ga dere fangene? - Vi fisket mye den gang. Vi fiska til fangene når vi hadde anledning til det, og lot dem få fisk og litt brød. Hvis vi lot en få, delte de med de andre, uansett hvor lite det var. Russerne var ikke nøye på det. De hadde kokekar med seg, og koka fisken med innvollene i, minnes han.

To polakker

   En gang kom to polakker til gards i Fjeldavlia. 

- Det var et voldsomt regnvær. De var fryktelig våte, men vi hadde ikke noe klær til dem, så vi måtte bare prøve å få dem videre. Det var samme ruta, til Bleikvatnet. Jeg husker en gang, vinters tid. Bror min, Bjarne Fjeldavli skulle til fjøsen og gi kyrne mat. Da han kom på høylåven og skulle ta etter høy, fikk han tak i en fot. Han ble skremt. Det var russerfanger som hadde gjømt seg der. Jeg fikk dem med til ei utengsløe et stykke derifra. Dette var tre russere som hadde rømt fra Mo. De hadde gått over fjellet. De sa de til å begynne med hadde vært fire, men "en kaputt". Så han ligger vel oppi fjellet der. De måtte ha brukt veldig lang tid. Det er rart at de ikke ble tatt, men folk må ha hjulpet dem.

En fryktelig tur - Det ble ingen kort veg for dem? - Nei, det var fryktelig, og på vinters tid. De hadde ikke ski. De hadde grynt i snøen. De var veldig sultne, og vi prøvde å samle i hop all den mat vi fant, både det de skulle ete der, og det de trengte på turen videre. De gjorde opp en liten varme der i utengsløa, og da det begynte å mørkne, fulgte vi dem et stykke på veg. Det gikk bare greit med dem. De kom seg fram til Sverige. Alle jeg veit om som rømte, kom fram. - Det må ha vært mange flyktninger som tok seg fram langs disse rutene? - Det var sikkert mange norske som for over der. En kunne jo prate med dem, men vi spurte ikke og de fortalte ikke hva de skulle. - Var dere klar over hvilken risiko denne trafikken innebar? - Ja. Derfor gjorde vi på den måten at vi ikke gikk fram til dem som skulle følge flyktningene videre. I tilfelle de ble tatt, skulle de ikke kunne bli tvunget til å oppgi hvem som hadde fulgt flyktningen, sier Oddmund Fjeldavli. Kapittel 14 Hovedtittel: På rømmen over Røsvatnet I løpet av okkupasjonsårene var det svært mange, både utenlandske krigsfanger og nordmenn som rømte forbi Røsvatnet og videre til Sverige gjennom Tengvassdalen. Oppsitterne ved Nord-Røsvatnet var under heile krigstida engasjert i å hjelpe flyktninger. Kåre Sundsli (81 år) var en av dem. Han forteller: - Jeg minnes spesielt en gang. Det var om vinteren. Jeg så tre mann som gikk langs etter andre sida av vatnet, og jeg så det ble lys der om kvelden. Om morgenen tok jeg skiene på føttene og mat i sekken. På Bjørkmoen fikk jeg folk med meg.

Gikk feil Flyktningene hadde tatt opp Tjederskaret. Det var feil veg. Da de så oss, ble de redde og trudde det var tyskerne. Vi kom så nær dem at vi kunne rope at vi var "kameraten", og da stoppa de med en gang. Vi tok dem med ned til garden. En av dem ville låne kniven min. Da spretta han opp bukselinningen, hvor han hadde tredve kroner som han ville gi oss. Vi fikk dem til Sverige om kvelden, gjennom Tengvassdalen, så de kom seg i sikkerhet. Jeg trur de var polakker. En gang kom Johan Heggmo hit med tre stykker, og vi skyssa dem over vatnet. Dette var om sommeren, og de gikk sjøl innover. Det var serberfanger som hadde rømt ifra Korgen. Det var mange vi skyssa i båt, både innenlandske og utenlandske flyktninger. Mange norske, minnes Kåre.

"Potetopptaking" - Hausten 1944 ringte Bjarne Paulsen fra Hemnesberget og sa han skulle komme og hjelpe meg å ta opp poteten. Jeg trudde nå sånn passelig på den potetopptakinga. Det var han, kona og dattera som skulle rømme til Sverige. Jeg rodde dem over vatnet og fulgte dem til grensen. Vi holdt på heile natta, husker Kåre Sundsli. Egil Axelsen skyssa Paulsen-familien til Røsvassbukta, og ble etterpå arrestert for dette. Axelsen visste ikke at familien skulle til Sverige. Paulsen hadde sagt at han skulle til Røsvatnet og kjøpe potet. Egil Axelsen ble sendt til Trondheim, hvor han satt i fangenskap fram til frigjøringa.

Skulle arresteres - Siste krigsåret skulle vi arresteres. Vi følte oss utrygge. Den tida gikk dampbåten, "Kolbein". Vi var alliert med dem. Avtalen var at hvis de måtte ut på en ekstratur, skulle de ringe oss. Så ringte de en kveld og fortalte at de skulle ut dagen etter. Vi visste det var en patrulje som lå på Rølia, så det var ikke paruljetur de skulle på. Det ble gjort kjent på gardene at folk måtte holde seg på avstand, og vi for beint til skogs om morgenen. Vi holdt på å hogge ved i Granheim austom Spjeltfjelldalen, og derifra hadde vi utsikt. Vi så da "Kolbein" kom. Far var sjuk og lå til sengs. De ville ta ham med seg, men en dekksgutt sa til dem at de ikke måtte være så gale at de tok med seg en sjuk mann. De hadde etterlyst oss og sagt til mor mi at det var bare et lite forhør vi skulle på i Hattfjelldalen.

Nære på Jeg begynte å ro heim, men da jeg kom til Steikvasselva rodde jeg på land for å ringe heim. Da jeg gikk inn, kom også en tysker inn gjennom døra med en stor sjæferhund. Jeg for ut gjennom kjøkkendøra og smeit beint til skogs. Jeg var redd hunden, og det ble fortalt etterpå at de prøvde på sette den på sporet av meg. Nå tok vi til fjells, og tyskerne etter, heilt til der hvor vi hadde arbeidd. De tok med seg redskapene tilbake til foreldrene mine, og sa: "Dine sønner er rømt til Sverige, det var dumt gjort". Vi var i fjellet til det ble mørkt. Da vi så at det ble tent mye lys heime, rekna vi det som et signal om at det var trygt, og vi for heim.

Klar til å dra Vi ha så frøktele gjev ei hund-tik. Vi visste at det kom ikke folk i nærheten uten at hunden varskudde. Skiene hadde vi i beredskap, så de skulle være lette å finne. Vi var inne den første natta, men lå på fjøsloftet etterpå, så vi følte oss temmelig utrygg den første tida etter at tyskerne hadde vært her. Men vi varsla alle i nærheten som hadde telefon, om at vi måtte få beskjed hvis de så tyskere som var undervegs. De arresterte Harald Nilssen i Steikvasselva og Anton Larsen på Skog. Harald var i vedskogen. Han skulle i veg og gjømme huda av en elg han hadde skutt om høsten. Da ble han tatt. Dette var hausten 1944, og de to slapp ut da freden kom i 45. Det var flyktningetrafikken de hadde på dem. Særlig Anton Larsen kjørte mange flyktninger over til Sverige.

På skøyter En gang skulle jeg og Kristian til Røsvassbukta, hausten 44. Det var is på vatnet, så vi skeisa innover bukta. Da vi skulle tilbake igjen, var det en ungdom som ville være med oss. Det var en av Rinnan-karene, fikk vi høre siden. Ja, mente vi, han skulle bare være med, det var god sort. Du veit, da han fikk skeisene på seg, var det det siste vi så han.... Han hadde vel grynt til han kom åt Bessedøren, men da hadde han snudd. Ho Helga i Steikvasselva, som nå bor i Lycksele, dreiv mye med kurervirksomhet. Ho fikk etterretningsrapporter som ho brakte til Sverige. Ho var turer til Mo, og de var her og ga henne opplysninger. Det var også svensker som var her og fikk opplysninger hos henne.

Uforsiktig Det var en annen mann, en ranværing som dreiv og skaffa etterretninger. En gang vi for ifra Røssvassbukta var han litt på galeien, litt beskjenkt. Da dro han opp et kart med nøyaktige tegninger over alle militærforlegningene på Mo. Vi nevnte det sjølsagt ikke for noen, men det var fryktelig ubetenkt, for han kjente jo ikke oss, sier Kåre Sundsli. - Svenskene fikk mange norske å fø på. De rømte, både de som ikke hadde grunn til å rømme og de som hadde det. Alle hadde neppe behov for det. Det var ikke så greit for svenskene heller. Det var de som rapporterte dem også, hvis de hjalp flyktninger. Det var et kvinnfolk med Tengvatnet som de var dødelig redd. - Var hun nazist? - Nei, det trur eg ikkje. Ho va berre ondskapsfull. Da var det verre med grensepolitiet, for de kunne komme uforberedt. Tyskerne var fleire ganger på ransaking, blant annet i en jordkjeller vi hadde, forteller Kåre Sundsli.

Rute fra Mo Motstandsbevegelsen på Mo sendte en del flyktninger til Røsvassbukta. Dette var helst folk som man mente var dårlig skikka til å dra over fjellene fra Rana til Sverige. En av de som dro den vegen var redaktør Magne Jønsson fra Harstad. Han var på kurer-tur til Sverige høsten 1944. Kikky Norrman fulgte ham til Røsvassbukta. Jønsson kom tilbake igjen over Linnerud og Steikvasselva, og dro heile vegen videre til Harstad med offentlige transportmidler. I sekken hadde han mange kilo illegale skrifter og en større pengeforsendelse. Kapittel 15 Hovedtittel: Rinnanmann til Røsvatnet I 1942 kom et medlem av den berykta Rinnanbanden til Røsvatnet for å forsøke å rulle opp flyktningerutene i området. Gulle Røsvassbukt (født 1932) bodde den gang hos onkelen sin, Johan Røsvassbukt, i Røsvassbukta. Johan var djupt involvert i flyktningetrafikken. - De første krigsåra var det stasjonert fem tyske politifolk i Røsvassbukta, så vi hadde dem på nært hold. Tyskerne hadde egen båt her oppe, også, sier Gulle Røsvassbukt.

Falsk flyktning - Onkel var ivrig til å hjelpe flyktninger. Men i november 1942 kom en mann som ga seg ut for å være flyktning. Det viste seg seinere å være en av toppfigurene i Rinnanbanden, Bjarne Jenshus. Han ble for øvrig skutt etter krigen. Jenshus ville vite vegen til Sverige. Han klaga over tidene og tyskerne, og ga seg attpåtil ut for å være religiøs. Han opptrådte også på en måte som man godt kunne tro han var en "preikar". Den fremmede snakka blant annet om at han kanskje måtte ta rutebåten "Kolbein" for å komme til Steikvasselv, så han visste navn på garder her. Jeg skjønner den dag i dag ikke hvordan onkel klarte å gjennomskue ham, når man tenker på hvor mange flyktninger som for her, sier Gulle.

Lensmannen ringte - Mens denne mannen var i Bukta, begynte lensmann Selseth på Hemnesberget å ringe. Trolig var han og Jenshus samsnakka om hva som skulle skje. Jeg gikk ut sammen med Johan. Onkel sa da til meg at om fremmedkaren spurte meg etter noe, måtte jeg si at jeg visste ikke. Like etterpå kom den fremmede ut og stilte seg opp sammen med oss i petromakslyset. Det var nordvest og et forferdelig vær. Plutselig sier mannen at han har hørt at lensmannen er under vegs, og om han ikke kan få lov til å grave seg ned i høyet på låven. Da svarer Johan at hvis han ikke har gjort noe galt, skal han bare gå inn og sette seg. Mannen gikk inn, men etterpå hadde han lura seg ut på nedsida av huset og satt sekken ifra seg i gangen. Så hadde han sprunget nedover vegen, slik at han hadde møtt lensmannen et sted mellom Svartvatnet og Bukta. Da lensmann Selseth kom inn og skulle arrestere Johan, sa han at han hadde arrestert en flyktning der på garden, og at han hadde funnet flyktningen sin sekk i gangen.

Arrestert Johan ble arrestert og ført til Trondheim, men han var borte bare halvanna veke. Fleire ble arrestert samtidig. På toget til Trondheim ble Johan og "flyktningen" i samme kupe, men Jenshus dro trøya over hodet og forestilte at han skulle sove. Det var nok for å høre hva de arresterte snakka sammen om. De fikk ingenting på Johan. Han fikk ingen straff, uten det at de raka barten av ham! Da Harald Nilssen i Steikvasselva og Anton Larsen på Skog seinere ble arrestert for flyktningetransport, stod Johan Røsvassbukt også på lista over folk som skulle arresteres. Harald og Anton ble tatt om bord i "Kolbein", og over telefon hadde Johan fått vite at båten trolig skulle videre til Røsvassbukta for å hente ham, forteller Gulle. - Da hadde han pakka sekken. Han skulle ikke i klørne på de der mer. Men de kom ikke og arresterte ham, likevel.

Fikk støvler Gulle Røsvassbukt husker en polsk flyktning som kom til gards en vinterdag. - Han kunne ikke renne på ski, han gikk bare på skiene. Men han hadde berga seg oppover fra Korgen. Han kom hit og spurte etter vegen til Sverige. Vi tok ham med inn. Føttene var bare sår, og skoene var elendige. Emil Røsvassbukt, sønn til Johan, tok av seg de nye beksømstøvlene sine og kledde dem på flyktningen. Polakken ble fulgt til Valberg, og fikk hjelp til å komme seg videre derifra. Jeg fikk "stygga" med tyskerne under krigen. De festa og tura mye, tyskerne som bodde i Røsvassbukta. De drakk seg fulle og skaut opp gjennom loftet.

Disiplin Men de hadde streng disiplin. Ei av døtrene i huset hadde revet ned et Hitler-bilde som tyskerne hadde hengt opp på veggen, og hun forestilte å tørke seg bak med bildet. Dette ble anmeldt, og det kom en tysk major med tolk hit. Det ble et voldsomt oppstyr, og Johan var den som måtte svare for "forbrytelsen". Majoren kom med trusler, og Johan svarte at tidligere hadde en av tyskerne sikta på dattera hans med gevær. Johan sa han nesten angra på at han hadde fortalt dette, for den tyske soldaten fikk en fryktelig kjeft av majoren.

Tysk flukt En gang kom 40 tyske soldater syklende hit fra Mosjøen. De skulle videre til Nordvatnet, kanskje på manøver. To av disse hadde vært her før. En av dem, en riktig spilloppmaker, kunne litt norsk. I det de skal gå, snur denne tyskeren, kommer inn og lukker opp døra og sier: "Jeg skal kjøpe en liter melk i morgen middag!" Så rista han på hodet og storflira. Vi syntes jo dette virka rart. De for i veg. De to tyskerne som vi kjente hadde bydd seg til å ta nattevakta i leiren. De stjal med seg obersten sin revolver og kryssbandolær, og rømte til Sverige. Han var en slagen mann da han kom oppfor bakken i Bukta, uten bandolær og uten revolver. Det var én tysker jeg syntes synd på. Han fikk beskjed om at heimen hans, med kona og fire unger, var bomba. Han tenkte å springe utfor kaia her og drepe seg, men de andre tyskerne hindra ham i det. Tittel: Fyktninger fra Vefsn Arthur Stornes (født 1922), bodde under krigen heime på garden Storneset ved Tustervatnet. Garden, slik den var, ble neddemt på 50-tallet. Storneset er det litt runde nesset på vestsida av Tustervasstraumen, det området hvor vegbrua i dag kommer over.

Over fjellet Det var mange som kom den vegen, mange kom fra Mosjøen, over Herringbotnet og videre over fjellet. Vi loset flyktninger, satte dem over vatnet og viste dem vegen videre, blant annet tegna vi kart til dem. Bror min loset en over, en fra Mosjøen som flykta sammen med kona og en unge. Bror min ble med til Sverige og ble igjen der, forteller Arthur Stornes.

Fra Eiterådalen - Det kom mye folk forbi der som skulle rømme til Sverige. Etter at det hadde vært kamper mellom motstandsfolk og tyskere i Eiterådalen kom det flyktninger denne vegen. Jeg tror de var fem eller seks stykker. Borghild Sjøfors var en av dem. De lå i høyløa. De hadde våpen med seg, blant annet et amerikansk maskingevær som de forlot der, og som jeg gjemte til krigen var slutt. Jeg husker at de første av disse motstandsfolkene som kom til gards hadde kledt seg så fint, med slips. Slik kom han spaserende etter vegen for å se om det var noe farlig. Vi undret på hva det var slags kar, for det var nå ikke vanlig der oppe at folk gikk i slips.

15 km å ro De lå over om natta og heile neste dag. Seint på kvelden rusta vi oss med båt og rodde dem til Sørdalen, far og jeg. Vi rodde heile natte. Det er femten kilometer. De skulle gå videre til Sverige om natta. De for rett opp gjennom Favnvassdalen, forbi Varnvatnet. Jeg forklarte hvor de skulle fare, for jeg var litt kjent der.

Kapittel 16 Hovedtittel: Fulgte 30-40 til Sverige Tverå er den øverste garden i Leirskardalen, knappe 20 kilometer fra Svenskegrensa. Tveråga ligger 250 meter over havet, og er siste utpost mot Okstindan-områdene, Kjensvatnet og Gressvatnet. Fra gammelt av var det fra Tveråga folk dro når de skulle til Okstindbreen, eller på jakt og fiske ved Kjensvatnet og Gressvatnet. Det var to veger man brukte, over Tveråskaret sommers tid og gjennom Leirbotnet om vinteren. Fram til etter krigen var garden uten vegforbindelse. Bygdevegen gikk til Austigarden i Skaret, to-tre kilometer nedenfor Tverå. Svært mange benytta denne vegen da de rømte til Sverige. Trolig ble ingen av alle de flyktningene som dro til Sverige over Tverå tatt av tyskerne.

Over breen Ole Tverå (født 1912) var sterkt involvert i flyktningetransport, sammen med brørne sine, Ivar (1923-81) og Nils (født 1925). Ole bodde på den nest øverste garden i Leirskardalen, mens brødrene bodde heime i Tveråga. Ole forteller: - Jeg fulgte i hvert fall over 30 stykker. Det var mange som for over, både natt og dag. Det var greit når de kom på ski om vinteren. Da kunne de fare om dagen. Vinters tid gikk vi opp Leirbotnet, videre over Okstindbreen og kom ned mot Spjeltfjelldalen ved Gressvatnet. Tyskerne var ikke på breen noen gang. Jeg trur ikke de torde. Om sommeren for vi Tveråskaret, og helst om natta. Jeg pleide å følge dem et stykke innpå Gressvatnet. Da var en mer sikker, for derifra til grensen hadde de bare å holde langs vatnet.

Tente bål Svensk-vakta ble jeg godt kjent med, slik at de var klar over at det kom noen. Vi hadde en avtale med Adolf i Högstaby. Når det ble tent bål på den andre sida, var han snar til å hente flyktningene. Jeg fikk nylig helsing fra en som jeg fulgte over, Marton Leine. Han har sagt at jeg redda livet hans. Marton Leine rømte fra Arbeidstjenesten i Korgen, sammen med tre andre. Leine var så sjuk at jeg turde ikke å legge i veg. Vi måtte grave ham ned i høyet på låven, for jeg frykta at noen skulle komme og leite etter dem. De andre tre fikk jeg inn i skogen, hvor de venta til det ble mørkt. Leine var så sjuk at vi delvis bar ham med oss. Disse fulgte jeg til Svein Lifjell, som lå aleine i hytta ved Kjensvatnet. Han fulgte dem videre på veg, og de kom velberga over.

Tyske patruljer - Traff dere noen gang på tyske patruljer? - Nei, heldigvis. Vi la merke til at de kom til Kjensvatnet torsdag ettermiddag og dro til Umbukta igjen fredag morgen. Dette var ei fast rute som de hadde. Men tyskerne var klar over at det var mye folk som rømte her i omegn, og at flyktningene måtte få hjelp fra noen. Kristen Meland jobba på et tysk kontor i Mosjøen. I 1944 fikk jeg beskjed fra ham om at nå var jeg kommet på tyskernes svarteliste, slik at jeg måtte holde meg klar til å rømme.

Tre serbere Fleire ganger kom tyske patruljer på razzia til Tverå. - En gang da tre serbere var tyskerne her i tre døgn. De lå og gjette. De hadde vakt på andre sida av elva. De tre serberne hadde tatt feil av vegen i Korgen. Først hadde de svømt over elva ved Langforsen. Derifra for de på Kløbben, hvor de hadde vært i tre døgn, før de kom ned på Skresletten. Arnljot og Odd Mediå kom hit med dem om natta. Vi fikk dem til å legge seg i fjøsen. De kunne ikke dra videre, utsulta og i tresko som de var. Jeg ble fri for både kommager og sko, for de kunne jo ikke dra over fjellet bare i treskoene.

"Godt organisert" Ivar, bror min, gikk foran og signaliserte når det var klart. Da vi kom på Kjensvasslia, skulle han sette opp flagg i bukta sør for Turisthytta, hvis det ikke var tyskere der. Vi var akkurat kommet frampå Nordskaret, da var flagga kommet. Da Sivota Piric fikk se flagget, sa han: "Godt organisert!" Da de skulle over Tverrelva, skulle vi bære dem, så de slapp å væte seg. Piric var en alminnelig høg mann. Men det var ingen sak for meg å ta han på armene og bære ham over. Så mager var han. Piric har jeg hvert år fått julekort fra. Han var student, og fortsatte på universitetet i Uppsala. Han snakker reint svensk. For noen år siden sendte han meg ei flaske heimebrent.

En lensmannsbetjent Ivar Tverå fulgte blant annet en lensmannsbetjent som rømte fra Hemnesberget. Han fulgte ham forbi turisthytta ved Kjensvatnet og et stykke på veg videre. - Dette var om vinteren. Vi rekna med at det ble leiting etter denne flyktningen, og dro i veg for å renne igjen løypa. Ved Gressvatnet så vi at tyskerne hadde kommet fra Umbukta og funnet løypa hans, men vi hørte ingen ting om dette seinere.

Forsiktig Det hendte mange ganger at jeg ikke turde å gå heilt fram til husene heim med det samme, når jeg hadde vært i veg og fulgt flyktninger. Da lå jeg oppe i lia ei stund, for å se om det var trygt. Det kunne jo ha blitt husundersøkelse mens jeg var borte, forteller Ole. - Jeg hadde ikke villet gjort dette opp igjen i dag. Men det ville ha vært fryktelig å tenke på hvis vi ikke hadde hjulpet flyktningene, og de hadde tullet seg bort og blitt tatt av tyskerne, sier Ole Tverå.

Leirskar-ruta Svært mange leirskarværinger var involvert i flyktningetransport. Brødrene Arnljot, Odd og Brynjar Mediå var blant dem, og Anders Skreslett. Einar Skreslett hjalp en gang en jugoslav som etterpå gikk fleire kilometer langs bygdavegen og la seg til i ei løe i Trettbakken. Her bar man mat til ham, og Skreslett losa ham videre til Sverige. Etter opprulling av ulovlige radioer og våpen i Drevvatn sommeren 1943 flykta fleire derifra til Sverige over Leirskardalen. De fleste av dem kom over Korgfjellet og videre til Finnbakken, og i løpet av ei drøy uke losa en av sønnene på garden, Einar Finnbakk, fleire drevvassværinger over fjellet til Sverige.

Tittel: Mislykket felle Nils Tverrå (født 1925) er den yngste av de tre brødrene som bodde i Tverå i Leirskardalen. En nazi-spion prøvde å legge ei felle for ham, men unggutten lot seg ikke lure. - Dette var om vinteren. Jeg var på veg til Fjelldal for å hente posten. Da møtte jeg en mann som spurte om jeg var Nils Tverrå. Han da han skulle ha gjemt gevær, og at han var interessert i å få plassert en radiosender et sted. Han var så brå til å spørre om dette at jeg ante uråd med en gang. Jeg svarte at det var nesten håpløst å gjøre noe slikt, fordi tyskerne for over alt. Og sporsnø var det også, så tyskerne ville nok finne det uansett, mente jeg.

Ville til Sverige Han ga seg på dette, men sa i stedet at han var på tur til Sverige, og om jeg ikke ville hjelpe ham over. Nei, svarte jeg, jeg kunne ikke hjelpe ham. Igjen minnet jeg ham om at det var tyskere over alt i fjellene. Da heller ikke dette nytta, ville han vite om jeg ikke visste av noen som hadde melk, for han var så tørst. Jeg bad ham da om å bli med ned på garden, så fikk han sikkert et glass. Men da fikk han det travelt. Han hadde en avtale på Bjerka, sa han. Men før han dro, fikk jeg noen illegale skrifter hos ham.

I avhør Morgenen etter dro far og jeg til Korgen og fikk rapportert hendelsen. Neste dag kom lensmannsbetjenten, og jeg ble sittende en time i avhør. Jeg hørte ikke mer før etter krigen. Da ble jeg innkalt som vitne i ei landssviksak i Mosjøen mot den samme karen, sier Nils. - Det viste seg nemlig at det hadde vært en av Rinnan-banden. Trolig hadde han ment å prøve seg på meg, siden jeg var den yngste av oss brødrene, og følgelig den han trodde hadde lettest for å forsnakke seg.

"Bare guttungen" - Nesten dagligdags skjedde det noe som minnet oss om at det var krig. Det hang over hodet på oss. Jeg var med og hjalp flyktninger på veg til Sverige. Det var helst nordmenn jeg fulgte, forteller Nils Tverrå. - Jeg var nærmest bare guttungen, og var ikke redd noen ting. En gang fulgte jeg fire-fem fra Hemnes. Jeg fulgte dem bare opp på Kjensvasslia, hvor jeg peika ut ruta til dem. Det var om å gjøre å få dem opp i fjellet og rundt Turisthytta ved Kjensvatnet, i fall det var tyskere der.

Sjøskvett Sammen med brødrene mine, Ole og Ivar, var jeg med og fulgte samene Anna og Lars Fjellner over til Sverige. Dette var seint på hausten. Auster-Kjensvatnet var islagt, men Gressvatnet var åpent. Innover Gressvatnet var det sterk vind. Ole og Ivar rodde, mens vi gikk på ski langs vatnet. Da vi kom til bukta som går inn i Sverige, var isen lagt. Jeg husker at Ivar var gjennomvåt og isete av sjøskvett. De andre for direkte mot turisthytta ved Gressvatnet, mens Lars Fjellner, Ole og jeg lasta på kjelken og begynte å gå etter. Da kom den svenske grensevakta mot oss, en fra hver side. De trudde de første to i følget var flyktninger, og at vi tre var tyskere som var ute etter dem. Jeg husker jeg syntes det var nifst da vi seinere gikk over Uma. Det var mørkt da vi kom dit. Isen var bar i flekkene, slik at det så ut som åpent vatn. Men Lars Fjellner sprang foran og freista isen.

En lensmanns-sønn Det ble oppstyr den gangen sønnen til lensmannen rømte, sammen med ei jente fra Korgen. Sønnen hadde dratt fra Tverå på nattmorran, og hadde fått rikelig med mat med seg hos oss. Det ble ikke ettersøkning før lensmannen sjøl kom på leiting om ettermiddagen, i lag med tyskere. Han dro heilt på grensen, uten mat, for å få tak i sønnen sin. Men han var for seint ute. Lensmannen var heilt utslitt da han kom tilbake fra grensen. Aslaug, søstera mi, var forbanna på ham, og ga ham ikke annet enn melk og brød. Men han sa det var det beste måltid han hadde spist.

Med bajonett En gang kom tyskerne til Tverå på leiting etter flyktninger. De for husene rundt, til og med på låven og stakk i høyet med bajonettene. De var sikre på at det var flyktninger der, men på det tidspunktet hadde Ole og Ivar allerede fått dem trygt over til Sverige. En gang hjalp Ivar en fange over, en polakk. Han hadde fått skiene mine. Ivar hadde fulgt ham til midten av Gressvatnet. Men da flyktningen kom til grensen, trodde han at den svenske vakta var tyskere. Han dro derfor ned Leirskaret igjen, og forlot skiene nederst i dalen. Siden fikk vi vite at i Korgen hadde han truffet en tysker som han kjente, og som hadde hjulpet ham til Røsvatnet.

Et kraggevær Tyskerne ville ha den ene stua vår til vaktrom. Men i en sengebenk der hadde vi et kraggevær liggende. Nå var gode råd dyre for å få fjerna våpenet. Ane, søstera mi, skulle gå inn og ta det, mens en stod vakt på trappa for å se om det kom noen. I det samme Ane tok opp geværet, stod en østerriker i vinduet og så på. Vi tok geværet og sprang opp med det, og på trappa møtte hun tyskeren. Men han rista bare på hodet - sa ingen ting. Han var heldigvis aleine, ellers ville det ha gått galt.

Tyske "rømlinger" På slutten av krigen begynte tyskere å rømme, og vi hadde fått skarp ordre om å rapportere hver eneste tysker som kom til Tverå. Da kom det noen høgtstående offiserer oppover, men det var noe mystisk med dem. De satte seg på trappa og begynte å plukke av seg distinksjonene sine. De ga seg ut for å ville til Sverige. Vi lot de få godt forsprang før vi dro til Jamtjorda for å ringe, i tilfelle at de virkelig skulle rømme. Men det kom ingen og spurte etter dem. Etterpå viste det seg at de nok hadde overnatta ved Kjensvatnet. Men så hadde de tatt ned til Bleikingan, hvor de hadde møtt Svein Lifjell. Nå hadde tyskerne fått distinksjonene på seg igjen, og bedt ham om å vise pass. "Nei", sa Svein, "No e det fred. No e det dåkk så ska leit opp passet!" Dette var nemlig 8. mai 1945, men tyskerne hadde trolig gått glipp av hva som var skjedd, siden de ikke hadde radio med seg. Nils Tverrå forteller at han var i god form under krigen. En morgen starta han fra Tverå til Kjensvatnet for å hente brødrene sine som dreiv snarefangst der. Han gikk sammen med dem rundt vatna og så etter snarene. Etterpå rente han innom heime og videre til Valla for å selge ryper - og heim igjen til kvelds.

Kapittel 17 Hovedtittel: Jøder på flukt fra Korgen Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og mor til Annie til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes 1942 bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen, like ved Eitran-butikken.

Meldeplikt Dette var under opptakten til deporteringa av samtlige jøder i Norge i november 1942. Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt. - Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, forteller Annie Sachs Wicklund. Hun er blant annet blitt intervjuet i Radio Korgen om dette. - Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte, forteller hun. Flukten prøvde man å holde så hemmelig som mulig. Rasmus Korgens dattersønn, Harald Johansen, har opplyst at ikke en gang bestefaren, husverten, ble informert om planene. Dette for at han ikke skulle vite noe i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør etterpå.

Et drivstoff-problem For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten. - Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa "flykt så fort dere kan - det blir verre!" "Ja, men vi har ikke noen bensin." "Har du en tom kanne?" spurte han. Jo, det hadde Kåre. "Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil". Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket, forteller Annie Wicklund.

Utsatt flukt Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham. - Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag, har Olav Fjeldavli fortalt.

Til Røsvatnet Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en mann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen. Annie Wicklund husker ikke dette, men hun husker at de kom fram til Røsvatnet: - Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon, har Annie fortalt. Det var Olaus Sørdal fra Varntresk som skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, og der fikk han tak i Jon Simonsen som så skyssa flyktningene til Nymoen.

Med hest til Sverige - Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute, sier Arne Tortenli. På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta. Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok wicklundfamilien fra kåta og videre til Rönes. - Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom, har Kåre Johnsen fortalt i et intervju med Radio Korgen.

Lensmannen reagerer Lensmannen på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukta før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i gang med ettersøkning. - Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta, minnes Gulle Røsvassbukt. - Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige. Selseth tinga onkel, Johan Røsvassbukt, til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.

Slå på storgryta - Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet med da "Kolbein" kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og båten fløyta for hver en gard, forteller Arne Tortenli. - De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til "Kolbein". Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: "Jau, då ska vi slå på storgrytæ!" For det var nemlig ikke telefon i Linvika...

Båten savna - Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt. Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Førevitja Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim. Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.

Auksjon i Korgen Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

Flyktningepolitikk Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag. Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet... Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last. Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.

Tittel: Grensepoliti De som dreiv med flyktningetransport i grensetraktene lærte tidlig å ta seg i akt for grensepolitiet og de tyske streifvaktene som for i fjellene. En norsk grensepolitimann og nazist fra Hattfjelldalen, "M", hadde de delte erfaringer med. Arthur Stornes forteller: - Han M var nå ikke så streng på det. En gang hadde alle på en gard i Varntresk rømt til Sverige. Da fikk han i oppdrag å dra dit for å se om det var noe der som tyskerne kunne ha nytte av. Men guttene i Kjerringneset batt ham liksom på hendene og føttene, for de greide å kjøpe er våpen fra ham. Da kunne han ikke gjøre dem noe, for hvis det hadde kommet opp at han hadde solgt dem våpen, ville han sjøl ha blitt arrestert. Folk var ikke så begeistret for han M. Derfor hadde noen gitt beskjed til Sverige, til nordmenn som var der, om at de måtte komme og ta ham. Det var meininga å arrestere ham og ta ham med til Sverige. De visste han skulle til Sørdalen en bestemt dag på registrering. Men de greide ikke å holde ham så lenge. Han dro videre en dag tidligere enn beregna, så han berga seg. De kom dagen etter han var dratt.

Fulgte fange Arne Tortenli forteller: - Han M var på Rølia, og de visste ikke ordet av det før det kom inn en russefange. Russeren begynte å gråte da han så det var grensepoliti der. Ho Bergliot på Rølien slo da i bordet åt han M, at hvis han var en sånn usling at han tok den der fangen, så skulle de komme han i hug på oppgjørets dag. Og veit du det: han M ble med og fulgte russeren til grensen. Han tok en risk der. Hvis det hadde kommet opp at han hadde hjulpet en russefange til å flykte, ville han ha blitt skutt.

"Pakker" med toget - Av og til kom det intern jernbanepost, brev om visse "pakker" som skulle komme med toget, forteller Trygve Boge. Han jobba på jernbanestasjonen på Bjerka. - Jeg husker spesielt en gang det kom to stykker fra Orkdal. Da kom det brev til meg om to pakker, og at jeg måtte ta vare på dem. Det kom to personer med toget om kvelden, i mørkret. Det var to ungdommer i 18-20 års-alderen, og de sa at de skulle hente to pakker. Da visste jeg hvem de var. De var tvangsutskrevne til arbeid på Korgfjellet. Jeg hadde en forbindelse som kjørte slike folk, og han kjørte dem med bil til Røsvatnet. Jeg tror det var seks ganger det kom slike "pakker", minnes Boge.

Tysk rømling - Jeg bodde i Vallabotn under krigen. I nabohuset bodde tyskeren som var sjef for alle bruvaktene mellom Mo og Mosjøen, og han var jeg mye i snakk med. Jeg trur han het Werner Heckmann, forteller han videre. - En dag i mars/april 1945 kommer han til meg og sier at han skal rømme til Sverige, og om jeg kunne fortelle ham vegen dit. Jeg svarte da at han var kommet til feil mann, for jeg kom fra Bergen og hadde ikke peiling på forholdene. Men han ga seg ikke, og det ble til at jeg tegna opp ruta for ham. Han fikk sivile klær, fikk med seg en ungdom som skulle lose ham over fjellet så han så Målvatnet, og la i veg. Uniformen hans grov vi ned. Jeg hadde vært og ekspedert toget, og gikk heim igjen i sju-tida. Og hvem andre enn den samme tyskeren sitter på trappa! Jeg gikk bare opp til huset og sa "Ja, jeg frykta for det der! Du får bare spille videre." Men han forklarte at jeg skulle ta det heilt med ro. Han hadde fått greie på at hvis han kom over til Sverige som sivilist, desertør, ville han bli sendt tilbake øyeblikkelig. Han var kommet for å hente uniformen og pistolen sin, for da ville han bli internert i Sverige. Han kom seg over. Det ble et forferdelig leven etterpå, men jeg kom merkelig nok ikke inn i bildet. Derimot ble både mannen og kona i nabohuset tatt, og de satt i Mosjøen til krigen var slutt. Kapittel 19 Hovedtittel: Over til Sverige Mange norske rømte til Sverige for å komme seg videre til England for å gjøre norsk krigstjeneste, eller for å innrullere seg i de norske militære styrkene som etterhvert ble organisert i Sverige. I 1942 rømte Jakob Hjerpbakk til Sverige. Sammen med ham dro Brynjar Mediå. Brynjar hadde like før opplevd å bli sendt tilbake til Norge sammen med folk han skulle lose over grensen. For Hjerpbakk skulle Sveriges-turen resultere i tre års militærinnsats. - Jeg hadde arbeidd på jernbanen fram til ferien 1942. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte på arbeid i Salten etter ferien. Jeg bestemte meg for å rømme, forteller Jakob Hjerpbakk (født 1918) fra Leirskardalen. Brynjar Mediå og Jakob Hjerpbakk rømte om høsten over Røsvatnet. Det siste stedet de var i kontakt med folk på norsk side var i Steikvasselva, hvor Harald Nilssen viste dem vegen videre.

Til Tärnaby De kom velberga fram til Rönes ved Tengvatnet, ble tatt hånd om av svensk militær og ble innkvartert på aldersheimen i Tärnaby. Dit var det kommet enda to norske flyktninger. Her ble de to leirskarværingene forhørt av landsfiskalen, som de mente var nazist. De var litt nervøse for dette. De planla nøye å avgi ens forklaring, for det var den sammen landsfiskalen som bare for kort tid siden hadde sendt Brynjar heim igjen, forteller Jakob. Reisa videre gikk med buss til Storuman og med tog derifra til Vingåker, like ved flyktningemottaket på Kjesäter slott. Etter nye forhør bar det videre sørover, til et sted like ved Jönköping ved sørenden av Vätteren.

Flyktningeleir - Leiren hette Öreryd, et trist sted. Vi samlet et arbeidslag på 10 kjenninger, og bad straks om å bli satt i arbeid. Etter et par dager bar det på skogsarbeid i nærheten av Vindelen. Vi ble installert på en liten nedlagt gard, med stue, kjøkken og et lite kammers. I stua var det brisker langs veggene. Der lå vi, elleve mann, to og to på hver brisk, i soveposer. Jeg delte brisk med Brynjar Mediå, minnes Jakob. Vinteren gikk med ved- og tømmerhogst. Da fikk Brynjar og Jakob tilbud om å bære plank, et arbeid som var bedre betalt. De hadde 1,5 for timen, og jobba 10 timers dag. - Den første tida var vi så såre på skuldrene at det var bare raude kjøttet. Men det gikk bra etterhvert. I neste omgang ble det gardsarbeid på de to fra Leirskardalen og fleire kjenninger med dem: Olav Hognes og Gunnvald Pedersen fra Bjerka var det i samme gjenget.

Innrullert Høsten 1943 ble nordmennene innrullert og gitt et helsekurs, med tanke på militær trening. - Om vinteren ble jeg med på kullbrenning. Trekull sto høgt i kurs. Vi lå i jordgammer langt ute i skogen. Vi brente kull av lauv- og barskog i kullmiler. Jeg var hjelpesmann under brenning av seks-sju miler. Blant annet var jeg med og reiste ei stor-mile som hadde en omkrets på 23 favner. Hver stokk i reisverket var 10 fot lang. Den mila ble det to og ei halv jernbanevogn med kull av. Mila måtte passes nøye, med tilsyn en gang i timen. 15. april 1944 ble vi innkalt i militæret. Først til en leir i Medelpad, Jämtland, seinere ble vi flytta til Falun. Vi hadde daglige øvelser. I januar 1945 ble vi, 1. bataljon, flytta nordover til finskegrensen, Myllimäki, halvanna mil ovenfor Övertorneå. Der mista vi skiinstruktøren. Han rente mot ei gran og slo seg i hjel.

30 mils marsj Nå gikk den norske 2. bataljon i forvegen inn i Finnmark fra Ivalo i Finland. For Jakob Hjerpbakk og de andre i 1. bataljon begynte først en 30 mil lang marsj mot Karesuando. Til å begynne med marsjerte de etter vegen. Det ble et fryktelig uvær, og den siste biten fikk de skyss med lastebiler og busser. Brynjar Mediå var sjåfør på en av bilene i kompaniet. Med i 1. bataljon var også Rolf og Arne Haugli, Kåre Valberg, Tormod Nylund, Ludvig Olsen, Harald Olsen, Olav Hognes, og Bjørnar Roghell fra Hemnes. Kapteinen som var Hjerpbakk sin øverste sjef het Tuster og stammet fra Tustervatnet.

Ingenmannsland - Vi dro straks videre. Vi kom inn i Finland, og slo leir. Et rikspolitikompani var foran oss. De hadde gått inn i Nord-Finland, hvor tyske tropper hadde bitt seg fast. Her var det et ingenmannsland. Andre dagen så vi en tysk patrulje. Et lag ble sendt ut for å ta dem, men tyskerne kom ned på grensen og ble tatt til fange av svenskene, forteller Jakob. Nå ble det å måke snø og brøyte seg med traktor gjennom vegløst terreng for å få de norske styrkene gjennom finsk territorium til det befridde Finnmark. Den provisoriske vegen gikk langs elveleier og over innsjøer. For å komme over myrer måtte de kavle med stokker som de la snø og vatn oppå, så underlaget skulle fryse. Det var svært kalt, visstnok nede i 50 minusgrader på det meste.

Mot Norge - Vi fraus. Vi hadde bare teltene som vi grov ned i snøen. I disse teltene var det ovn, forteller Jakob. De hadde fleire patruljer inne på norsk side. Den første måtte gå tjue mil til Kåfjord, og kom i kamp med en tysk patrulje på tilbaketuren. Langt om lenge kom hovedstyrken fram til Kautokeino. Dette var like før kapitulasjonen. Kompaniet som Jakob Hjerpbakk var i ble værende i Finnmark, mens resten av bataljonen ble sendt til Narvik-området. - Hver bru og hver stikkrenne var sprengt i Finnmark. Hver enkelt kraft- og telefonstolpe var sprengt ned. I Masi stod to hus igjen. I Kautokeino hadde vi fanger. Det var angivere og andre som hadde gått tyskernes ærend. Det var to tyskbygde flyplasser i Kautokeino, en stor og en liten. En traktor skulle brøyte den største plassen, men den kjørte på ei mine. Olav Grunnvoll var med i minerydningstroppen som tok opp fleire hundre miner. Vi ble sendt med fly til Lakselv. Vi ble henta med Dakota, DC3-maskiner. Bernt Balchen var sjef for flyginga av forsyninger med Dakota-fly.

En bakerovn I Hamnbukt i Porsanger traff vi oberst Dahl, sjefen for Finnmark-avdelinga. Vi traff også det norske Bergkompaniet som var kommet fra Skottland. Inntil da hadde vi fått forsyningene fra Sverige med fly. Nå fikk vi britiske forsyninger, mjøl og sukker. Vi dro til Lakselv og hamstra murstein. Vi hadde murere i kompaniet, og de bygde en flott bakerovn. Over ovnen laga de et skilt: "Hamnbukt Bakeri & Conditori". Vi hadde bakere også, og de baka alt det vi trengte i kompaniet: brød og wienerbrød. Sammen med Ragnar Skaland fra Vefsn hadde jeg ved hjelp av en lommealmanakk rekna ut at vi var 130-150 mil heimefra. Under ei oppstilling hilste jeg på oberst Dahl: - Korporal Hjerpbakk fra Korgen! - Ja, men da er jo De straks hjemme! - Ja, det e no bære 150 mil... - Ja, men det er jo ikke langt, tatt i betraktning avstandene her oppe i Finnmark! Det nærma seg tida da vi skulle få reise heim. Vi var lovet å få skyss med tyske landgangsprammer til Tromsø. Men sommeren gikk. De første dagene i august kom ei ålandsk frakteskute med brakkelemmer. Jeg var vaktkommandør, og løp til kapteinen og foreslo at vi skulle få denne båten til å ta oss sørover. Han bifalt dette. Mens noen av oss lossa båten, reiv de andre leiren og pakka ned utstyret vårt og bar om bord.

Mot sør Tidlig neste morgen gikk vi fra kai. Ute i fjorden møtte vi en stor båt med tyskere og mye utstyr om bord. Dette var mineryddere. Vi rekna med at hvis obersten hadde visst at disse var under vegs, hadde vi aldri fått lov til å reise. Vi passerte Hammerfest som var nedbrent. På Sørøya så vi folk som var i byggeaktivitet. Vi vinka, men ingen svarte. Båten førte nemlig et tysk flagg, antakelig for at skipperen ikke hadde noe annet. Men vi stemte i med "Å eg veit meg eit land", og da vinka folk på land både med hender og laken. I Tromsø fikk de om lag 100 som var om bord vite at de skulle sendes videre til tjeneste i Trondheim. Her bar det til Festningsleiren på Rosenborg, hvor de ble innlosjert.

I Trondheim Den første permisjonen fikk Jakob Hjerpbakk i Trondheim i midten av august 1945. Etter det fikk jeg vakttjeneste for en leir med "displaced persons". Han havna så i militærpolitiet og som vaktkommandør med sersjants grad i hæren sin millitærarrest i Trondheim. - Vi bodde innenfor fengselsområdet, og hadde flaggheising og -firing på Kristiansten festning. En dag fikk vi beskjed om at noe var under oppseiling, og vi måtte skrive under på taushetsløfte. En ettermiddag ringer det på porten, og jeg låser opp. Der står to politimenn med Henry Oliver Rinnan mellom seg. Han skulle sitte i ventecelle og skytes morgenen etter. Litt seinere slapp jeg inn kona til Rinnan. Hun hadde ei pappeske med seg som jeg undersøkte. Jeg syntes hun var svært vakker. Jeg låste henne ut, også. Da hadde hun grått. I februar 1947 ble Jakob Hjerpbakk dimmittert, nærmere tre år etter at han starta militærtjenesten sin i Sverige i januar 1944.

Kapittel 20 Hovedtittel: Flukt over Bjerkadalen 5. november 1941 rømte Rosa (Dyrhaug) Stjernen til Sverige, sammen med sin forlovede, Øystein Stjernen. Rosas søster Nanna og mannen hennes, Odd Kolsvik, var også med. Fra Bjerka ble Øysteins yngre bror Bjarne, som var knapt 16 år, med dem over fjellene. Øystein Stjernen hadde for øvrig blitt såra i en arm under felttoget i 1940. Kolsvik og Stjernen-brødrene kom seinere i norsk militærtjeneste i England og i Sverige. - Vi hadde ski med, men nede i bygda var det ingen snø. Da vi skulle dra, var det folk i Drevvatnet som sa til meg: "Hvorfor har du ski? Du skal vel gjerne rømme til Sverige!" Jeg sa vi skulle bare på fjelltur, husker Rosa Stjernen (født 1922). Rømlingene reiste først med tog fra Drevvatn til Elsfjord, og videre med ferje til Hemnesberget. Derfra bar det med buss og bilskyss til Pyttjehåjen på Bjerka, hvor Øystein sine foreldre bodde.

Gjennom Bjerkadalen - Vi gikk opp Bjerkadalen. Jeg husker vi var redde for en angiver som bodde der, men Øystein meinte at han ikke var farlig. Det var tungt å gå. Vi hadde noen ryggsekker uten meis, noe engelskmennene hadde forlatt etter seg. Første dagen kom vi bare til Litjmålvatnet. Neste morgen fulgte 12 år gamle Andreas Målvatn og den sju år gamle søstera Aud oss oppover kneikene. Vi var innom på Nyrud og kom til Målvassmoen, til Elen og Johan Målvatn. Vi overnatta der. Johan fulgte oss et stykke innover. Vi gikk ennå på føttene. Vi tok inn i Turisthytta ved Kjensvatnet. Mannfolkene prøvde å fiske på isen, men fikk ingen ting. Vi hadde lite mat. I Turisthytta fant vi noe mjøl som det var fullt av muselort i. Søstera mi og jeg satt med hver vår tallerken og renska bort hver eneste lort. Vi hadde med tørrmelk og koka graut. Det er den beste graut jeg har spist.

Med brukket ski Neste morgen bar det innover Gressvatnet. Det var veldig langt over vatnet, syntes jeg. Både Øystein og Bjarne hadde brukket en ski før de kom til grensen, men det gikk bra. Et sted traff vi på ei skiløype som vi forstod var etter noen samer. Øystein ville ta til venstre, til Högstaby, men vi fulgte løypa. Det var blitt mørkt. Jeg gikk først og lyste med ei lommelykt.

Lå i gamme Vi kom til ei gamme. Vi hadde ingen mat igjen. Det hang noe tørka fett der. Svogeren min skar av det, og meinte at vi var ikke sultne hvis vi ikke ville ete kjøttet. Vi laga bål og ringa oss rundt det om natta. Vi hadde ikke soveposer, men kledde på oss de klærne vi hadde. Dagen etter var det bare en ås å gå over, så kom vi ned til Strimasund. To tollere var på isen og fiska, og den fisken fikk vi spise etterpå. Kona til tolleren koka potet og stekte fiskene. Vi ble avhørt. Landsfiskalen fra Tärnaby virka som om han var nazist, for han lurte på om vi hadde noe imot å fare tilbake igjen. Han kjørte oss til Tärnaby, hvor vi jentene fikk ligge på Laxfjäll Hotel. Mennene måtte ligge på "finkan", i fengslet.

Til Öreryd Så ble det buss til Storuman, og tog sørover til flyktningeleiren i Öreryd. Bjarne fikk begynne i snekkerlære. Odd fikk skogsarbeid i Dalarna og Nanna fikk jobb som kokke på skogsbrakka. Øystein ble igjen i leiren. Jeg ble sendt til Stockholm, til en heim for unge jenter. Jeg vantrivdes og var der bare i 14 dager. Da var Øystein kommet sammen med de andre på skogsarbeid, og også jeg fikk kokkejobb der. Brakka var bare en bordsjå. Om natta fraus vatnet i bøttene. På våren fikk vi leie et torp som stod tomt. Mennene skulle hogge skat. Mannfolka hogg bjørkstranger som de laga senger av. De laga også lenestol og et salongbord av de samme materialene. Høsten 1942 fikk Øystein sveiserjobb på en gard, og vi flytta dit.

Til England Odd Kolsvik og Bjarne Stjernen reiste i 1943 til England for å gjøre krigstjeneste, og kom tilbake til Nord-Norge omkring frigjøringa. Den yngste av Stjernen-brødrene, Sigbjørn, dro også til Sverige, men ikke før høsten 1944. Han ble med i militærpolitiet. - Våren 43 ble Øystein innkalt i militæret, til en leir på Stallarholmen ved Mälaren. Ganske snart ble han sendt til Övertorneå. Vi bodde i sommerstua til en godseier som var nazist. Han sa at hvis russerne trakk seg ut av Norge godvillig, skulle han sette fyr på begge sommarstugene sine. Etter frigjøringa skreiv jeg og minna ham på dette, men fikk aldri noe svar... Stjernen-familien kom tilbake til Norge i juni 1945. I Sverige hadde to unger kommet til verden. Da de kom til Bjerka, sa eldstegutten: "Her vill jag inte vara, för dom talar så konstigt!"

Kapittel 21 Hovedtittel: Kurer for Heimefronten Mange, spesielt blant de som var unge under krigen, var involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige. Arthur Stornes (født 1922) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet da krigen brøt ut. Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene. - Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.

Verva til kurer - Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han. Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.

Med pakker - På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen. Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren. Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han. - Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.

Razzia Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare. Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.

Mange turer Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang. En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.

Møte på fjellet En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover. Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.

Fra England En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han. Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.

Risikabelt Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert. Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard. Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.

Sender ved Tustervatnet - Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre. - Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige. Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel. Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt. Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.

Bar senderen tilbake Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret - blant annet de tunge bilbatteriene - tilbake til Sverige igjen. I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag. Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv. Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått. - Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din? - Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes. Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie. Erling Tustervatn forteller: - Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år). - Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest. På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen. I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim. Kapittel 22 Hovedtittel: Motstandsfolk arrestert Noen organisert motstandsbevegelse av betydning kan man neppe si det var her i distriktet, men det fantes noen passive grupper med tilknytning til Heimefronten. I februar 1945 ble bokhandler Øystein Jenssen fra Hemnesberget arrestert, sammen med fleire motstandsfolk i Hemnes, Sør-Rana og Korgen. - Bakgrunnen var at jeg var med i ei motstandsgruppe som ble oppretta i 1941, med Per Valla som leder. Oppdraget ble gitt av kaptein Arne Pedersen fra Mo som da hadde rømt over til Sverige. Det ble danna fleire grupper mellom Vesterfjellet og Saltfjellet. Oppgava var å tilslutte oss Heimefronten, forteller Øystein Jenssen (født 1918). - I denne gruppa var Leif Seljelid sjef og jeg nestkommanderende. De andre medlemmene var Sigurd Stensen, Ragnar Stensen, John Skjæran og Kristoffer Alterskjær. Alterskjær ble med fordi han hadde greie på karttegning. Gruppa vår kunne nemlig komme til å få i oppdrag å kartlegge steder for flyslipp.

Var passive I 1941 var det ikke så enkelt å plukke ut dem som skulle være med i ei slik gruppe, for man kunne ikke vite hvordan folk var innstilt. Man gikk ikke rundt og demonstrerte standpunktene sine, verken for eller imot. Man måtte ta med folk som man kjente personlig og som man stolte på. Vi skulle få våpen etterhvert, men dette ble aldri noe av. Vi var heilt passive heile tida. Per Valla fikk en del utstyr fra Sverige, noen armbind som vi skulle bruke under ei eventuell frigjøring eller kamper. Dette ble aldri utlevert, for det ble beslaglagt da Per ble arrestert. Dessuten ble det delt ut tre små lomme-radiomottakere. I vår gruppe var det bare Leif Seljelid som fikk en slik. Til gjengjeld holdt han oss underretta om hva som skjedde ute i verden.

Opprulling Det er ikke blitt hundre prosent bekrefta hvordan motstandsgruppene i Hemnes, Korgen og Sør-Rana ble opprulla i januar/februar 1945. Den forklaringa som det festes mest lit til, er at det skyldtes en person som ble arrestert i en annen sammenheng. I redsel oppga vedkommende trolig i hvertfall navnene Emil Fjelldal, Hans Skjæran og Per Valla. Dermed rakna etterhvert fleire av gruppene, sjøl om de ikke innbyrdes visste av hverandre. Fjelldal og Skjæran var med i ei gruppe som stod for kurerforbindelse til og fra Sverige. De var aktive heile tida, og stod i forbindelse med Einar Klæboe som var i Sverige. Når han var i Norge, bodde han hos Hjalmar Favnli ved Favnvatnet. Anders Bygdås hadde forbindelsen fra Favnvatnet til Hans Skjæran på Hemnesberget. Bygdås og Arne Tuven i Bleikvasslia var de eneste i denne gruppa som kom seg i sikkerhet til Sverige da de andre ble arrestert.

Tortur - Per Valla og Emil Fjelldal ble utsatt for meget hardhendt tortur. Gestapo så meget alvorlig på gruppene. De ville ikke tro at vi ikke hadde våpen. Først var vi i forhør hos Gestapo i Mosjøen i en bunkers bak det gamle ungdomslokalet. Der var vi i tre-fire dager. Så ble vi sendt i kuvogner med jernbanen. Da var vi blitt 10-12 stykker. Vi var bundet sammen to og to med snøre. Leif Seljelid fikk mye juling på toget sørover, forteller Øystein Jenssen. - I Trondheim var vi en tur innom Misjonshotellet. Men vi fikk ikke komme inn, måtte stå i gangen og vente. Derfra gikk vi oppover til Vollan, hvor vi ble putta i celler i brakka.

Enmanns-celle Det var enmanns-celler, men vi var seks stykker på det meste, så det var ikke mye snuplass. Det gikk nå på et vis, men det var forferdelig mye lopper og lus der. Vi fra Hemnes ble plassert i ulike celler. Sjøl satt jeg i celle nr. 10. Jeg var så heldig å bli sittende sammen med Hjalmar Favnli. Vi ble gode venner. Vi måtte være forsiktige når det kom nye fanger inn på cella. I cella ved siden av oss fikk de inn en nazist som hadde gjort et eller annet galt. Han gikk til tyskerne og fortalte hva de hadde snakka om i cella. Vi hadde god forbindelse mellom cellene. Med banking fikk vi forbindelse med nabocella som formidla beskjeder videre til andre celler. På den måten holdt vi rede på hvordan det gikk med kameratene våre.

Trangt Vi var trøtte og glade til når de ropte "Slafen Gehen!" Vi la oss to og to i bredd på golvet, med føttene oppå skuldrene til hverandre for å få plass. Men vi sov til vi ble vekket klokka seks: "Aufstehen!" Maten bestod for det meste av salt sild og annen salt fisk, og havregraut en gang i veka. Til frokost og kvelds fikk vi et par brødskiver og litt kaffeerstatning. Man åt det man fikk. Ei tid satt jeg sammen med tre trøndere fra Haltdalen. De åt ikke fiskeskinnet, så vi "som kunne spise fisk" fikk skinnet til å spe på med.

Juling Vi fikk juling når vi gjorde noe feil. En gang tok jeg feil dør da jeg skulle ut og tømme dobøtta. Døra til WC var den midterste av tre dører. I den første døra stod en tysk vakt. Jeg trengte meg forbi ham og inn gjennom døra bak ham, i det jeg sa "Bitte verbeigehen zu dürfen!" Dette ble betrakta som et angrep på vakta, og jeg fikk straffe-eksersis. Øystein Jenssen forteller at det ikke var vindu i cellene, men øverst oppe var det ei glugge med sprinkler. Rett overfor brakka lå det som ble kalt "Loftet", en sal hvor det var fanger som av tyskerne ble betrakta som mindre farlige. Fra glugga under taket kunne man se rett mot vinduene på "Loftet", hvis man stod på en brisk.

Morsesignaler - En dag så jeg noe som blafra i vinduet på "Loftet", noen som snudde på et lite papirark. Det gikk opp for meg at det var morsesignaler som jeg hadde lært da jeg var speider. På cella satt en jernbane-telegrafist, men han så for dårlig til å oppfatte signalene. Jeg fikk ham til å repetere morse-tegnene, og klarte å ta imot meldingene og sende svar. Mange av fangene på "Loftet" var ute på arbeidskommando om dagen, og snappa opp nyheter som de på dette viset sendte videre til oss. Blant annet fikk vi ferske nyheter da Roosevelt døde og Truman overtok. De siste dagene før kapitulasjonen var det nesten ikke noe vakthold, så da kunne vi få med oss enda mer nyheter. I begynnelsen av mai fikk vi inn en trondheimsmann. Han var tatt for å ha feira frigjøringa for tidlig, da det rundt 1. mai gikk rykter om at krigen var slutt. På Bakke Bru hadde han skutt et gledesskudd i lufta, og sa heiv han pistolen i elva. Han ble arrestert og havna på cella hos oss. Han ble veldig plaga med straffe-eksersis.

Fri 8. mai Jeg var den første som slapp ut på Vollan, om morgenen 8. mai. Jeg venta en time eller to på kompisene fra Hemnes. Vi ble sendt heim med det første av de såkalte Fangetogene. Det eneste som ikke var bra med den turen, var at vi stoppa på nesten alle stasjonene og fikk mat. Folk tålte maten dårlig etter fangenskapet. Det ble kø på toalettene. Vi reiste med toget til Elsfjorden, hvor vi ble henta med båt til Hemnesberget. Ikke alle fangene kom samtidig. Vi fra Vollan kom med første tog, mens de som var på Falstad og Grini kom seinere. Kapittel 23 Hovedtittel: Kommunalt krigsstyre De lovlig valgte kommunestyre og formannskap i Hemnes, Korgen og Sør-Rana fungerte tilsynelatende som normalt fram til krigsutbruddet og ei tid etter. 18. desember 1939 besluttet formannskapet i Hemnes kommune å opprette forsyningsnemnd med forretningsfører, med sikte på å møte tider med krig og vareknapphet i Europa. 2. januar søkte man derimot om dispensasjon fra å ansette folk i stillinga. 31. januar ble det holdt et kostholdsmøte, og valgt fem medlemmer i ei nemnd for å arbeide "for riktig utnyttelse av våre matvarer i krisetider". Styrer på Fylkesskolen, A. Wicklund, ble valgt til formann. 7. februar behandla herredsstyret opprettelsen av evakueringsnemnd. Lensmann Johs. Selseth ble formann. I samme møte ble medlemmene av 17. maikomiteen valgt.

Tilfluktsrom 15. april, etter krigsutbruddet, hadde formannskapet møte. Man drøfta bruken av to kjellere som tilfluktsrom i tilfelle flyangrep på Hemnesberget, nemlig H. Henriksens og Andreas Christensens kjellere. Nå ble det tett med møter. 20. april møtte i tillegg til formannskapet også lensmann Selseth og formannen i Det frivillige vern, Sigurd Stensen. De behandla evakueringsspørsmålet. Lensmannen redegjorde for evakueringsnemnda sitt arbeid. Ei "fellesnemnd" på seks personer, "Hemnes krisenemnd", ble oppretta. Man beslutta å plassere ei oppslagstavle på Cafe Urd for viktige kunngjøringer til befolkninga. 23. april møttes Krisenemnda, for å drøfte innsamling av utstyr og penger til regimentet (IR14). Samme møte tok opp dyrking av poteter. Prestegårdens forpakter hadde gitt tilsagn om 10 mål mellom Høghågen og Langbakken. Det skulle brukes til potetdyrking i kommunal regi. 30. april var det møte i formannskapet igjen. Her ble det valgt medlemmer til diverse styrer og råd, og varamenn til de medlemmer som var innkalt til militærtjeneste. 1. mai var det møte i Krisenemnda. Formannen redegjorde for arbeidet med å få materialer og utstyr til splintfrie tilfluktsrom. Det hadde visst seg vanskelig å få arbeidshjelp til å losse ei sandpram. Den skulle losse sand til sandsekker, til bruk i beskyttelsesrom. 6. mai var det nytt møte i krisenemnda, hvor man vedtok garanti for de som ville kjøpe potet og kunstgjødsel til bruk av åkeren ved prestegården. Det ble i samme møte vedtatt å opprette et frivillig brannkorps. Opprop skulle settes i Nordlands Avis, for å skaffe midler til korpset.

Rådløst formannskap Dette var det siste møtet i kommunenes ledelse før 10. mai, da Hemnesberget ble angrepet. 31. mai møttes formannskapet for første gang etter at Hemnes var "okkupert av den tyske hærmakt": "Formannskapets nærmeste overordnede, fylkesmannen i Nordland, har man mistet forbindelsen med. Det er således rådløst for formannskapet gjennom de lovlige norske myndigheter å tilveiebringe midler til opprettholdelse av de kommunale funksjoner og institusjoner. Forsorgshjelp, alderstrygd m.v. ser formannskapet seg ute av stand til å skaffe på vanlig vis." Derfor henvendte man seg til lensmannen for å skaffe "midler og varer som er nødvendig til å dekke behovet for kommunens innvånere". I nytt møte 6. juni ble det referert et skriv fra "adj. fylkesmann Selseth" om at de kommunale organer skal fungere som før. "Hr. Selseth har søkt om et lån på ca. kr. 25.000,- til kommunen, og "Adj. fylkesmann Selseth opplyste at de bevilgede midler kr. 20.000,- idag er ankommet til ham og skal fordeles av ham og ordførerne i kommunene Hemnes, Sør-Rana og Korgen." 9. juni ble det holdt ordførermøte i Korgen, hvor lensmannen var til stede, og hvor de ekstraordinære midlene ble fordelt.

Veg til Korgen Korgen herredsstyre fatta i januar 1940 ei enstemmig henstilling til myndighetene om å få bevilgninger til "veien Luktvatn-Korgen". 5. mars vil formannskapet "påny understreke betydningen av at jernverket blir lagt i Rana". Korgen formannskap behandla 10. januar 1940 et skriv fra IR14 om "forberedelser for utskriving av hester og kjøretøy ved mobilisering". Det kommunale Hesteutskrivingsutvalget ble bedt om å ha lista klar innen 1. februar.

Sekker til Finland 22. januar var det i Korgen samla inn i alt 30 ryggsekker til Finland, går det fram av et skriv fra ordføreren. I februar ble ytterligere seks ryggsekker sendt, samt strømper, underklær, vanter, sokker og skotøy, deriblant "1 par lappesko til en finsk soldat". Den tiltakende internasjonale krisa gir seg utslag i at herredsstyret oppnevnt en komite for å arrangere folkemøte i Korgen "om krigsberedskap i landbrukets produksjon". 4. februar ble det nedsatt ei kostholdsnemnd med Ludvig Jakobsen som formann og Karl Evjen som nestformann. 26. februar ble det valgt evakueringsnemnd, med lensmann Selseth som formann og gårdbruker Ludvig Jakobsen som nestformann.

Leie av ferje 26. april sender ordføreren i Korgen et brev til IR14. Dette er tydeligvis et svar på en tidligere henvendelse om leie av den gamle bilferja i Korgen til bruk i Svenningdal. Ordføreren mener imidlertid at ei ferje med kjøl ikke kan brukes der, og forslår at man bygger ei ny, med flat botn. "Flere dyktige båtarbeidere her er villige til å utføre arbeidet. De forlanger kr.1,00 pr. time, fri reise og betaling for reisedager en vei". "En 30 fots ferge vil komme på ca kr. 2200,00, og vil ta ca 10 dager å bygge (6 mann)", skriver ordfører Svend Kibsgaard blant annet. Ferja er også tema i et brev fra ordføreren i Korgen til ordføreren i Hemnes 12. september. Her framgår det at Hemnes skal leie den gamle bilferja som ligger i Korgen. For den mellomliggende tida er det sparsomt med dokumentasjon om de kommunale organene si virksomhet.

Svenskehus I et møte i Hemnes formannskap 2. august 1940 behandles for første gang oppsettinga av de såkalte "Svenskehusene" "Skrivelse fra fylkesmannen i Nordland av 31/7 ang. gave fra Svenska Røda Korset til krigsskadde steder i Norge. Gaven består i 30 hus, som etter opplysninger i pressen er tilstillet Hemnes kommune". Det framgår også at kommunen hadde fått lånt 30.000 kroner som skulle fordeles til boliglån for å reparere krigsskadde hus på Hemnesberget. 2. september 1940 vedtok Hemnes herredsstyre neste års budsjett som balanserte med 98.618 kroner og 71 øre. Budsjettet ble ikke godkjent av fylkesmannen, og måtte reduseres med nærmere 13.000 kroner. Korgen kommune sitt budsjett var på kr. 60.907,99.

"Nyordning" 25. september 1940 ble alle politiske partier i Norge utenom Nasjonal Samling forbudt. 16. oktober kommer et pålegg til kommunene fra fylkesfullmektigen i Nordland om å sende inn opplysninger om de folkevalgte i utvalg og nemnder, og hvilke partier de er valgt fra. I medhold av "kommuneforordningen" av 21. desember 1940 ble de lovlig valgte formannskap og herredstyrer i januar 1941 avsatt. I stedet ble NS-folk utnevnt til ordførere. Disse skulle lede kommunene etter "førerprinsippet", sammen med et "herredsting" som bestod av et antall handplukka "formenn".

"Ordføreren vedtar" I Korgen ble Nils O. Rydsaa i 1941 utnevnt til ordfører under okkupasjonen. I Hemnes var lensmann Selseth ordfører, og i Sør-Rana Johan Fineide. 15. januar 1941 er siste formannskapsmøte i Hemnes som ledes av den lovlig valgte ordføreren, Jens Jenssen. Protokollen er 4. mars undertegna av den nazistiske ordføreren. Nå heter det "Ordføreren traff sådan avgjørelse...", men det som behandles i "Hemnes Herredsting" er fremdeles stort sett vanlige kommunale saker. Men innimellom bevilges det av knappe kommunale midler til nazistiske formål. 2. juli 1943 fatter ordføreren i Hemnes vedtak om å bevilge 500 kroner til Frontkjemperkontoret. I samme møte bevilger ordføreren 50 kroner "i anledning av reising av bauta i Nord-Norge over minister Gudbrand Lunde". Samtidig fant man å måtte beskjære det kommunale tillegget til alderspensjoner med 249 kroner, for å få kommunebudsjettet til å balansere. I Korgen holdtes 24. april 1941 det første møtet ledet av "den nyoppnevnte ordfører".

Tittel: - Bomber ikke med Pfannkuchen Nils Pedersen var herredsstyre-medlem i Hemnes før krigen. Da de folkevalgte i alle styrer og råd ble avsatt, ble de fleste erstatta med nazister. Men dette var ikke godt å få til fullt ut, fordi det fantes så få NS-medlemmer og -sympatisører. - Det var så lite nazister på Hemnes. Derfor måtte de bruke jøssinger også, ser du. Blant annet fikk jeg jobb som sjef for sivilforsvaret, forteller Nils Pedersen. - En søndag vi hadde en middagsgjest heime ringte lensmannen til meg. Det gikk rykter engelskmennene bomba Rørvik havn, så jeg måtte mobilisere mine tropper. Jeg gjorde ikke annet enn at jeg ringte sjefen for sambandet og sjefen for brannmannskapene, og satte meg til å spise igjen. Vi var naboer med Ortskommandanturet. De kunne se når jeg gikk ut og inn. De syntes det ble lenge før jeg kom og "samla mine tropper". Da ringte de fra Ortskommandanturet og ville vite om jeg trudde at engelskmennene bomba med Pfannkuchen (pannekaker). Jeg svarte bare at jeg hadde ringt mine undersjefer. De måtte gi seg. Jeg tok det ytterst med ro. Vi hadde forresten ryper til middag, minnes Nils Pedersen.

Tittel: Intet førerprinsipp - De prøvde å sparke fra nemndene hvor jeg var innvalgt, men jeg ble likevel stående igjen i overlikningsnemnda, forteller Nils Pedersen. - Det var bare seks nazister på Hemnes, og det hyra ikke stort. Overlikningsnemnda ble ei blanding av nazister og jøssinger. I ei sak hvor formannen var inhabil ble jeg valgt til setteformann. Da sa jeg til dem at nå var det to måter å gå fram på: enten på denne ny-måten at jeg som formann lar dere snakke, og så bestemmer jeg. Eller vi gjør det som før, med diskusjon og avstemming. Da ville de ha avstemming - nazistene også, forteller Nils Pedersen. Kapittel 24 Hovedtittel: -Dette er en spade Tvungen arbeidstjeneste Den tvungne Arbeidstjenesten (AT) hadde leir i Bleikvasslia fra 1941 til 44. Da ble A-tjenesten i Bleikvasslia, og mange av dem som tjenestegjorde i Hattfjelldalen, flytta til Korgen. AT-rekruttene fortsatte da arbeidet på Riksveg 50 over Vesterfjellet, etter at krigsfangene var blitt sendt til anlegg lenger nord. AT-ungdommer hogg initialer og årstall inn ovenfor vegen i Vargberget, et minne som er synlig fra E6 den dag i dag.

Tysk mønster Arbeidstjenesten ble oppretta av nazimyndighetene allerede i 1940 etter et tysk forbilde. Den tyske arbeidstjenesten var obligatorisk for menn og kvinner, organisert etter militært mønster. Der som her ekserserte man med spader i stedet for geværer. Til å begynne med var den norske AT frivillig. Derfor var det praktisk talt bare nazistisk ungdom som lot seg innrullere. I 1941 ble Arbeidstjenesten gjort obligatorisk for all vernepliktig ungdom, noe som vakte sterk motstand. Blant annet fryktet man at spadene skulle bli erstattet med geværer, og at de innrullerte skulle bli satt inn i krigstjeneste for Tyskland. Ei rekke sabotasjeaksjoner satte imidlertid stopp for videre innkalling til AT. En vellykka sabotasjeaksjon 18. mai 1944 tilintetgjorde det sentrale AT-arkivet i Oslo.

3. Nordland sveit AT-leiren i Bleikvasslia, "Tredje Nordland Sveit", ble oppretta i 1941. Den lå der hvor Karihaug leirsted er i dag, men alle de gamle tyskerbrakkene er nå borte. Om lag 150 ungdommer i vernepliktig alder tjenestegjorde her i sommermånedene i årene 1941-44. Om vinteren lå leiren folketom. Den siste vinteren var Arbeidstjenesten i bygda avvikla, og leiren i Bleikvasslia tysk forlegning med en østerriksk vaktstyrke.

Tre måneder Carl Knudsen (født 1921) fra Narvik ble innkalt til Bleikvasslia for å gjøre arbeidstjeneste i 1942. Knudsen ble seinere fotograf. Han hadde et 135 mm-kamera med seg, og tok mange bilder fra leiren og i bygda for øvrig. Carl Knudsen har mange minner fra leiren: - Vi var der i tre måneder. Vi bodde i brakker, og vi var også med og bygde brakker. Vi lå åtte stykker på hvert rom. Daglig var vi på garden Bleikvassli, hos Ragna og Malla Bleikvassli, som var veldig koselige folk. Der fikk gutta gjerne ett eller annet, tettemelk eller rømmekolle eller ei brødskive. Det var veldig populært, og vi måtte innom der når vi skulle ringe heim, for de hadde telefonen.

Gjestfritt folk Alt folk vi traff var veldig gjestfrie og hyggelige, ikke minst kjøpmann Kongsli. Jeg var ofte hos poståpneren, og hjalp ham med å sortere post. AT-leiren gjorde at postmannen fikk mye å gjøre. Til leiren hørte en lastebil som ble fyrt med knott. Den kjørte hver dag ned til Korgen for å hente varer, og av og til kjørte den til Bjerka og til Finneidfjord. Det var populært å være med på disse turene. Vi hadde to uniformer, en arbeidsuniform og en paradeuniform. Vi ekserserte med spader som var "våpenet" vårt. Parade-spadene var ikke de samme som vi brukte til å arbeide med. Vakta i leiren gikk alltid med spade.

Dette er en spade Ordrene når vi ekserserte var for eksempel "på aksel spade", "ved foten spade" og "presenter spade" - omtrent tilsvarende de ordrene som brukes i militæret. Søndag var det flaggheising, og vi skulle presentere spade og synge "Ja vi elsker". Da vi kom til "...også vi når det blir krevet" var det vanlig kotyme at de som var nazister, det vil si befalet, retta ut handa i Hitler-hilsen mot flagget. Når vi hadde verktøylære i klasserommet, kunne befalingsmannen for eksempel si: "Dette er en spade. Det jeg holder i er skaftet. Oppe på skaftet er det plass for et håndtak. Nede på skaftet ligger selve spaden, skjæret". Da han var ferdig med dette, måtte vi alle fram etter tur og si "Dette er en spade,..." osv. En spissbur sa da i stedet: "Dette er et spett, det jeg holder i er skaftet!" Mange av oss lærte for første gang å bruke redskap som sag, øks og stubbebrytere. Vi gjorde blant annet nybrottsarbeid for bønder. Vi gikk med trebunn-sko. Ofte lot vi med vilje øksa kløyve skoene. Vi laga også en idrettsplass, og hadde blant annet konkurranser mor AT-leiren i Hattfjelldalen. Jeg kan ikke huske at vi noen gang hadde teoriundervisning, eller at det ble gjort forsøk på å gjøre nazister av oss.

Musikk og sang Vi hadde fleire dyktige musikere, folk som spilte fiolin, gitar og trekkspill, så vi var sjølforsynte med musikk. Vi hadde også et sangkor som øvde på skolen i Bleikvasslia, heilt til det ble forbudt å gå så langt fra leiren som til skolen. Det hendte vi hadde hyggekvelder, hvor vi inviterte folket i Bleikvasslia på besøk i leiren. Da laga vi scene inne i spisesalen. Vi laga sceneteppe av noen ulltepper som vi hengte over en streng. Vi hadde litt av hvert på programmet, spydigheter om befalet og om gutta. Etter forestillinga brukte vi å ha kaffe og litt ekstra. Maten var stort sett god. Pålegg fikk vi ofte sendt heimefra. Til søndagsmiddag var det kjøtt, men til hverdags spekesild og mye salt uer og torsk.

Ikke engang grisen Men en gang fikk vi servert sardiner i olje, nedlagt i svartblikk-bokser. Vi fant ut at dette var uspiselig, hvoretter vi fikk beskjed om at det var sunt og godt. Da var det noen som tok noen bokser med, og heiv innholdet i grisetrauet på Bleikvassli-gården. Men da grisen var ferdig med å ete, lå alle sardinene fint ved sida av trauet. Da kunne vi si: "Se, det er ikke en gang grisemat". I leiren var det en ti-seters do. Den ble særlig flittig brukt når vi skulle veies, for å få mest mulig ut av kroppen. Det var nemlig om å gjøre å være lettest mulig. Da fant de ut at vi spiste for lite, og det ble mer mat på oss. En kar fant ut at hvis vi bøyde oss litt framover når vi stod på vekta, gikk vi med en gang ned to kilo. Sveitføreren og befalet var stort sett hyggelige karer. Ikke alle av dem var nazister. Noen nekta for eksempel å løfte handa til Hitler-hilsen. Noen av befalet forstod humor, mens andre ble forbanna.

Parade for ministeren Minister Riisnæs kom til Mo i Rana og skulle holde tale. Jeg trur det var på Folkets Hus, og vi skulle ha parade for ham. Vi paraderte gjennom Mo og sang. Einar Ytterstad, som seinere ble ordfører i Lødingen, var med. Han var en god jøssing. Da vi kom fram til torget og skulle presentere spade for minister Riisnæs, sa Einar Ytterstad: "Tom Brown's Baby!" - og vi stemte i med den sangen. Riisnæs' hand seig mer og mer ned. I vinduene stod folk og smilte og vinka til oss. Vi skulle få god servering og overnatting på Meyergården, men til straff for sangen vår måtte vi overnatte i stallen til L. A. Meyer. Det var så mye rotter og katter der at vi la oss ute på en tribune som stod der, rygg mot rygg. Minister Riisnæs takket oss etterpå i sin hilsningstale, for vår lydhørhet. Vi ble nemlig tvunget inn for å høre på ham, noe som ikke interesserte oss. Vi begynte derfor å hoste og snorke, og noen skrapa med stoler. Før vi skulle heim igjen. Ei dame i ei kolonialforretning sendte med oss mange bokser tørrmelk, for hun syntes det hadde vært så festlig når vi sang "Tom Brown's Baby". Vi fikk også annet småtteri hos kjøpmenn på Mo.

Sild mot Quisling Bare en gang ble det gjort noe galt. I spisesalen hang et stort bilde av Vidkun Quisling. En dag vi hadde spekesild til middag, for ei stor sild gjennom lufta, og mot bildet. Like etter traff en blaut potet øyet til Quisling. Da hoppa befalet opp og tok affære. Ett befal gikk rundt ved bordene og spurte "Var det noen her som kastet, var det noen her som kastet?" En kar reiste seg opp og sa: "Det var ikke æ som kasta". Så tok han ett skritt fram mot befaler og tilføyde: "Og ikke var det du som kasta", hvilket det ble litt jubel over. Så gikk han tilbake på plass og fortsatte litt hovent: "Vi har lært her oppe at det skal være kameratskap. Jeg veit hvem som kasta, men hvis jeg sier det, ødelegger jeg kameratskapet. Derfor får du aldri vite hos noen av oss hvem som kasta". Etterpå vi en slags betinget dom, trussel om å sone i Kabelvåg hvis vi gjorde sammen "forbrytelsen" en gang til, minnes Carl Knudsen.

Minnes leiren Reidar Bleikvassli bodde den gang og bor fremdeles på garden Bleikvasslia, midt i bygda, noen hundre meter fra AT-leiren på andre sida av elva. - AT-karene kom hit nesten hver morgen og hadde oppstilling bak eldhuset vårt. De marsjerte mye, og dreiv eksersis, minnes Reidar Bleikvassli. - Vi hadde telefonstasjon, så de var mye her og ringte heim. Vi stakk til dem både litt mat og en kaffeskvett. Det gikk på Kornelius og Rica. De hadde ei kokke som de kalte Mahuni. Det var navnet på ei kaffeerstatning. Det å komme hit, tror jeg de satte pris på. Det ble litt forandring fra brakkelivet, forteller Ingeborg og Reidar Bleikvassli.

Nyttig arbeid - De gjorde mye nyttig arbeid. Folk kunne få dem til å legge opp nyland. De grøfta, og gjorde veg- og skogsarbeid. Blant annet var de i Korgfjellet og arbeidet på vegen. De laga idrettsplass, og for å komme dit måtte de bygge ei bru over Stormyraven. De hadde et stort bad med badstue nede ved elva. Vatn fikk de fra elva, og de hadde en båtmotor som dreiv pumpa. Ingeborg og Reidar Bleikvassli husker også at de holdt hyggekvelder i leiren, der bygdefolket ble invitert. En gang imiterte de Malla Bleikvassli når hun satt og snakka i telefonen.

AT bygde veg I 1944 ble du jugoslaviske krigsfangene i Knutlia og Korgen sendt nordover til Salten. Men arbeidet med å få ferdig Riksveg 50 over Vesterfjellet fortsatte med rekruttene i Arbeidstjenesten som arbeidskraft. Det ble anlagt en AT-leir i Gjeskhågen, der hvor Korgen Skytterlag i dag har banen sin. I denne leiren samla man rekruttene som sokna til AT-leiren i Bleikvasslia, sammen med AT-ungdom fra leiren i Hattfjelldalen. På sørsida av Vesterfjellet var det også en AT-leir i 1944.

Tolvmannsbrakker - Vi ble først sendt til AT-leiren i Hattfjelldalen. Noen av oss ble sendt til Korgen i første halvdel av juli 1944, til leiren i Gjeskhågen. Vi var til sammen fleire hundre. Det var satt opp små brakker, hvor vi bodde tolv mann i hver, forteller Petter Solvang (født 1923) fra Drevvatn. - Det regna mye den sommeren, så det var gjørme og dya heile tida. Arbeidet på vegen gikk i to skift, fra seks om morgenen til to, og et skift fra to til klokka ti. Jeg husker første dagen. Redskapene lå i en stor dynge og venta på oss, og vi bar hver ting derifra og oppover fjellet. Vi var fire mann på å bære hver lavett, og fire mann på hver vaggekasse. Jeg bar en 45 kilos ambolt nesten opp på toppen. Smikullet ble kløvet opp med hest.

Sivile baser Arbeidslagene våre var på fra seks til 20 AT-gutter. Det var to sivile baser for hvert arbeidslag. Arbeidslederne var drevne anleggsfolk. Jeg hadde Johan Villmones som bas. Ved enden av matsalen var det slått opp et stort pappstykke hvor alle akkordene var tegna inn. Den delen som var gjort, ble tegna rød. Det gikk et rykte om at når vi var ferdige med hver vår akkord, skulle vi bli dimmittert. Vi arbeidde hardt for å bli ferdig. Men jeg husker den dagen det første laget hadde gjort unna akkorden sin - og bare ble sendt direkte over på en ny akkord... Det var litt av et slag i ansiktet.

Et halvt brød Når vi skulle på arbeid, fikk vi utdelt et halvt brød og tredve gram margarin, rasjon for ett døgn. Middagsmaten var av vekslende kvalitet. Det kunne for eksempel hende at det skulle være kjøttsuppe. Det var bare salt vatn med potet og kål. Kjøtt var det lite av. Det var som en av oss sa: "Nei se, jeg har fått kjøttstykket!" Morraskiftet fikk en ekstra rasjon til kvelds. Til å begynne med fikk vi ei halv sild hver. Så stor sild har jeg aldri sett, 30 centimeter lang. Så mager var den, at vi trudde ikke den hadde sett mat på det siste året. Og salt var den, som å ta grovsalt i munnen, så ingen klarte å ete den. Etterhvert fikk vi ei heil sild til manns -. Til drikke fikk vi et halvliters AT-krus med en slags usukra te som det smakte einebær av. Jeg kalte det bare for "einbærlåg", av det slaget ho mor pleide å gjøre rein kjøreler med. Det ble for lite mat, for det var hardt arbeid. Basene våre gikk på vanlige akkord-betingelser. De måtte få arbeidet til å gå unna, hvis de sjøl skulle få til salt i maten. Ungdommene som kom langvegs fra, fra Vesterålen, Ofoten og Lofoten hadde det ikke bra. Men jeg skal ikke klage. Annenhver uke ble det langhelg, og da pleide jeg å reise heim. Dessuten hadde jeg mye kjenninger i Korgen som jeg besøkte ofte. Der fikk jeg mat.

Opp klokka 5 Vi måtte opp i femtida, uten lys. Før vi fikk mat var det to mann som måtte vaske brakkegolvet, i mørkret. Så mye bannskap har jeg ikke hørt siden. Vi gikk ikke etter vegen når vi gikk på arbeid. Vi gikk rett oppover fra AT-leiren. På føttene hadde vi trebunninger til arbeids-fottøy. Permisjonsskoene våre var av lær. En av guttene meldte permskoene sine stjålet. Da hadde vi vært 20 dager i tjenesten, og skulle få lønning. Lønna var 40 øre dagen, så vi skulle ha åtte kroner utbetalt. Men nazisten som stod for utbetalinga tok ordet og sa at vi burde stille oss solidariske med ham som hadde mista permskoene sine, slik at vi hjalp ham med å betale skoene. Derfor hadde de trukket oss 50 prosent, og vi fikk utbetalt fire kroner.

Mange rømte Jeg fikk tilbud om mat og klær og hjelp til å rømme til Sverige, men jeg syntes ikke jeg hadde noen ting å rømme for. Jeg syntes det var noe tull å rømme til Sverige av eventyrlyst. Det var galt nok for dem som rømte fordi det var fare for liv og helse. Men de som rømte uten grunn, gjorde bare forholdene verre i Norge. Etterhvert begynte AT-folk å rømme til Sverige. Ei tid var vi bare åtte på vår brake, fordi fire hadde rømt. I det lengste prøvde vi å holde hemmelig at de var rømt, for å sikre oss matrasjonene til de som hadde dratt. Noen ganger satte norske og tyske myndigheter i verk store leiteaksjoner når AT-ungdom hadde rømt, men ingen ble tatt. På den tida søkte jeg permisjon for å reise heim og ta opp potet. Jeg fikk ikke noe svar, og gikk til den nazistiske sveitføreren og spurte etter hvordan det gikk med søknaden. Han var sint: "Her søker de permisjoner, og kommer aldri tilbake, og vi må plage gamle lensmenn til å dra ut og lete etter dem. Vi skulle ha fått tak i alle disse som har rømt, og stilt dem opp på bergene her og skutt dem, i de andres påsyn. Da skulle det ha blitt slutt på rømmingen!" sa han. Jeg fikk permisjonen min, men husket hva sveitføreren hadde sagt. For etter freden var kommet gikk han nemlig med kvitt Heimevernsbind. Da var han blitt nordmann.

Dimmittert Vi ble sendt fra Korgen til Hattfjelldalen 29. eller 30. oktober, og 4. november 1944 ble vi dimmittert. Da hadde vi vært i tjeneste i fire måneder. AT-tida var seks måneder. Det var meninga vi skulle inn året etter for å avtjene resten - men jeg skylder staten de to månedene, sier Petter Solvang. I det AT-leiren ble oppløst i Korgen, overtok folk fra den tyske Organitation Todt arbeidet på vegen. Kapittel 25 Hovedtittel: "Jernbanen skal fram" Da tyskerne hadde okkupert Norge, ble videreføringa av Nordlandsbanen forsert. Jernbanen kom til Mosjøen sommeren 1940, og med dette var 186 av den 455 kilometer lange strekninga mellom Grong og Fauske ferdig. Store mannskaper ble satt inn for å videreføre jernbanen hurtigst mulig. Rundt 4.000 anleggsarbeider skal på det meste ha arbeidet på banen, i tillegg til krigsfanger. Særlig etter at krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i 1941 ble arbeidet framskynda, og Nordlandsbanen fikk status som "krigsbane". Fra Rana og nordover ble også et par titusentalls krigsfanger etter dette satt inn i tvangsarbeid på "slaveanlegget" - jernbanen.

Fagforeninger Til tross for at den norske fagbevegelsen dels ble nazifisert og dels forbudt, var det tilnærma fagforeningsfrihet på Nordlandsbanen. Årsaka til dette var at det hasta slik for tyskerne å forsere jernbanebygginga. De var avhengige av å bruke de norske fagarbeiderne. Med fagforeningene og tillitsmannsapparatet intakt, mente okkupantene at sjansen var mindre for uro i den store arbeidsstokken. Jernbanen ble åpna til Elsfjord i 1941. Til Bjerka var det ingen offisiell åpning, men det var det til gjengjeld på Mo da jernbanen ble åpna dit 21. mars 1942.

Ulendt terreng Den gang foregikk det meste av jernbanearbeidet uten maskiner, med handbor og trillebår. Banen ble brutt fram gjennom det kanskje vanskeligste terrenget det noen gang har vært bygd jernbane i her til lands. Slik beskrives dette i et jubileumshefte som NSB ga ut 20 år seinere, da jernbanen kom til Bodø i 1962: "Spør dem som for eksempel var med ved Elsfjord i Rana, der banen nådde sjøen og skulle trekkes langs hengbratte fjellet utover mot Finneidfjord og Mo. En jernbaneingeniør på banestikking ser neppe noen særlig skjønnhet i slikt terreng når han henger i tau eller må dra over til andre siden av fjorden for å få triangulert. Dramatikk fikk karene nok av i Hattflåget, da leira brøt gjennom taket og det ikke var annen råd enn å legge banen i flere hundre meters slynge inne i svartfjellet. Ikke mye lenger ute i fjorden, ved Finneidfjord, møtte de leire ennå en gang. Det var i Bjerka tunnel, og det hendte omtrent samtidig som med raset i Hattflåget. Ved Bjerka hadde lagene gravd seg en svær skjæring inn mot tunnelinnslaget, tunnelen var kommet langt på vei også. Så raste leirskjæringen ut, begrov gravemaskinene og fylte hele skjæringen og langt innover i tunnelen. Det var høsten 1941, noen uker før tyskerne mente at banen skulle være ferdig til Finneidfjord. Så ville de gå rundt fjellet, laget et slags spor med kurver så skarpe at togene hoppet av. Da kommer fliret, bredt og saftig mens tysk toskeskap stilles ubarmhjertig til skue. En av karene hadde bygd huset sitt like innved innslaget. Da banen skulle legges utenom, fikk han to timer på seg til å flytte, for huset skulle ned. Kone og unger ble puttet inn bortpå en gård. Hundre kamerater pakket og fraktet det som i huset var. På to timer var hjemmet feid vekk. Men slikt blir bare en uvesentlig detalj i hans fortelling. Verre var det at det tok dem syv måneder å renske tunnelen for leire. Da taket raste i Hattflåget tunnel fordi Vårherre hadde strukket en jordsleppe gjennom fjellet, skrek herrefolket opp og arresterte hele skiftet for sabotasje".

"Kinaspenn" Da monteringa av Røssåbrua starta i 1941, oppdaga jernbanearbeiderne at hver enkelt del var merka "Hong Kong China". Forklaringa var at dette var ei tysk bru som før 2. verdenskrig var bestilt til Kina av Chiang Kaichek-regimet. Krigsutbruddet satte en stopper for denne ordren. Brua, sju spenn á 41,4 meters lengde, ble i stedet sendt til Norge for å benyttes under den forserte jernbanebygginga her. I Røsså ble tre av disse spennene brukt. De øvrige ble benytta til bruene over Fusta (ett spenn), Dalselv (ett spenn) og Saltdalselva (to spenn). Disse opplysningene er henta fra en artikkel i Jernbanemuseets årsberetning 1985.

Mange i arbeid Nordlandsbanen var i 1940 kommet til Mosjøen. Jernbanebygginga fortsatte med fornyet styrke gjennom alle krigsårene, til Elsfjord i 1941 og videre til Bjerka og fram til Mo i 1942, den foreløpige endestasjonen. Fleire tusen var i arbeid på jernbaneanlegget. Spesielt for Sør-Rana og Korgen kommune betydde jernbanebygginga mindre arbeidsløshet. Mens det i Korgen i april 1940 var registrert 50 arbeidsløse, var det samme høst bare 4-5 personer som var meldt arbeidsløse. Under krigshandlingene i 1940 var arbeidet midlertidig blitt stoppa. 14 dager etter krigsutbruddet, 23. april 1940, skriver ordfører Svend Kibsgaard et brev til skogforvaltninga om at 15 jernbanearbeidere har meldt seg til vedhogst ved Stabbforsen, etter at jernbanearbeidet er stanset. Helge Hognes forteller at han var med på dette skogsarbeidet.

Stor arbeidsstyrke 21. juli 1940 sender fylkesmannen et telegram til kommunene i distriktet: "Stor arbeidsstyrke øieblikkelig nødvendig Nordlandsbanen Mosjøen Mo. Telegrafer omgående antal arbeidsledige Deres kommune. Derpå vil meldelse om eventuel uttak arbeidsledige ved arbeidsledighedsnemda bli sendt Dem. Fylkesmannen." Man er i gang igjen. Arbeidet gikk i norsk regi, med NSB og enkelte innleide entreprenørfirmaer. Ei tid arbeidet også mannskaper fra den tyske arbeidskommandoen Organisation Todt på Nordlandsbanen, under tysk befal. Norske arbeidere stod ikke under tysk arbeidsledelse på jernbaneanlegget gjennom Hemnes. Store brakker ble satt opp mange steder der banen for fram. Mange av jernbanearbeiderne hadde hus med seg som de flytta etterhvert som arbeidet gikk framover. Mange jernbanefamilier var losjerende hos folk som bodde her fra før. Til Finneidfjord var de første jernbanearbeiderne kommet allerede før krigen. Finneidfjord og Bjerka ble de store "jernbanekoloniene". Mange som i dag bor på disse tettstedene er gamle jernbanefolk eller barn og barnebarn av disse.

Anleggsfolk i huset - Jernbanen kosta i stand husene til folk, hvis de tok inn leieboere. En i Drevvatnet skulle leie ut første etasje til jernbanefolk, og han gikk i gang med å lage sengeplasser til de losjerende. Men han sa at han greide ikke å snekre fort nok. For hver gang han spikra i hop ei køye, kraup en ny mann oppi. Han hadde noen-og-tyve leieboere! forteller Per Jakobsen. - I denne tida var her veldig mye anleggsfolk på Finni, ettersom Nordlandsbanen var under bygging. Det var nesten ikke et eneste hus hvor det ikke var leieboere, så i 1940 hadde folketallet økt noe kolossalt. Man kan snakke om to forskjellige tidsepoker på Finni, før og etter at jernbanefolket kom. Vi hadde det rolige, vante bygdemiljøet til i 1939, da hovedtyngden av anleggsfolk kom. Mange hadde med seg små hus som de flytta med jernbanen. Ellers var folk enestående. De kunne ha små hus sjøl, men hadde likevel boende en jernbanefamilie hos seg. I fjerde etasje her bodde en smed sammen med kona si. Da de fikk unge, fikk de et rom til, forteller Hjørdis Valla.

Sprengskift i jula Morits Bystadhagen (født 1908) bor på Bjerka. Han jobba på jernbanen under heile krigen. Første stoppested da jeg kom nordover, var i Mosjøen, 2. januar 1941. Så bar det videre nordover. Vinteren 1941/42 ble brua over Lillebjerka, bak Valla skole, bygd. Dette arbeidet foregikk i et svært forsert tempo, med heilkontinuerlig skift. - Julekvelden kom jeg heim kvart over ti om kvelden. Juledagen gikk vi på om ettermiddagen, og kom heim ti. Vi hadde fri andre juledag, men det var heile juleferien. Bruingeniøren var forbanna. Han gikk til sjefen og spurte om ikke arbeidet kunne utsettes til annendag jul. Men nei, det var ordre fra tyskerne. Det var 20 kuldegrader. Heile brua var overbygd og to store koksovner stod inne, for det skulle være varme nok til å støype. Sanden ble varma opp på forhånd. En som hette Julius Olsen passa varmen under sanden som lå på en platting av bølgeblikkplater. "Jeg fikk ei lita glo, for å starte et helvete for meg sjøl", sa han. Sementen ble blanda ute og trilla inn. En mann hadde si fulle hyre med å åpne og lukke portene, så trillerne kom seg inn og ut. Det var svært mye jern i brua. Vi kunne ikke bare tippe trillebårene, men måtte stappe og måke massen nedi. Det var en hard jobb. Jeg var også med og bygde brua over Storbjerka. Vi frakta i land alle delene av brua fra ei pram. Vi brukte kran og winsj til dette, forteller Morits.

Seks timer Mosjøen-Mo - Ei tid før banen ble åpna til Mo var Bjerka endestasjon med et vendespor like ved her og ei lasterampe borte ved vegen. Enda kan man finne kull i jorda her, fra lokomotivene som ble fyra med kull, forteller Morits Bystadhagen. - Den første tida etter at jernbanen ble åpna fram til Mo brukte toget mellom fem og seks timer på strekninga Mosjøen-Mo i Rana. Slik var den ordinære ruta. I den tida var det mange stoppesteder på denne strekninga: Søfting, Holandsvika, Drevja, Toven, Drevvatn, Elsfjord, Røsså, Bjerka, Finneidfjord og Dalselv var de ordinære stasjonene. I tillegg kommer alle holdeplassene som fantes. Dette forteller Trygve Boge (født 1922). Han kom til Bjerka 8. august 1943. Han hadde da jobba på jernbanen i nærmere fire år. - Jeg var utdanna telegrafist og fikk jobb på stasjonen på Bjerka. Jobben bestod hovedsaklig av togekspedisjon. Det var mye aktivitet her i forbindelse med videreføring av jernbanen.

Dårlig kvalitet Det primære med tyskerne si jernbanebygging under krigen var å få jernbanen fram. Det lot ikke til at kvalitet interesserte dem. Etter krigen kosta det millioner å gjøre om igjen arbeidet. Det måtte ofte gjøres nytt heilt fra grunnen av, sier Boge. - Den tyske byggeledelsen bestod ofte av folk som aldri hadde sett en jernbane. Da det raste i tunnelen gjennom Pyttjehågen, la de sporet utenom tunnelen i en kurve så skarp at togene hver eneste dag spora av. Derfor gikk det linjefolk på togene på Bjerka, for å være med i fall toget spora av. De brukte spesielle påkjørselssko til dette. Fra Bjerka gikk forsyninga av all grus til jernbanebygginga, og dette arbeidet foregikk i tre skift. Her var lokførere og konduktører forlagt, og lok og vogner var stasjonert her.

Tyskere på stasjonen På Bjerka stasjon bodde 16 tyskere. Heile andre etasje var forbeholdt dem, pluss første etasje og venterommet. Venterommet var innstallert som distrikts-telefonsentral for tyskerne. Vi som var på stasjonen ble naturlig nok kjent med de folkene. Et par av dem var reinhekla, og kom stikkende til oss med nokså interne meldinger. Andre var ikke til å lite på. Når godstoget kom, hendte det de ville hjelpe til med å bære inn gods. Jeg hadde radio under krigen, og en gang hadde den vært til reparasjon. Den lå i en sigarkasse, inni en liten grønn koffert. Da den kom tilbake til meg fra Finneidfjord, glømte jeg den grønne kofferten. Jeg fikk dem i Elsfjord til å sende den tilbake med et godstog. Da toget var gått, og jeg igjen hadde glømt kofferten, får jeg se en av tyskerne komme trillende med en mjølsekk - og oppå den ligger en grønn koffert! Han kommer inn og sier at det er "en koffert til sjefen", og gjorde mine til å skulle åpne den. Da legger jeg handa på kofferten og sier at dette er privat eiendom. Det gikk greit. Men jeg likte meg ikke, sier Trygve Boge.

Hauptmann Bahr - I 1944 var det en stor kollisjon mellom to godstog. Jeg hadde tjeneste her og sendte toget av gårde på vanlig måte, men så ble det kollisjon. Ikke mange minutter etterpå ble jeg tatt i forhør. Tyskerne trudde alt slikt var sabotasje. Men så ba jeg om å få ringe Mosjøen. Bahnoffiseren i Mosjøen, Hauptmann Bahr, var en "reinhekla nordmann" som gjorde mye bra. Jeg forklarte hva som hadde skjedd med hensyn til kollisjonen, og at jeg satt i privaten og ikke fikk komme på stasjonen. Da kom Hauptmann Bahr i telefonen og snakka med en av offiserene som ble stående og klappe i hop hæljernene mens han sa "Jawohl, jawohl!" Han fikk vite at kollisjonen hadde ingen ting med meg å gjøre. Det var været si skyld. En gang hadde de pakka inn vannstenderen, tanken hvor lokene fylte vatn, i piggtråd. Dette protesterte jeg på, for det var livsfarlig for oss som skulle skifte. Du kunne ikke stå på vognene når strengene var heilt inn til skinnegangen. Men den tyske offiseren bare avfeide meg: "Sjøl Kong Haakon har ingen ting med dette," sa han. Da ringte jeg Mosjøen, og det samme gjentok seg: "Jawohl, jawohl!" Hælene smalt sammen, og så for to mann og renska vekk heile greia. Da offiseren kom, kunne jeg ikke dy meg. Jeg sa at dette var ordre fra Kong Haakon! minnes Trygve Boge.

Gruslasting Helge Hognes (født i 1919) kom til Bjerka som jernbanearbeider høsten 1938. Da var arbeidet i gang på jernbanen, og folk begynte å komme flyttende hit. - Vi begynte i Finneng-skjæringa, men arbeidet ble for ei tid avbrutt da krigen kom. Etter at anlegget kom i gang igjen, fikk jeg meg arbeid i Elsfjorden ei tid. Seinere jobba jeg med gruslasting her på Bjerka, og bodde her. En gang var tyskerne i grustaket og lette etter en fange som var rømt. De gjennomsøkte alle bremsehusene på vognene, men fant ham ikke. Tyskerne patruljerte langs linja, men vi hadde ikke noe direkte å gjøre med dem, sier Helge Hognes. Vi jobba åtte timers arbeidsdag. I 1940 var timelønna en treogseksti. I Vallaskjæringa arbeidde vi skift. Der var det til å begynne med handlasting, men på slutten ble det brukt dieseldrevne gravemaskiner. Maskiner var ikke i bruk før krigen. Tunnelene på denne strekninga er handbora, men etterhvert kom maskiner i bruk også der. For folk som bodde privat gikk det stort sett greit med å skaffe seg mat. Vi var smått rundt på gardene og fikk tak i noe. På Røssåbrua, hvor det var svært mange i arbeid, ble vi kjent med folk fra Bleikvasslia og Korgen. På den måten ble det lettere å skaffe seg matvarer. Det var verst for de som bodde på brakkene. Der gikk det mye på fisk. På Valla og i Vallabotnet lå det to store brakker, og i Breivika var ei brakke. Det kom arbeidsfolk fra alle steder. Det ble spilt mye poker, delvis ble det spilt om store potter, men ellers var det stille på brakkene, sier Helge Hognes.

Å slå kult Erling Hansen begynte på jernbanen sist i august 1940, i Mosjøen. - Det første arbeidet jeg hadde var å slå kult, det vil si å lage pukk av stein. Den første tida var det handboring. Basen, Selfors, lærte meg det. Det var veldig interessant. Vi tjente 1,63 pr. time. Mange arbeidde 16 timer for dag. Det gikk et stort ras i Kulstadsjøen. Da ble vi flytta dit for å sprenge ut ei skjæring for vegen. Det var i hvert fall ni lag i døgnet som arbeidde. Der var vi til våren 1941. Første tida bodde vi i bedehuset på Kulstadsjøen, forteller Erling Hansen i et intervju med Radio Korgen. - Det ble ei fryktelig lukt inne av terbovenstumpen. Tørrmaten holdt vi oss sjøl. Sengeklær måtte vi holde oss sjøl. Om vinteren fraus sengeteppet fast i veggen.

120 på brakka Jeg jobba der til kristi himmelfartsdag 1941. Da ble vi sendt til Hella. Vi tok toget til Elsfjord, og ei skute fra Rana tok oss til Hella, hvor vi ble satt i land i fjæra. Det første vi fant i fjæra, var fiskepølse som de hadde mista da de frakta opp varer til brakka. Sånn fikk vi se hvordan kosten var. Vi tok inn på ei 120 manns brakke, og bodde 12 mann på hvert rom. Jeg var bare ei veke der, så fikk jeg flytte over til Finneidfjord. - På Finneidfjord ble jeg satt i transporten, blant annet med å kjøre ved. Vi brukte lastebil, og jeg var med som laster. Jeg var med ved Røsvatnet og lasta opp og kjørte ut. Vi tok imot båtene som kom med materiell til jernbanen. Da skinnelegginga begynte, ble det bygd kai nede i Finnifjæra, i Hagaveien. En stor lastebåt kom med skinner, og de ble lagra i fjæra. Der dansa de om kveldene. Det var plattingfest.

Nesoddbrakka Jeg bodde i Nesoddbrakka, et bolighus som var flytta dit. Den stod mellom stasjonen og Folkets Hus. Mellom der og stasjonen var det tre brakker. Seinere ble vi flytta til Folkets Hus. Det var lagt et papptak oppe på jernstengene som gikk tvers gjennom for å holde huset oppe. Oppe på dette galleriet lå det en gjeng, og ellers i huset var det fullt. Så noe enerom var det ikke. Vaskerommet var der inngangen er. Vi hadde to doble avtreder. Ei helg hadde brakkesjefen fått tak i ferskt kjøtt, noe som var en sjeldenhet. Dette hadde de kokt på lørdag, men de hadde latt det bli stående på ovnen over natta. Da de hadde spist søndagsmiddag, ble det ei springing! De satt i berrføttene ute i snøen, for det var ikke plass på do, 24 mann og tre kokker. Alle var sjuke, unntatt en mann. Jeg var glad at jeg var heime hos ho mor den helga! Jeg var her til i 1942, da jernbanen ble åpna til Mo i Rana, forteller Hansen.

I tunnelen Emil Svartvatn har fortalt i et intervju med Radio Korgen: - Jeg var på tunnelarbeid mellom Mulvika og Hatten. Det var bra fortjeneste, men også hard drift. Vi arbeidet på nattskift. Belysninga om natta var karbidlamper. Vi bodde i brakker. Jeg bodde i Mulvika først, og siden i Storvika, nærmere Elsfjorden. Vi hadde ingen andre steder å gjøre av lompen enn å tørke den på rommet. Det var to-tre kokker på brakka, hvor det bodde over 40 mann. Det var ikke innlagt vatn, så kokkene måtte bære det. Brødene steika de sjøl på vedkomfyren. Mjølet var dårlig, så brødene ble mest bare skorpe med rådeig inni. Søringene sa: "Gubbevare, vi propper sånn." Vi spiste fisk, men smugla også mye kjøtt. Vi fikk seks-sju gammalkyr på Mula-gården. De åt vi opp. Kokka var sein til å sette kjøttet på kok, så det ble nokså seigt. Det var de som pakka kjøttet i lomma og ga hunden det i stedet. Vi fikk også kjøtt fra Bindalen, fra noen som kom inn med motorbåt og solgte. Dette begynt å spørres, så det kom politi inn Rana. Men de tok feil, og tok inn til Nord-Rana, mens kjøttbåten hadde gått til Elsfjorden. Det kom mye smør fra Bindalen, også. Vi fikk kjøpe mye spillsmør fra margarinfabrikken på Finneidfjord. Unge folk ville aldeles svelte i hjel. Brødet vi fikk var påsmurt og laget i rasjoner, tre brødskiver til hver. Pålegget var dårlige greier, marmelade, men jeg tror det hovedsakelig var tremasse som de hadde farga rød, med sukkererstatning i. Fra Elsfjorden fikk vi skummamelk. I sommervarmen ble den sur, men den ble drukket likevel. Fisk fikk vi, men den var dårlig. Vi spiste noe klippfisk, men trana som de hadde på, klarte jeg ikke. Det beste av matvarer gikk til tyskerne.

Lang togtur Inger (Solhaug) Kambestad har i et kåseri på Radio Korgen fortalt om en togtur som starta fra Bjerka stasjon 23. april 1945. Sammen med søstera si, Magny, skulle hun reise til Hardanger. - Etter lang ventetid kom sørgående tog. Dette var et sammensatt tog, med gods, tyske tropper, og ei eineste vogn for oss sivile. Det var trengsel i kupeen, og de harde benkene i tillegg ga oss ikke stor bekvemmelighet. Toget stansa på hver eneste stasjon, så det gikk veldig seint. Det viste seg snart at vi ikke var heldige med tidspunktet for turen vår. Det var mye sabotasje på jernbanen de siste dagene av krigen, og ikke mindre enn 17 brudd på linja mellom Mosjøen og Trondheim. At toget ikke ble sprengt i lufta var vel takket være vår vogn med sivile, som var plassert midt i togsettet, sikkert som ei sikkerhet for troppetransporten. Ved de små bruddene måtte vi bare sitte og vente til det ble gjort en provisorisk reparasjon. Det var atskillig verre der det var større skader. Fleire plasser måtte vi ta med pikk-pakket vårt og gå forbi bruddene, og ble så frakta et nytt stykke med de forskjelligste transportmidler. Lastebiler ble brukt, men vi kom også over i andre togsett, stykkevis. Blant annet måtte vi ta til takke med de såkalte kuvognene. Lokomotivene ble fyra med kull på den tida, så vi ble meir og meir nedsota av den svarte røyken. Det lukta kull av oss alle i hop.

Harsk sursild Matpakkene våre minka, men vi gledde oss til vi kom til Grong, der det var restaurant. Vi hadde håpa at vi skulle få oss en middag, men det eineste vi fikk tak i var ei brødskive uten smør, og pålegget var harsk sursild - pluss en kopp erstatningskaffe. Det var knapt om mat, så det var om å gjøre å løpe så fort som mulig for å få tak i noe i det heile tatt. Det gikk nærmest sport i det å hope av toget før det var skikkelig stansa, og kappspringe mot restauranten. Dager og netter gikk i ett for oss, og det lille vi sov var i sittende tilstand. Det fantes jo ikke noe slikt som sovevogn. Det kom godt med at vi var unge og sterke den gangen.

Fiskemjølkake Noen dager var vi heldige og fikk tak i en slags middagsmat, men det var samme menyen over alt: fiskekake som var laga av fiskemjøl, stekt uten fett. Det hendte vi fikk tak i et par poteter, men oftest var det kokt, vassen kålrabi attåt. Jeg minnes tydelig den lukta som var inne på samtlige restauranter, ei blanding av kaffeerstatning, heimavla tobakk og kokt kålrabi. Trua på en gang å komme fram hadde minka etter alle forviklingene, men endelig kom vi da fram til Trondheim. Der fikk vi vite at vi ikke kunne komme videre før utpå neste dag. Hotellrom var ikke mulig å oppdrive. Vi fikk ta til takke med privat innkvartering som jernbanen hadde ordna med. Vi hadde gledd oss til et godt bad, for vi var jo fryktelig svart av kullrøyken. Men det var selvfølgelig ikke noe bad i et slikt etablissement, bare et stativ og ei mugge med kaldt vatn. Hun forteller at da de langt om lenge kom til Oslo, prøvde de å oppdrive et skikkelig måltid. Men menyen var den samme: fiskemjølkake og kålrabi. Hun minnes videre: - Dette var kvelden før 1. mai, og det var ei merkelig stemning i byen. I Gamlebyen var det noen som ropte og skreik at krigen var slutt. Vi hørte også enkelte skudd fra forskjellige kanter. Noen trudde det var Hirden som var ute. Inger Kambestad og søstera hennes reiste videre til Voss med et overfylt Bergenstog, og derfra med elektrisk jernbane til Granvin. Herfra bar det med båt fram til bestemmelsesstedet i Hardanger - 10 døgn etter at de hadde starta reisa si. Kapittel 26 Hovedtittel: Terbovenmjøl og papirbukser En hverdag i krig Til tross for krig der ute og okkupasjon her heime - det daglige livet på bygd og i tettsted måtte gå sin gang. Da Norge ble okkupert, hadde man knapt begynt å ane bedre tider etter "de harde tredveåra" med den til da største arbeidsledigheten i norgeshistoria, dårlig med penger og ofte svært trange kår for folk flest. For mange ble krigstida en overgang fra vondt til verre, nå med rasjonering på livsnødvendige varer. Mjøl og melk var rasjonert, sukker, smør og kjøtt, for å nevne noe. Likedan var det aller meste av klær og skotøy rasjonert. Store mengder av det Norge produserte gikk i okkupasjonstida til å fø og kle den relativt store styrken som Tyskland hadde forlagt her til lands. Skikkelig skotøy later til for mange å ha vært et stort savn under krigen. På gardene fikk kommagsmedene hendene fulle med å produsere det praktiske og tradisjonelle fottøyet som sikkert berga mang ei tå fra forfrysning vintrene 1940-45.

Varemangel - Ivar Solhaug, som var fullmektig i butikken hos oss, var fleire ganger i Oslo og fikk orda opp, slik at vi fikk kjøpt mange ting derifra. Ellers ville det vært mange varer vi ikke hadde fått tak i. Etterhvert fikk man bare tak i fottøy med tresåler. Gummiartikler som støvler var av en ualminnelig dårlig kvalitet, men vi måtte ta det. Krydderier var erstatning, like ens kaffeerstatning, har kjøpmann Svend Kibsgaard fortalt i et intervju på Radio Korgen. - I butikken var det kø når vi fikk inn varer. Hvis vi pakka ut varer en kveld, måtte vi dra ned blendingsgardinene, så ingen som gikk forbi fikk se. For da kunne de stille seg opp i kø nær sagt midt på natta. Vi måtte rasjonere. Vi kunne ikke selge heile sett, men måtte gjøre det slik at folk fikk kjøpe en kopp hver. Den verste køen jeg har sett, var en tobakkskø i 1941 eller 42. Det var jernbanearbeidere, mange av dem ungdommer. De trøkka sånn på at de flytta disken, forteller Hjørdis Johansen Valla. Familien Johansen dreiv butikk på Finneidfjord.

Surrogater Viktige husholdningsvarer var rasjonert. Enkelte vareslag var ganske enkelt ikke til å oppdrive. I stedet kom surrogater, erstatningsprodukter i handelen, og heller ikke disse kunne man kjøpe uten kort. Kaffeerstatning, "Terbovenmjøl", papirbukser, trebotninger ble ny-ord med negativ - men også galgenhumoristisk - klang i det norske språket. Ved inngangen til 1940-tallet levde ennå mange på bygdene i ei slags naturalhusholdning, i den forstand at de sjøl produserte mesteparten av den maten de åt og klærne de gikk i. Sjøl om okkupasjonsmyndigheter og forsyningsnemnd påla bøndene streng leveringsplikt for de viktigste matvarene, er inntrykket at på landsbygda hadde folk stort sett den maten de trengte - krig og rasjonering til tross. Ernæringseksperter har til overmål hevda at okkupasjonstida med rasjonering på sukker og fettholdige varer egentlig var sunn for folkehelsa: Folk sulta ikke i hjel under krigen, men de åt seg heller ikke til døde på usunn mat, slik man ser eksempler på i etterkrigs-overfloden.

Oppfinnsomhet Rasjonering og vareknapphet satte folks oppfinnsomhet på prøve. Velkjente er historiene om heimefarga fallskjermsilke og omsydde gammel-kåper og loslitte dresser som ble forvandla til de lekreste søndagsplagg. Gamle matlager-kunster som ellers kanskje ville ha gått i glømmeboka, kom til heder og verdighet. Byggen stod igjen moden på åkrene, så langt til fjells som ved Røsvatnet. I høstmørke kvelder ble vatnet igjen satt på i de gamle bekkekvernene som mol og mol og skaffa kjærkomment mjøl til å blande i det ufyselige "terboven"-stoffet.

Julebaksten begynte en gjerne med i svært god tid. Det kunne være ondt å få tak i egg, og derfor gjaldt det å være "først til mølla."

Når folk fikk fatt i en kjøttbit, var de raske til å salte eller hermetisere den. Slik kunne man samle sammen til en skikkelig kjøttmiddag. Fisk ble mye brukt, og tilgangen var bra, både i fjellvatn og i fjordene. Særlig på Hemnesberget var folk ivrige til å fiske. På stedet var det et par fiskeoppkjøpere, Hans Sjøgård og Harald Mikael Larsen. De kom av og til med fullasta båter med ferskfisk, lever og rogn som de solgte. Dette var kjærkomne tilskudd til matforsyninga.

Laga erstatning Himelaga erstatningsprodukter så dagens lys. For godt voksne mennesker som hadde opplevd rasjonering og varemangel under 1. verdenskrig (1914-18), var ikke situasjonen ny. Under den forrige krigen hadde mange brukt "brom" som kaffeerstatning. Det var en mjøldeig som de kjevla ut, skar opp i småbiter og brente. Nå ble denne metoden igjen tatt i bruk. Men mer populært var det nok å lage kaffesurrogat av bygg og erter, som ble brent og malt - nøyaktig slik man gjør med kaffebønner. Likedan ble løvetannrot brent til "kaffe". Man brente gjerne i ei gryte som man stadig rørte i med ei skei. Te ble laga av solbærblad, og det smakte visstnok veldig godt. Tyttebærlyng ble også brukt til te, men denne teen hadde den ulempen at koppene ble misfarga av den. - Noe som ikke smaka godt, var margarinen man fikk kjøpt. Det smaka sild av den, fordi den ble laga av sildolje, minnes Molvin Villmo, som også husker at man tok rede på nettja og alt annet fett fra slakt, som ble smelta og brukt til matfett. - Terbovenmjølet var trasige greier. Men folk reiste heilt til Verdal med toget for å kjøpe grynmjøl på mølla der, på kort. Det ble reine julebaksten, minnes Hjørdis Valla.

Terboven-kamkaker - Jeg bakte en dag ut 1600 kamkaker - av terbovenmjøl. Jeg stod på fra tidlig om morgenen, husker Ragna Brygfjell (født 1903). Hun var gift med Per Brygfjell som var arbeider. De hadde fire barn "i veksaralder" under krigen, født mellom 1927 og 37.

Tok vare på gjæra - Vi hadde bare terboven-mjøl, bortsett fra de gangene vi kunne få litt mjøl hos en bonde. Mjølet var brukbart når det tok gjær, og det var slett ikke så verst på smak. Det varierte etter om man hadde råd til å ha ferskmelk i deigen, forteller Ragna Brygfjell. - Det var vanskelig å få tak i gjær. Men en tok et stykke av deigen, klappa den flat og tørka den. Når man skulle bake, bløtte man denne surdeigen opp, så mye at en fikk gjæring i gang i den nye deigen. Om somrene kunne vi ikke brygge øl slik vi hadde brukt å gjøre, fordi det ikke var sukker nok å få tak i. I gamle dager ble gjær fra ølbrygginga satt på flasker og brukt i bakinga, forteller hun.

Potet-sirup - Vi satte potet, og det var ei fryktelig god bot, forteller Ragna Brygfjell. Hun husker at man kokte sirup av potetmjøl som man tilsatte et stoff man kjøpte på apoteket. Denne prosessen spalta stivelse til sukker. Den heimelaga sirupen ble blant annet brukt til å koke sviskekompott av. - Til kvelds bruke vi vassgraut, sier Ragna. - Vi plukka mye bær, både blåbær og molte. Men uten sukker var det begrensa hva man kunne oppbevare av syltetøy. Jeg husker at vi fikk litt margarin fra fabrikken på Finneidfjord. Vi hadde noen sauer, så vi fikk kjøtt, og ku slik at vi fikk melk. Ei stund hadde vi noen høns også, forteller Ragna Brygfjell.

Krisejul - På landet hadde man det ikke verst. Julematen på gardene kunne være gomme og rull, som før. Finkake ble det mindre av. Man baka pepperkaker, og den var det mest rug i, sier Ragna.

  Hun minnes at juletreet gjerne ble pynta med papirblomster. Julegavene bestod mest av papir. Det var nesten det eneste en fikk som en kunne laga noe av. 

Sekk ble kjole - Det var ikke greit med klær, og heller ikke penger. Men vi hadde en fordel: av og til fikk jeg en saltsekk hos en slektning som var på margarinfabrikken på Finneidfjord. Lerretsekkene sydde jeg kjoler av til ungene, kvite kjoler som vi syntes var veldig fine. Det gikk på heimelaga klær, men det var ikke folk uvant med fra før. Det var vanlig fra før krigen at man gikk i heimelaga sko. Derfor var ikke fottøyet den største mangelen. Folk laga mye fottøy sjøl, for eksempel lugger og kubellinger, forteller Ragna Brygfjell.

Langvarig rasjonering Mange varer var rasjonert i fleire år etter krigen. - Frukt så vi ikke under krigen og den første tida etterpå. Jeg husker vi var i Umeå i 1952, et heilt billass med folk. Da hadde de fått frukt, sjøl i Nord-Sverige, men her heime var det rasjonering. Vi spiste veldig mye bananer og anna frukt på den turen, husker Ragna. - Det var sukker-rasjonering ennå. Vi kjørte over grensen med den tillatte kvoten, og lasta det av. Og så kjørte vi tilbake til Sverige etter mer sukker, minnes hun.

tittel: Bløtkake av potet Potet og potetmjøl fikk utrulig mange anvendelsesformer i krigstida. Ikke minst ble potet brukt for å drøye mjølbakst. Potet bruktes både i brød og flatbrød. Folk baka småkaker av ulike typer med potetmjøl som basis. Også bløtkaker ble laga av potetmjøl: en piska egg og rørte inn potetmjøl i stedet for kveitemjøl. Det ble også laga potet-vaffelkake som gjerne ble spist med svartsirup på. Fordelen med denne steikemåten var at det krevde mindre mjøl.

Potetvafler Mange oppskrifter på "erstatningsbakst" sirkulerte under okkupasjonstida. Esther Olsen har gitt oss denne oppskrifta på potetvafler som ble stekt i Korgen under krigen: Rå, revne poteter med skall. 3 ss krisemjøl. 2 ss tran. Salt. Man bakte også "fyrstekake": 250 g mjøl. 125 smør. 125 g sukker. 2 ts bakepulver 1/2 dl vatn. Fyll til fyrstekake: 300 g poteter. Sukker og mandeldråper.

Potetbløtkake 1/2 kg poteter. 2 ts sukker. 5 ss mjøl. 2 ts bakepulver. Vaniljesukker, mandeldråper eller kanelerstatning. Jøssingkrem til kaka: 1/2 liter skummamelk. 2 ss mjøl. 2 ss sukker. Vaniljesukker. Kok eller mos potetene. Ingrediensene røres inn. Kaka steikes i form. Krem: rør mjølet ut i kald melk, kok opp under omrøring, la koke i 5 minutter. Rør inn sukker. Avkjøl, og visp kremen stiv. Dekk kaka med kremen, evt. med syltetøy til.

Fyrstekake Lidvor Heimstad har tatt vare på ei oppskrift på fyll til krise-fyrstekake: malt, bruna havregryn og sukker blanda med koka poteter og mandeldråper.

Heimelaga gjær Noen tok i bruk den gamle metoden med å lage gjær av humle. Oppskrifta på gjær er: 1 liter vatn. 25 gram humle. 4 ss farin. Fint rugmjøl. Humlen kokes i vatnet i fem minutter og settes i ei krukke. Når det er lunkent, has sukkeret i, slik at det blir ei tynn suppe. Dette settes på et lunt sted til gjæring i to dager. Røres ut i litt lunkent vatn før bruk. Ca. 1 dl gjær til 5 kg mjøl. Ei anna oppskrift sier at man skal røre ut mjøl i et krus kokt vatn, til det blir som klister. I løpet av et døgn på varmt sted blir det gjæring.

Ikke-gjærbakst Byggmjøl, som en oftest hadde bedre tilgang på enn kveite, mangler gluten, og tar derfor ikke gjæring. Dette første til stor interesse for oppskrifter på bakst som ikke krevde gjær. Blant annet førte dette til at folk i Sør-Rana lærte seg å bake rengakaka, som tradisjonelt reknes for "nasjonalretten" i Nord-Rana. Rengakaka bakes av bygg, og en bruker hjortetakksalt som hevingsmiddel.

"HaPå" Av og til var det sukra boksemelk å få på butikkene. Da tok man gjerne og kokte opp innholdet, og brukte det til pålegg. Man mente det ble ganske likt det kjente "HaPå"-pålegg.

Såpekoking Den krisesåpa, "B-såpa" som var å få kjøpt under krigen, var av svært dårlig kvalitet. Folk tok derfor opp igjen den gamle metoden med å koke såpe av talg og kaustisk soda. Alt slags fett ble tatt vare på og brukt. Også levertran ble det kokt såpe av.

tittel: Papirklær - Det var dårlig med klær. Buksene var vevd av papirtråd, Papirbuksene var åpne og kalde om vinteren. Men vi fikk tak i annet også. Det var elendig med fottøy. Bare trebotninger og klomper var å få tak i. Vi gikk i kommager, kubellinger og skaller. Kommagene var gjeve, når de ble smurt og lappa. Mange laga kommager. Det var plenty lær å få tak i, som de barka på gardene. Vi hadde bare lær-øler på skiene, og da gikk det greit med kommager, forteller Jakob Fagereng.

Krigskonfirmant - Jeg ble konfirmert i 1942. Det var litt av en jobb å få tak i klær. Skjorte var det første jeg fikk tak i. Mor kjøpte ei lyseblå, stripete silkeskjorte. Dress var det ikke enkelt å få tak i. Man hadde ikke merker nok til dress, men det ble ei ordning. Jeg fikk kjøpt tøy hos Tandberg, og jeg fikk Ane Fagerheim til å sy, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget. - Men det var de som ikke hadde dress. En gutt hadde bare knickers da han ble konfirmert. De skoene man fikk var av dårlig slag. Gummistøvlene til far ble mye brukt. Trebunningene var noen fulinger om vinteren. De klabba. Da vaks man snart! Jeg minnes jeg var i Hestneset etter 50 kilo potet. Det var et bra stykke å bære, blant annet måtte man forsere noen bekker. Men treskoene klabba, og når man gikk med en tung sekk var det ikke tale om å sparke unna snøen som la seg på. Ellers brukte vi kommager, men det var heller ikke så enkelt å få tak i. Jeg fikk kjøpt et kommagverken, og senetråd fikk jeg hos Sara Toven. Ragnvald Langseth sydde kommagene. Til gjengjeld måtte jeg komme og gjøre våronn for ham. Jeg sydde rågummisåler under kommagene. Rågummi var det mye av, på rek etter en lastebåt som hadde gått ned, forteller Per Jakobsen.

Knappe rasjoner - Det var knappe mat-rasjoner. Margarin-rasjonen varte omtrent halvparten av tida den var beregna for. Det var ikke sjelden at ungene dro på skolen uten smør på brødskiva. Terboven-brødet var dårlig. Ofte var det bare noe blaut deig i bunnen, og det var åpent under skorpa. Du veit, det der var ikke mat, sier Jakob Fagereng. - Men vi hadde to kyr her heime. Vi hadde melk og separator, så vi laga smør sjøl. Om sommeren hadde vi kyrne hos slektninger på Smalsundmoen ved Bleikvatnet. Vi hadde opptil 18 kilo smør til vinteren. Ellers gikk det mye på fisk og sild. Vi fiska mye i Røssåga, stor, fin fisk, forteller han. Klær var det dårlig med, og mat også. En ble ikke kresen, men spiste det en hadde, sier Jakob Fagereng. - Jeg minnes frøsentades og sur-auar! Vi hadde ku, og dermed både melk og smør. Jeg trur de fleste her hadde ei ku. Om de ikke hadde det fra før, skaffa de seg ei. Det stod ikke noe gras igjen, minnes Hjalmar Villmones.

Treska og mol Reidar Bleikvassli forteller: - Vi dyrka korn og treska og mol litt til eget bruk. Det var ikke alle somrene det ble virkelig bra. Det kunne variere mye. - Vi hadde kjøtt, og sådde litt korn som vi tjuvmol på kverner nede i Leirskaret, sier Ole Tverå.

Ingen fare Kåre Sundsli fra Røsvatnet forteller at de hadde bra med mat heime under krigen. - Vi hadde absolutt ingen fare. Potet avla vi, så det hadde vi rikelig av. Og i den tida sådde de åkrene. Byggen trenger ikke så lang sommer når den blir sådd tidlig. Vi hadde bygg og ei vasskvern som vi mol på, både til oss og til andre folk. De prøvde til og med å male beisa korn, som skal være giftig, men de overlevde det óg.

Sjølberga Kåre Sundsli minner om at man i tidligere tider stort sett hadde vært sjølberga på gardene. - Han Kristian Mikkelsa, stamfaren i Bessedøra, bessfar til Heggmo-karene, hadde de et hermelse etter. Han sa at han aldri noen gang hadde kjøpt brødmjøl. Da jeg var ung, hadde vi bygg hvert et år. Vi skar og staura på gammeldags-måten. Du veit, i den tida var det naturalhusholdning. Det var om å gjøre å kjøpe minst mulig. -Under krigen fiska vi mye ved Røsvatnet. Vi hjalp nå andre litt også, så de fikk litt fisk. Vi dreiv litt byttehandel, sier Kåre Sundsli. - Det ble tatt mye ryper i snare ved Røsvatnet under krigen. Jeg satte mi første snare som sjuåring. Jag hadde tre snarer, og fikk to ryper, sier Gulle Røsvassbukt. - Jeg trur ikke vi sulta. Vi hadde gard, og derfor hadde vi potet sjøl og kjøtt og smør. Vi fiska i vatnet og salta, forteller Arne Tortenli fra Røsvatnet. - Det var verre for de som ingenting hadde. Det var jo mange som hamstra. Det var helst smør og kjøtt de var ute etter. Det var ikke store smør-rasjonen en hadde, minnes Arne Tortenli. Kapittel 27 Hovedtittel: Hamstring og tvangslevering - Mange Hemnesværinger for her for å få tak i mat under krigen. De hadde som en "hovedstad" i Sørdalen, men var også mye vad Favnvatnet og Nordvatnet, forteller Gulle Røsvassbukt. - Jeg skyssa på mange hamstra, hemnesværinger som var ved Favnvatnet og handla en masse: smør og kjøtt. De bytta ikke, men kjøpte for penger, minnes Kåre Sundsli. - Vi hjalp mange så de fikk litt. Men det var ikke så enkelt for folk heller. Det var leveringsplikt, så man kunne ikke gi bort til Per og Pål. Kåre Sundsli sier at det gikk an å lure unna en kalv, så den ikke kom med i regnskapet. - De for på telling, men da visste en om det, så en kunne lure noe bort i ei løe, for eksempel. De for og målte potetbingene også, men heldigvis var det nordmenn, fra forsyningsnemnda, og de orka knapt å gløtte ned i kjellerne, minnes Kåre Sundsli.

Var kontrollør - Høsten 1943 var jeg engasjert av Landbruksselskapet som areal-kontrollør i Sør-Rana og en del av Vefsn kommune. Vi kontrollerte 10 prosent av brukene, minnes Molvin Villmo fra Korgen. - Under krigen var det nesten ikke gjødsel å få tak i, så avlingene gikk ned til et minimum. Man måtte slå på myrene og over alt for å få fôr. Vi dyrka korn i den tida, både bygg, havre og en del kveite. Det var tvangsdyrking av korn. Under treskinga skulle det være en kontrollør med. I tillegg var det stikkprøve-kontroller, og i tredje instans kom lensmannen og kontrollerte kontrollørene. Arealene på gardene, hvor mye som ble brukt til potet, korn og grønnsaker, ble kontrollert. Også villahagene ble det ført statistikk over.

Kverna i Korgen De fleste hadde nok noe som de hadde lurt unna tvangsutskrivinga. Lensmannen plomberte bygdakverner. Men det var forskjellige måter å lure seg unna dette på. I Innerdalen hadde de to kverner. Lensmannen fant bare den ene. Den plomberte han, men den andre mol de på under heile krigstida, sier Molvin. Martin Nerleirmo i Korgen hadde ei elektrisk drevet mølle som han mol på etter avtale med Statens Kornforretning. Det som bøndene hadde leveringsplikt på, kjøpte Martin og solgte til butikkene. Det var mest bygg, men også kveite og havre. Hjørdis Nerleirmo, datter til Martin, minnes at det meste av mjølet ble malt om natta. - Det var så dårlig med strøm at det ikke var lov å bruke mølla om dagen, sier hun. Det var strenge restriksjoner, men folk lurte unna korn og bytta til seg eller kjøpte "ulovlig" korn. Også dette hjalp Martin Nerleirmo folk med å få malt i dølgsmål. Etter krigen sa Martin Nerleirmo at hvis han hadde blitt sendt på straff for alt det kornet han mol illegalt, ville det ha tatt lang tid før han kom tilbake til Korgen.

Hovedtittel: Krisekyr på Hemnesberget Forsyninga av melk til Hemnesberget var mangelfull. Dette kan man blant annet lese om i offisielle dokumenter. Den prekære melkeforsyninga var blant annet fleire ganger behandlet som egen sak i "herredstinget". Men oppfinnsomme hemnesværinger fant sine egne måter til å bøte på melkemangelen. I 1942 kjøpte Dorthea og Egil Axelsen ei ku ved Favnvatnet, ei god melkeku å ha under rasjoneringa. I den vesle "krisefjøsen" deres på Hemnesberget ble det etterhvert både ku, kalv og gris.

"Vedlass" Egil Axelsen hadde en liten lastebil som han brukte flittig til å dra oppover i bygdene på hamstring. Det ble kjøpt kjøtt, smør, ost og andre varer på gardene. Som oftest kjørte de til Røsvassbukta og tok dampbåten "Kolbein" videre til Sørdalen. Derifra gikk de fra Varntresk til Grublia, og ofte videre til Favnvatnet og Favnlia, heilt til Skjellmoen. Andre ganger for de til Varnvatnet. Da rodde de opp Stillelva. På lasteplanet hadde Axelsen gjerne plassert et "vedlass". Det vil si, det var bare skallet som var laget av ved. Inni var det hulrom, hvor både varer og mennesker kunne fraktes. Når de kom heim med hamstra varer, måtte kvinnene ta rede på matvarene - hermetisere og salte kjøttet. Det var som regel fleire om disse hamstringsturene, og varene ble fordelt mellom dem. - Mannfolkene, Henry Gullesen, Arne Arntzen og Egil Axelsen, dro i 1942 på hamstringstur til Anna i Grublia ved Favnvatnet, forteller Dorthea Axelsen. - De kjøpte tre levende dyr: en storokse, ei kvige og en kalv. De kjøpte også landssmør. Dyra leide de ned til Røsvatnet, og på Tolkmoen ble oksen og kalven slakta. Egil beholdt kviga, og de kom heim med den og kjøttet. Videre ble kua, sammen med smør og kjøtt, frakta med "Kolbein" til Røsvassbukta. Her ble kviga og matvarene skjult inne i vedlasset, og det bar med lastebil til Hemnesberget. - Etter en del diskusjon ble det til at vi skulle beholde kua. Den fikk navnet "Stjerna", og Egil laga en liten fjøs nedenfor verkstedet. Svigermor melka kua den første tida. Den ga mye melk, noe som var veldig fint. Vi hadde små unger, og andre her omkring fikk også melk. Vi måtte leie kua rundt omkring for å finne steder hvor det var gras til den. Om sommeren hadde vi den på "unnadraging" på Nyrudsetra i Korgen. Vi kjøpte høy til vinterfôr. I tillegg ga vi den celluloseplater som den åt mye av. Den åt også porøsplater som var spikra på fjøsveggene. Kua fikk kalv. Det ble et heilt gardsbruk her, for vi hadde en gris også. Da svigermor døde våren 1944, måtte jeg overta fjøsstellet. Fjøsen lå i et område hvor det ikke var noen hus i nærheten. Jeg var redd for å gå dit aleine. Det var jo blending, så en kunne ikke bruke lys eller lommelykt der nede, heller, minnes Dorthea Axelsen. Hausten 1944 ble Egil Axelsen arrestert, og familien bestemte seg for å kvitte seg med kua. "Stjerna" ble sendt tilbake til Grublia igjen med lastebil og båtskyss.

tittel: Ei kriseku - Vi hadde ei jente på to-tre år, men fikk ikke tak i fersk melk. Da bestemte vi oss for å prøve å få tak i ei kriseku, forteller Kathinka Pedersen (født 1904) på Hemnesberget. - Som jordmor reiste jeg jo rundt mange steder. På en gard i Bardal sa de at de hadde ei ku jeg kunne få kjøpe. Ho melka godt og hette Fagerlin. Kua plasserte de i fjøsen på prestegården. Kathinka gikk hver morgen og kveld, alle krigsåra, fram og tilbake til prestegården for å melke krisekua si. - Høy fikk vi bare av og til. I stedet brukte vi "kulefse", cellulose som kua fikk. Tenk at ho melka på det også! Om sommeren måtte vi ha henne ute på marka, men bare på steder hvor folk ikke slo graset. Dette var litt av en jobb. En gang jeg kom lå ho, og jeg trodde ho var død. Da hadde ho fått en knekk i korsryggen, noe ho hadde heilt til vi slakta ho da krigen var slutt. Jeg måtte gå forbi alle tyskerne på Prestjordet når jeg skulle gå for å melke kua. Jeg var mange ganger redd, men de gjorde meg ingen verdens ting. De ville kjøpe egg, melk og smør hos meg, for de trodde jeg hadde en stor gard, forteller Kathinka Pedersen.

tittel: Våpen eller kjøtt? - Vi fikk nær sagt regelmessig kjøtt fra Bardal. De dreiv for salg, med både melk og kjøtt, forteller Nils Pedersen (født 1901) på Hemnesberget. - Bardalsværingene frakta kjøttet med motorbåt til Osmoodden, hvor den la seg i skjul for Hemnesberget. Der lasta de kjøttet i robåt og rodde det til Juvika. Fra Juvika dro de det på slede til Hemnes. Men en gang var de uheldige. I Juvikskogen møtte de en tysk patrulje, og de ble dødsens redde. Når tyskerne så en kasse, trudde de det var våpen. Men da de slo opp disse kassene, så de snart at det var kjøtt. Da flirte bare tyskerne, så bardalsværingene fikk kjøre videre - og vi fikk kjøttet likevel. - Bøndene heromkring var veldig flinke til å levere varer til hemnesværingene. En haust traff jeg en småbruker. Nærmest i galgenhumor spurte jeg ham etter kjøtt. Jo, han skulle slakte kjøreoksen sin, og den kunne jeg få. Jeg fikk et lår som var over 30 kilo, men betalte bare åtte kroner kiloen. Det var ingen ublu pris, og kjøttet var godt, forteller Nils Pedersen.

tittel: Om kjøtt og litt til - En gang gikk det galt med noe kjøttønner på Hemnesberget. Det var smuglakjøtt som en av betjentene hos Præsteng dro på ei handvogn, men midt foran butikken falt det av ei tønne. Den gikk i stykker og kjøttbitene lå strødd i gata. Men da lensmannen kom, var kjøttønnene borte. Det var bare uerstønner som stod igjen, og resten var gjemt bort. Det var en som pleide å komme til Hemnesberget for å selge kjøtt. Jeg trur han nærmest livnærte seg av denne handelen. Jeg tror noe av varene hans var slikt som hadde kommet fra England, forteller Per Jakobsen. - Man kunne kjøpe litt av hvert hos ham. Jeg trur ikke han ble tatt noen gang. Jeg rodde fleire ganger til sagkaia, hvor han pleide å ligge for å laste material eller ved. Jeg var om bord og kjøpte sukker og kjøtt og andre slags varer. Sukkeret kosta fem kroner kiloen. Det lå mange hollendere på Hemnesberget med lektere under krigen. De bodde om bord, og frakta forskjellige varer etter tyske ordrer. Etter krigen var en av lekterne full av brennevin. Heimevernet skulle holde vakt over båten og lasten, så ikke noe av dette kom på land. Men hollenderne frakta det andre vegen. De lasta bare over i en båt og rodde i land. De var rause, og tok ikke bare til seg sjøl. 17. mai 1945 kom de roende over fjorden, til en fest på Hestneset. Hollenderen hadde flasker stående fra ripe til ripe i båten. Han stod og skreik: "Alle norske som ikke har brennevin skal få en flaske hver!"

Tittel: Køkultur Folk fikk venne seg til å stå i kø under krigen. - Som oftest var det kø i butikken hver morgen. Man stilte seg opp tidlig når man hadde hørt rykter om at det var noen varer å få tak i. Sjelden ble det nok til alle som stod i køen. Det var mye folk som sokna hit og handla på Hemnesberget, fra Bardal, Utskarpen, Elsfjorden, Sjona og delvis fra Straumen. I tillegg var det veldig mye folk som jobba på jernbanen, minnes Per Jakobsen. - Jeg holdt en gang på "å bli ihjelslått" i køen. Jeg og nabogutten kom dit om morgenen for å få tak i epler. Vi ble enige om å spille de som stod der et puss. Vi spurte: "E det kje nån som har trekt lappa?" for som oftest måtte man trekke nummerlapper. Kjerringene sprang om hverandre for å trekke lapper - inntil de ble klar over at det var ingen lapper å trekke denne gangen. Vi kom først til døra, men fikk en hard medfart!

Tittel: Indigofarging Hjørdis Valla forteller om hvor oppfinnsomme folk var under krigen. - Det var fargepakker å få tak i, for eksempel indiogofarge som vi kjøpte og farga gamle klær, slik at vi fikk "nyklær". Jeg reiste til Trondheim på handelsskole i 1945, og det var ikke snakk om å få seg noen nye klær. Men jeg fikk ei gammal vinterkåpe som ho mor hadde hatt, og den ble spretta sund, vrengt og skredder Reidar Yttervoll på Hemnes sydde nykåpe av den.

Laken-skjorte Folk var veldig hjelpsomme mot hverandre. En familie hadde en gutt som skulle konfirmeres, men han hadde ingen skjorte. Av naboen fikk de et par laken som det ble skjorte av. Folk måtte være oppfinnsomme, også i matvegen. De som var flinke, fikk til det utroligste. Men det kunne være andre som bare så det ulikt. De hadde det atskillig trasigere. Vi hadde et stort gode, vi som hadde margarinfabrikken her. Spill-margarin ble tatt vare på, og det fikk folk av. I butikken var det ikke enkelt å lure unna noe. De kom og kontrollerte at det som var solgt måtte stemte over ens med merkene, minnes hun.

tittel: På bygda etter mat - Jeg gikk en gang på ski fra Bjerka til Melandshaugen i Leirskardalen og til Stykkan, for å kjøpe egg og melk, forteller Morits Bystadhagen. - Der bestemte jeg meg for å dra opp i Melandslia en tur. Der tok jeg meg et par terboven-skiver som jeg hadde med meg. Jeg vassa i snø til langt oppover leggen. På tur nedover datt jeg, ved Kverntjønna. Enten du trur det eller ei: ikke en melkeskvett var kommet ut, og ikke et egg var sundt. En gang sykla jeg til Skjeftmoen og gikk opp på setra og kjøpe mysost. Ellers var vi mye i Vekthaugkåra og Målvatnet for å kjøpe mat. Bøndene tok vanligvis ingen overpriser for maten. Men en gang skulle en fange på en gard her og kjøpe seg melk. De tok fem kroner literen, og det var mye, sier Bystadhagen. Hovedtittel: Forbudte handleturer Handleturer til Sverige er for lengst blitt en hverdagsopplevelse for oss. Handel på tvers av riksgrensen har foregått i hundrevis av år. Heller ikke den tyske okkupasjonen satte en riktig stopper for grensehandelen. Mange fra grensetraktene dro over på handleturer, sjøl om det egentlig var stor risiko forbundet med slike turer under okkupasjonen.

Til Mjölkbäcken - Når vi fulgte flyktninger over, hendte det vi gikk til Mjölkbäcken for å handle, forteller Ole Tverå. - En gang vi bare var på smuglertur hadde jeg en sammen med meg som hadde dårlig ski og var lite trena. Han ble så avspika at jeg skulle ikke ha fått ham med meg. Vi rente fra Kjensvatnet til Breviken og tilbake igjen. Jeg måtte ta sekken hans også, på magen. Da vi kom til Skarstua ved Kjensvatnet, kokte jeg suppe på tørka frukt som jeg hadde kjøpt i Sverige. Da sa han: "Før eg ska far åt Sverige etter snus, så ska eg gang i kloster!" Vi var fleire ganger i Sverige for å handle. Vi overnatta oftest i Högstaby. Vi dro til Mjölkbäcken og handla kaffe, sukker og blandafrukt. Tørka frukt var så mye billigere enn her. Vi kjøpte den i 12-kilos-kasser, forteller han. Men de ulovlige Sveriges-turene gikk ikke alltid like knirkefritt: - En gang vi kom inn på butikken i Mjölkbäcken var det en mann som fikk det så travelt med å fare ut. Da sa ei dame at dette var en som brukte å rapportere folk, og ho trudde ikke vi skulle overnatte i Högstaby. Vi måtte bare stikke rett over grensen, og etterpå fikk vi vite at grensevaktene hadde vært og leita etter oss, sier Ole.

10 kg sagogryn Olav Heggmo forteller: - I 1940 var vi fleire turer i Sverige og handla. En gang fikk vi med oss tre kilo sagogryn, tre kilo risengryn og 10 kilo kveitemjøl. Jeg minnes en gang vi var fem stykker som dro i veg. Vi rodd austover, og da såg vi tyskeran holdt plasking me Steikvasselva. Vi undtrest på om de skulle komme roende etter. Da sa han Jakob Bang: "Nånei, di når oss no kje, vi e no såpass å ro". Tyskerne hadde vakter i Steikvasselva, men det var det ingen som brydde seg noe større om. De for ikke så vidt omkring. Arthur Stornes husker også illegale handleturer: - I Jovatnet hadde de et lager med kveitemjøl og flesk og forskjellige sorter klær. Vi tok med oss heim det vi klarte å bære. Særlig Erlandsen på fjellstua på Krutfjellet var ofte over grensen. Oddmund Fjeldavli sier at bror hans, Olav, var på handleturer i Sverige, men helst for å kjøpe tobakk og snus.

Store bører - Vi var smått og bjura varer i Sverige. Tolleren ved Jovatnet hadde litt som han delte ut til nordmenn. Litt kveitmjøl fikk vi tak i. En gang fikk jeg og bror min, Jakob, både gryn og røykaflesk. Vi hadde store bører da vi for heim, forteller Kåre Sundsli. - Det var så populært å få sukker fra Sverige. Det var de som fikk fire-fem kilo i gangen. Kaffe var svært, men det var ikke så lett å få fatt i kaffe i Sverige heller, for det begynte å bli lite der og.

Vi var fleire ganger over. Vi var store i penger den tida, for vi hadde så mye skinn. Vi bar med oss skinnruller som vi solgte i Sverige, slik at vi fikk svenskpenger for dem. Det var hovedsakelig geitskinn, som det var god avsetning på i Sverige, sier Kåre Sundsli. 

Tittel: Bytting Bytting av varer var et velkjent fenomen under krigen. Ettersom mange dagligvarer var så vanskelige å få tak i, var det mer interessant å bytte i noe en trengte enn å selge en vare. Man kunne bytte nær sagt hva som helst i hvilken som helst vare, men noen varer var mer ettertrakta byttemidler enn andre. Det fortelles om blikkenslager Simonsen på Hemnesberget som var flink til å bytte til seg varer. Ei kone spurte ham om han hadde noen spanner å selge. - Nei, jeg har itt'no spanner! svarte blikkenslageren. - Men bare ei spann, da? - Nei, jeg har itt'no spanner! - Det va synd, før eg ha litt smør eg tenkt å bytt med. - Ja, da har jeg spanner! svarte Simonsen.

Hovedtittel: Tobakksdyrking Skikkelig røyketobakk, snus og skråtobakk var det vanskelig å få tak i under store deler av okkupasjonstida. Tobakksvarene var rasjonert. Mange prøvde seg på å dyrke tobakksplanter sjøl. Brødrene Lloyd og Molvin Villmo i Korgen dyrka tobakk, med bra resultat. - Frø fikk vi fra Grimstad Gartneri. Vi dyrka ikke så lite. Det ble god avling. Plantene var i alle fall en meter høge. Virginia ga den fineste kvaliteten. Noe ble kalt Bondetobakk, og den var forferdelig sterk. Den ble helst brukt til å lage snus av, minnes Molvin Villmo fra Korgen. - Det var mange som kom og ville ha, om det så var bare de grønne tobakksbladene de fikk, for nikotinen var jo der. Bladene hengte vi til tørk på eldhusloftet. Folk kunne innbille seg litt av hvert også. En gang kom det en fra Korgen og ville ha tobakk. Bare mor var heime. Hun tok feil. I stedet for tobakksblad tok hun og ga ham noe grønnkål som også var oppe på loftet. Hun spurte ham en gang siden om hvordan han likte tobakksbladene, og han sa "De var rektig bra!"

Fermentering Tobakken var best når den ble fermentert. Da la vi bladene tett sammen i en boks som vi grov ned i hestemøkkerdyngen, hvor det ble varmt. Det ble nærmest som en silo i boksene, brune, fuktige blad, som vi kunne rulle sigarer av. Det smakte også sigarer av dem. Oslo Tobakksfabrik tok imot blad og laga røyketobakk for hobbydyrkere. Lloyd sendte inn, og fikk tilbake ti esker med fin tobakk. Noen brukte tobakksstilkene til å lage snus av. Det var nok den reine varggiften. Hestehov ble mye brukt til tobakkserstatning. Folk ble oppfinnsomme og lærte av hverandre. Det fantes også brosjyrer med forskjellige oppskrifter i, forteller Molvin Villmo. Kapittel 28 Hovedtittel: Kirke i krig Det offisielle kirkelivet fikk ei vanskelig tid under okkupasjonen. I Hemnes la sokneprest Gjeitanger ned sitt statlige embete i 1942, og 24. mai 1944 ble han arrestert av Gestapo. Prestefamilien bodde et par års tid på Holmslet i Leirskardalen. De flytta dit allerede før presten ble arrestert, antakelig fordi Gjeitanger følte seg utrygg på Hemnesberget. - Jeg husker at vi fikk en vikarprest. Ellers var det andre prester som steppa inn og holdt gudstjeneste i Korgen. Dette skjedde gjerne i sommerhalvåret, når det ble holdt kristne leirer i Korgen. Onkelen min, Torvald Øberg som var prest, pleide alltid å forrette når han var nordover på besøk, husker Lidvor Heimstad (født 1926), som i dag bor på Foldereid i Namdalen. Lidvor vokste opp på Holmslet i Leirskardalen, og har skrevet ei erindringsbok fra ungdomstida si.

Stopp for Kongebønn - Kongebønnen, hvor Kongen og Fedrelandet velsignes, var forbudt å ha med i gudstjenesten. Når presten kom til det stedet i ritualet hvor Kongebønnen skulle leses, stoppa han alltid opp og tok en pause. Dette skjønte alle som var i kirka, kanskje unntatt tyskerne. De pleide å sitte på galleriet. Vi trudde de var der for å spionere, men kan hende gikk de i kirka som oss, fordi de var troende. Ved avslutninga av gudstjenesten sang vi alltid fedrelandssalmen, stående. Men vi sang ikke det siste verset: "No er det i Noreg atter dag..." Det fikk vente til etter frigjøringa. Når jeg i dag hører Fedrelandssalmen, tenker jeg alltid på Korgen kirke, sier Lidvor. - Det kristne livet fikk en oppblomstring, det ble en vekkelse under krigen. Det ble stifta kristelige ungdomsforeninger i bygdene, og de dreiv mye med sang og musikk. Misjonsarbeidet blomstra opp. Både krigssituasjonen og folk sin økonomi var trolig årsaken til dette, sier hun.

Arrestert - Etter at en av de kristne leirene i Korgen var slutt, ble det igjen en del mat. Man spurte ledelsen i fangeleiren om å få gi fangene denne maten, men dette ble avslått. Da tyskerne så oppdaga at noe mat var skjøvet inn under gjerdet i fangeleiren, ble dette satt i sammenheng med det kristne stevnet. To av lederne, Sand og Skauge, ble arrestert og ført til Mosjøen, hvor de satt arrestert på brannstasjonen. Ei natt fikk de selskap av jøder som var blitt arrestert, forteller hun. Dette må ha vært like etter 25. november 1942, den norske "Krystallnatten" da jødene her til lands ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir. Lidvor og hennes den gang forlovede - seinere ektemann - Peer Heimstad kom dagen etter til Mosjøen for å besøke de to kristne lederne. Da fikk de høre om jødene som var arrestert. Da Peer Heimstad reiste videre til Trøndelag, dro han med det samme toget som de deporterte jødene ble sendt med.

Kapittel 29 Hovedtittel: På brakkedans Det var forbud mot å holde dans. Store sammenstimlinger var også forbudt, men det fantes måter å omgå forbudene på. - På jernbane-brakkene hendte det at de hadde dans likevel. En gang ble flere av oss jenter på Finneidfjord invitert på dans i Breivikbrakka. Det var en som kom syklende utover, og bød oss på dans lørdagskvelden. Vi hadde reisegrammofon der, og hadde det trivelig og dansa, minnes Hjørdis Valla. - Så var det en eller annen - kanskje en nazist - i hvertfall hadde det spurtes at det hadde vært dans og at vi finniværingan hadde vært der. De hadde angitt meg spesielt, og sagt at jeg hadde vært på Breivikbrakka og dansa. Ei stund etter kom lensmannen med papirene og skulle ta forhør. Om jeg hadde vært på dans? "Ja". "Hvem andre som var der?" Han skulle ha fleire navn. "Nei", jeg mintes ingen ting av det. Så når han las opp forklaringa, ble jeg så full av flir, for det virka som om jeg absolutt ikke kunne ha klart å sykle og holde meg på vegen, for jeg mintes jo ingen ting - men dansa hadde jeg gjort. Lensmannen sa til slutt: "Ja, men du for vel ikke hjem alene?" "Nei," sa jeg, "det kunne godt hende!" Jeg husket jo ingen ting...

Komme sammen Folk var så mye meir sammensveisa. Sosialt samvær betydde så mye. Folk var mye flinkere til det enn nå. Han Rolf Moen som hadde vært i Amerika pleide å si at man skulle "kom sammen". Han brukte å invitere til "kom sammen" borti nabohuset, og det var koselig, minnes Hjørdis Valla.

Hovedtittel: Reiseforbud Ikke bare var fester og sammenstimlinger forbudt. Folk fikk heller ikke lov til å reise noen steder uten tillatelse. Alle voksne personer i de områdene som lå nærmest svenskegrensen, det vil i praksis si for eksempel heile Helgeland, måtte ha et spesielt "grenseboerbevis". Dette var et pass som folk måtte bære på seg heile tida. Hvis man skulle ferdes utenfor heimstedet sitt, måtte man i tillegg ha en spesiell reisetillatelse, enten utferdiget av det lokale tyske Ortskommandantur eller lensmannen. Arne Tortenli fra Røsvatnet forteller: - Tyskere for det jo og rak under krigen, og de spurte etter pass og grenseboerbevis. Olaus på Sundsåsen var en original som ikke ville ha noe grenseboerbevis. En gang kom tyskerne dit. Han hadde ikke legitimasjon, og det vart pinadø gærnskap. De kom ned til oss i nabohuset og satt og gløtta oppover mot huset der han bodde. Smått gjorde de seg en tur og skulle se om han ville stikke av. De trodde selvfølgelig det var en sabotør, en utlending. Men til slutt ringte de til lensmannen og skulle ha rede på hva det var for slags kar. De fikk da greie på at han hørte til på garden. Etterpå tok jeg bilde av ham, og han fikk seg grenseboerbevis, tilføyer Arne Tortenli.

Tittel: Fint tvangsarbeid - Sammen med noen andre ble jeg i en periode utskrevet til tvangsarbeid. Vi skulle samle jern i branntomtene på Hemnesberget, husker Nils Pedersen. - Dette arbeidet ble leda at den tyske Organisation Todt, antakelig den største sabotasjeorganisasjon tyskerne hadde. Vi arbeidde aldri mer enn tre og en halv time om dagen, for vaktene fant enten ut at det var for kaldt, eller at det snødde eller regna for mye. Mesteparten av tida satt vi inne og leste aviser. Det var den fineste straff man kunne unne seg! sier han.

Tittel: Heil Churchill! Først på krigen var ikke tyskernes spesielle hilsen "Heil Hitler!" særlig godt kjent lokalt. Nils Pedersen forteller om da to tyskere kom på kontoret hans på lysverket. - Da de gikk, smelte de hælene sammen og ropte "Heil Hitler!". Jeg hadde ikke hørt dette før, og trodde de sa det for å provosere meg. Derfor kvitterte jeg med "Heil Churchill!" Jeg hørte det ble høglydt diskusjon ute på gangen, trolig om hvordan de skulle angripe dette. Så slo de opp en latter, og sprang ned trappa og ut! Tittel: Kunne begge ta feil? I 1940 var en del hemnesværinger evakuert til Korgen og omegn. Ei av dem var gamle frøken Theting, minnes Molvin Villmo. Nyttårsaften 1940 var noen mennesker samla på Villmoen. Blant dem var frøken Theting, som for øvrig var utdanna husstell-lærerinne. En mann fra bygda som var kjent for å ha ganske høge tanker om seg sjøl, satt og la ut om begivenheter fra verdenshistoria. Frøken Theting ble meir og meir imponert over kunnskapene hans, og utbrøt: - Si meg, Kristensen, tror De krigen varer lenge? - Ja, det e kje så gått å sei nøyaktig, men eg gjett på tre år. - Det går da ikke an - da er vi sultet i hjel, alle sammen! - Ja, det høres nifst ut. Men det e kje berre eg så sei det. Han Churchill sei akkurat det samme, å det va merkele om vi sku ta feil begge to!

tittel: Jordmor - I 1940 var jeg i Leirvika ved en fødsel. Mens vi stod der og holdt på med fødselen, kom tyskerne og satte opp maskingeværer på begge sidene av huset. Da tyskerne for om kvelden, var barnet kommet til verden, forteller jordmor Kathinka Pedersen. - Tyskerne respekterte jordmora som måtte reise både natt og dag. Jeg hadde et spesielt jordmorpass. Det var dårlige biler under krigen, og ofte var det ikke dører på bilene heller, den gang. Når jordmora i Korgen var opptatt med andre fødsler, ble jeg tilkalt. Jeg var heilt i Vekthaugkråa i fødsel. Dit gikk jeg i luggene. Jeg husker første gang jeg var ved Røssvatnet, en vakker oktoberkveld da vatnet lå blankstille. Jeg hadde bilskyss fram til Røsvatnet og Johan Røsvassbukt rodde meg videre, for jeg skulle til Sundsåsen. Den siste biten gikk til fots, og fødselen gikk bra. Det var ei begivenhetsrik natt. Da vi for tilbake, spurte Johan om hvordan det stod til med folk på Hemnesberget. Blant annet spurte han om hvordan det gikk med Bjarne Paulsen og frue. Det viste seg etterpå at han natta før hadde kjørt dem over vatnet, og at de var flykta til Sverige.

Kapittel 30 Hovedtittel: Skole i krigstid Allerede høsten 1940 ble det gjort forsøk på å få de norske lærerne til å skrive under på at de ville arbeide for "den nye tid" i undervisninga si. Men lærerne nekta, og kom i stedet med ei mot-erklæring: "Jeg vil være tro mot mitt lærerkall..." Lærerne aksjonerte fleire ganger. Et nytt nazifiseringsforsøk kom i februar 1942, da Quisling-regjeringa ville tvangsinnmelde lærerne i NS-organisasjonen Lærersambandet. 80-90 prosent av dem nekta. Svært få av lærerne i Hemnes, Korgen og Sør-Rana lot seg innrullere i Lærersambandet. Skolene i heile landet ble stengt for "brenselsferie" i slutten av mars 1942, og ca. 1.300 lærere ble arrestert. De fleste mannlige lærere fra Hemnes ble sendt til fangeleiren Falstad i Nord-Trøndelag. Noen av lærerne sine fremste tillitsvalgte ble sendt til Finnmark. Men motstanden holdt seg. Etter noen uker slapp lærerne heim, og skolene ble etterhvert åpna igjen.

Tok skolen Her i distriktet ble de tyske styrkenes bruk av skolelokalene et av de største problemene for gjennomføring av normal skolegang. Lærer Berner Svendsen, som skolte på Finneidfjord, har fortalt om hvordan det var å holde skole under krigen. - Skolen var særlig utsatt. Vi måtte evakuere i begynnelsen av mai 1940. Om ei tid kom vi tilbake. Skolen var ødelagt etter at en granat fra et engelsk krigsskip hadde truffet den. Til høsten fikk vi den reparert, og kom i gang med undervisninga. - Om høsten 1940 begynte skolen til vanlig tid, forteller Elisabeth Bech, som var også lærer på Finneidfjord. Hun forteller at tyskerne til stadighet bodde på skolen i perioder da det ikke var undervisning, men at de som regel flytta ut når det var skole. - Etter at det hadde vært tyskere på skolen, måtte vi vaske rundt. Jeg husker en dag vi plutselig så fullt av tyskere utenfor. Da måtte vi ut. De hadde da lagt så mye saker på golvet i gangen at jeg måtte løfte de minste ungene over. Det ble stopp for skolen for den gangen, men etter ei tid for de sin veg igjen. Vi vaska rundt på nytt, og fortsatte å skole, forteller hun. - Ei tid fikk vi skolerom hos Johan Fineide, hvor vi var noen uker. Ett år hadde vi på grunn av at tyskerne brukte skolen bare hatt 50 prosent av undervisninga, så det gikk ut over elevene, har Berner Svendsen fortalt.

Skole i prestegården Tyskernes bruk av skolelokalene til forlegninger later til å ha vært hverdagskost i mange skolekretser. - Den ene dagen kunne det være skole, men den andre dagen var det fullt av tyskere. Gymnastikksalen hadde de heile tida. Det ble også skolt i prestegården ei tid, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget.

Skole hos private - Tyskerne tok skolen i 1944, så vi gikk formiddags-. og ettermiddagskift, annahver uke. Ettermiddagsskiftet gikk på klokka to. Det var gjevt å ha ettermiddagskift, hvis en var trøtt om morran, forteller Hjalmar Villmones fra Korgen. Bea Jørgensen har i et radiointervju fortalt om skolegangen i Korgen under krigen: - Skolen forsatte som normalt til høsten 1944, da finlandstyskerne kom og skolen ble okkupert. Da var det skole hos Edvard Nylund. Handarbeid hadde vi i stua heime hos lærer P. K. Lyngstad.

Svenskesuppe - På slutten av krigen fikk vi svenskesuppe, havresuppe som var søtsatt med sukra boksemelk. Det syntes vi var veldig god mat. Det kom svenskepakker med sko og strekkbukser. Man fikk bare en av delene. De eneste arrangementene vi kunne være med på var juletrefester på skolen og i kirka. I kirka var det servering. Bønder leverte inn spanner med melk som det ble kokt kakao av, minnes Bea Jørgensen.

Gikk fem kilometer - Skolevegen min om vinteren gikk gjennom skogen, på ski over Villmoen, gjennom Hesthagen og fram til skolen. Vi var i grunnen heldige, for vi var noen jevnaldringer her som gikk i lag. Det var straks bedre når vi var fleire, forteller Jakob Fagereng. - Skolevegen var om lag fem kilometer. Nedover gikk det bra, men heim ble det en del motland. En bekk de kalte Avindalsbekken pleide å flomme og demte opp. Vi måtte bryte bar i skogen og hive framfor oss for å komme oss over. Vi var ofte gjennomvåte når vi kom fram. Noen ganger når vi kom heim var sokkene frosset fast i skoene. Men merkelig nok var det sjelden vi ble forkjøla, tilføyer han.

På internat - Jeg gikk på skolen i Varntresk under krigen. Vi bodde på internat, opp til en måned i trekk, forteller Gulle Røsvassbukt. - Vinteren 1942 var det elleve veker med kald austavind. Det var hard kost å gå over vatnet til skolen. Jeg hadde bare en knickers og tynne strømper og kommager. Det hendte at føttene var fastfrosset i kommagene når jeg kom fram til Varntresk. En gang bar jeg med meg et ti-liters melkespann heimefra. Jeg starta i sju-tida om morgenen. Det var klabbeføre, og da jeg kom til skolen, var det fem minutter igjen av siste time. Læreren syntes ikke jeg var tidlig på han...

Kapittel 31 Hovedtittel: Kontakt med tyskerne I løpet av de fem okkupasjonsåra var det mange som kom i kontakt med vanlige tyske soldater som stort sett var vernepliktig ungdom. Noen fikk venner blant tyskerne, jenter fikk seg kjærester. I ettertid kan vi klart se det urettferdige i den fordømmelsen disse kvinnene ble utsatt for, og enda verre sjikaneringa av barn som hadde tyske fedre. Holdninga overfor denne gruppa var for eksempel en heilt annen enn overfor menn som tjente penger ved å arbeide på tyske militæranlegg. Erfaringene var delte. De som så SS-soldatene sin brutalitet overfor krigsfangene i Korgen fikk gjerne et annet forhold til tyskere enn de som daglig var i kontakt med de mange Wehrmacht-soldatene som var forlagt på Hemnesberget. Oppe i dalene kunne det gå lang tid mellom hver gang en over hodet så en tysk uniform.

Populære østerrikere De østerrikske soldatene ble nok rekna for å være spesielt sympatiske innstilt til nordmennene og lite Hitler-vennlige. - Sommeren 1940 kom det mange østerrikske alpejegere til Korgen. Blant annet bygde de seg en stall. Vi hadde mye kontakt med dem. Det var neppe mange av dem som var nazister, minnes Molvin Villmo. - Østerrikerne gikk mye i gardene, og ville komme i kontakt med folk. En av dem, Heinrich Gruber, kom på besøk til oss fleire ganger, en sanitetssoldat som var forlagt i Doktorhytta i Korgen, ei tømmerhytte hvor distriktslegen hadde kontor. Siste kvelden de var her før de skulle til Murmanskfronten, kom denne soldaten til oss. Han hadde lurt seg ut for å ta avskjed med oss. Vi hørte ikke mer fra han før i 1942, da pappa fikk brev fra ham. Da lå han hardt såra på et lasarett i Trondheim, og hadde fått ei sykesøster til å skrive for seg. Det var siste gangen vi hørte fra ham. Antakelig hadde han dødd, sier Molvin Villmo.

Mishandlet Det finnes noen få beretninger om tyskere som uprovosert mishandla sivile. Men i de tilfellene da slikt ble anmeldt, ble de som hadde forgrepet seg som regel strengt straffa av sine egne. Fleire har fortalt om da John Bjerkmo fra Korgen ble mishandla av to tyske soldater. Det var vinteren 1942. Noen jernbanearbeidere måket snø på jernbanelinja som går nær riksvegen like sør for Bjerka. Nå får de se at John Bjerkmo kommer kjørende med hest og slede, og at han plages med to tyskere som går i vegen for hesten hans. Den ene tyskeren hopper opp på sleden og slår plutselig Bjerkmo hardt i ansiktet med pistolen, slik at han faller av lasset. Et titalls jernbanearbeidere tar nå snøskuffene sine og løper for å komme Bjerkmo til unnsetning. Tyskerne truer dem først med pistol, men stikker så av. Det viste seg at de samme to tyskerne tidligere på dagen hadde vært heime hos John og prøvd å true ham til å gi dem poteter. Han nekta, og da hadde de slått ham. Da han seinere kom kjørende til Bjerka, hadde de kjent ham igjen. John Bjerkmo var sterkt forslått. Han måtte få distriktslege Drøpping til å stelle sårene sine, og overfallet ble anmeldt. Bjerkmo ble innkalt til Finneidfjord, hvor soldatene var forlagt. Han skulle forsøke å identifisere de to som hadde overfalt ham. De var ikke å finne, men i neste omgang ble de gjenkjent og visstnok sendt til et straffekompani som skulle til Østfronten.

tittel: Tok høns Lidvor Heimstad forteller om en gang noen tyskere på hamstringstur kom til Holmslet for å kjøpe høns. - Tyskerne var fulle. De kom med lastebil. Før de kom til oss hadde de vært lenger opp i dalen og fått tak i en kalv. Nå kom de inn til oss og forlangte å få kjøpe høns. Mor svarte at vi hadde ingen høner å selge. Da kommanderte de Peer (Heimstad) til å gå i hønsehuset og hente noen. Dem stappa de i en sekk. Da de kom inn og ville betale, svarte mor enda en gang at hun ikke skulle selge høner. De hadde stjålet dem, framholdt hun. Tyskerne slengte fra seg noen penger og dro sin veg. Kalven hadde stått tjora på lasteplanet. Men de hadde bundet den med et dårlig papir-tau som den hadde gnagd av. I en skarp sving borte ved saga for kalven av kassen. Tyskerne la etter den bortover åkeren med mye skrål, men de fikk tak i den igjen, forteller Lidvor Heimstad.

"Vi rekvirerer" En dag i begynnelsen av 1945 kom Gestapo til gards hos John Bang Holmslet i Leirskardalen. - Vi hadde fått beskjed om det på forhånd gjennom telefonen. Med seg på sleden hadde de Olav Sørgård, som var arrestert. Vi trodde at far også skulle arresteres, men det ble han ikke forteller Lidvor Heimstad. Hun har skrevet om denne episoden i boka "Takk for livet": "Etter ein samtale i stua, vart det full undersøkelse i alle husa på garden. Dei sa vi hadde fleire tusen kilo sukker lagra for butikken i Korgen. Ein eller annen hadde angitt oss for det, men dei fann ingen ting. Så ville dei ha mat. "Det høver ikkje no, for arbeidsfolket skal eta," sa far. Då skreik dei: "Vi rekvirerer!" "Javel, det er vi vant til," sa far. Vi jentene skulle dekke på bordet og servere brød og melk. Det låg ein duk på bordet. "Aldri i verda skal dei karane eta på duk," tenkte eg, og tok demonstrativt duken av bordet og sette brødfatet og melkemugga til dei. Dei skjøna det nok, men sa ingen ting." "Elles ville Gestapo vita om vi hadde radio, og om far hadde søner i Sverige. "Nei, dei står der," sa far og peika på brørne mine som då var tolv, åtte og seks år. Då skulle dei gjere seg vener med gutane og bydde dei sjokolade, men gutane snudde ryggen til og gjekk sin veg. Etterpå fekk dei pengebelønning hos far." John Bang Holmslet unngikk å bli arrestert, men resten av tida fram til frigjøringa hadde han en ferdigpakka sekk, i tilfelle han skulle bli nødt til å rømme til Sverige.

tittel: Beholdt båten - En kveld kom to tyskere til meg fra Sandnessjøen. De sa de visste jeg hadde en småbåt, og at de var kommet for å rekvirere den, forteller Nils Pedersen fra Hemnesberget. - Dette ville jeg se papirer på. De hadde ingen anelse om at jeg kunne tysk, og det stod at den ene av dem hadde fullmakt til å kjøpe fem småbåter på Hemnesberget. Han skulle bløffe meg! Da trua jeg med å ringe Hemnes Ortskommandantur, og gjorde oppmerksom på at det var ikke lov for noen fra ett ortskommandantur å rekvirerer i et annet. Men de for sin veg. Seinere gikk jeg på kaia. De hadde fått tak i fem småbåter, men ikke min!

tittel: Privat var privat - Vi hadde mye handel med "Elsfjordtyskerne", de som var på jernbanen, Eisenbahnpionieren som de offisielt ble kalt, forteller Nils Pedersen. - Kassereren kom aldri på kontoret. Han kom privat, for han var så interessert i å komme i private heimer. Men jeg gjorde ham oppmerksom på når kontortida var, så han viste seg ikke mer heime hos meg.

tittel: Rekvirerte rom - En dag ringte kona til meg på jobb, om at jeg måtte komme heim. Tyskerne hadde rekvirert et rom, og møblene også. Hun var rasende og sa at før tyskerne fikk sitte i lenestolen, skulle hun brenne den opp. Tyskerne stod med ei ordbok for å finne ut hva hun sa. Det bar til Ortskommandantur, og jeg lot som om jeg ikke kunne tysk, sier Nils Pedersen. - Si til mannen at han har å velge mellom fem soldater eller en offiser, sa kommandanten, som satt med hodet i hendene. Jeg lot som jeg ble hoppende glad over å få en offiser. Men imens hadde kona rydda rommet, så bare lysekrona var igjen. Offiseren ble så sint at det skumma i munnvikene på ham. "Hvis du hadde vært franskmann eller tysker, hadde du blitt skutt", sa han. Men den samme mannen var flau da han seinere kom som kunde på kraftlaget, for der var det jeg som var herre. En offiser som bodde på dette rommet hos oss ble redd da nordveststormen kom. Han rømte midt på natta, og kom aldri igjen. Det var ikke den tyske Wehrmacht, men den norske vér-makt som skremte ham! tittel: Unger og krutt - Vi prøve både bombekastere og annet krigsmateriell da vi var gutter. Vi plukka opp forskjellig ved Storkaia. Det var slikt som var kommet på kaia før "Nord-Norge" ble senka. En god del av dette var ramla i sjøen, og lå på grunt vatn. Vi hadde ei råd å fiske det opp. Jeg veit ikke om tyskerne noen gang renska opp i dette, sier Per Jakobsen fra Hemnesberget. - En gang rigga vi til en bombekaster, men tyskerne kom til og skreik før vi fikk skutt. De tok fra oss heile kassen. Jeg tror vi hadde greid å skyte. Det var meninga at vi skulle sikte ut mot Ranfjorden... En gutt holdt en engelsk handgranat som hadde ligget i sjøen, og han dro ut splinten. "Ke det her e før nåkkæ?" sa han. Så kasta han den, men den eksploderte ikke... Vi gjorde opp varme og heiv maskingeværbelter på bålet, slik at det smalt. Vi tok ut kulene og samla sammen krutt. Mange ganger hadde vi mye krutt som vi tente på. Det brant godt.

I minefelt Det var minefelt nesten over alt. Vi ungene var mange ganger borte i minefeltene uten å vite det, men det gikk bra. En gang for fotballen over minesperringa, men et par unger hoppa over for å hente ballen. Da kommer tyskerne og skriker at de må stå stille. De dro da ned på pionerbrakka og henta folk. De kraup og stakk og lette etter miner. Guttene sto i ro til de fikk hjelp til å komme seg velberga ut av minefeltet.

Miner i nota I 1945 var far og jeg på notkasting på nordsida av Hemnes, og vi fikk nota full av elektrisk-miner. Vi rodde dem bortpå og søkte dem. Miner som rak i land ble også demontert. Det var minesprengstoff i bruk. I 1945 var jeg hos Torvald i Hestneset og grøfta. Det var en stein vi skulle sprenge. Han hadde lite dynamitt, men mye minesprengstoff. Han visste ikke hvor sterkt det var - men det var kraftigere enn vi hadde rekna med. Det ble atskillig mindre i neste hull. Noen var virkelig eksperter på å ta sund miner. Det var nok mye flaks, men de demonterte uansett hva slags mine det var, forteller Per Jakobsen.

Kapittel 32 Hovedtittel: Ulovlige våpen Etter kapitulasjonen i 1940 ble alle våpen innsamla av tyskerne, og det forbudt for folk å inneha våpen. Det å eie eller ha våpen kvalifiserte til fengselsstraff. Å ha et våpenlager - det vil si "mere enn 5 brukbare våpen" - ble straffa med døden. Mange trossa likevel forbudet. - Vi hadde gevær under heile krigen, både krag og hagle, forteller Kåre Sundsli ved Røssvatnet. - Det ble ikke så mye jakting. Det var de der smellene som ikke var så høvelige, i fall det kom folk. Det kunne være at man turde å bruke børsa når man var langt til fjells. Geværene hadde vi godt gjømt. Vi hadde dem ikke med heim. Vi hadde ei utengsløe austom Spjeltfjelldalen, på Granheim. Der hadde jeg ei børse som var tredd mellom stokkene, slik at den var ikke riktig synlig. Best som det var så vi at fullt av tyskere stod rundt løa, men de fant ikke børsa, sier Kåre.

Med tyskere på kornet En gang fikk brødrene Ole og Ivar Tverå uventa besøk av tyskerne i hytta ved Kjensvatnet. - Vi hadde både ammunisjon og gevær der oppe, gjemt i ei steinur. En dag det var uvær tok vi geværene til hytta for å tørke av dem og smøre dem inn, forteller Ole Tverå. - Da kom tyskerne. Vi hadde både geværene og ammunisjonen i hytta, men geværene var heldigvis i gangen. Vi hadde ensa dem før de kom til hytta. Jeg stakk ut, la karabinen i snøen og pakka ammunisjonen i lomma. Jeg tenkte jeg skulle ta dem da, men de var tre og hadde spredt seg. Jeg gikk inn i hytta igjen. Vi måtte bare være høflige og koke erstatning til dem. Da de var kommet inn og til bords, lot jeg som om jeg skulle gå ut etter vatn. Vasshullet var omtrent hundre meter fra hytta, og dit gikk jeg og la meg med geværet. Men de undersøkte ikke hytta, og dro videre til Bleikingan. Ivar sa etterpå: "Jeg har aldri vært så glad når fremmedfolk for!" Jeg følte meg trygg. Jeg rekna med at heilmantelen måtte gå gjennom mer enn en tysker. Når de var tre og jeg lå skjult, rekna jeg med at jeg skulle ha tatt dem. Vi kunne ha venta til blodet størkna. Vi hadde skikjelke som vi kunne ha dratt likene på til Smalsundet, hvor det var råk. - Hvis dere hadde gjort dette, måtte dere vel ha rømt til Sverige? - Nei. Det ble sånt uvær natta etterpå at du så ikke spleisen av spor. Jeg trur det ville ha gått godt. Tyskerne ville antakelig ha trudd at de tre vaktene var rømt. Men geværene ble ikke båret til hytta fleire ganger, tilføyer Ole Tverå.

Kapittel 33 Hovedtittel: Friluftsliv - Det ble fjellet, skogen og naturen vi benytta i fritida. Onkelen min hadde ei lita hytte. Dit for vi når det var vær til det, sommer som vinter. Den gang gikk vi på ski. Det var ikke noe som hette scootere. Det var ingen som drog oss. Vi kom oss fram for egen maskin. Det var fem flotte friluftsår. Jeg tror virkelig jeg fikk min fysiske oppbygging i de fem åra. Jeg trur aldri jeg hadde blitt så glad i fjellet og naturen ellers. I en alder av 73 år tar jeg skiene på meg og drar fjellviddene innover, og da er jeg 18 år igjen! sier Hjørdis Valla.

Påskeferie 1944 - I 1944 var vi, to ektepar pluss en person til, på påskeferie i Steikvasselva, forteller Kari og Øystein Jenssen fra Hemnesberget. - Vi fikk hesteskyss fra Sund til Finneidfjord. Mennene snørekjørte, mens jentene satt på sluffa. Fra Finneidfjord fikk vi lastebilskyss til Svartvassmoen. Vegen var ikke brøyta lenger enn dit. Men før det hadde vi stoppa i Korgen og kjøpt to appelsiner i butikken hos Gudrun Pedersen. Ved Svartvatnet var det kaldt, 20 kuldegrader. Derfra gikk vi til Johan Røsvassbukt, hvor vi overnatta.

Etter appelsiner Før vi dro videre, oppdaga jeg at jeg hadde glømt de to appelsinene i Svartvassmoen. Jeg tok like godt en skitur for å hente dem. Det hadde ikke vært nå man hadde gått en mils veg for to appelsiner! Vi hadde tunge sekker. Kompisen min datt med en sekk på 30-40 kilo, og vi hadde et heilt strev med å få ham på føttene igjen. Johan kjørte lasset over Røsvatnet til Bessedør. Der tok vi pakningene sjøl. Det var en opplevelse, med stor oppdisking hos Ida i Steikvasselva. Vi var der i mange dager, med turer til Okstindan og Hjartfjelltinden. Da de kom tilbake fra Okstindan ved midnatt, etter en lang dag uten mat, ble de servert kjelost i Steikvasselva. Øystein sa da at "Hvis Okstindan hadde vært utav kjelost, så skulle jeg ha gnagd dem like flat som Røsvatnet". Kapittel 34 Hovedtittel: Bygde radioer I 1941 ble de aller fleste radioapparater beslaglagt i Norge. Norge var det eneste tysk-okkuperte landet hvor dette ble gjennomført. Bare medlemmer av Nasjonal Samling fikk lov til å eie radio og lytte på radiosendinger. Sjøl om det var straffbart, var det mange som likevel skaffa seg radio og lytta på de norske sendingene fra London, det som nazi-avisa Fritt Folk kalte "eterløgner fra motbydelige giftkilder".

Iver radiobygger Iver Jakobsen på Hemnesberget var kjent som en mann med store praktiske kunnskaper og ferdigheter. Både før og etter krigen var det et munnhell som sa at Iver fiksa alt. Det var nær sagt ikke den tekniske innretning han ikke kunne reparere - eller lage. Under krigen kom evnene hans godt med, ikke minst når det gjaldt å lage illegale radioer. Per Jakobsen (født 1928) er sønn av Iver. Han minnes faren sine radioer og mer til: - Vi mista huset i krigsbrannen. Det stod der hvor hotellet står nå. Vi flytta til Jakob Hansa-brygga i Odden, der svensken Sundbäck nå bor. Der bodde vi til i 41, da vi flytta til Mariussen-brygga i samme området, hvor vi bodde til hausten 1942.

Hytte Iver Jakobsen bygde da ei hytte i Brennesvika. På den andre sida av fjorden var det mye høveligere å drive med virksomheten hans. Han syntes det var for kummerlig nede på bryggene, og så var det for gjennomsiktig. Det tyske Ortskommandanturet lå i andre etasje i huset til Johannes Arntsen, bare 50 meter fra brygga, og tyskerne fulgte godt med i hva som foregikk. - Det gikk mye folk der. Noen skulle ha reparert radioer, og andre skulle høre på London. Det var helst nyhetssendinga ved midnatt de kom og hørte. Vi lytta på London heile tida, forteller Per Jakobsen. Far hadde radioen på soveværelset, en radio uten kasse som stod på kant, og som det var hiva et plagg over. Det hendte han lå med øreklokkene på og sov når vi stod opp om morran. Du kunne høre musikken, men han sov.

"Smørklepper" Iver bygde masse radioer. De fleste han bygde var små, på størrelse med en halvkilos margarinklepp. De hadde øretelefoner. Det var batteriradioer. Jeg husker at han laga batteri også, for det var veldig vanskelig å få tak i tørrbatteri.

Gjemt i ulla - Kom han aldri under mistanke for dette? - Joda. Han ble arrestert hausten 1944. De ringte etter ham fra kommandanturet på Hemnes. Gestapo var der da han kom dit. Da var det bare beint om bord i ei skøyte, og rett over fjorden. Mor holdt på å spinne. Hun plukka noen av småradioene og hiva dem i ullkorga, under ulla. De fant andre radioer, men han kunne oppgi navn på tyskere som eide dem. Far var et par tre dager i Mosjøen til avhør før han ble sluppet fri.

Radio-levering Per Jakobsen var fleire ganger sammen med faren sin og leverte ut radioer til folk. - Mange ganger for vi langt av sted med radioer, helst etter at det var blitt mørkt. Jeg husker vi dro fra Hemnes om ettermiddagen, rente på ski over Hestnesfjellet og ut gjennom Bardalsbygda til Austvika med radioer. Vi hadde bør tilbake igjen også, med radioer som skulle repareres. Iver kjørte film for tyskerne, på Hemnesberget og på Ytteren. En gang i veka var han på Ytteren. Han holdt på å gjøre siste reis en gang i Gangvika. De kjørte rundt med bilen, med alle koffertene til filmutstyret i bilen. Men det gikk bra. Enkelte ganger kunne han få brød hos tyskerne. Det var skikkelig brød.

Smuglerturer Iver Jakobsen var dessuten på mange smuglerturer med båt, turer som kunne ta fleire døgn. - Det var kjøttvarer og mjøl, potet, korn, egg og smør de smugla, forteller Per Jakobsen. - De hadde varer med seg til mange. En gang hadde han med 350 kilo kjøtt tilbake, men de var fleire om det. Han tok det på land borte på andre sida av fjorden, og så kom de i mørket og henta det. En gang ble de stoppa, men båten ble ikke undersøkt. Han pleide å være i Austvika, mellom Bardal og Levang, etter mjøl. Kverndøra der var plombert, men de gikk opp gjennom golvet og mol om natta. Tyskerne hadde tatt noe mjøl under en razzia i butikken hos Henriksen på Hemnesberget. Dette ble frakta til Finneidfjord. En mann der stjal noe av det ifra tyskerne igjen, slik at det kom tilbake til Hemnesberget.

tittel: Lurt gjemmested - Radioen gjemte vi mange steder. Vi hadde to kammersloft, og mellom dem bygde vi dobbel vegg. Der gjemte vi radioen, slik at ingen kunne finne den. Vi hørte på London heile tida, særlig om kveldene, da det var mindre sjanse for at noen skulle komme og avsløre oss, forteller Kåre Sundsli ved Røsvatnet. - En morgen vi nettopp hadde hørt nyhetene, pakka inn radioen og satt den bak ytterdøra, kom det fullt av uniformerte folk til gards. Jeg husker vi la batteriet i senga til far som lå sjuk. Men da "tyskerne" kom inn, sa de: "Vi er franskmenn. Vi er på tur til Sverige". Mor hadde i farta tatt feil av uniformene de hadde på seg. Det var fem krigsfanger, forteller Kåre Sundsli. - Jeg hadde radio fra 1943. Det var en alminnelig stor, gammeldags radio. Folk på Sund måtte levere inn radioene på skolen. Paul Jensen stjal en radio der som jeg fikk låne. Tyskerne fant merkelig nok ikke den radioen da de kom på razzia, enda den stod i et kleskott på kvisten, forteller Øystein Jenssen på Hemnesberget.

Radio i kirka Svend Kibsgaard i Korgen var vel beslått med illegale radioer under krigen: - Et av de siste radioapparatene jeg hadde var på kirkeloftet. Til å begynne med stod radioen på ringarloftet. Antenna festa jeg til lynavlederen. Men tyskerne kunne se denne antenna fra Engelskvillaen hvor de bodde. Da fikk jeg tak i et bedre apparat, som jeg flytta opp på kirkeloftet, i sørkorset. Ett apparat hadde vi i en mjølsekk på bryggeloftet. Vi hadde både strøm- og batteriapparat. Batterier fikk vi kjøpt hos Harald Henriksen på Hemnesberget. Jeg tror det var noen og seksti batteri jeg kjøpe hos ham. Mesteparten gikk ut over bygda. Dette har Kibsgaard fortalt i et radiointervju.

Radio på fanget - En gang måtte jeg til Hemnes og kjøpe et radioapparat hos Henriksen. På turen heim med bussen ble jeg sittende sammen med en tysker, men han ante naturligvis ikke at jeg satt og holdt et radioapparatet i fanget, fortalte Kibsgaard. Han har også fortalt at han en gang heilt i begynnelsen av krigen satt sammen med svigerfaren, Ludvig Jakobsen, og lytta på London. - Da kom to tyskere inn med gevær, og sa at vi skulle bare forlate radioen, for de skulle han den for å høre på tysk radio. Vi måtte bare forlate radioen, men dagen etter lytta vi også. Da kom de samme to tyskerne inn, men da spurte de om vi hadde hørt ferdige på London.

Arrestert Kristen Iversen fra Leirskardalen ble arrestert for å ha ulovlig radio. Det var i januar 1944, da også Kristoffer Fjelldal, Olav Fjeldavli, Konrad Hjerpbakk og Arnljot Mediå ble arrestert. Svend Kibsgaard har fortalt: - 5. januar 1945 ble bror min, Sverre Kibsgaard, arrestert. På posthuset, vegg i vegg med kontoret, stod et radioapparat. Dette stod innpakka i en pakke, som vi hadde skrevet et følgebrev på, med navnet på noen som vi visste var reist ifra Korgen. Sverre frykta for at de skulle begynne å undersøke i posten, og gjorde tegn til meg om å prøve å få apparatet vekk. Det var en norsk tolk der. Han stod og speila seg i et speil som hang på veggen, med ryggen mot meg. Jeg tok pakken med radioen, gikk ut og kasta den i en snøskavl. Der ble den ble liggende til neste kveld.

Radio pr. telefon - Radioen i Steikvasselva ble ikke tatt da Harald ble arrestert. De hadde den i spiskammerset, men tyskerne fant den ikke, forteller Gulle Røsvassbukt. - Jeg oppdaga at onkel Johan pleide å lytte på radio gjennom telefonen fra Steikvasselva. Det var sentral her, så en kunne stenge av så ingen annen hørte. Klokka fem på halv sju skulle jeg være med til fjøset for å rive ned høy mens Johan var inne. Men en gang lurte jeg meg inn for å se. Jeg lytta på døra til telefonkammerset. Jeg hørte han ringte signalet til Steikvasselva, og så sa han "Om det ska bi nå å få hør i kveld?" Etterpå sa jeg til ham at jeg visste noe som han ikke visste at jeg visste. Han så da lenge på meg, og sa: "Du må husk på ein teng: du må va tett!" Jeg torde ikke en gang si det til mine egne søsken, sier Gulle. Kapittel 35 Hovedtittel: Avisbrannen Da radioapparatene måtte innleveres, var folk her i distriktet også blitt uten lokalavis. Den eneste avisa som kom ut i det nåværende Hemnes kommune var Nordlands Avis på Hemnesberget. Nordlands Avis (tidligere Ranens Tidende) abonnerte praktisk talt alle husstander på. Avisa hadde kommet ut jevnt og trutt i nesten et halvt århundre da den ble ødelagt i krigsbrannen 14. mai 1940. Det skulle gå nesten ni år før den kom seg på fote igjen.

"Krigen" Nordlands Avis innfører høsten 1939 den faste spalta "Krigen", med telegrammer fra krigens utvikling ute i Europa. Men det er lite lokalt stoff med tilknytning til den urolige verdenssituasjonen. Lørdag 6. april, tre dager før krigsutbruddet, brakte avisa på 1. side en artikkel av maskinist Ivar Hoff: "Nordlandsbanen i tunnel gjennom Svartisen". Neste nummer kommer ut 10. april, med tittelen "Tyskland overfaller Norge" på side 3. Nå bringes også nyheten om at regjeringa var flytta til Hamar, og at Quisling har danna egen regjering med seg sjøl som sjef. Det meldes at "De allierte yter Norge full støtte", og at "utenfor Norskekysten er stadig sammenstøt mellom britiske og tyske sjøstridskrefter". Samtidig bringer avisa annonser med tekster som: "Våren er i anmarsj! Kjøp frø til blomster og grønnsaker". På første side 10. april trykker Nordlands Avis et "Korgen-brev" av Jørgen Sande, som blant annet mener at det er for stor forskjell på kaffeprisene hos de ulike forretningene. Lørdag 13. april fortsetter "Korgen-brevet" på 1. side, men nå er det mye krigsstoff i avisa. Blant annet meldes det at Narvik er besatt av tyskerne.

Stadig flyalarm 17. april meldes det at Saltfjellveien skal åpnes, og at tyske styrker er drevet ut av Narvik. Avisa skriver at flyalarmen gikk på Hemnesberget lørdag, på grunn av et fly som passerte i stor høyde, uten at en kunne skjelne nasjonalitetsmerket. Under tittelen "Kamp ute i fjordgapet!" veit avisa også å berette at "Igår formiddag hørtes på Hemnesberget kraftig kanontorden, som vedvarte noen tid og som etter lydretningen å dømme foregikk i Ranafjordens munning. Det var mange dype drønn, som tydet på svært kaliber. De falt nokså tett den tid det stod på. Umiddelbart begynte flyene å vise seg her inne over fjorden. Også om ettermiddagen gjentok kanonaden seg". Lørdag 20. april meldes det at man både torsdag og fredag har hatt heile tre flyalarmer på Hemnesberget. Mellomriksvegen Mo-Umbukta ryddes for snø. I ei kunngjøring fra lensmannen innskjerpes at det skal være effektiv mørklegging i distriktet. Korgen forsyningsnemnd legger ned forbud mot at poteter selges ut av herredet. Otto Koch, Bodø, annonserer at vårens kles-nyheter er ankommet. 24. april er det en optimistisk nyhetsmelding om at "Tyskerne presses på alle fronter". I 1. mai-nummeret er krigen rykka enda nærmere for avisa. I meldinga "Til abonnentene!" signaliserer redaktøren at papirmangelen er truende for Nordlands Avis. "Trekker det lenge nok ut og bl.a dersom kommunikasjonene sørover ikke ordner seg tilfredsstillende, blir vi kanskje også nødt til å innskrenke. Et ekstra parti avispapir som vi bestilte før krigen ligger formentlig fast et sted på kysten, - men må betales når det kommer!", heter det, og abonnentene blir samtidig sterkt oppfordra til å betale bladpengene. I samme nummer har man en grundig artikkel om "Beskyttelse mot bombeangrep", og et øyenvitne forteller om bombinga av Namsos.

Livlig flyalarm "Livlig flyalarm var her både onsdag og torsdag, da mange fly passerte i temmelig stor høyde. I går var det roligere, bare et par ganger", skriver man lørdag 4. mai. Hemnes Krisenemnd kunngjør at det finnes splintsikre rom i kjelleren under apoteket på Hemnesberget, og at kjelleren under Kaffistova skal fungere som reserve-rom til bruk under flyalarm. En notis: "Hallo Hemnesberget! Våre abonnenter her må - på grunn av evakueringa - velvilligst hente avisen på vår ekspedisjon, eller meddele oss poststed." Redaktøren aner sjølsagt ikke at den avisa som kommer ut onsdag 8. mai skal bli Nordlands Avis' siste utgave på nærmere 9. år. "Se opp for pessimismen" er en av 1. side-titlene. Det meldes at den tyske konsulen i Narvik er en farlig spion. Signaturen "En frivillig soldat" skildrer hvordan det er å stå på vakt under felttoget. Hemnes krisenemnd kunngjør at man "har tatt opp tanken om et frivillig brannkorps på ca. 20 medlemmer under krigssituasjonen. Den foretatte evakuering har gjort brannvernet så lite virkningsfullt at det under en brannsituasjon neppe vil kunne yte tilstrekkelig beskyttelse av hus og heimer på stedet", skriver nemnda, og oppfordrer til å tegne bidrag til brannkorpset hos lensmannen. "Mosjøen og Mo erobret!" lyder en lettere sarkastisk overskrift: "Fra den tysk-besatte Oslo kringkaster kom tirsdag den overraskende melding at tyskerne hadde besatt Mosjøen og Mo i Rana! Når tyskerne ikke nevnte at også Hemnesberget var inntatt var det vel fordi de fryktet for ikke å bli trodd!" Seks dager seinere skjedde akkurat dette: Hemnes ble erobra av tyskerne 10. mai. Da engelskmennene 14. mai skjøt stedet i brann, strøk også Nordlands Avis med, med alt utstyret sitt.

Kapittel 36 Hovedtittel: Arbeid og tvang Folk fra vernepliktsalderen og oppover ble av nazi-myndighetene tvangsutskrevet til ulike typer arbeid. Mange, spesielt fra Korgen, ble utskrevet til skogsarbeid. I en periode var mange derifra sendt på skogsarbeid for tyskerne på Trofors. Folk ble også tvangsutskrevet til veg- og jernbanearbeid og til ulike andre typer arbeid som okkupantene trengte folk til.

Grøftegraving - I 1944 var jeg med på å grave kabelgrøfter på Hemnesberget, minnes Per Jakobsen. - Det var tyske brakker heilt fra der Langbakken skole er og inn på Myra. Tyskerne strakk blant annet kabler mellom bunkersene og stillingene de hadde. Når vi gikk på arbeid, leverte vi inn passet på vaktstua om morgenen. Vi fikk utlevert et merke som vi måtte levere tilbake når vi gikk om kvelden. Det ble ført nøyaktige klokkeslett for når vi kom og gikk ut. På kabelgrøftene tjente jeg godt, over fire kroner timen. Til sammenlikning hadde vi en noenogsytti da vi arbeidde på Ranabygg. Kabelgrøftene vi grov var to meter djupe, 60 centimeter i fjell.

En fenghette... Den tyske arbeidslederen hadde som regel med seg ei bør med feiselskaft når han kom om morgenen, for når folk ble leie, var det bare å slå av skaftet. "Dere må ha en fenghette i hver ende for å få den til å sprenge," pleide han å si. Det var vanlig at man tok en lunteende, stakk den inni ei fenghette, tente på og heiv det oppfor grøftekanten. Da hørtes det ut som om vi var i arbeid. Tyskeren hadde ei stikke som han målte grøfta med, og kontrollerte at den var to meter djup. Da begynte de å smi av ti centimeter, og det gikk godt. Så smidde de av ti centimeter til, og det gikk også godt. Men til slutt ble stikka så kort at han oppdaga det.

Tok drivhuset Man hadde lyst å være litt jævlig. Et drivhus som tyskerne hadde ble det ikke mye igjen av. Vi ladda oppe i Høghågen. Leirspruten stod, og vi hørte bare hvordan det klaska i drivbenken. Vi fikk ikke skylda, men det gjorde derimot et arbeidslag som holdt til lenger ned i bakken. Det gikk bra heilt til vi skaut inn vinduene på skrivestua. Vi skulle ta en liten stein opp av grøfta. Den var ikke stor, men vi fant ut at vi skulle sprenge den. Vi lage til ei ordentlig ladning oppå steinen, og vinduene i heile røstveggen på den tyske skrivestua for. Å jøsses for et liv! Den stakkars tyskeren som stod ansvarlig, han sto bare og slo sammen hælene: "Jawohl kaptein, jawohl kaptein!"

Heste-utskriving Utskriving og rekvirering av hester til ulike typer tjeneste for okkupasjonsmakta hørte nærmest til dagens orden. Til dette ble det oppretta egne hestenemnder i kommunene. Hestenemnda i Korgen førte nøyaktige lister over alle hestene i kommunen. På ei slik liste er i alt 197 hester registrert, oppført med kjønn, størrelse og alder. Noen av dem er merka "tatt var Wehrmacht". I januar 1945 ble ni hester fra Korgen utskrevet til vegarbeidene over Vesterfjellet, mens seks ble utskrevet til vegen Korgen-Finneidfjord. 8. november 1943 skriver Korgen-ordføreren til Rasmus Korgen, som har solgt hesten sin til en mann fra Sør-Rana, i strid med en lov som var vedtatt samme år: "De pålegges å omgjøre denne handel og selle hesten til Knut Petersen-Øverleir", heter det i brevet. Rasmus har ikke etterkommet dette, for 9. januar melder ordføreren ifra om forholdet til lensmannen, og "ber Dem om å ta denne sak under videre forføining". "Salget er foretatt på tross av at Rasmus Korgen sikkert var kjendt med at salg av hest skulle gå gjennom hestenemnda". Hvordan "prosessen" endte, vites ikke.

Tittel: Med hest til Rana I april 1943 ble folk fra Kongsdalen og Bleikvasslia utskrevet for å kjøre hest på jernbaneanlegget i Dunderlandsdalen, sammen med hestekarer fra Susendalen. - Årsaken til at de skreiv ut folk heilt fra Røsvatnet og Susendalen var nok at vi hadde hester som var vant til å bruke truger, sier Arne Tortenli fra Røsvatnet, en av de tvangsutskrevne. - Nazilensmannen i Hattfjelldal stod for denne utskrivinga. Han skreiv ut hesten hans Olav Skjellmo med meg som kusk, minnes Arne.

Tre døgns reise - Jeg kjørte med hesten fra Røsvatnet til Storforshei, og brukte tre døgn på turen. Første etappe var til Korgen, hvor jeg tok inn hos Anders Oldernes. Neste dag kjørte jeg til Mo, og fikk inn hesten på Meyerstallen. Der fikk jeg bo i ei brakke. Tredje dagen kjørte jeg til Storforshei, hvor jeg kjørte i ei uke. Så ble jeg sendt oppover til Nevernes, hvor susendalingene var plassert.

Kjørte lemmer På Eiteråga ble de og jeg satt til å kjøre brakkelemmer over elva. Harald Kongsdal og Kåre Granskogli fra Kongsdalen var også utskrevet. De kjørte tømmer på Storforshei. To veker ble vi på Eiterå. Dette var om våren, og elva gikk flomstor. Isen var dårlig. Vi la brakkelemmer på den for å tore å kjøre. Vi bodde i brakker. Da de tre vekene var omme, ville vi heim. De ville holde oss der for å ha oss til å fortsette med å kjøre over elva. Men vi nekta.

Hest på toget Jernbanen var kommet til Nevernes. Vi fikk tak i ei hestvogn, fikk hestene på toget og for til Mo. I en tunnel like før vi kom til Storforshei sporet hestvogna av. Det ble et voldsomt rabalder. Men vi var utstyrt med et rødt flagg, så vi var snare om å få flagget ut, slik at lokføreren ensa oss og fikk stoppa. Etter å ha fått hestvogna jekka opp på skinnene igjen, bar det til Mo. Der kopla vi hestvogna ifra, men neste dag ble vi sendt oppover til Nevernes sammen med hestene igjen. Da var vi sinte. Men elva var nesten utgått. Det ble ikke meir kjøring, og de måtte slippe oss heim. Nå fikk jeg hesten med toget til Bjerka. Derfra kjørte jeg til Røsvatnet. Vi kjørte med støttinger på de bare grusvegene, men fra Svartvatnet og oppover var det vinterføre, forteller Arne Tortenli. Kapittel 37 Hovedtittel: Finnmarks-evakuerte Da de tyske styrkene ble drevet tilbake av Sovjets Røde Hær i Finnmark høsten 1944, brente de alle hus etter seg og tvangssendte Finnmarks befolkning sørover. Flere Finnmarks-familier ble evakuert til Hemnes, Sør-Rana og Korgen. I følge tilgjengelig arkivmateriale var det et femtitalls evakuerte finnmarkinger i daværende Korgen kommune ved utgangen av april 1945. Familien Bær, som talte 10-15 medlemmer, bodde i Skogstua i Forsmoen. Andre innlosjerte finnmarkinger er oppført med adresse Leirskar, Hjerpbakk, Brygfjeld, Krokmo, Bleikvassfors og Korgen. Den eldste av de evakuert nordfra var fisker Ivar Amundsen fra Kjelvik. Den yngste var vesle Bjørg Christensen, født 20.11.1944, som i begynnelsen av desember 1944 kom til Korgen sammen med familien sin fra Kirkenes. I et telegram datert 22. juni 1945 oppgir ordføreren at det pr. 31. mai var 41 evakuerte i Korgen. En del av finnmarkingene ble boende i Korgen i fleire måneder etter frigjøringa. Forholdene i det krigsherja Nord-Troms og Finnmark var kaotiske, og folk strømmet tilbake fortere enn myndighetene ønsket. 17. mai 1945 fikk ordføreren i Korgen et telegram fra fylkesmannen: "Tilbakereise av evakuerte fra Finnmark og Nord-troms må forhindres da forholdene ellers vil bli helt uholdbare her stop. De evakuerte bes underrettet gjennom lensmenn og ordførere om at arbeide for delvis tilbakeflytting er tatt opp men ingen må reise nordover uten spesiell tillatelse herfra stop. Det uskadte av Troms fylke er overbelagt med tropper og evakuerte."

tittel: Finlandstyskerne Seint på hausten 1944 begynte tilbaketrekninga av slagne tyske tropper fra fronten i Finland og fra Finnmark. Endeløse rekker med hester, kjøretøyer og slitne soldater toget forbi, døgn etter døgn. Tyske kilder mener det var 170.000 man, 13.000 lastebiler og 40.000 hester som ble trukket tilbake østfra. Et tilbaketog av slike dimensjoner satte spor etter seg, også her i distriktet. Enkelte steder langs retrettruta slo finlandstyskerne seg til over lengre tid, før ferden gikk videre. Finlandstyskerne rekvirerte hus- og lagerrom både til troppene og til hester og utstyr. Hjørdis Valla glømmer aldri synet av de utslitte, forfrosne soldatene, og de utmagra hestene. - Det var just før jul i '44. Det var barfrost. De kom kjørende med store vogner og hester, natt som dag, et eneste stort tog. Det ramla i ett kjør. Dørene måtte stå åpne her, og de kom til alle døgnets tider. De bant hestene nede i Finnibakken, hvor det var tre-rekkverk som hestene beit i stykker. Fleire tyskere og østerrikere som kom innom hadde vært her i 1940, og kom nå tilbake og hilste på oss, men de var veldig psykisk skadde. Jeg syns jeg hører dunderet av hestene og de store vognene, sier Hjørdis. Kapittel 38 Hovedtittel: "Hitler er død" Tysklands nederlag ved Stalingrad i februar 1943 og D-dagen, de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, var klare tegn på at den tyske krigslykken var på hell. Finlands brudd med Tyskland og den russiske frigjøringa av Finnmark seinhaustes 1944 var nye, klare tegn på at krigen gikk mot slutten. Utover etterjulsvinteren 1945 tydet stadig nye meldinger om alliert framrykning på at det ikke var år, men måneder, kanskje bare uker til marerittet var over. 1. mai 1945 kunne Hjørdis (Johansen) Valla notere i dagboka si: "Hitler er død". - Fredag 5. mai var vi en gjeng som for på ski til Bleikingan på isfiske. Da vi kom oppover til Bjerkadalen, var det en kjenning av meg som hadde radio, og vi var på låven og lytta. Da fikk vi høre hvordan stoda var nede i Danmark, hvor kapitulasjonen var et faktum allerede, forteller Hjørdis. - Det var fullt av folk på Målvassmoen. Johan lånte oss nøkkelen til hytta som Bjarne Valla og lærer Eilertsen hadde i Bleikingan. Vi for dit. På Leirskarhytta var en gjeng fabrikkarbeidere, deriblant Ragnar Leirskar, Gunnar Bech og Rolf Moen. Dit kom vi med tidende av hva vi hadde hørt på radioen. Så fredsfesten foregikk på Bleikingan, to dager før freden. 7. mai for vi heim. Da vi kom til Målvassmoen, sa ho Elen at ho hadde drømt så rart. Ho hadde drømt at ho var nede i bygda, og at de flagga på alle flaggstengene. En østerriker møtte oss på trappa heime. Han slo ut med armene og sa at nå var krigen slutt. Den 8. kom flaggene til topps.

Fangetoget heim 9. mai kom tre brødre Valla, Per, Trygve og Bjarne, pluss David Johansen heim fra fangenskap på Vollan. Han Koch fra Bodø var med fangetoget, og han holdt en tale på stasjonen. 10. mai var en søndag. Da var det fredsgudstjeneste i Korgen, og vi sykla dit. 16. mai var det dugnad på ungdomshuset, hvor det ble vaska etter tyskerne. Det var ikke vatn der, så det måtte man kjøre fra Finni og varme på komfyren.

17. mai 17. mai var det gudstjeneste i Korgen. Sokneprest Hans W. Gjeitanger var kommet heim fra fangenskap. Det var også lærer Berner Svendsen, og han holdt en meget god 17. maitale. Da betydde 17. mai noe! Henrik Johansen og Arne Svendsen kom ikke heim fra fangeleirene i Tyskland før 28. mai. De var blant dem som ble redda til Sverige fra Tyskland av de kvite bussene. 18. mai reiste de siste tyskerne ifra huset vårt. Huset var stort sett blitt restaurert i 1940, men etter fem års bruk var det veldig slitt, minnes Hjørdis Johansen Valla.

...EI VERDEN LARMER MER - Jeg husker mest den gleda som var da vi fikk vite at det var fred. Ole hadde vært og tjuvlytta i radio sammen med en av naboene. Han hadde radioen gjømt på et fjøsloft. Vi visste omtrent hva som kom til å hende, ut fra de meldingene som hadde kommet de siste dagene, særlig om kvelden 7. mai. Om morgenen 8. mai kom han heim og fortalte at nå var det skjedd, nå var det fred, forteller Berit Fagerbakk fra Bleikvasslia i et intervju med Radio Korgen. - Man snerta nesten ikke marka. Jeg sprang det forteste jeg vant, og fortalte ho mor og han far hva som hadde skjedd. Og så sprang jeg heim, tok gitaren, stilte meg ved vinduet og sang: "Det hviler over land og by, ei verden larmer mer." I timevis stod jeg der og spilte på gitar og sang "Gud signe vårt dyre fedreland". Siden på dagen gikk jeg til Tverrberget, hvor de hadde radio. Der hørte vi hurra-bruset fra feiringa i Oslo.

"Vekk meg" - Om kvelden 8. mai, da vi hadde fått vite sikkert at det var fred, tenkte jeg: "Å, noen måtte ha vekket meg i natt, så jeg hadde fått kjent hvor glad jeg er!" Dette minnes Elisabeth Bech.

Fest i Tverrberget - I Tverrberget ble det som en fredsfest, for det var kommet mange av de som hadde vært aktive i motstandsarbeidet. Vi sang nasjonalsanger og åt bløtkake, minnes Berit Fagerbakk. - De få som hadde flagg, heiste dem. En østerriker pleide å være mye på gardene, og som var nokså lei for at han var tvangsutsendt, kom den dagen gledesstrålende og fortalte at "Der Krieg ist slutt". Noen av de som var rømt til Sverige kom igjen i løpet av mai. Andre kom ikke før i juli. Ved sankthanstider ble Fredsmarsjen arrangert. Heile bygda gikk, både gammal og ung, minnes hun.

Fredssalutt - 9. eller 10. mai kjørte jeg skrotet etter tyskerne som hadde vært på Karihaugen. Tyskere kom i en stor lastebil og henta det som var igjen. Før de dro herifra, stilte de opp maskingeværet og skaut ei heil salve med skudd mot lia ved Bygdåsen. Det var liksom avskjedshilsenen, forteller Reidar Bleikvassli. - Da freden kom, var det voldsomt til glede blant folket. For det begynte å bli verre og verre, både med mat og klær, og de var jo glade at det var slutt. Det var no bare å vara glad. Man ha kje så mykje å feir med, då. Alle var kjempeglade. Det var ingen her i bygda som var tilhengere av Nasjonal Samling, sier Oddmund Fjeldavli.

Feira i vekesvis - Vi feira i vekesvis. Vi for fra gard til gard ned gjennom bygda, minnes Arthur Stornes. Ednar Fagermo: - Jeg husker godt da freden kom. Vi hadde ikke telefon, og radio hadde vi jo ikke heller. Jeg minnes som om det skulle være i dag. Han Saras på Flatmoen kom nærmest springende og ropa at no var det fred. - Feira dere at det var fred? - Nei, det va vel lite å feir med, sier Ednar.

Henta radioen - Fredsdagen minnes jeg. Det var storslagent. Vi hadde venta så lenge på freden. Vi fikk radioen igjen, men hadde ikke batteri til den. Jeg sykla da til Mosjøen, men på forretningene var ingen batterier å oppdrive. En slektning kjente noen som hadde overtatt et tysk-lager, og jeg fikk et nytt bilbatteri i bytte for litt smør. Akkurat da jeg skulle heim, fikk jeg være med et ekstratog med de som hadde sittet i fangenskap. Blant annet var Emil Fjelldal med der. Jeg var med toget til Bjerka, og jeg husker at ei ung jente stod der og holdt en tale for de heimkomne fangene. Etterpå for jeg til Nils Storeng i Leirskardalen for å få lada batteriet. Han hadde en lader i tilknytning til lysverket der. Det viste seg nå at batteriet var tomt for syre. Heime hadde jeg stående noe svovelsyre som vi brukte til å sprøyte mot ugress. Jeg tok sjansen på å fylle denne syra på, og det gikk bra. Batteriet ble opplada, og det fungerte i fleire år, forteller Molvin Villmo.

Kor for fangene - Da fangene fra Hemnesberget kom heim, var Hans Skjæran blant dem. Han var dirigent for mannskoret. Mannskoret leide en båt til Elsfjord for å ta imot dem, så de ble møtt med korsang. På Hemnesberget var det fullt av folk på kaia, som gråt og klappa og ropte. Det hadde gått bedre enn vi hadde trudd, sier Elisabeth Bech.

Tale for Kongen 17. mai 1945 var det gudstjeneste i Korgen kirke. Presten Gjeitanger, var da kommet heim fra fangenskap. Alle de tidligere fangene gikk inn i kirka i samla tropp, og menigheta reiste seg da de kom inn. Utenfor kirka holdt Jarle Olsson en tale for Kongen. Til 17. mai ble det bygd en tribune på torget på Hemnesberget, hvor hornmusikken spilte, mannskoret sang, og hvor man holdt taler. Det var tog i gatene, og ferja gikk gratis-turer rundt på fjorden. Det var veldig få norske flagg som hadde overlevd brannen på Hemnesberget. I stedet for flagg, braut folk store greiner av bjørker, som de bar med seg i 17. maitoget.

Gjenreising I forhold til størrelsen var antakelig Hemnesberget det tettstedet i Nordland som fikk hardest medfart under krigen. Ved fredsslutninga lå fremdeles store deler av bebyggelsen i ruiner. Den første ladninga med gavehus fra Sverige, "svenskehusene", kom allerede på sommeren 1940, etter at krigshandlingene var slutt. Dette var ferdighus, seksjoner som de reiste relativt fort. Ellers var det svært liten byggevirksomhet før freden kom, og på grunn av fortsatt rasjonering på byggematerialer tok det ennå tid før Hemnes var fullt gjenreist. Kapittel 39 Hovedtittel: Innsetting av lovlig styre De legale norske myndighetene handla raskt da den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var et faktum. Detaljerte planer for innsetting av demokratisk norsk styre var lagt, og ble ved frigjøringa umiddelbart satt ut i livet. 8. mai ble Karl Borthne (1909-1995) konstituert i stillinga som lensmann i Hemnes, Sør-Rana, Elsfjord og Korgen. Den formelle beordringa til stillinga kom dagen etter, i form av et telegram fra fylkesmannen og politisjefen: "I henhold beordring overtar De straks lensmannsbestillingene i Hemnes".

17. mai-stemning - Vi kjørte over Saltfjellet på frigjøringsdagen 8. mai, med to norske flagg framme på bilen. Det var reine 17. mai-stemninga. Tidligere russerfanger stod langs vegen og vinka og ropte, mintes Karl Borthne. Borthne ga dette intervjuet til denne boka kort før han døde 23. mars 1995. I denne Bodø-drosjen, som var rekvirert av fylkesmannen og politisjefen, satt også lensmannsbetjentene Hjalmar Dolmen, som var beordret til å overta som lensmann i Saltdal, og Erling Mentzoni, som skulle gjøre den samme jobben i Rana. - Jeg tok papirene med meg, gikk til daværende lensmann i Hemnes, presenterte meg og fortalte at nå kom jeg for å overta. Han hadde ingenting å si på det. Han var forberedt, fortalte Borthne.

Innsatte ordførerne I løpet av 9. og 10. mai innkalte Karl Borthne også ordførerne i Sør-Rana, Hemnes, Korgen og Elsfjord. Han hadde med seg fylkesmannens beordring, hvor de lovlig valgte ordførerne som hadde blitt avsatt etter okkupasjonen ble gjeninnsatt. Disse skulle fungere fram til valg kunne holdes samme høst. - Det var mye å gjøre. Man arbeidde døgnet rundt. Etter åtte dagers tid kom polititroppene fra Sverige og overtok etterforskninga av landssviksaker. Den første fredstida var i alt fem-seks mann i arbeid ved Hemnes lensmannskontor.

Mange tyskere Det var ennå mange tyskere igjen i distriktet, spesielt på Hemnesberget hvor det var relativt store forlegninger. Allerede første natta etter frigjøringa ble tyskerne uskadeliggjort. Lensmannen og folkene hans var bedt om å fare forsiktig fram og unngå provokasjoner, for dette var en farlig jobb. Lensmannen hadde assistanse av Heimefront-folk fra Mo i dette arbeidet. Avviklinga av det lokale maktapparat til tyskerne gikk uten uhell. Etter noen uker var de aller fleste tyskerne sendt heim til Tyskland. - Bare i ett tilfelle var det kritisk. Jeg ble trua med pistol inne på kontoret av en tysker som ville ha fatt i noen delikate papirer. Han ble sjølsagt arrestert etterpå, fortalte Borthne.

Motstandsmann Karl Borthne var under krigen lensmannsbetjent i Folla, som omfatta Sørfold, Nordfold og Kjerringøy herreder. Han var under heile okkupasjonstida aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var han med på illegal utdeling av radioer som var beslaglagt, og han var med på å organisere flyktningeruter til Sverige. Rutene gikk over Nordfold, Hamarøy og Tysfjord. - Den første tida vi var okkupert prøvde nazistene å få politiets embets- og tjenestemenn kollektivt innmeldt i NS. Det ble sendt ei oppfordring til kamrene om å melde seg inn kollektivt. Standpunktet var at hvis vi ble innmeldt kollektivt, slutta man på dagen. Mange gjorde det, og det var ikke nok folk til å fylle stillingene. Derfor forstod nazistene tidlig at dette gikk ikke, og presset for å melde folk inn i NS ble mindre.

Turde ikke slutte Følgen var at jeg ble sittende i stillinga som lensmannsfullmektig, samtidig som jeg var med i motstandsbevegelsen og fikk fleire og fleire "svin på skogen". Jeg ble redd for å forlate jobben. Man måtte sitte så lenge som det gikk an. Hvis man slutta, kunne en nazist bli satt inn i stillinga, med den følge at illegalt arbeid ble avslørt. Jeg avslo også fleire tilbud om å ta sivile jobber, fordi jeg ikke turde å forlate politijobben. Samtidig hadde jeg sekken pakka og retretten klar, hvis noe skulle skje. I Sørfold var det flyktningeruter som gikk over til Sverige, fortalte Borthne. I krigstida ble Karl Borthne bedt om å overta lensmannsjobben i Saltdal, etter at lensmann Christensen var blitt meddelt avskjed. Men Borthne avslo. Dette førte til at lensmann Christensen ikke ble avsatt likevel, men ble sittende til krigens slutt, fordi nazimyndighetene ikke hadde folk å sette inn i hans sted. Borthne ble også tilbudt lensmannsjobben i Bindal etter at lensmann Fossem ble skutt i 1942, men avslo også dette.

Hovedtittel: "Overta straks" Svend Kibsgaard hadde vært ordfører i Korgen kommune fram til han ble avsatt av nazimyndighetene i 1941. Han fikk beskjed om å møte på Finneidfjord om ettermiddagen 9. mai. Der møtte han for første gang den unge lensmann Karl Borthne. Borthne hadde med seg papirer fra de legale norske myndigheter om å gjeninnsette ordførerne i Hemnes (Jens Jenssen), Sør-Rana (Ole Evensen), Korgen (Svend Kibsgaard) og Elsfjord (Levi Vatshaug).

En jobb å gjøre For Kibsgaard og de andre ordførerne og formannskapsmedlemmene ble det meir enn nok å henge fingrene i. Kommunevalg skulle holdes høsten 1945. "Underskrevne Svend Kibsgaard er i henhold til provisorisk anordning av 5. mars 1943, jfr. Kgl. resolusjon av 15. desember 1944, av fylkesutvalget i Nordland fylke opnevnt til midlertidig ordfører i Korgen kommune. Oppnevnelsen er foretatt den 8. mai 1945, og stadfestet med telegram av 9/5 45 fra fylkesmannen", står det innført i formannskapsprotokollen. Allerede 11. mai utnevner han midlertidige medlemmer av det nye kommunestyret: Hilmar Leirskar og Saras Brygfjell. Samme dag fritas lederen for forsyningsnemnda fra stillinga si. Medlemmer av nemnder og råd erstattes med nye. Et av telegrammene Kibsgaard sender ser slik ut: "Til Jens Bech, Vallabotn, Bjerka. De oppnevnes herved som midlertidig formann i Korgen jordstyre. Stillingen overtas straks". 18. mai holdes det første herredstyremøtet i Korgen etter frigjøringa, hvor Hilmar Leirskar velges til varaordfører. 15. mai 1945 hadde det nye, midlertidige kommunestyret i Hemnes sitt første møte etter frigjøringa. I protokollen kan man lese: "Ordføreren hadde pr. telefon 14. mai fått fylkesmannens fullmakt til å avholde møte i kommunestyret idag". Det har vært tett med møter våren og sommeren 1945. Noe av det som den første tida etter frigjøringa stod øverst på dagsorden også her var å oppnevne nye medlemmer av kommunale nemnder.

Landssviksaker Arrestasjoner av nazister og etterforskning av landssviksaker tok til straks etter frigjøringa 8. mai. Det drøyde imidlertid en del før alle sakene var kommet for retten. I det området som utgjør nåværende Hemnes kommune ble relativt få dømt for landsforræderi, men noen var det. Et eksempel er forhenværende lensmann og ordfører Hemnes. Han ble dømt til fem års fengsel, fikk 25.000 kroner i bot, måtte betale 45.000 kroner i erstatning til statskassen. Dessuten fikk han 18.000 kroner i inndraging og ble idømt 10 års tap av borgerrettigheter. Kapittel 40 Hovedtittel: De som falt Av Karl Kristian Breivik. Major A.C.W. May ledet Independent Company No.1. Den 01.05.40 var en tropp plassert i Odden over Storskåret på Hemnesberget. Kampen startet kl.19.00. Etter rapportene ble sårede og drepte britiske soldater sammen med sårende og drepte tyske soldater ført om bord i troppeskipet "Nordnorge". Kl.20.15 ble "Nordnorge" torpedert og sank i løpet av noen minutter. Alle gikk ned med skipet. Senere ble det funnet lik drivende i fjorden. Etter kampene på Hemnesberget trakk en del av troppen seg tilbake over Myra til Geitvika. Disse ble tatt om bord i britiske krigsskip. Noen soldater og sårede ble tatt til fange av tyskerne og fløyet til Trondheim. Disse britiske soldater fra Skottland falt under kampene, de fleste på Prestegårdsjordene og ovenfor kirken på Hemnesberget. En falt ved huset på Framnes ved Sund og en ukjent soldat på Finneidfjord: Rifleman Aleksander Chrisholm - 19 år No.3245939 6.th Bu The Cameronians

Hane Corporal Alex G. Cowieson - 25 år No 3310910 6. Bu Highland hight Infantery

Signalman Aleksander H. Howie - 23 år No 2588118 Royal Corps of Signals

Private Daniel Mequeen - 33 år No 3313959 1 st Bu The Highland hight Infantery

Private Alexander Matson - 33 år No 3313241 1 st Bu The Highland hight Infantery

Sapper William Moores - 33 år No 1881273 Royal Ingineers

Private Robert O`Neill -31 år No 3315133 1 st Bu The Highland hight Infantery

Unknown unto God -(ukjent soldat)

Hovedtittel: Falne fra IR14 Disse fra IR14 falt på Finneidfjord og i Saltdal: Fenrik Roald Torbjørn Kolstad, Bodø - 23 år f.13.10.16 - d.14.05.40 var sjef for 2. mitraljøselag som i stilling ved jernbanelinjen hadde ansvaret for dekning mot Korgen. Senere nye stillinger med front mot Hemnesberget En granat traff høyspentledningen som falt ned og drepte Kolstad. Han ble midlertidig begravet på Finneidfjord. Den 30.05.40 begravet på Hemnesberget. Kolstad ble gravd opp 12.11.41 og overført til Bodø kirkegård.

Soldat Johan Anders Olsen, Lurøy - 21 år f.22.06.18 - d.14.05.40 var 1. skytter på mitraljøse i stilling på Finneidfjord. Han ble alvorlig såret og døde like etterpå.Olsen er gravlagt 17.05.40 ved inngangen til Mo kirke.

Soldat Gunnar Hagen, Hemnesberget - 26 år f.05.04.14 - d.20.05.40 var sjåfør i IR14. Han rømte til Sverige med familien under tyskernes angrep på Hemnesberget, men reiste straks tilbake og fortsatte i kampene. Hagen falt 20.05.40 ved et tysk bombeangrep under kampene på Drageid i Saltdal. Gravlagt på Øvre Saltdal kirkegård.

Drept i Finnmark 1945: Johan Nilsen (Brendmo), Korgen. Rømte til Sverige. Ble innrullert i de norske militære styrkene og sendt til det frigjorte Finnmark vinteren 1945. Tilhørte kompani 3, reservepoliti-bataljon 2. Drept i ei mineulykke i Karasjok 2. mai 1945. 22 ble drept, mange andre ble skadet. Fra den tyske fekningsrapporten som er skrevet av kommandanten kaptein Anton Holzinger, går det fram at de tyske soldatene falt i Odden, ved skolen og ved kirken samt mellom husene. De samlede tap ved operasjonen "Villanden" ble: Døde: en offiser, 11 underoffiserer og menige. Sårede: to offiserer, 13 underoffiserer og menige. Savnede: tre underoffiserer og menige.

Hovedtittel: Sivile som ble drept 10. Mai 1940 Båtbygger og fisker Trygve Jentoft Berntvik - 30 år f. 16.04.10 - d. 10.05.40. Han skulle bære mel og mat fra huset i Berntvik til et sommerfjøs som stod i skogbrynet. På nedtur ble han truffet av en granat i magen og ble dødelig såret. Han klarte å åle seg ned til huset. Berntvik døde utpå natten. 13.05.40 ble han gravlagt på Hemnes kirkegård.

Båtbygger Teodor Bang Valnes - 50 år f. 04.10.89 - 10.05.40 var med i brannvernet. Under gatekampene søkte han tilflukt i Arne Hovinds hus. Da tyskerne kom for å undersøke huset, ble døren ikke åpnet snart nok. Valnes ble skutt gjennom døren. Den 13.05.40 ble han gravlagt på Hemnes kirkegård.

Hovedtittel: Sjøfolk som omkom Båtsmann Christian Gerhard Lyhaug - 47 år f. 13.07.92 - d. 13.09.39 omkom da D/S "Ronda" gikk inn i et minefelt og forliste utenfor Nederland i Nordsjøen bare 13 dager etter at 2. verdenskrig brøt ut.

Fyrbøter Fridtjof Petter Hofstad - 23 år f. 17.05.16 - d. 22.04.40 omkom da D/S "Bravore" gikk på en mine og forliste i "The Downs" på veg fra Tyne til Rouen.

Fyrbøter Nils Myhre Johnsen - 24 år f. 27.04.02 - d. 20.05.41 seilte under krigen i alliert fart på M/T "John P. Pedersen" og omkom da tankeren ble torpedert 100 nautiske mil sør for Grønland på veg fra Halifax til Clyde.

Stuert Kåre Parelius Pedersen - 29 år f. 05.07.15 - d. 06.05.44 omkom da D/S "Almora" ble bombardert og sank på Hustadvika.

Dekksmann i Marinen Snorre Jøsevold - 24 år F. 12.04.21 - d. 07.05.45 ble utskrevet til arbeidstjeneste i 1942. Han rømte til Sverige og tjenestegjorde i polititroppene. Senere ble han overført til England og utskrevet som dekksmann i Marinen og gikk ned med minesveip N.Y.M.S. 382 i Den engelske kanal. Dette skjedde i Hyme Bay kl.21.52 - 2 timer før freden. Minesveiperen ble torpedert av en tysk ubåt kl. 10.23. Sveiperen eksploderte og sank i løpet av to minutter. Jøsevold var en av de 22 som omkom. Kapittel 41 Hovedtittel: Fanger fra Hemnes Av Karl Kristian Breivik 45.000 nordmenn ble arrestert under krigen. De fleste fra Hemnes ble arrestert av SS-soldater og tatt i forhør i Mosjøen. Under forhørene ble mange presset, banket og slått samt torturert med mål å få tilståelse. Deretter ble fangene overført til forskjellige fangeleirer. Fangene fra Hemnes ble ofte transportert til Vollan i Trondheim eller Falstad i Nord-Trøndelag. Noen ble senere overført til Grini ved Oslo og noen ble sendt videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland. På Vollan fikk fangene nummer fra 1 og oppover. På Grini var fange nr. 1 Olav Alsvik, Svolvær - gissel - arrestert 15.03.41 og siste nr. 19788: Georg Skandsen - Mil.org.- arrestert 05.05.45. Med forbehold om at noen dessverre kan være uteglemt, setter vi nedenfor opp en liste over folk fra Hemnes kommune som satt i fangenskap. Disse ble arrestert, forhørt, torturert på forskjellige måter. Mange har hatt plager med mareritt etter 1945. Noen fanger mistet innboet sitt. Det ble tatt av nazistene eller tyskerne. Dessverre ble mange av fangene angitt av nordmenn.

Fra Hemnesberget Alterskjær, Kristoffer -byggmesterf.28.05.96 arr.11.02.45 overf. Vollanf.nr.4627 Årsak: Mil.org.Fri freden Axelsen, Egil -bilmekanikerf.05.09.10arr.15.11.44 overf.Vollan, Sannanf.nr. 3967 Fri freden Brun, Ragnar A. -snekkerf.18.01.10arr. 01.03.44 overf. Falstadf.nr. ?Fri 03.01.45 Gjeitanger, Hans V. -sogneprestf.03.07.02 arr.24.05.44 overf. Vollan ank. Grini 10.08.44, f.nr.13357 overf. SS-lager Mysen 13.03.45 Årsak: Lurøy-affæren"Mit seiner Flucht behilflich" Fri freden. Henriksen, Harald -kjøpmannf.05.08.01arr. 08.03.44 overf. Vollan 02.05.44f.nr. 2233 overf. Falstad 01.09.44f.nr. 2266 overf. Vollan 06.01.45f.nr. 4311 overf. Akershus overf. Dreibergen, Tyskland.Fri freden Høines, Thorbjørn -butikkbetjentf.19.08.18arr.06.06.41 overf. Vollan Årsak: Krigsrett."beleidigung Wehrmacht"Fri 27.12.41 Jenssen, Øystein -butikkbetjentf.06.04.18arr. 07.02.45 overf. Vollanf.nr. 4619 Årsak: Mil.org. Johansen, Jorun -kokkef.09.08.21arr. i Elsfjord 20.07.42 overf. Vollan 22.07.42 overf. Grini 18.08.42f.nr. 4229Fri 02.12.42 Årsak: Ga en polsk fange pakke. Innhold: Et trefat med påskrift" Snart er vi fri" Jorun Johansen, gift Nilsen. var den eneste kvinne fra Hemnes som ble arrestert under krigen. Kullerud, Rolf -bestyrerf.15.10.02arr. 08.11.43 overf. Falstad overf. Bardufoss 15.3.44Fri freden Paulsen, Bjarne -kontoristf. 05.12.04/01.04.44 overf. Vollanf.nr.2107 overf.Misjonshotellet i Trondheim Under forhør ble han forslått så han ikke kunne gå.Fri 02.05.44 Pfaff, Harald -lærerf.13.04.01arr. 1942 overf.Falstad Årsak: LæreraksjonenFri 1942 Pleym, Åge -lensmannsbetjentf. 09.06.16arr. 02.06.44 overf. Vollan 04.06.44 overf. Falstad 06.09.44 overf. Grini 20.09.44f.nr.14345 Årsak: Lurøy-affærenFri freden Seljelid, Leif -fiskehandlerf.23.11.05arr.07.02.45 overf. Mosjøen overf. Vollan Ble skadet og syk resten av livet. Årsak: Leder mil.org.Fri freden Sjøgård, Modolf -fylkesagronomf.18.07.08arr.24.05.44 overf. Vollan f.nr.2512 overf. Grini 11.08.44f.nr.13358 Årsak: Lurøy-affæren Skjæran, Hans -handelsbetjentf. 12.04.10arr. 11.02.45 overf. Vollanf.nr. 4624 Årsak: Mil.org.Fri freden Skjæran, John -anleggsarbeiderf.05.02.05 arr.11.02.45 overf. Vollanf.nr.4630 Årsak: Mil.org. Stensen, Ragnar -båtbyggerf. 06.10.19arr. 11.02.45 overf. Vollanf.nr.4629 Årsak: Mil.org. Stensen, Sigurd-båtbyggerf. 08.05.91 arr.11.02.45 overf. Vollanf.nr. 4628 Årsak: Mil.org. Sørensen, Thomas Andreas -veiarbeiderf.07.05.09 arr.12.01.44 Sendt Trondheim overf. Falstad overf. Grini 11.08.44f.nr. 13253 Årsak: Radio

Fra Korgen: Fjeldavli, Olav K. -urmaker f. 03.06.11arr. 17.01.44 Overf. Vollan overf. Falstad overf. Grini 11.08.44f.nr.13255 overf. Ss-lager Mysen 13.03.45 Årsak: RadioFri freden Fjelldal, Emil -postbetjentf. 18.02.16arr. 05.02.45 overf. Vollanf.nr. 4621 Årsak: KurerFri freden Fjelldal, Kristoffer -bondef. 23.09.11arr. 17.01.44 Årsak: Radio Leirskar, Kristen Iversen - f. 17.7.1894arr. 17.01.44 overf. Falstad, Vollan og GriniFri freden

Storskog, Elias - bonde

Årsak: Radio Mediå, Arnljot - overf. Falstad Årsak: Hjalp fanger å rømme.Fri freden Monsen, Benoni - arbeiderf. 25.02.97arr. 11.08.43 overf. Falstadf.nr. 1245Fri 03.02.44 Årsak: Hjalp fanger i leir Nyrud, Aksel - småbruker Kibsgaard, Sverre -Kjøpmannf.25.06.00arr. 11.01.45 overf. Vollan f.nr. 4431 overf. Grini 24.02.45f.nr. 18048 overf. Vollan 21.04.45 Toggissel Årsak: RadioFri freden Sørgård, Olav H. -handelsbetjentf. 03.04.03 arr.01.03.45 overf. Vollan 10.03.45 f.nr.4900 overf.Falstad 24.03.45 Årsak: RadioFri freden Tverrå, Konrad - gårdbrukerf. 14.08.93arr. 18.01.44 overf. Vollan 22.01.44f.nr.1846 overf. ?07.06.44 Årsak: RadioFri 22.12.44

Fra Bleikvasslia: Larsen, Anton - småbrukerf. 18.10.93arr. 20.11.44 overf. Vollan overf. Falstad overf. Grini 16.03.45f.nr. 18654 Årsak: EksportorganisasjonFri freden Nilssen, Harald Johannes - gårdbruker01.12.20 arr.23.11.44 overf. Falstad overf. Grini 16.03.45f.nr. 18785 Årsak: Los for flyktninger, eksportorganisasjon.Fri freden Røsvassbukt, Johan -gårdbrukerf.26.01.84arr. 21.11.42 Sendt til Trondheim.Fri 22.11.42 Fra Finneidfjord: Svendsen, Berner M. -lærer10.10.98arr. 20.03.42 overf. Falstad Også arr. høsten 1943 p.g.a. radio. Sendt til Trondheim og Bodø, heim etter noen uker. Valla, Bjarne -kontoristf. 06.02.14arr. 21.02.45 overf. Vollan f.nr.4897 Årsak: Mil.org.Fri freden Valla, Per -disponentf. 18.04.03arr. 05.02.45 overf. Vollan 11.02.45f.nr. 4626 Årsak: Leder mil.org.-gruppe Valla, Trygve - arbeiderf. 29.05.11arr. 07.02.45 overf. Vollanf.nr.4623 Årsak: Mil.org. Johansen, David f. 31.07.05arr. 11.03.45 overf. VollanFri freden Johansen, Henrik H. -sjåførf.18.08.15arr. 19.08.43 overf. Vollan overf. Grini 19.03.44 f.nr.10341 overf. Sachsenhausen 026.04.44f.nr.78685 Fri freden Monsen, Konrad N. -fiskehandler02.01.87arr. 09.11.43 overf. Falstad 08.05.44 overf. Grini 09.05.44f.nr. 10878 Årsak:RassiaFri freden Monsen, Kåre B. -fiskehandlerf. 07.10.18arr. 09.11.43 overf. Falstadf.nr.1388 overf. Bardufoss 10.03.44 Årsak: RassiaFri freden Røseng, Thorvald -jernbanemekanikerf. 16.08.09 arr.09.11.43 overf. Falstadf.nr. 1706 overf. VollanFri freden Svendsen, Arne B. -fabrikkarbeiderf. 25.10.06arr. 15.08.43 Sendt Trondheim overf. Grini 19.03.44f.nr. 10349 overf. Sachsenhausen f.nr. 79746Fri freden Sørensen, Sverre -sjåførf.12.04.07arr. 21.11.42 overf. Vollan Årsak: LæreraksjonenFri 24.04.42

Fra kirkeboka i Hemnes Mange vil kanskje tro at kirken og soknepresten ikke ble berørt av krigen og okkupasjonsmakten samt de nazistene som styrte i Norge under krigen. Tvert imot. Kirken ble i aller høyeste grad en viktig del av krigshistorien. Vi har gått gjennom Kirkens bøker og finner det riktig å sitere en del notater som sokneprest Hans Vaage Gjeitanger har skrevet ned:

1940

5.maiMessefall på grunn av evakuering 10.mai(Kursiv start)Tyskerne landsatte tropper med S/S "Nordnorge" på Hemnesberget og med fly på Sund. En del av Hemnesberget (i Odden og på Langbakken) brente. 2 svære bomber falt på prestegården, 1 ca. 10 m. vestafor hovedbygningen og ca. 5 m. nordafor borgstua. Krateret etter den siste blei målt til å være 12 m. i diameter og ca. 7 m.djupt. Mange glassruter knust og ellers en del skade på bygningene. Heftige kamper på Hemnesberget, Presteng og Sund. Bare 2 civile mista livet (en på Hemnesberget og en i Berntvik.) En del kamp på Sund og i Gangvik-skogen.(kursiv slutt) 12.maiMessefall på grunn av krigen 13.maiMessefall på grunn av krigen 13.maiTrygve Jentoft Berntvik og Teodor Bang Valnes ble begravet. (Kursiv start)Ble truffet av et streifskott ---- ja Skal være skutt av tyskerne på Hemnesberget v/husundersøkelse ---- ja(kursiv slutt) 14.mai(kursiv start)Om kvelden kom 2 allierte krigsskip inn og bombarderte Hemnesberget, Sund, Elsfjord, Finneide (?). Det blei gjort atskillig skade. Det braut atter ut brann og om natta blei en stor del av Hemnesberget lagt i aske (alt mellom prestegården og sjøen og alt mellom Sparebanken og kjøpm. Henriksens butikk). Ingen civile kom til skade. (kursiv slutt) 19.maiMessefall på grunn av krigen 26.maiMessefall på grunn av krigen 30.maiRoald Torbjørn Kolstad og en ukjent britisk soldat ble gravlagt. (kursiv start) Omkom under krigen på Finneidfjord, Sør-Rana. Skal være drept av høgspentledninga. Skal først være gravlagt av tyskerne på Finneide. Seinere oppgravd og gravlagt på Hemnes kirkegård. ----ja - Soldaten falt på Fineide (S.-R.) og blei først gravlagt der. Seinere gravd opp att og ført til Hemnes kirkegård. Ingen kjennemerke. (kursiv slutt) Gunnar Hagen fra Hemnesberget (Kursiv start)Blei drept under bombeangrep på Drageid i Saltdal der han som sivil sjåfør kjørte soldater ---- ja. Gravlagt på Øvre Saltdal kirkegård(kursiv slutt) 02.juniMessefall på grunn av krigen 9.juniGudstjeneste i Utskarpen 16.juniGudstjeneste i Korgen 23.juniGudstjeneste i Hemnes 20.sept.Befaring av krigsskader på presteboligen 30.sept.Takst over krigsskader på presteboligen Deltatt i 20 møter i hjelpekomiteen 3.nov. Avskjed lærer og klokker William Theting 5.des.Møte i privat utdelingskomite. 1941 1.jan.Høymesse i Hemnes Minnegudstjeneste for de som falt og omkom under krigen i 1940. 4.maiMessefall for møte i Nasjonalhjelpen 1942Deltatt i 28 møter i hjelpekomiteen 27.maiUnder gudstjenesten i Hemnes 1. pinsedag og 2. pinsedag i Korgen gjorde soknepresten kjent at han la ned embetet. Han utfører fortsatt sine geistlige plikter. Oppsettet "Kirkens grunn" ble lest for menighetene. 18.okt.Messefall og møteforbud på grunn av epidemier 25.otk.""""""" 0030.okt.""""""" 8.nov.""""""" 25.nov.Utskrevet til tvangsarbeid: Samle skrapjern 26.nov.i branntomtene 20.des.Messefall på grunn av møteforbud Deltatt i 5 møter i hjelpekomiteen (kursiv start)Hemnes Menighetsråd holdt møte i Hemnes kirkes sakristi og gjorde vedtak om at det ikke kan samtykkes i å utlevere protokoll og arkivere til den nyoppnevnte "formann" i det nye "menighetsråd" - fordi det gamle menighetsråd har fått sitt mandat av Hemnes Menighet og bare han gi dette mandat fra seg til Hemnes menighet. Andakt i menighetsrådet.(kursiv slutt) 1943 09.juniMøte i A/S Hemnes Boligselskap 25.juliSokneprest Gjeitanger permittert til 10.08. 1.okt.Messefall på grunn av møteforbud 8.okt.Messefall på grunn av møteforbud Deltatt i 2 møte i hjelpekomiteen 1944 24.mai Notat skrevet i kirkeboka etter freden: (kursiv start)24.mai 1944 blei jeg arrestert av det tyske sikkerhets-politi under en andakt på møte i kvinneforeningen for Indre sjømannsmisjon på Hemnesberget, mistenkt for å ha vært en person "mit seiner Flucht behilflich", noe som bare var et påskudd. Etter forhør her på kontoret blei jeg satt i celle i den tyske vaktbrakka på Langbakken. Næste morgen blei jeg ført til Mosjøen, forhørt i 9 timer og innsatt i fengsel. Dagen deretter blei jeg med håndjern på sendt med toget til Trondheim og innsatt i barakka på Vollan fengsel. 10. august kom jeg med i en større fangetransport som i godsvogner blei sendt til Grini. 13. mars 1945 blei jeg sendt til Mysen SS-lager der jeg var til kapitulasjonen og kom ut tirsdag 8. mai. Jeg kom tilbake til Hemnesberget 15 mai. Mer å ha vært borte ett år på 9 dager nær. Jeg takker min Herre og Gud for at jeg slapp fra det med liv og helse i behold. I den siste tid før arrestasjonen hadde jeg nokså mye å gjøre og var ikke så lite borte på reise. Jeg brukte å notere alt om prestearbeidet i min lommekalender, men den blei dessverre tatt fra med ved arrestasjonen. Trass i fleire forsøk lyktes det meg ikke å få den tilbake. Jeg har derfor ikke kunnet føre dagsregistret ajour, og dette er jeg svært lei for. Hemnes Prestegård, 25.juni 1945 H. V. Gjeitanger(kursiv Slutt) 07.juniPastor Nils Johnsen kom til Hemnes 1945 23.febr.Brensel frigitt 8.maiTyskland har kapitulert betingelsesløst. Krigens opphør i Europa og Norge gjort kjent. Kirkeledelsen i Oslo har gjort kjent at det i dag skal ringes og kimes med kirkeklokkene fra kl.15.00 til kl.16.00. 10.maiHøymesse i Hemnes kirke og Korgen kirke (kursiv start) Høymesse i Kirken. Takkegudstjeneste i anledning av at krigen er slutt i Norge. - Hemnes Mannskor. Takkegudstjeneste i kirken v/ cand. theol. Øberg. Kl.17.00 Aftensang på Sund Folkeskole. Den av Kongen godkjente kirkebønn av 8.okt.1920 igjen tatt i bruk ved gudstjenestene, idet den kirkebønn som har vært nyttet i okkupasjonstiden, ikke lenger skal brukes. Atter skal vi få be høylytt i kirkene for kongen og hans hus, Stortinget og kongens råd. Kirkens biskop har gjenopptatt sitt embete og oppfordrer landets prester til å gjøre det samme. - Vikarierende prest i Hemnes prestegjeld, pastor Nils Johnsen, gjenopptar sitt embete som stiftskapellan i Hålogaland. Takkegudstjeneste i anledning av krigens slutt. (kursiv slutt) 15.maiSokneprest Hans Vaage Gjeitanger kom tilbake fra fangenskap i SS-lager Mysen. Han ble permittert for rekreasjon til 06.06. 07. juniSokneprest Gjeitanger overtar embetet igjen 12. nov. Deltatt i møte i hjelpekomiteen 29.nov.Deltatt i møte i hjelpekomiteen. Ovenstående er utarbeidet av Karl Kristian Breivik.

Tittel: Kilder: Torstein Finnbakk har brukt følgende kilder i framstillinga si: Intervjuer med Dorthea Axelsen, Elisabeth Bech, Asbjørn Bjerkmo, Reidar Bleikvassli, Trygve Boge, Karl Borthne, Ragna Brygfjeld, Morits Bystadhagen, Jakob Fagereng, Ednar Fagermo, Einar Finnbakk, Ivar Finnes, Oddmund Fjeldavli, Olav Heggmo, Mikael Heggmo, Jakob Hjerpbakk, Helge Hognes, Kåre Hyttan, Magny Iversen, Per Jakobsen, Øystein Jenssen, Johannes Johannessen, Carl Knudsen, Kathinka Pedersen, Nils Pedersen, Olav Rydsaa, Gulle Røsvassbukt, Petter Solvang, Rosa Stjernen, Arthur Stornes, Kåre Sundsli, Arne Tortenli, Erling Tustervatn, Nils Tverrå, Ole Tverå, Aud Valla, Hjørdis Valla, Molvin Villmo, Gunvald Villmones, Olav Ånonli. Cveja Jovanovic: "Flukt til friheten", Korgen Sentralskole: "Gløm aldri", Lidvor Heimstad: "Takk for livet", Sigurd Evensmo: hefte om jugoslaver som rømte fra serberleiren i Korgen. I tillegg er det brukt arkivmateriale fra Hemnes, Korgen og Sør-Rana kommuner, "Nordlandsbanen" - et jubileumsskrift fra 1962, Nordlands Avis, Dunderlandsdølen, Helgeland og andre aviser fra 1939-45, fleire artikler fra Årbok for Rana og Årbok for Helgeland og andre faglitterære utgivelser. Dessuten stoff fra Radio Korgen sitt lydarkiv, samt tips, opplysninger og bilder som er mottatt fra en rekke hold. Karl Kr. Breivik har blant annet brukt materiell som er utarbeidet av avdøde Kåre Bang, Leirfjord. Breivik vil spesielt takke Arna Bang for at hun har stilt dette materialet til disposisjon.

== Det er blitt krig! ==

Grytidlig om morgenen 9. april 1940 går Karl Lenningsvik (født 1903) på ski over Slegda fra Bleikvatnet til Brygfjelldalen. Karl akter seg til Korgen på handelstur. De har ikke radio heime på fjellgarden, så han aner ennå ikke at dette er en skjebnedag i Norges historie. Når Karl stamper av seg snøen og kommer inn på kjøkkenet på en gard i Brygfjelldalen, er det ennå så tidlig at de sitter ved frokostbordet. - Det er krig, forteller de. Dette har de nettopp hørt på radio. Ei utrulig nyhet.

Lite samfunn Svært mange fikk servert nyheten om at Norge var angrepet av Tyskland på en like overraskende måte. Sør-Rana, Korgen og Hemnes kommuner hadde på den tida til sammen 3-4.000 innbyggere. Unntatt det vesle tettstedet Hemnesberget og litt konsentrert bebyggelse på Finneidfjord, i Korgen og Bleikvasslia, bodde folk svært spredt utover bygdene. De fleste hadde utkommet sitt fra jordbruket. Kommunikasjonene var annerledes den gang. Riksveg 50 (seinere E6) var ikke bygd over Vesterfjellet (Korgfjellet). Hovedvegen gikk til Elsfjord, derifra med ferje til Hemnesberget og videre forbindelse til Finneidfjord og Mo i Rana. Fra Korgen var det vegforbindelse til Hemnesberget og Mo. Riksveg 50 over Saltfjellet var ferdig før krigen. Det samme var mellomriksvegen over Umskaret til Sverige. Det var ikke heilårsveg fram til Røsvassbukta.

"Tidens alvor" Gjennom fleire generasjoner hadde det vært fred i Norge.Folk var uforberedte og visste lite eller ingen ting om hvordan de skulle te seg i forhold til den nye situasjonen som krigen innebar. Det var ei oppjaga stemning de første krigsvekene, forteller folk som opplevde det. Ei kunngjøring fra lensmann Selseth, datert 15.04.1940, kan fortelle noe om hva som rørte seg i aprildagene: "Jeg er blitt gjort oppmerksom på at folk ikke tar fornødent forsiktighetshensyn under flyalarm. Jeg nedlegger herved bestemt forbud mot folkeansamling på veien eller på åpne plasser, når flyalarm gis. Det henstilles til befolkningen å forholde seg slik som kringkastingen har fremholdt til rettledning for alle. Det er ingen heltegjerning å provosere flyene. Vær varsom med hva som uttales. Tidens alvor maner til forsiktighet både i ord og handling." Dette følges opp med en avisannonse hvor det blant annet legges ned forbud for uvedkommende å oppholde seg på kai "under skips ankomst og henliggen". Videre heter det at "Når flyallarm gis pålegges det alle uoppholdelig å fjerne seg fra gater, veier og åpne plasser og søke ly i nærmeste hus eller kjeller. Skog er også et godt tilfluktssted. Biler og andre kjøretøy må stå stille under flyallarm. Flyene må ikke provoseres ved ubetenkt adferd."

Oppkavet En gang ringte lensmannen til Korgen og slo alarm. Det hadde blitt sagt at noen fly hadde passert Nesna. Folk strauk til skogs da flyalarmen gikk. Det sies at stemninga var nær hysterisk, og mennene tok Krag Jørgensen-geværene sine med seg. Noen karer ble sittende under ei gran og vente. Da var det en av dem som erklærte: "Eg ska kjemp tel siste blod-drøpe". Men så ensa han plutselig at han hadde glømt å ta med seg ammunisjon, og ble noe spakere... Den samme karen kom sammen med noen andre til Sjøforshøla etter at tyskerne var kommet til Korgen. Alle rømte til skogs. De satt musestille inne i skogen og frykta for at tyskerne skulle komme etter dem. De hadde en hund med seg som begynte å skjelle. Da sa mannen: "Vri høvet av hunden - han førrå' oss!"

Gjemte banken Mye av befolkninga i Korgen var på dette tidspunktet evakuert rundt omkring på gardene. Varebeholdninga til S.O. Eitran ble kjørt vekk og gjømt unna. Verdiene fra hvelvet i Korgen Sparebank ble skjult under låvebrua på Holmslet i Leirskardalen og tildekka med torv. Den nye Korgen Bru, oppført i 1938, var underminert og klar til å sprenges i lufta. Skoleungene fikk beskjed om å ha et kvitt laken liggende klart i ranselen. Hvis det kom fly, skulle de løpe av vegen og gjemme seg under lakenet.

Innsamling til IR14 Under felttoget etter 9. april ble det i Korgen samla inn penger og utstyr til Hærens Infanteriregiment 14, IR14. Men det kom inn relativt lite utstyr. Årsaken var at man kort tid før dette hadde samla inn betydelige mengder med ski, skisko, ryggsekker og annet utstyr som var sendt som hjelp til Finland i krigen mot Sovjetunionen. I innsamlinga til hærens IR14 kom det, følge ordførerens opptegnelser, inn i alt inn 4.236 kroner og 42 øre som ble oversendt lensmannen. Svend Kibsgaard hadde alene samla inn 3.182 kroner, mens for eksempel kvinneforeningen "Freidig" ga kr. 11,75 og Leirskaret Kvindeforening ga kr. 46,67. Ellers ble det for eksempel samla inn 52 ulltepper, 4 ryggsekker, 64 par snebriller og 90 par sokker. Det ble også sendt ca. 90 par ski og staver. Korgen sanitetsforening sydde utstyr til 20 senger og 15 forsvinningsdrakter.

Mobilisering Korgværingene fikk ikke særlig føling med krigen før de første tyskerne kom til Korgen over Vesterfjellet i mai. Men ungdom i vernepliktig alder fra heile distriktet ble mobilisert etter 9. april. For de fleste innebar dette at man skulle møte fram Drevjamoen for nærmere ordre. Sigurd Larsen fra Vekthaugkråa ved Bjerkadalen ble mobilisert. Det var også Einar Ånonli, forteller Olav Aanonli. Sigurd var i fremste linje i et mitraljøselag. Da Sorkobataljonen angrep Trofors med bombekastere 9. mai, lå Sigurd og laget hans han på nordsida av ei bru og skaut mot de framrykkende tyskerne. De hadde gravd seg ei stilling oppe i en bakke, med et tak av stokker. En tysk granat gikk inn under stillinga i forkant, slik at taket ble flekt av. Sigurd mintes bare at det ble så veldig varmt. Så ble alt svart. Da han kom til seg sjøl, dreiv en engelsk soldat og slepte på ham, for å få ham bakom ei stor gran, mens han ropte "Splinter, splinter!" Men Sigurd Larsen var ikke såra, bare utslitt. Etterpå bar det nordover med ham, heilt til Dunderlandsdalen, hvor laget hans ble dimittert. Sigurd gikk på ski over Akersvatnet, Kjensvatnet og Målvatnet, heilt heim til Vekthaugkråa. Kapittel 3 Tittel: Med på felttoget Olav Rydsaa (født 1917) fra Korgen var blant de unge vernepliktige som ble innkalt til krigstjeneste i 1940. Han har førte dagbok under felttoget. - Vi gikk på ski over fjellet til Steinmoen, hvor vi fikk bilskyss til Mosjøen. Jeg tror det var 11. april. Jevnaldringene mine var før 9. april innkalt til å møte på militærtjeneste i Finnmark. De jeg reiste sammen med herifra var eldre enn meg. Blant disse var Nils Lorentsen fra Bakklandet. De er døde nå, alle, forteller Olav Rydsaa. - Vi lå noen dager i Mosjøen, før vi ble sendt heilt sør om Snåsavatnet. Sørover fra Mosjøen hadde vi buss. Bjarne Paulsen på Hemnesberget var sjåfør. Bussen hadde registreringsnummer "W1". Ellers ble vi kjørt med åpne lastebiler.

Trefning Noen fra kompaniet vårt var i trefning ved Snåsa. Vi fra innlandet var oppsatt med ski. Det bar opp i fjellene med oss, for å være ei slags sikring. Vi holdt til på noen setrer, forteller Olav. Etter noen dager bar det nordover med dem igjen. Da de kom ned fra fjellet, hadde nettopp den store togulykka vært ved Snåsa 3. mai funnet sted. To troppetransporttog tørna sammen. 10 norske soldater ble drept, og et trettitalls soldater ble skadd. - Det var ei dyster stemning der, minnes Olav Rydsaa. Nå hadde engelskmennene og franskmennene trukket seg ut fra Namsos, men uten at norske styrker var orientert om dette. Oberst Getz og IR13 hadde kapitulert. - Vi ble latt i stikken og måtte bare komme oss unna. Ellers hadde vi blitt innestengt der, sier Olav Rydsaa.

Avstemning Nå reiste soldatene nordover med jernbane, bil og til fots, fram til Alsgård i Bjørnådalen sør for Mosjøen. - Det var mye diskusjon om vi skulle fortsette eller ikke. Vi hadde til og med ei avstemning, og det var stort fleirtall for å fare heim! Men det ble å fortsette. En tropp, et tyvetalls menn, skulle reise sørover for å ta imot tyskerne. Vi var heilt oppe ved Svenningvatnet, og igjen bar det på ski opp i fjellene for å observere. Vi kom ikke i noen kamp. Vi kunne se de store tyske styrkene som kom nordover, og så det som nytteløst for oss å ta opp kampen. Vi dro nordover igjen. Tyskerne rykka fram så raskt at vi klarte ikke å fare forbi dem. Vi måtte ta fjellene fatt, over Bogfjelldalen og til Stormoen i Austervefsna. Da vi kom til Kløvjemoen, fikk vi telefonkontakt med Mosjøen, og ble fortalt at tyskerne hadde passert Trofors.

Snartur heim Vi tok da opp Hattfjelldalen, forbi Røsvatnet og til Korgen. I Bleikvasslia hadde vi fått rede på at tyskerne var gått i land på Hemnesberget. Planen var at vi skulle stoppe i Korgen, men vi ble sendt direkte til Mo, for ikke å bli innestengt. Denne transporten foregikk på lastebiler. På Mo ble vi innkvartert i prestegården. De fleste som var sammen med oss var fra Rana, og de fleste av dem for heim da. Inge Skreslett var blant dem som ble med videre. Vi havna på Båsmo skole, hvor det ble satt opp en tropp som skulle til fjells og kontrollere at ikke tyskerne kom austfra, for eksempel med fallskjermtropper. Vi gikk på ski fra Andfiskå til Akersvatnet, hvor vi overnatta i noen hytter. Men det var trangt, så det ble lite soving.

Harde tak Jeg har mange ganger spekulert på hvordan vi klarte de lange strekningene. Det kunne bli lange perioder, fleire døgn med svært lite søvn og ujevnt med mat. Men vi var i vår beste alder, og været var bra. Man må beundre folk fra øydistriktet som hadde svært lite erfaring med skigåing, men de ble ganske flinke etter hvert.

Til Målvatn Jeg var med i en patrulje på fem-seks mann som gikk til Målvassmoen. Dit kom vi om morgenen 18. mai. Det var stilt og rolig i fjellene. Været var veldig fint. Vi hadde bare gevær og litt mat med oss. Da vi kom tilbake til Hellarfjell, hvor vi skulle få avløsning, var det ingen der. Vi måtte bare fortsette til Akersvatnet, men alle var dratt derifra uten beskjed. Nå gikk vi mot Umbukta, hvor det bare var noen nervøse snømåkere som arbeidet med å få opp mellomriksvegen. Vi fikk litt mat der. Vi kom fram til Jordbru i Plurdalen om kvelden. Der fikk vi overnatte, og ordentlig med mat. I dagboka skreiv jeg at det var den beste seng jeg hadde ligget i siden vi for heimefra.

To mann igjen I Grønfjelldalen traff vi folk som kom opp fra Nevernes. De kunne fortelle at alle norske og engelske tropper var dratt videre nordover. Noen dønværinger bestemte seg da for å dra heim. Vi var bare to igjen som gikk videre, Willy Kolden fra Gildeskål og jeg. På grunn av det dårlige føret måtte vi vente til langt på natt før vi starta fra Rundhaugen. Vi kom fram til Hjartåsen ved middagstider. På Krokstrand traff vi på ei engelsk sperring, ble ransaka og slapp videre.

Hos Ellinger Vi ble godtatt hos kaptein Tage Ellinger, og ble sammen med hans folk. Ellinger tok godt imot oss. Han var på soldatene si side, og hadde ei kameratslig innstilling. Vi hadde ei lita trefning ved brua på Krokstrand da tyskerne kom utpå natta. Neste natt bar det over Saltfjellet i lastebil til Storjord i Saltdalen, og videre nordover for å forsøke å nå igjen vårt eget kompani. Dem traff vi ikke før vi kom til Sørfold, hvor det ble satt opp ny avdeling.

Melka kyrne Ved Djupvik hadde vi ei trefning. Vi rekna med at det var tyske tap, men vi skjøt på lange avstander. Jeg hadde et maskingevær som jeg brukte. Det ble nå ny tilbaketrekning. På en gard måtte jeg trå til og hjelpe en gubbe med å melke kyrne, for de andre i huset var evakuert. Fra Røsvik ble vi sendt med båt til Sjøvegan i Salangen, og sørover mot Narvik med busser. Vi passerte Gratangsbotn, hvor det hadde vært trefninger. Ved Hartvikvatnet lå fleire tyske fly på isen. De hadde ikke kommet seg på vingene igjen.

Et slit Vi var forsyningskompani for de troppene som lå inne i fjellene, blant andre Altabataljonen. Vi bar opp mat og ammunisjon til dem. Det var et fryktelig vær, og vi var gjennomvåte. Det var et slit, sier han. Kompaniet som Olav Rydsaa var i kom ikke i kamp der. De fikk ordre om å marsjere mot Bjerkvik, som var skutt sønder og sammen. Kapitulasjonen var et faktum. I Bogen leverte de inn gevær og annet utstyr og fikk båtskyss heim, vel to måneder etter krigsutbruddet. Olav Rydsaa kom tilbake til Korgen sammen med to andre sambygdinger som hadde vært med i krigen, Emil Fjelldal og Nils Nerleir. Kapittel 4 Tittel: Forberedelse til krig Svend Kibsgaard, som i 1940 var handelsmann og ordfører i Korgen kommune, har fortalt at da tyskerne nærma seg, gjorde man foranstaltninger for å få plassert bort livsnødvendige varer. Manufaktur, skotøy og alle slags småvarer ble pakka i kasser. En heil del mjøl ble utkjørt og plassert rundt omkring på gardene, og folk ble også oppfordra til å kjøpe en del mjøl for å lagre. 12. mai skulle det ha vært pinsegudstjeneste i Korgen, men i stedet ble kirkelyden satt til å kjøre ut livsnødvendige varer som ble lagra på ulike steder i bygda. - Engelske soldater underminerte Korgen bru, men vi sa til dem at det var hensiktsløst. Tyskerne ville kunne ta seg over elva likevel, så lite vassføring som det var i den. Men sprengladninga ble der til tyskerne var kommet, og så tvinga de en mann til å fjerne den, har Svend Kibsgaard fortalt i et radiointervju. Tyskerne grov skyttergraver i Korgen, men det ble aldri løsna skudd.

tittel: "En mistenkelig person" I pinsedagene 1940, mens kampene pågikk mellom Hemnesberget og Finneidfjord, kom en norsk offiser med sjåføren sin kjørende til Leirskardalen. Løytnanten, som hadde deltatt i felttoget fra Østlandsområdet og nordover, har antakelig vært nærmest sinnssyk av trøtthet og overanstrengelse. Han oppførte seg merkelig, og seinere ble det sagt at han hadde fått bombesjokk. Men bygdefolket visste ingen ting om bakgrunnen. De trakk gale konklusjoner av mannens underlige atferd, og trodde han var en tysk spion. Man antok for eksempel at mannen hadde signalisert med utelyspæra på Jamtjorda til tyske fly som for over Leirskardalen. Fleire har fortalt om dette, blant annet Kristen Iversen i et radiointervju: Man hadde fått rede på at en mystisk person hadde tatt inn i Oppigarden på Jamtjorda, og nå skulle man forsøke "å ringe ham inn". Folk på gardene fikk beskjed om å ta med seg våpen og gå i stilling rundt våningshuset på garden, hvor offiseren på det tidspunktet satt og sov inne på kjøkkenet. Noen gikk i stilling under låvetelet, andre rundt uthusene, væpna med krag- og haglgevær. Nede ved Melandsbrua ble bygdevegen sperra ved at en dro en stokk over vegen. To ungdommer ble sendt til ammunisjonsforvalteren i skytterlaget for å hente fleire skudd. Bilen til offiseren ble i stillhet trilla bortpå en åker nedenfor garden. Da løytnanten våkna og kom ut på trappa, kom bøndene fram, sikta på ham og kommanderte: "Heinn' i veret!". De ville ha ham til å forklare seg. De spurte hvorfor han, en norsk offiser, var i Leirskardalen mens kamper pågikk lenger nord. Temmelig rasende gjorde løytnanten rede for seg. Han fortalte dem hva han hadde gjennomgått, og kommanderte alle som var til stede til å skrive navnene sitt i ei notisbok. Slukkøret tok vaktmannskapene skuddene ut av våpnene sine. Da dro en av dem i vanvare av et haglskudd, men dette gikk rett i stueveggen uten å skade noen.

Tittel: "Nu snart er vår frihet forbi" Olav H. Sørgård, som var handelsbetjent hos S.O. Eitran i Korgen, skreiv dagbok i maidagene 1940: "8. mai kom det norske soldater til Korgen. En del av dem kom fra Hemnesberget. De skulle gi plass for engelskmennene som var innkvartert der. En dag senere kom soldater fra Snåsa på retrett nordover. De hadde vært med i en togulykke. Enda trodde vi at tyskerne skulle bli stoppet i Vefsn-distriktet, men vårt håp skulle snart bli til intet. Fredag 10. mai i 18-tiden fikk vi beskjed om at to tyske fly var landet på Sund, og at skipet "Nord-Norge" var på tur nordover med tyske soldater. Så kom meldingen om at skipet var kommet til Hemnesberget, og at tropper og materiell var landsatt. Krigen er i full gang mellom engelskmennene og den innbrytende fiende. Det ble uro også i Korgen. Biler med soldater farer utover, og frivillige mannskaper blir satt ut. Imens spres rykter av alle slag. Natten går, og vi hører drønn av kanoner fra Hemnes og erfarer at fjøset til Præsteng er i brann og dertil flere hus. Skipet med troppene er senket ved kaien av en engelsk jager etter at soldater og utstyr er kommet iland. Nu er Hemnesberget i tyskernes hender, og kampene raser og ilden brer seg bare knapt tre mil fra vår bygd. Lørdag pinseaften 11. mai. En ny dag gryr. Ingen post kommer, og all trafikk utover er brutt. Folk begynner å komme i butikken, og snart er den fullsatt av sivile og soldater. Alle spør nytt fra krigen, nytt som ingen vet. Vi vet det så godt fra de første hektiske dager av krigen at fra de steder der tyskerne blir herrer, blir det stille. Bare rykter, og ingen kan gi sann beskjed. Vi hører at noen engelskmenn er tatt til fange på Sund, en drept noen såret, og at Hemnesberget står i flammer. Vi hører kanonade derfra og aner at kampene fortsetter. Trygve Arntsen fra Hemnesberget kommer oppover til Korgen. Han var på Sund da tyskerne kom, og kom fra fronten i Vefsn. Det ble å bytte av seg uniform og komme seg vekk. Han får passere etter noen dramatiske øyeblikk hos Heltzen på Sund. De lå i gulvet mens veggene ble gjennomhullet av maskingeværkuler. En engelskmann ble drept der. Første pinsedag 12. mai. Vi har pakket en del av varene i butikken og kjørt på gårdene, og arbeidet fortsetter. Det blir etter hvert tomt i rekkene, men vi regner med at tyskerne også vil komme hit. Om morgenen ved 6-tiden kommer ferjen fra Elsfjord med soldater. De blir overfalt av tyske fly og beskutt med maskingevær. To engelske jagerfly kommer til unnsetning, og alle blir reddet. De søker kvarter i Korgen, og nu begynner det å bli fullt. Utover dagen kommer soldater som har flyktet fra tyskerne, over fjellet fra Elsfjord og Hattfjelldal. Nu er det klart for oss at tyskerne kan komme når som helst. Det er satt opp to gamle maskingevær, et ved gammelkirkegården og det andre på Nordfallet. Dette var alt - foruten sine geværer - som soldatene hadde å forsvare seg med mot verdens best utrustede armé. Folket er rolig og begynner å evakuere lenger opp i bygden. De tar med seg det mest fornødne som trengs for noen dager! Annen pinsedag 13. mai. Jeg går til Korgen ved middagstider og er spent på å få høre hva som har hendt i løpet av natten og formiddagen. Ute på gårdsplassen står soldater i de velkjente uniformer og en klynge offiserer med sin major som sitter og leser. Alt er rolig, men uroen og angsten ligger under overflaten. Folket er motløs, men likevel fattet og venter det verste. Utpå ettermiddagen hører vi at tyske fly-patruljer er på tur over fjellet til Korgen. Om kvelden trekker nordmennene seg tilbake til Mo. Alle biler blir tatt, likeså bensinen, og nu snart er vår frihet forbi. 14. mai. Alt er stille, og vi vet intet. Jeg skulle til Korgen, men det blir bare til Valåmo. Der får jeg høre at tyskerne er kommet til Korgen. De kom til Villmo kl. 9 om morgenen, 14 mann i alt, og senere kom flere patruljer. Denne dag er preget av uvisshet og håpløshet. Det knaller og skytes mot Finneidfjord, og vi hører senere at også dette sted er i tyskernes hender. 15. mai. Jeg går til Korgen for å se hva som er hendt. Like nedenfor Brennmo ser jeg tyskerne. De kommer i rekker ned fra fjellet. De går på ski, drar kjelker og sleder, en vrimmel av alle slags kjøretøy, rasket sammen i all hast hvor de var å finne. I Korgen er alle privathus oppbrutt, alt hulter til bulter. Det er ingen ting å gjøre, for nu er krigen kommet til vår fredelige bygd. Jeg går inn i det hus hvor vi for kort tid siden hadde vårt hjem. Det var spredd høy over alle gulv, og der lå sovende tyske soldater side om side, utmattet av de strabaser de hadde hatt under marsjen i vårføret. Der lå noen av våre eiendeler som vi ikke fikk tid til å evakuere, sammen med ting som tilhørte våre naboer. Det var en glede å møte naboene i god behold. 16. mai. Det kommer strømmer av soldater til Korgen, lange kolonner med hester, sleder og vogner, tatt der hvor de var å finne. Likeså sykler. Nu gjaldt jungelens lov. 17. mai. Denne dag ble feiret på en annen måte enn vi var vant til tidligere. Ingen salutt, intet flagg, alvorlige mennesker og fremmede inntrengere overalt. I hagen utenfor det huset der tyske offiserer hadde tatt inn, lå et hakekorsflagg utbredt. Hadde vi i vår bygd aktet og æret vårt dyre frihetsmerke som vi skulle? Nu var det for sent." Kapittel 5 Tittel: De kom over Villmoen Villmoen var den første plassen tyskerne kom til i Korgen da de marsjerte over fjellet i maidagene 1940. - Tyskerne hadde gått på canadiske truger. Jeg har et par av dem ennå. De hadde visst passert Svartea et stykke oppe i fjellsida. Antakelig hadde de sett at Villmoen lå høgt, slik at de hadde god oversikt over bygda derifra, forteller Molvin Villmo (født 1921). 12. mai 1940 var mesteparten av befolkninga i Korgen evakuert. På Villmoen bodde blant andre Olav Johansen og kona, og familiene til Peder K. Lyngstad og Svend Kibsgaard.

Utenfor vinduet Om kontakten med de første tyskerne som kom til Korgen 14. mai forteller Molvin: - Det var om morgenen, så tidlig at bare mamma, pappa og jeg var stått opp. Fra kjøkkenvinduet så vi sju tyskere komme i skytterlinje nedover innmarka, forbi sommerfjøsen. Smått la de seg ned og sikta på huset, så opp i gjen og et stykke fram, før de kasta seg ned igjen. Dette gjentok seg to-tre ganger nedover moen. Så omringa de huset. En av dem stod framfor kjøkkenvinduet med maskingeværet retta mot vinduet. Han som var sjefen kom inn. Han ville vite om her var engelskmenn og hvor langt det var til Korgen. Da han hadde fått vite det, fortsatte de. De andre tyskerne som kom i løpet av dagen gikk direkte over fjellet til Korgen. Fra Villmoen kunne vi i pinsehelga se bevegelser og høre drønn fra kampene på Finneidfjord, forteller Villmo. Det var mye snø som lå i maidagene 1940. Sorko-bataljonen - som hadde navn etter lederen for ekspedisjonen, den østerrikske oberst August Sorko - kom over Vesterfjellet fra Elsfjord. 16. mai kom hovedstyrken over fjellet. Det ble ei brei fure etter dem. De kjørte dels med sleder, dels med hest og vogn, og dels gikk de til fots og på ski. De fulgte telegraflinja, og kom ned den gamle Vesterfjellvegen, setervegen, til Korgen. Seinere på våren lå det både døde hester og ødelagte vogner etter den tyske framrykninga langs løypa. Ganske snart etter 16. mai ordna okkupasjonstroppene seg med ei provisorisk ferje fra Elsfjorden til Grønvika, ei pontongferje med en lastebil som drivkraft.

En gris på sleden - Vi ble evakuert fra Korgen pinseaften. Vi ble henta med hest. På sleden ble det i full fart lasta sengeklær, mat og unger. Vi hadde nettopp slakta en gris. Den ble lagt i ei balje og plassert på flyttelasset, minnes Magny (Solhaug) Iversen (født 1921). Familien bodde i Hagen i Korgen. De evakuerte til Magny sin bestefar på Lund på Villmoen. - Det gikk mange rykter i Korgen, og det var stor forvirring. 8. mai så vi de første norske soldatene her. Jeg tror de kom fra Hemnes. 9. april kom norske soldater hit på retrett fra Snåsa. 12. mai, 1. pinsedag, kom det norske soldater over fjellene fra Elsfjord og Hattfjelldal. Det var slike som hadde flykta fra tyskerne.

Etter katten Etter at vi var evakuert dro jeg, sammen med hushjelpa hos Kibsgaard, ned til Korgen for å hente katta til gamle fru Kibsgaard. Den var ikke blitt med til Villmoen under evakueringa. I Kibsgaard-huset satt det en engelskmann med svarte barter, med føttene i ei balje med vatn. Vi fikk forklart ærendet vårt. På loftet lå katta, og vi fikk den med oss. 13. mai trakk de norske og engelske soldatene ut fra Korgen, husker Magny.

Tyskerne kommer - På Lund så vi de første tre tyskerne komme nedover jordene. Dette var 14. mai. Soldatene stoppa utenfor inngangen, og ropte inn i huset: "Engelskmenner?" Vi bedyra at det var ingen engelske der. Det så de vel også, for vinduene var fulle av unger og kvinner. Tyskerne for da videre. Seinere har jeg hørt at de sov i ei høyløe i Villmoneset. I Korgen undersøkte tyskerne alle privathusene, og tok med seg sengeklær og annet de hadde bruk for. De installerte seg i skolen, ungdomshuset, Engelskvillaen og på Misjonshuset, minnes Magny Iversen. Kapittel 6 Tittel: "Akterutseilt" av et felttog Omtrent samtidig med at Sorkobataljonen inntok Korgen i mai 1940 kom et ungt par på ski over fjellene. De ville slåss mot tyskerne, men var blitt "akterutseilt" av felttoget. Magny Iversen hjalp dem forbi tyskerne, slik at de kom seg videre nordover.

Gikk fra Brønnøy - Samme dagen kom en mann og ei kvinne over fjellet, så å si jamsides med tyskerne, men lenger sør. De to, lærer Birger Myksvoll og Maia Bikset, hadde gått fra Brønnøy-distriktet. De var med i Røde Kors, og hadde villet melde seg til krigstjeneste i Grane. Men tilbaketrekninga hadde gått så raskt for seg at de ikke hadde klart å innhente de norske styrkene, forteller Magny Iversen. - Myksvoll var lærer på Fredheim ungdomsskole. Maia, som var fra Rødøy, hadde vært på Fredheim, hvor også jeg var elev året før. De hadde kart og kompass, og leita seg fram til Bjurselmoen. En av sønnene på garden hadde nemlig også vært Fredheim-elev. Dit kom de om kvelden.

Forbi tyskerne Om morgenen 17. mai kom Bjurselmo-gutten til Lund sammen med læreren og kvinnen. De lurte på om jeg ville prøve å få losa dem trygt gjennom Korgen, hvor det var fullt av tyskere. Vi for over Villmoen, passerte Svartea og gikk langs skogranda. Jeg gikk først fram til løypa hvor tyskerne hadde kommet ned, og så at det var trygt å passere. Vi fortsatte til Hellbekkmoen på Bakklandet, hvor det var båt. For at vi skulle ha litt 17. mai-feiring ga Ågot Hellbekkmo oss noen egg og litt sukker i et dropsespann, såpass at vi kunne vispe oss litt eggedosis. Ivar Hellbekkmo rodde oss over til Hundbekken. Der smidde vi en visp av bjørkeris og vispa eggedosisen vår, og det ble tid til litt fotografering før vi dro videre. Mens vi satt der, ikke mange meter fra vegen, kjørte mange tyske lastebiler med soldater opp til Korgen. Vi ble forskrekka, men hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette. De to ville prøve å komme seg til Bjerkadalen, og videre nordover over fjellet. Neste kontaktperson var Magnus Bech, som også hadde gått på Fredheim. Han fulgte dem til Bjerkadalen.

Spion-mistenkt Da Birger Myksvoll og Maia Bikset kom ned til Dalselv, trudde de seg trygge. Noen ropte til dem på engelsk, og Myksvoll svarte på samme språk. Men det var tyskere de hadde støtt på. De trudde til å begynne med at Myksvoll var en engelsk spion som var kommet bak de tyske linjene. Først da nordmannen fant fram ei gammal regning fra en bokhandel i Brønnøysund, skjønte de at han var den han ga seg ut for. Dette fortalte Birger Myksvoll fleire år seinere. Dermed måtte de to avbryte ferden sin, uten å komme i kontakt med de norske styrkene. De kom seg til Nesna og fikk seg båtskyss videre heim derfra, forteller Magny Iversen.

Krag mot bombefly - Kåre Johnsa på Nymoen holdt på å skyte ned tyske fly med krag'en i 1940, forteller Arne Tortenli (79 år) fra Røsvatnet. - Dette hendte da tyskerne bomba Bodø. Jeg trur det var femti fly som for over her. De fløy så lavt over Spjeltfjelldalen at en kunne se føreren gjennom vinduene på flyet. Kåre Johnsa leita opp kraggeværet sitt og skaut. Han hadde visst tømt et heilt magasin etter flyene. Jeg trur at han hadde truffet et fly. Han skaut i vasen, og når de var så lågt, skulle det godt gjøres at ingen hadde fått ei kule gjennom seg. Neste dag kom i alle fall tre fly tilbake. De sirkla i over en time mellom Steikvasselva og svenskegrensen, som om de skulle undersøke noe der. Et av flyene styrta i Kjensvasstraktene etter å ha sluppet bombelasten sin i Storskaret. Jeg holder det ikke for usannsynlig at det kunne være et fly som Kåre Johnsa hadde truffet, mener Arne Tortenli. - Da flyene for nordover, la vi forresten merke til at det stod "DS" under vingene. Noen undret på hva disse bokstavene stod for. Ei kvinne som bodde på en gard ved Røsvatnet hadde det klart for seg: "Din Satan", meinte ho det betydde. Kapittel 7 Tittel: "Hundevakta helt rolig" Krigshandlingene på Hemnesberget er utførlig behandlet i et kapittel foran i boka. Her følger en del annet kildemateriale som berører april-mai på tettstedet. På Hemnesberget var det satt opp en fast, sivil vaktstyrke i ukene før angrepet i 1940. Etter vaktboka deres å dømme har de betjent flyalarm-sirenen. Vaktpostene varslet telegrafen om mange av observasjonene sine. I boka finnes en instruks: "Den første av vaktpostene som opserverer fly, skal straks slå alarm, og altså ikke vente på at en bestemt post skal gjøre det først. Faren over meldes først av posten på skolehaugen." Med blyant er det tilføyd at "Vakten må påse at ingen uvedkommende må være med mitraliøsen", undertegna "Skjytteren". 16. april er første dagen det er ført logg: "Bestyrer Paulsen melder ca kl 21.30 dårlig blending i kjeller hos doktoren. Ca kl 22.15 kom en motorbåt. Viste seg å være T. Mathisen. Meldt til lensmannen. Kl 23.00 melder Bie at det er lys på lysverkets brygge." 17. april melder 0-8-vakta Erling Forsbak at "Kl 7 kom et fly (tysk) nordfra og passerte forbi Hemnes og fortsatte over Høynesfjellet i sydlig retning". Seinere samme natt er det observert fly igjen: "kl 2 varslet fly over Nord-Sjona, kl 2.10 varslet fra Røitvik flyet paserte der, for nordgående. Alt roligt her," skriver H. Henriksen.

Fly over Tustervatn 18. april gjøres det fleire fly-observasjoner. Det slås flyalarm klokka 14.35 og klokka 15.27 denne dagen. For øvrig meldes det om rolige vakter. 19. april har vaktmann Nils Pedersen skrevet følgende melding: "10.32. Fly meldt fra stasjonen. Fløi over Tustervatnet i nordlig retning." Arne Arntzen skriver seinere samme dag: "13.55 Stasjonen melder at fly har passert over Langvassgrenda, med kurs sydost. Flyet kunde umiddelbart etter høres over Utskarpen (Sjona), men kunde ikke sees tross nokså siktbart vær. Det hørtes som om flyet hadde retning sydvest, hvilket er meldt stasjonen. 15.25. En motorbåt (Ninny?) inn Ranafjorden til Hemnesberget. Meldt til lensmannen." 21. april meldes på nytt om fly som er observert, denne gangen av ukjent nasjonalitet. Vaktmann Asbjørn Paulsen skriver klokka 17.20: "En motorbåt inn Ranafjorden til Hemnesberget. Båten var Borghild av Herøy. Kl. 17.45 Tysk fly fra Mo med kurs sydvest. Stasjonen varslet. Nasjonalitet såes med kikkert."

Nordvest og kov "Hundevakta helt rolig. Pent, kaldt vær", melder John Skjæran 22. april. Wilhelm Theting følger opp med værobservasjoner utpå formiddagen: "Roleg vakt. Snødrev og litet siktbart ver." "Bare nordvest og kov", melder Nils Roghell seinere på dagen. Den påfølgende dagen skriver H. Rørvik at det er "nordvestlig kuling med snebyger", seinere melder Otto Eide om vestlig kuling. 24. april melder Iver Jakobsen om ei rolig vakt, mens Chr. Breivik og Jakob Daland seinere på dagen kan rapportere at ei motorskøyte har kommet inn Rana til Hemnesberget. 25. april melder vakta: "Kl 9.35 passerte en skøite forbi Hemnes inn Rana. Den var, såvidt en kunne se, lastet med høy. Lensmannen varslet." Samme dag er det gjort fleire fly-observasjoner. Klokka 23.30 noterer Johs. Johannessen og Egil Mastervik: "Motorbåt inn fjorden. Kl. 23.50 "Dønna" kommer. Begge varslet geværvakten. Stille vakt". Klokka 1.30 meldes at bilferja er kommet fra Elsfjorden, "Varslet geværvakten". 26. april skriver 16-20-vakta Kristoffer Skreslett og Odin Tuvnes: "Rolig vakt", og Ivar Svinåmo melder ved midnattstider om "Helt rolig vakt".

"God disiplin?" 27. april aner vi en ironisk undertone i de ellers knappe vaktrapportene. "lang vakt. Vi har i 4 - fire - timer ventet på avløsning. God disiplin?" skriver Augustin Svaleng. Dette later til å ha inspirert vaktpostene som overtok. De har i alle fall like før avløsning notert seg "Kl. er nu 12.17", men de peker på at avløsningen lar vente på seg. Først klokka 12.32 kommer neste skift på. "God disiplin?" spør også M. Vedal og L. Tandberg retorisk. I dagene som følger er det fleire meldinger om skøyter som kommer og går, og om fly som observeres. Men det går rolig for seg. "Pent vær", skriver Gudmund Fjeldavli om kvelden 27. april. Gunnar Hagen, som noen uker seinere skulle bli drept under felttoget i Saltdal, skreiv natt til 29. april i vaktboka på Hemnesberget: "Kl. 1.10 passert ukjent fly i retning mot nord. Flyet var anmeldt fra Mosjøen mot nordøst. Kl. 3.30 passerte en ca. 30 fot fiskeskøyte m/kurs inn Rana. Lensmannen varslet."

Militær vakt 30. april har vaktpost Rolf Kullerud notert at "Fra den 30/4 kl. 18 blev vaktholdet overtatt av det militære myndighet". Vaktperioden fra klokka 18 til 20 omtales som "Første militærvakt" av "7271 T. Johansen", som sammen med 24494 D. Adolfsen, 24355 K. Nilssen og O. Edvardsen fra nå av og noen dager framover fører loggboka. 1. mai er 24355 K. Nilsen på vakt. "Et fly hørt i vestlig retning og drog i nord. Et fly set fra sydlig retning og beveget seg i retning Nesna. 16.30 opservert 3 fly som går i sydlig retning og dermed var flyfaren over. Et fly gikk i sydlig retning og forsvant, Sivert Nilsen paserte Hemnes kl. 20 ut fra Nord-Rana og til Elsfjord."

Krigsskip på Rana 2. mai begynner man å ane krigen som nærmer seg: " Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at et krigsskib var opservert ute i Ranenfjorden på vei indover. Muligens fransk, men ikke sikert", skriver O. Edvardsen. Videre: "Krigskibet paserte Hemnesberget kl. 11.15." 2. mai klokka 18.25: "meldtes fra sentralen at et slagskip var på tur in med Åsveret og der blev jort klar til kamp. Senere blev meldt fra sentralen at dette var en Bergensbåt". 3. mai: "Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at det er to båter på tur inn Ranenfjorden. Et krigsskib og et transport skib. Kl. 11.15 paserte et transport skip og et krikskip forbi Hemnesberget innover til Mo". 4. mai. "Kl. 7.37 passerte et Engelsk slagskjib F31 og et transportskjib Hemnesberget på vei ut Ranfjorden". Det ble gjort fleire observasjoner av tyske fly denne dagen.

Flyalarm og skip Morgenen etter, 5. mai, gikk flyalarmen på Hemnesberget to ganger. Det samme døgnet gjøres det mange flere flyobservasjoner enn tidligere. Fly ser og hører man også 6. mai: "Kl.7,7 hørtest fly i horisonten men kunde ikke sees. 7,8 meltest fra sentralen at en del fly i anmars som var opservert fra Steinmoen. Kl. 7,45 et fly over Hemnes i sydlig retning. Kl. 8 meltest to fly fra Steinmoen." Dagen etter melder vakta at et norsk fly har landet på Hemnesberget om natta kl. 3.10, og at det fortsatte straks. 7. mai passerte DS Vefsna på tur til Elsfjorden, og seinere kom Erling Jarl fra Elsfjorden til Hemnesberget. "Kl. 11.50 to tyske fly rett over Hemnesberget og forsvant i nordostlig retning." Det skjer ikke noe før 8. mai. Formiddagen er "Helt stille", som Arnfinn Falkmo og Nogi Sjåvik skriver. Men like etter vaktskiftet skjer noe nytt: "Kl. 12.30 opringing fra Nesna om at et krigsskib passerte der. 13.30 passerte skibet forbi her. Det var engelsk og på vei til Mo, som er underrettet. Merke H79. Passerte ut Rana igjen. Kl 15.50 Stille i luften", skriver J. Johansen og Olav Arntzen.

Geværvakta slutt 9. mai har man notert: "Kl. 8.50 meldte geværvakta at vakta deres var slutt." Etter vaktboka å dømme har den sivile vaktstyrken som var innkalt i april overtatt vaktturnusen allerede dagen før, 8. mai. "Kl. 9.20 kom motorbåten "Spartak" ut Rana til Hemnesberget. Kl 10 kjørte forannevnte båt fra Hemnesberget og ut Rana. Samtidig passerte en av Helgelands lokalbåter ut Rana", skriver Arnfinn Falkmo og Odin Tuvnes i vaktboka. Klokka 14.40 melder Lars Johannessen og Johs. Arntsen at "M/S Dønna kom inn Rana til Hemnesberget, det var meldt lensmannen. Sydvestlig bris skyet intet fly har hvist sig, ingen alarm." Denne natta har Iver Jakobsen notert at "D/S Erling Jarl passert Hemnesberget kl. 2.55. Ferjen ankom kl. 3.30, et fly passerte over i nordøstlig retning kl. 3.35."

Tysk fly kretser Fredag 10. mai ble Hemnesberget angrepet. Døgnet innledes med observasjon av at lokalbåten Vefsna er på veg inn Rana. "Kl. 5.45 melder lensmannen i Nesna, D/S Helgeland og en graa motorbåt pasert Levang." "Alle baater varslet til telegrafen. Ingen fly." Det er B. Brattland og E. Bech-Hanssen som gjør denne observasjonen. Jakob Roghell og Øystein Brun skriver i vaktboka kl 8.30 at "et tysk fly kretset over Hemnes." De var på vakt fra 8 til 12 denne dagen. Andre observasjoner: "Kl. 13.5 kom en skjøite og gik til Mo i Ranen. Det så ut til og være bensinskjøiten fra Sandnesjøen. Kl. 15.15 paserte et tysk fly i retning mot Mo i Ranen. Kl. 14.30 paserte antagelig samme fly tilbake ut Rana. Kl. 15.55 paserte to fly i retning nord". Det siste som er innført i vaktboka er dette, skrevet av vaktpost Martin Jakobsen, bare minutter før den tyske landgangen: "Vakt den 10/5-40 kl 16-20. Kl 10 på 5 kom der en skute fra Utskarpen til Hemnesberget".

Kapittel 8 Tittel: Øyenvitne da Hemnes falt Johannes Johannessen var øyenvitne til en del av den dramatikken som utspant seg da Hemnesberget ble angrepet 10. mai 1940. - Våren 1940 var jeg som 22 år gammel student ferdig med førsteavdeling på farmasistudiet, og hadde praksis på apoteket på Hemnesberget, forteller Johs. Johannessen. - I 1939 skulle jeg ha vært i militærtjeneste, men hadde måttet søke utsettelse på grunn av eksamen. Rundt 10. mai var det forholdsvis lite folk igjen på Hemnesberget, ettersom man allerede for noen dager siden hadde oppfordra folk til å evakuere. Et par hundre var sikkert evakuert. Min mor og mormor var evakuert til Straumbygda, og min farfar var plassert i Korgen. Disse tiltakene var gjort fordi man forventa at noe skulle skje. Man skulle være forberedt i tide. Men da det ikke skjedde noe, begynte folk å bli utålmodige, og det var en del som kom tilbake.

Rykter Fredag 9. mai begynte det å gå rykter om at noe var på gang. Jeg veit ikke hvem som eventuelt hadde mottatt noen opplysninger, kanskje lensmannen. Jeg var på apoteket. Apotekbestyreren var tiltrådt 1. januar 1940, og hadde ikke fått familien sin dit ennå. Han bodde på Bies hotell i Odden. Der var det veldig urolig, for varselsirenen for flyangrep var like i nærheten. Sirenen gikk til alle døgnets tider, og dette var enerverende for de som bodde nærmest omkring. Apotekeren hadde ordna seg med tilholdssted lenger unna, hos Arne Hovind som hadde bygd et hus han ikke hadde tatt i bruk ennå. Jeg skulle hjelpe apotekeren med å bære sengetøyet innover dit.

Flyalarm Vi pleide å ha apoteket stengt mellom to og fire. Flyalarmen gikk for alvor etter at vi hadde åpna igjen klokka fire. Når alarmen gikk, skulle alle søke dekning, og butikker og liknende skulle stenges. Vi stengte apoteket, og forsøkte å komme oss innover mot Åsen med sengeklærne. Da kom tre fly som sirkla over Hemnesberget, innover landet, inn over fjorden mot Elsfjord og tilbake igjen. Vi søkte dekning hver gang flyene var over stedet. Mens de var ute over fjorden, sprang vi til neste hus, og slik kom vi fram til bestemmelsesstedet.

Bomber og kuleregn Etterpå skulle jeg heimom for å se hvordan det gikk med foreldra mine. Men så langt kom jeg ikke. Mens jeg var på veg utover, braka det løs. Samtidig kom en gjeng hemnesværinger med en lastebil. En mann stod oppreist i kassen og ropa på en dramatisk måte: "Det e ingen teng å gjer her ute!", mens han hytta med neven i været. Da slapp de bomber. Jeg var ikke mer enn 200 meter fra heimen min. Jeg søkte dekning på en veranda, og da kom en kjempestor teleklump som gikk gjennom taket på huset ved siden av. Det var sprut fra den bomba som ble sluppet på Prestegårdsmarka, like ved forpakterboligen. Dette syntes jeg var så uhyggelig at jeg oppga forsøket på å komme meg videre. Da for nettopp et fly like over kirketårnet. De fyra ei salve mot Høghågen. Jeg så ildspruten fra flyet. På vegen tilbake mot Åsen var det et skudd som for tett forbi hodet mitt. Jeg hører lyden fremdeles når jeg tenker på det. Kula kunne ikke ha vært langt unna, for det hørtes ut som en knepp på en fiolinstreng. Uten å vite om det, var jeg kommet midt i det området hvor de kjempa mens engelskmennene trakk seg tilbake.

I kjelleren Men jeg kom meg tilbake til Hovinds hus, hvor apotekbestyreren var. I mellomtida var det kommet to stykker til, og like etterpå kom enda en mann dit, Theodor Vallnes. Vi satt i kjelleren og prata. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for vi ante ikke hva som skjedde. Landgangen av tyske tropper visste vi ingen ting om der vi satt, en kilometer fra torget. Jeg var heilt gjennomvåt til langt opp på lårene, etter å ha vassa i snøen. Jeg hadde kledd av meg sko og strømper, og satt der og skulle tørke dette. Etter ei tid hørte vi mange og kraftige stemmer, og vi forstod at det var folk utenfor huset. Hvem det var, ante vi ikke. Plutselig banker det på inngangsdøra oppe, og samtidig banka det på kjellerdøra der vi satt.

Et skudd Jeg sprang opp trappa, ettersom jeg satt nærmest. Da jeg var midt i trappa, hørte jeg et skudd. Men jeg fortsatte opp, og lukket opp ytterdøra. I en halvsirkel utafor stod sju-åtte mann, tyske soldater i krigsmundur. En eller to stod med revolvere. To-tre av dem hadde karabin med bajonett på. Det var et uhyggelig syn, og de så jo fæle ut også. De hadde hissa seg opp med et eller annet. De var ikke edru, heller ikke synlig beruset, men oppstiva med noe. Jeg skulle gå inn igjen, men ble stoppa. Jeg måtte komme ut. Det var først da jeg ble klar over at det var tyskere. Vi hadde hittil blitt vant med engelskmennene som var på Hemnesberget. Der stod jeg barføtt i døra. Jeg fikk tak i et par kalosjer som stod innafor døra. Dette var heilt komisk, for kalosjene var mange, mange nummer for store. Jeg hadde inntrykk av at tyskerne flirte av dette.

"De skaut han" De som hadde vært i kjelleren kom da opp, og var heilt ifra seg. Apotekbestyreren babla noen ord på engelsk. Det var vel det siste han skulle gjort. Vi skjønte at de var på jakt etter engelskmenn, og at de gikk fra hus til hus på leiting. Da vi var samla igjen, spurte jeg hvor Theodor Vallnes ble av. Ei kvinne som hadde vært der sa: "De skaut han!" I kjelleren var det reist en boks fra pipa mot kjellerdøra. Vallnes skulle ha sprunget mot den for å ta den løs. Men samtidig som han for over gulvet, smalt det et skudd gjennom vinduet. Han ble truffet i ryggen, og var død momentant. Vi ble jaga utover mot Hemnesberget. Da vi kom til Ungdomslokalet, lå to mann i ei maskingeværstilling, forresten like ved huset til Theodor Vallnes. Vi dro til huset nedenfor, som tilhørte Hans Marstokk, hvor vi søkte tilflukt i kjelleren. Marstokk tok tollekniven, gikk ut og skar ned ei klessnor, slik at jeg fikk knytt på meg kalosjene mine. Da kom en tysker med revolver i handa. Han torde ikke å komme inn, men ropte oss ut. Siden jeg snakka litt tysk, måtte jeg være med ham bort i stillinga, hvor jeg satt sammen med de to karene i ti minutters tid. Det var ingen kamper da, for engelskmennene var fordrevet lenger østover. Jeg forstod at tyskerne var redde for at vi holdt engelskmenn skjult i kjelleren, og jeg forsikra om at det var ikke annet enn sivile der. De trodde meg til slutt, så jeg fikk gå tilbake.

Etter båten Vi hadde bestemt oss for at vi skulle komme oss på sjøen, og over fjorden. Sande, apotekbestyreren, hadde kjøpt en nordlandsfæring tidligere på vinteren, og den lå i båtskøtet hos Roghell. Vi la kursen dit, og da brant det ute i Odden. Vi så flammene derifra, og et par hus nedenfor kirka var også blitt skutt i brann. Det var begynt å bli skumt. Det blåste fra sydvest, og det var mye drivis nede i fjæra på Lapphella. Med det samme vi skal inn, dukker plutselig to karer opp av sponen inne i båtskøtet. Den ene var sivil og hadde på seg ei devoldtrøye med bokstavene "O.D.S." på brystet. Det var sikkert en av mannskapet på "Nord-Norge". Den andre var en ung soldat. Han så ut til å være bare guttungen, 17-18 år. Han var så bleik, kvit som om han skulle ha kamuflert seg med mel eller kritt. Redd var han tydeligvis også. Apotekeren begynte igjen å snakke engelsk, og jeg sa at nå måtte han holde kjeft. Det dummeste vi kunne gjøre var å snakke engelsk, og tyskeren forstod jo ikke noe av det heller. Vi fikk gjort forståelig hva vi hadde til ærend, og fikk beskjed om å vente i fem minutter. Da trakk de seg unna. Tyskeren gikk baklengs, mens matrosen sprang innover i retning av Stensen-båtskøtet. Sande var utålmodig etter å komme seg av gårde, men jeg mente vi skulle ta ordren bokstavelig og vente i hvert fall til de to var forsvunnet.

Over fjorden Vi kom oss gjennom sørpa og drivisen, og rodde over fjorden til Fagerheim. Der var det en masse folk som hadde søkt tilflukt. Helt utrulig fikk jeg anvist ei fint oppredd seng, enda så mye folk som var der. Om morgenen fikk jeg vite at apotekeren var reist til Sandnessjøen med ei skøyte, sammen med telegrafbestyreren og frøken Anna Nilsen som var blitt truffet av ei granatsplint i foten. Apotekeren så jeg ikke mer. Neste dag var pinseaften. På Hemnesberget var det dødsens stille å se til. Det røyk bare noen steder, bortsett fra kullageret på Storkaia. Det brant heile sommeren.

Øde sted Siden apotekeren var borte, ville jeg se hvordan det stod til med apoteket, Jeg dro over til Hemnesberget i lag med Harald Pfaff som var bestyrer for middelsskolen. Vi kom til et øde sted. Det var rart å komme dit, uten livstegn noe sted. Vi la til i Sandvika ved ferjekaia, gikk opp til torvet og bort til kiosken hans Christian Christensen. Luka var åpen, men det var ikke folk der. Jeg gikk bort for å kikke om det var noen der. Det var det ikke, men det lå strødd sjokolade og karameller og litt av hvert på fortauet. Vi fortsatte til vi traff et menneske på trappa på Kaffistova. Vi gikk inn og fikk oss en kopp kaffe i lag med noen av husets folk som var samla der. Da jeg kom ut derifra, ble jeg praia av fru Sjøgård, sjukesøstera, som ba meg om å bli med.

Hjalp sårede Hun skulle ta hånd om to som var såra, og vi for på apoteket og fant det hun trengte av bedøvelsesmiddel, morfin. Derifra gikk vi til prestegården, hvor det lå to såra tyske soldater. Den ene var ferdig. Antakelig var det ei granatsplint som hadde gått tvers gjennom ham, for det var hull både i ryggen og i brystet. Han var bevisst også, og det rare var at det så ut som om han lå og smilte. Den andre hadde et kjøttsår i overarmen, bare såvidt at vi så merker etter kula som hadde gått gjennom. Han var så fæl, den karen, han slo etter fra Sjøgård da hun skulle behandle ham. I huset til Arne Hovind var det oppretta et slags lasarett med fire-fem senger. Dit skulle vi frakte de to soldatene. Vi hadde ikke annet enn ei handvogn å kjøre med. Samtidig som vi holdt på oppe på prestegården, landa et sjøfly like nede på fjorden. Ikke lenge etter dukka det opp tyske sanitetsfolk som overtok de sårede.

Uten hode På tur utover kom jeg til bedehuset. Der så jeg at det lå et menneske like ved flaggstanga. Det var lagt et svart regnslag over, som jeg løfta på. Der lå det en i marineuniform, svart uniform med røde distinksjoner. Uten hode. Pinseaften rodde vi tilbake til Fagerheim. Blant mange traff jeg Petter Seljelid og kona, som var havna der borte. Det siste jeg hadde hørt om foreldra mine var at de var kommet seg til Juvika, så jeg rekna med at de var kommet seg over fjorden til Straumbygda. Vi bestemte oss for å ro til Brennberglandet og innover der. Vi var akkurat begynt å ro fra Osmoodden da et stort skip kommer innover fjorden. Seinere fikk vi greie på at dette var en troppetransportbåt som kom fra Mosjøen og skulle til Mo.

Til Straumen Vi snudde og rodde til lands igjen. Etter at båten var passert, rodde vi over til andre sida og fulgte landet til Straumsnes, hvor vi skilte lag. Jeg fant foreldrene mine i Øverstraumen, hvor vi var i tre-fire dager. Det var først tirsdag-onsdag etter pinse at Hemnesberget ble rasert etter bombardement fra sjøen. Det var selvfølgelig heilt "høl i haue". Det var ikke tyskere der engang. Stedet hadde ingen som helst strategisk betydning, og det var heilt unødvendig at det skulle brenne ned.

Kunne reddet mye På det tidspunkt brannen begynte var det minimalt med folk på Hemnesberget. Hadde det vært noen der som kunne ha organisert litegrann, kunne de ha berga mye. Distriktslege Harald Drøpping fortalte at han redda faktisk doktorgården bare ved å være til stede sjøl. Det brant rundt omkring, og gnister fauk i lufta og antente nabohus. Ei stor bygning like ved, som tilhørte tidligere skolestyrer Stenbro, brant ned. Drøpping sa han berga doktorgården ved å bære vatn i bøtter og skvette hist og her.

Nedbrent sted 17. mai rodde jeg aleine tilbake til Hemnesberget og la til i Kalvhagen bak prestegården. Det var en sterk opplevelse å komme oppfor kanten og se pipene som stod igjen. Da var heile stedet nedbrent, inklusive vårt eget hus. Riktig nok stod en del hus igjen. Men hele det sentrale området var ramma, fra Odden og innover til Andersenbakken, nedover til sjøen. Alt langs med sjøen og bortover der var borte. Slik var krigsbrannen. Etter å ha konstatert at det ikke var noe mer å gjøre der, dro jeg tilbake samme dag og meddelte foreldrene mine dette sørgelige budskapet.

Tilbake heim Kampene foregikk ei uke. 17. mai kom tyskerne til Mo, etter at det hadde pågått kamper heile vegen fra Hemnesberget. Etterhvert begynte folk å komme tilbake. Problemet var hvor de skulle gjøre av seg. De som hadde husene sine i behold strakk seg lenger enn langt for å hjelpe de andre. Det var trangboddhet, i høyeste grad. Men folk hadde opplevd noe liknende før, under Storbrannen i 1923, hvor like mye hus strauk med. Jeg var fem år da, og husker at vi lå fem unger i ei seng den første natta etter brannen. Dagliglivet normaliserte seg etterhvert. Men nesten all virksomhet som hadde vært i gang før ble lamma. Det viktigste var å få etablert noe provisorisk når det gjaldt forsyningene. Alle forretningene med varelager var gått med. Jeg flytta fra Hemnesberget, ettersom apoteket nå var borte, og fulgte det videre opplegget for studiet. Vi var de siste som kom ut fra universitetet, som ble stengt i 1943.

Slik jeg så det Johannes Johannessen tilføyer: - Dette er slik som jeg opplevde det som skjedde på Hemnesberget. Alle som var til stede der denne ettermiddagen og kvelden opplevde det på forskjellig vis. Av og til tok vel fantasien overhånd. Det veit jeg eksempler på. Det er naturlig at fantasien kan løpe løpsk under slike forhold. For eksempel fantes det dem som hadde sett at det "lå strødd med lik" utover markene på prestegårdsjordet. Det var nok noen som lå der, men det var ikke et så stort antall. Men etter bombenedslaget like ved forpakterboligen, hvor det ble et krater som du kunne ha satt et hus oppi, lå teleklumper spredd 100-150 meter unna. Dette lå utover den kvite snøen, og på litt avstand kunne det ha sett ut som om det var folk som lå der. Kapittel 9 Tittel: Kvinner under ild Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet. - Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, forteller Elisabeth Bech (født 1907), som i 1940 bodde hos Gunnbjørn Mortensen på Sund sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres. - 10. mai sykla søstera mi, tannlege Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna. I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.

Ild fra fly Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund. Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget. Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer. De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre. Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika. Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk.

Igjen under ild Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne. Vi tre starta nå av gårde mot Sund. Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss. Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga. Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken. Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå.

Vettskremt Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på. - Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi - forferdelig. Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med "Nordnorge".

Skjøt sine egne På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss. Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.

Skutt i brann Tyskerne tok nå inn i husene på Sund. Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen. Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra. Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant. I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss. Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus. I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær. Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold. Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min. Kapittel 10 Tittel: Overlatt til sin undergang Mens tyskerne stormer fram mot de norske stillingene på Finneidfjord 14. mai 1940, forsøker en norsk ordonans å komme i kontakt med de andre norske og engelske styrkene på stedet. Da oppdager han at de øvrige for lengst har trukket seg tilbake, og at han og kameratene hans er avglømt og overlatt til seg sjøl. For den handfull nordmenn som er blitt igjen er det bare én fluktveg: å løpe opp den bratte og ulendte fjellskråninga i djupsnøen. Den unge ordonansen heter Kåre Hyttan, og har vært med på felttoget fra Snåsa i Trøndelag og nordover. - Jeg ekserserte på Drevja høsten 1939. Vi ble holdt igjen en måned etter at krigen brøt ut, for å trimmes i litt mer enn det vi hadde lært på rekruttskolen, forteller Kåre Hyttan (født 1918), opprinnelig fra Træna. - Jeg var i bakerlære på Nesna, da sjefen om morgenen 9. april kom og fortalte at det var brutt ut krig. Jeg måtte reise til Træna med sakene mine, og deretter til Mosjøen, hvor det var mye virvar.

Ski for første gang Det ble satt opp kompani. For første gang i mitt liv hadde jeg ski med bindinger på meg. Skistaver hadde jeg ikke hatt.

   Det første vi nå måtte gjøre var å dra sørover. Jeg var maskingevær-toer. I tillegg til den vanlige pakninga bar jeg geværpipa. Jeg kunne ikke styre på skiene, men lærte det etterhvert ved å bremse meg opp i snøskavlene. Så jeg hang nå med.

Delvis gikk vi på ski, delvis satt vi på lastebiler til vi kom til sørenden av Snåsavatnet. Der skulle vi ta imot tyskerne hvis de kom om Steinkjer. Vi laga oss stillinger der. Ei natt var det en kontakt. En av befalet vårt fikk et streifskudd i hodet. Vi fikk ordre om at vi skulle med toget nordover, og stod oppmarsjert og klar til dette. Da fikk vi kontraordre. Det var det samme toget som kom ut for ei ulykke ved Snåsa, hvor 10 ble drept og mange ble skadd. Vi skulle ha vært i de vognene som ble mest ødelagt.

Retrett Nå ble det retrett. Jeg ble utpeika til å være sistemann. Jeg spurte om jeg ikke kunne slippe dette, da jeg var så dårlig til å gå på ski. "Nei, det er din plass i kompaniet. Du skal stå." Jeg fikk ikke lov til å komme etter kompaniet mens jeg så noe til de andre. Først når de var kommet ut av syne kunne jeg følge etter. Hvis tyskerne kom, skulle jeg skyte i lufta, men heldigvis inntraff ikke noe. Også retretten foregikk dels på ski, dels med bil. Ved Majavatn skulle vi igjen gå på ski, og enda en gang ble jeg utpeika til å gå sist. Vi visste da at tyskerne var kommet til Grong. På nytt spurte jeg om å slippe å gå bakerst, og enda en gang fikk jeg klar beskjed om å lystre ordre. "Enten står du, eller du blir skutt". Det var kort og greit. Men jeg var mer redd for å bli tatt til fange enn for å bli skutt. Vi kom til Mosjøen. Vi skulle til Rana for å kvile oss, og ble med en av de gamle lokalbåtene til Forseng i Rana, hvor vi ble innkvartert i et hus. Vi var ikke kommet oss til ro før det kom beskjed om at vi skulle fram mot Hemnes, og at "Nordnorge" var senka.

Tage Ellinger Vi ble kjørt til Finneidfjord og samla på et ungdomshus. Dette var første gang vi så kaptein Tage Ellinger. - Er I norske soldater? spurte Ellinger, og alle svarte "Ja!". Vi ble spurt om vi ville stri for kameratene våre, og vi svarte likedan "Ja!" på dette. Noen av våre hadde blitt kjørt til Sund, hvor de hadde vært i kontakt med tyskerne. De spurte om de ikke kunne få kvile, for i likhet med oss hadde de ikke fått kvilt ut etter turen sørpå. Men Ellinger tok våpna fra dem, og sendte dem til Mo som desertører. Vi ble sendt opp til Veten, i tilfelle tyskerne kom over fjellet. Men etter ei tid ble vi kalt ned igjen, og begynte å lage til stillinger på Finneidfjord, ikke langt fra der jernbanestasjonen seinere ble bygd. Jeg fikk beskjed fra troppsjefen vår, fenrik Roald Kolstad, at jeg skulle være ordonans. Den som hadde vært ordonans, var stukket av. Vi fant ryggsekken hans med uniformen i. Han hadde hatt med seg sivilklærne. Folket var evakuert. Det var veldig stille. Kyrne var igjen i fjøsene, og noen soldater ga seg til å melke. Jeg gikk nedover skråninga fra en sommerfjøs med to melkebøtter. Jeg hørte en og annen smell, men det gikk ikke opp for meg at det var tyskerne som var gått i stillinger og begynte å skyte. Men for hver gang jeg kom i skjul ble det heilt stilt. Da gikk det opp for meg at det var jeg som var skyteskive, så jeg sørga for å holde meg i skjul. Vi drakk melka, og kosa oss. Da ble det etterhvert mer skyting. Tyskerne kom fra Hemnesberget. Noen etter vegen, og noen etter terrenget ovafor vegen. Jeg fikk da beskjed av troppsjef Kolstad om å gå og hente det laget av troppen som lå ugunstigst til lengst nord, for at vi skulle opprette ei stilling for å dekke vegen fra Korgen.

Kolstad drept Da jeg kommer tilbake med soldatene, ligger fenrik Kolstad og brenner. Høgspentlinja var skutt ned, og han var gått i høgspenten. Han hadde lommene fulle av ammunisjon. Det var en blå flamme og et fyrverkeri og ei fryktelig lukt. Vi kunne ikke gjøre noen ting for ham. Han omkom der. Kolstad hadde jeg tiltru til, og han kjente vi godt. Han hadde vært sersjanten vår i eksersisen. Nå kom tyskerne nærmere. En del av dem var nå kommet så nært under bakken at vi måtte opp på stillingene for å ta dem, og da ville vi bli skyteskive for de tyskerne som kom lenger bak. Noen sa at vi måtte forlate stillingene.

Flukt til fjells Da oppdager vi til vår forskrekkelse at de som hadde ligget lenger nord på Finneidfjord - både engelskmennene og nordmennene - allerede er trukket tilbake, alle sammen. Det er dette jeg har mest imot kaptein Ellinger for, det dårligste trekket hans, at han forlot så mange som oss til tilintetgjørelsen. Han sørga ikke for å varsle oss alle sammen før han sammen med engelskmennene trakk styrkene tilbake mot Mo. Som ordonans burde jeg ha fått greie på dette, slik at jeg kunne ha fått gitt de andre beskjed. Vi var overlatt til oss sjøl. Vi var aleine. Befalet vårt, Kolstad, var drept. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å gå opp fjellet. Det var svært ulendt og vanskelig å gå. Først var det bratt, så ble det litt slakkere terreng, men etter det bar det rett oppover igjen. Tyskerne skjøt etter oss, men etter ei tid kom vi så høgt at de oppga dette. Vi gikk over fjellene fra Finneidfjord til Dalselv, i snøgrynna, uten ski. Av og til for det fly over oss. Mange ganger gikk snøen oss opp til magen. Vi var om lag ti stykker med på denne marsjen. Ingen av oss var kjent, og ingen hadde kart. I Dalselv var det ei bratt skråning som vi måtte slippe oss utfor. I kompaniet ble de glade for å se oss. Over radio var vi blitt meldt savna, og de trudde ikke de skulle få se oss i live mer.

Beskutt av fly Da vi kom ned der, var brua underminert av engelskmennene, så vi måtte passere den en og en. Vi gikk mot Mo. I ei skjæring på Hauknes kom en motorsykkel imot oss. Den laga så mye støy at vi hørte ikke et Junker-fly som kom etter oss. Flyet begynte å skyte og pepre på oss. Jeg tror vi var fem stykker som hiva oss i dunge på vegkanten. Den underste fikk skråm fra kuler på hver side av tommelen. Ellers ble ingen truffet. Da vi hadde gått et stykke til, tok vi inn på en låve og la oss. Da vi hadde kvilt litt, meldte vi oss til kompaniet igjen. Johan Olsen fra Lurøy var omkommet, og 17. mai var det begravelse i Mo kirke. Kaptein Ellinger skriver i boka si at vi nekta å gå i samla tropp inn i kirka, men jeg kan ikke huske at det var spørsmål om noe slikt i det heile tatt. Kirka var heilt full av militære.

Skepsis Det er en kjent sak at skepsisen mot kaptein Tage Ellinger var stor hos mange av soldatene som deltok i felttoget fra Hemnes og nordover. Kåre Hyttan sier om dette: - Etterhvert fikk vi greie på hvem som var nazister av befalet, at regimentssjef Sundlo og adjutanten hans var nazist. Når det gjelder kaptein Ellinger, var han ikke blitt introdusert for oss. Han kom ganske enkelt og overtok kompaniet vårt på Finneidfjord. Vi visste ingen ting om ham, og følte oss usikre og skeptiske. Mens vi lå i stillingene fikk vi vite at han for i kvit skinntrøye og gikk foran stillingene. Det gikk rykte om at Ellinger måtte være i kontakt med tyskerne.

Sikta på Ellinger Etter at vi hadde vært i Mokirka 17. mai, ble det oppstilling ikke langt fra Klokkergården på Sagbakken. Ellinger kommanderte oss til å legge fra oss våpnene. Samtlige av oss tok i stedet ladegrep, sikta på Tage Ellinger og tvinga ham til å legge fra seg våpnene. Tillitsmannen vår ble sendt til forsvarssjefen, og vi forlangte at kaptein Ellinger skulle vi ikke ha noe med å gjøre. Vi ville ha løytnant Ole Jacob Bangstad, som vi hadde tillit til, og vi fikk ham som sjef. I boka si hevder Ellinger at det var Bangstad som hadde oppvigla oss imot ham, men jeg hørte aldri om noe slikt. Ellinger fikk noen andre soldater.

Over Saltfjellet Om felttoget videre forteller Hyttan: - Etter dette fikk vi beskjed om å gå utover til Sletten, og etter to timer fikk vi ordre om å gå til Storforshei. Jeg ble kommandert til å holde vakt på jernbanebrua, mens de andre ble satt til å reparere veger. Morgenen etter måtte vi gå til Krokstrand. Det er eneste gangen jeg husker at vi fikk mat på ordentlig vis: fiskeboller i kvitsaus og risengrynsuppe med svisker i. Det minnes jeg så vel. Videre over Saltfjellet reiste vi med buss. Noen måtte ligge som flyvakt på busstaket. Vi måtte skyve bussene lange stykker gjennom gjørma. Vi kom ned til Saltdalen og ble stasjonert på Drageid. Den natta kvila vi på et ungdomshus. Dagen etter kom et fly og slapp bomber. Jeg satt og spiste sammen med en kamerat som het Klifford Johansen. Klifford sa at vi kunne ikke være der hvis flyet kom igjen. Jeg sprang inn i en steinfjøs, og han hoppa over ei elv. Alle de som hoppa over elva der ble drept da flyet kom igjen. Etterpå gikk vi over fjellene til Beiarn, hvor vi meldte oss for lensmannen. Båtene vi skulle derifra med ble senka da Bodø ble bomba. Ei skøyte kjørte oss til Sørfjorden i Gildeskål. Herfra bar det i bil til Ørnes, hvor vi fikk middag, fersk sei og lever. Sjarker tok oss videre derifra. Jeg kom heim til Træna dagen etter kapitulasjonen. Tittel: Noen måtte se etter dyra Under kampene i maidagene 1940 ble alle som bodde på Finneidfjord evakuert. Alle unntatt ei, samekona Kristine Klemetsdatter. Hun nekta å forlate dyra. Hjørdis Johansen Valla skreiv dagbok i 1940, og hun forteller om dette og mye mer. Hjørdis Johansen på Finneidfjord, seinere Valla, var 18 år da krigen braut ut. Hun var datter av handelsmann J. Johansen på Finneidfjord. Butikkgården, hvor familien Johansen bodde, lå sentralt til ved riksveg 50 og ble sentrum for mange begivenheter. Ungjenta skreiv dagbok i de dramatiske maidagene 1940. På grunnlag av disse opptegnelsene beretter hun om hva hun opplevde:

Engelskmenn kommer - Klokka tre om natta 4. mai kom 70 engelske soldater hit. Av disse tok 40 inn hos oss, i J. Johansens forretningsgård. De hadde vanlig feltutstyr med seg når de kom. De ble plassert oppe i fjerde etasje, hvor de lå i flatsenger. De andre soldatene tok inn hos Konrad Monsen nede ved sjøen, ved kaianlegget. Monsen hadde vært i Amerika, så han kunne snakke engelsk. Han disponerte en del lagerhus som engelskmennene fikk bo i. Soldatene og befalet hadde med seg mye brennevin som de dessverre benyttet seg av. Det var ikke de mest trivelige karer vi fikk inn i husene, for den første natta tok de seg en virkelig skikkelig fest. Seinere kom tyskerne og var her resten av krigstida, men de oppførte seg atskillig bedre enn engelskmennene. De første dagene gikk livet sin gang, men folk var sjølsagt oppskaka av det som skjedde omkring oss, særlig når en fikk det så nært. Vi var heime på Finni til 10. mai. I denne tida gjorde ikke engelskmennene noe spesielt. De for omkring, var mye innom butikken, og hadde litt øvelse og eksersis. Om dagen var de ute. Det er mulig at de var ute på Sund, men de kom heim da det lakka mot kveld. De hadde visstnok en form for kontor her i huset, hvor befalet var innom.

Til Bjerka Vi evakuerte om ettermiddagen 10. mai. Jeg har skrevet at det gikk krigsalarm da tyskerne ble landsatt på Hemnesberget. Først etter at det skjedde, ble det bestemt at vi måtte evakuere. Befolkninga på Hemnes fikk dagen før beskjed om å forlate stedet, slik vi nå gjorde på Finni. Jeg tror, men er ikke sikker på, at beskjeden om evakuering kom fra engelskmennene som bodde her i huset. Heile befolkninga på Finni ble evakuert til de nærliggende områder, hvor de kunne unngå kamphandlinger. Beskjeden gikk ut på at vi måtte ikke evakuere så langt, så derfor reiste vi bare fem kilometer sørover mot Korgen til Fredheim på Bjerka. Mor mi var derifra, og vi tok inn i heimen hennes. Mange fra Finni reiste oppover til Bjerkadalen og noen til Leirskardalen.

Forlot ikke dyra På Finni var her ei samekone som nekta å evakuere. Ho heitte Kristine Klemetsen, eller ho Kristine Klemsdet, som vi sa. Kristine var datter til Klemet Person i Krokan, som bodde under Klemethelleren i Leirskardalen. Ho var budeie på garden Dalen hos bestefar min, som hadde ni-ti kyr og ellers noe småfe. Opptil fleire ganger var folk der og ville ha ho med ut av fjøsen. Men ho nekta. Ho sa at ho ha ein jobb så sku utføres, og meir va der ikkje å sei om det. Kristine stelte fjøsen på Dalen, og ho gikk også på nabogarder og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk. På Dalen der ho bodde hadde ei kule gått gjennom sengegavlen over hodet på henne. Ho var i fjøsen mens dette skjedde, og ville ikke ha noe prat om dette siden. Det var ikke mange gardsbruk her på den tida, fire-fem. Men i mange av husene ellers hadde de ei ku eller en gris i et uthus eller liknende. Kristine Klemsdet, som var ei lita, spinkel samekvinne, hadde det nok travelt med å ta vare på alle dyra. Men det viste seg at motet var større enn henne sjøl.

Krigsskip 14. mai kom det et engelsk krigsskip inn Sørfjorden. Det ble beskutt av tyske fly. Det var fleire av dem. Fra Bjerka så vi at det brant på Finni. Vi trudde først at det var vårt hus, ettersom det var fullt av engelskmenn da vi reiste derifra. Vi flytta inn i huset vårt i september 1939, og hadde altså bodd der i bare et halvt år. Jeg minnes at det var forferdelig å se røykskyene som valt opp. Det var nabohuset, heldigvis det eineste huset som brant. Det var også et nytt hus, hvor Rolf og Anna Moen dreiv kafé. Varmeutviklinga var så stor at malinga på vårt hus var delvis svidd.

Pannekaker Det ble 17. mai. Det eineste jeg har skrevet i dagboka den dagen, er at vi stekte pannekaker. Etter kampene på fjorden flytta mange av de som bodde på Bjerka opp til Bjerkadalen. Om nettene lå vi hos en onkel av meg, som var maskinist på Bjerka gamle kraftverk. Dette lå nede i Bjerkaelva, med leilighet over kraftstasjonen. Om dagene syntes vi det var ganske trygt i Fredheim. Tyskere så vi ingenting til før vi fikk komme heim til Finni 24. mai.

Et trasig syn Da vi kom heim til Finneidfjord fra Bjerka etter krigshandlingene, så her ikke ut i det heile tatt. Mor var den første som for utover på sykkelen, sjøl om hun egentlig ikke hadde lov til det. Det synet som møtte henne var så trasig at da hun kom tilbake sa hun det hadde vært bedre om huset var brent ned. Vinduene var skutt i stykker. Ei kule hadde gått gjennom bokhylla, og satt seg fast i ei bok. Vi har både boka og kula ennå. Soldatene hadde kasta sigarettstumper på golvene, og det var heilt rasert. Det hadde vært tyskere der, etter engelskmennene. Det var krig. Alt som het oppførsel og moral var borte. Varelageret var stjålet. Butikken var heilt tømt. Det de ikke hadde fått med seg, hadde de båret omkring. Store blomsterkrukker fant vi på kvisten. En sekk med rød sagogryn hadde de tømt i ei sinkbalje og hatt vatn oppå. Da vi kom, trudde vi at det var blod. I huset hadde det vært lasarett. På ettersommeren ble det funnet et lik av en engelsk soldat. Vi ungjenter ble mørkredde etter dette, for det lå like ved vegen bort til ungdomshuset. "1. juni: I dag flytter vi hjem etter at vi evakuerte 10. mai", står det i dagboka. Vi hadde vært borte i tre uker.

Kasta opp Vi måtte han mannfolk til å gjøre reint i huset, for det var så fælt. I den tida het det mannfolk- og kvinnfolkarbeid, og det å ta rede på i huset var ikke kvinnfolkarbeid. Vi hadde en stor, sterk mann som brukte spade og måka ut. Det var innebygd klesskap ved hvert soveværelse, og de skapene hadde de brukt til toalett. Dette hadde stått i tre uker, i den varmen... Han som tok rede på dette, var ikke kresen, men han kasta opp. Utover sommeren fikk han far snekkere til å sette huset i stand. Det var ikke enkelt å få tak i vindusglass. 7. juni hadde tyskerne stor fotballkamp ute på Demma som vi kalte det. De satte opp høgtalere og det var fest.

Tyskere i stua 15. juni var huset fullt av tyskere. Kommandanten var kommet hit. Det ble opprette Ortskommandantur. I begge stuene var det kontorer, og Blockstelle oppe med telefonsentral. De tok heile huset. Vi hadde to soveværelser, og det største va dem ble kombinert kjøkken og stue. I det minste soveværelset lå tjenestejenta og jeg, mens mor og far lå nede i et lagerrom attmed butikken. Heile sommeren var huset fullt av tyskere. De kom og gikk, og holdt på med et omfattende oppryddingsarbeid ute. Hvor de falne tyske soldatene ble begravd, veit jeg ikke. Kanskje det var på Hemnesberget. Kapittel 11 Tittel: Krigsfanger i Korgen Av strategiske grunner forserte tyskerne planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (Korgfjellet). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 skal 70-100 mann ha vært i arbeid på korgsida av fjellet. Tyskerne planla nå å benytte krigsfanger på veganlegget. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Knutlia og i Korgen ble starta i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter. Til å begynne med hadde de frykta tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. Norsk NS-folk verva seg også som voktere i fangeleirene. I Korgen-leiren skal det ha vært 40-50 norske voktere. 30. juni 1942 starta de første vegarbeider "med assistanse av krigsfanger", som det het i byråkratiet sine dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar.

500 fanger til Korgen Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, sjøl krigsfange i Korgen, skriver i boka "Flukt til friheten" at leiren stod ferdig den 23. juni 1942. Da kom "396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter. Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren. I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren - det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen. Tre rømte. Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de "opprinnelige" Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de "opprinnelige" 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes, og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. jule ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid".

Barbari Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost. Av de rundt 10.000 jugoslaviske krigsfangene som ble deportert til Norge overlevde om lag 1.900. Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ble det som hevn skutt 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var den 17. juli 1944. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer - som hevn for én død tysker.

Unntakstilstand Det ble straks innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det sies at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på 10 korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller. Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de 10 gislene. Dette skjedde ikke, og det var ei utbredt oppfatning i Korgen at det var lensmann Johs. Selseth som greip inn og hindra at de 10 ble utsatt for noe. Lensmannen skal ha godt god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren.

Arrestert I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivar sin båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri. Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidde på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke, Åsta Storheil fra Bindalen, brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var "postbud" mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble brev funnet. Både Benoni Monsen og Åsta Storheil ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Knutlia og Fagerlimoen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem. Et varig vennskap oppstod mellom krigsfanger og lokalbefolkning, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Fleire av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

tittel: Bygde fangeleiren - Jeg begynte på brakkeoppsetting i Gjeskhaugen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i fleire år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet. - Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Gjeskhaugen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp fleire nye brakker, og reiv og flytta noen. Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved St. Hans Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet. Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

La ut mat Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si ifra til oss: "I dag god post!" Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting. Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: tysk-norske lommeparlører, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem. Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost. - Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim. Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene. - Jeg gikk mye på snekkerarbeid, og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og fleire tvangssendt til Saksenvik i Salten på vegarbeid, sier Asbjørn.

Så fanger bli skutt Gunvald Villmones (født 1908) er en annen av de få gjenlevende blant de norske vegarbeiderne som var med på slavearbeidet over Vesterfjellet. - Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger. Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald.

I tresko - Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene - i tresko. Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom det vanlige tyske Wehrmacht-soldater. De var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten. - Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat? - Nei. - Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også? - Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha.

Skjøt tre Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene. - Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var nordmenn som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne. Fangene ble stilt opp og de skjøt dem bakfra, slik at det skulle se ut som om de var skutt i et rømningsforsøk. Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene. Han fikk 20 års fengsel. - Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt? - Uten grunn, såvidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der. Vi gikk gjennom leiren hver dag når vi for på arbeid. Den dagen to fanger drepte en tysker og rømte fra leiren, ble vi innkalt. Da viste de oss liket av den drepte. Tyskerne ville vise oss hva fangene hadde gjort med ham. Etterpå ble det tatt represalier.

Uhyggelig arbeid - Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig? - Ja, det var siste sort. Jeg sa til SS da de var her at jeg godt kunne flytte tilbake til jernbanen, for det var ikke noe trivelig å være sammen med krigsfangene. Men jeg hørte ikke noe fra dem. Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. "Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943" står det inngravert på den. - Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene? - Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones.

På fange-leiting - Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo. - En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

tittel: Skoleveg forbi fangeleiren - Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928). - Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran. De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe. Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden var de verste til å behandle fangene. Vi var fleire som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

"Bare skyt!" En gang jeg kom fra skolen var det en hirdmann som ropte til meg. Jeg måtte komme inn, så skulle jeg få låne geværet. Jeg skulle få lov til å skyte noen av de som var innenfor gjerdet! Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom av arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk, også, så vi ble kjent med mange av dem. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre.

Ulovlige egg En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg fleire kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop. Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng. - En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leiren. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav Jeg så da de grov massegravene, den gangen 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

Milenko Milovic Mange av fangene i Korg-leiren var unge. Bare i tyveårsalderen. Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min. Jeg fikk tak i en kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten. De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Knutlia på sørsida av Vesterfjellet. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røsvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten. Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen "Blodveien." Milenko bor i Beograd. Det er to år siden sist jeg snakka med ham. Da var de begynt å krige i Jugoslavia. Han sa at det blir aldri slutt på den krigen, og det ser ut til å stemme.

Tittel: Fanger på Bjerka På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraftlag i dag har bygget sitt. Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt på Bjerka - Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge. - Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over. Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka. Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren "Halt!", men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det. Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang - Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert. Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten. Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt. Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 litersdunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie. Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett. Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge. Kapittel 12 Hovedtittel: En strøm av flyktninger Det er umulig å si tilnærma nøyaktig hvor mange flyktninger som i løpet av okkupasjonstida kryssa riksgrensen til Sverige fra Hemnes. Men det er trolig snakk om fleire hundre mennesker, rømte krigsfanger, lokalbefolkning som flykta og folk fra andre steder i landet som av ulike grunner dro over til Sverige akkurat på denne grensestrekninga. Hvis man tar med i reknestykket at de fleste flyktningene dro om sommeren og tidlig på høsten, og at flyktningestrømmen økte jo lenger krigen varte, aner man at strømmen med mennesker på flukt må ha vært ganske sterk i perioder med "høysesong" for grensetrafikken. Flukten ble ofte organisert slik at en los fulgte flyktningene et stykke på veg, til en ny gard hvor kjentfolk overtok "stafettpinnen" og fulgte rømlingene videre.

Skjult i bølingen Det å hjelpe flyktninger ble en del av krigs-hverdagen for mange. Et eksempel på dette er en krigsfange på flukt som kom til Melandshaugen i Leirskardalen. Kona på garden, Hanna Sande, ba ham gjemme seg blant kyrne og holde seg skjult midt mellom dyra da hun sanka bølingen til skogs om morgenen. Ingen så ham. Han kom seg velberga over fjellene og til Sverige.

Flyktningeruter De viktigste fluktrutene var: fra Røsvassbukta langs Nord-Røsvatnet, videre over Tengvasskaret til Rönes i Sverige. Fra Fjellaven, over Fjellavlia, til Bleikvatnet, videre over skaret til Røsvatnet, Tengvassdalen. Fra Herringbotn i Vefsn, via Storneset ved Tustervatn, over Røsvatnet, gjennom Favnvassdalen til Sverige. Opp Brygfjelldalen, forbi Nilsskog, gjennom Slegda og Grøndalen, Bleikvatn, forbi Røsvatnet. Opp Bjerkadalen til Målvatnet, og videre til Gressvatn og Sverige. Ei rute gikk opp Leirskardalen, forbi Tverå til Gressvatnet og Høgstadby.

Hovedtittel: Fra Hemnes med polakker I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene. - Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid.

Planla flukt - Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene. Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.

Gjennom piggtråd Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning. Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengsbakken. Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.

Offiser på sparken Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund. - Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.

Til Målvatnet De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke. Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg. De fikk mat og noe varmt å drikke. Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.

Laga truger Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med. Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med. Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre.

En bymann på tur Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen. Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg. Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved øst-enden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.

Gikk feil De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre. Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame - som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje.

Ny flukt Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg. Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham. Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.

Sammen med tøyet Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut. Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka. Jeg sa til ho mor: "Det e han Jan", og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvassturen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.

I potetkjelleren Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av. Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta. Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke. Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.

Med sykkel og ski Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden. Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for. Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem. Kapittel 13 Hovedtittel: Tyskerdrap med gjenlyd 16. juli 1942 fant ei dramatisk rømning sted fra den jugoslaviske krigsfangeleiren i Korgen. To fanger, Radovan Dimovic og Vladislav Miler var denne dagen i arbeid på vegen i Korgfjellet, sammen med en tysk fangevokter. Om det som nå skjedde forteller Cveja Jovanvic i boka "Flukt til friheten": "Dimovic: Miodrag Jerinic, Vladislav Miler og jeg hadde avtalt å benytte første høve til å rømme, og det kunne skje når vi hentet kaffe til vaktpostene på arbeidsplassen. Vi kunne avvæpne vaktposten som fulgte oss, og stikke av. Ja, vi hadde ofte snakket om flukt, og vi hadde avtalt at jeg skulle ta et fast tak i vaktposten, og de andre to skulle slå ham i hodet med en stein så han besvimte. Vi hadde ikke til hensikt å drepe ham, bare slå ham i svime for å avvæpne ham. Ellers ville kameratene våre som ble tilbake i leiren, bli straffet. Imidlertid skjedde det at leirtolken ikke tillot Jerinic å bli med oss for å hente kaffe, så det ble bare Miler og meg, men vi besluttet oss for å gjennomføre planen likevel. Vi gikk langs veianlegget og leverte kaffe til vaktpostene. På et sted hvor veien gjorde en stor sving, befalte politimannen som fulgte oss å ta en snarvei gjennom skogen. Et sted halvveis fikk vi lov til å hvile. Vi satte fra oss kaffekannen, og jeg spurte vaktposten om lov til å rulle meg en sigarett av avispapir og noe tobakksrusk jeg hadde i lommen. Mens jeg holdt på å rulle sigaretten, fortalte Miler meg at denne vaktposten ikke røykte, og vi hadde avtalt at jeg skulle be vaktposten om å tenne sigaretten for meg - for å komme nærmere ham... Jeg forsøkte selv å tenne ved hjelp av et primitivt fyrtøy som bestod i et stykke jern, flintstein og tørr mose, i håp om at vaktposten ville komme nærmere for å se på hvordan jeg kunne tenne en sigarett på så gammeldags og primitiv måte. Idet han kom bort til meg, grep jeg ham i halsen og ropte til Miler at han skulle slå ham i hodet med en stein. Miler kom til, fikk tak i bajonetten hans og snudde seg for å slå, men politimannen sparket ham så kraftig at han falt. Miler reiste seg og løp bort med bajonetten. Jeg ble alene med politimannen og sloss på liv og død. Til tross for at jeg var mye svakere enn tyskeren, klarte jeg å slå ham ned. Så løp jeg, men tyskeren reiste seg og kom etter. Han tok pistolen og skjøt to skudd. Et skudd gikk gjennom det høyre benet mitt, over kneet. Det andre skuddet traff meg i venstre skulderblad, stanset i ryggraden - det sitter der den dag i dag. Det neste skuddet kilte seg fast i pistolløpet så han ikke kunne skyte mer. Tyskeren nådde meg igjen, og på ny begynte en kamp på liv og død. Det lyktes meg på ny å rive ham overende - og drepe ham med en liten sløv kniv som jeg i hemmelighet hadde laget av et stykke metall. Jeg tok hans dokumenter, våpen og ammunisjon og stakk av"

Til Bakklandet Miler rømte først til Bakklandet, fikk låne båt på Hellbekkmoen og rodde over Røssåga. Derfra dro han opp Leirskardalen til Skresletten, hvor Anders Skreslett fulgte ham til den øverste garden i bygda, Tverå. Her overtok Tverå-brødrene rømlingen, og viste ham vegen videre til Sverige. Men Miler gikk feil og havna ved Målvatnet. Arne Målvatn tegna et kart til ham, men enda en gang gikk jugoslaven feil. Denne gangen havna han i Steikvasselva ved Nord-Røssvatnet. Etter å ha tatt feil enda en gang kom Miler fram til garden Bjørkmoen ved Røsvatnet, hvor de viste ham vegen til grensen. Enda en gang gikk han i feil retning, havna enda en gang på Bjørkmoen, men denne gangen fulgte Birger Bjørkmo ham heilt inn i Sverige, via fjellgarden Skog.

Til Storskogen Den andre rømlingen, Radovan Dimovic som var såra, kom først løpende til Storskogen. Petter Storskog viste ham vegen videre, og Olav Stabbfors rodde den kraftige jugoslaven over Røssåga ved Stabbforsen. Her ble rømlingen vist retninga til garden Fjeldavlia. Ednar Fagermo sier at far hans, Einar Fagermo, mente han denne dagen traff på Radovan i Elvgreina, omtrent der hvor gammalvegen nå ender i Aven. Mannen kom fram unna ei gran. Han hadde et belte og en pistol. Fagermo ga fangen litt mat. Han gikk til Korgen, og da han kom tilbake, var fangen fremdeles på samme sted. Einar Fagermo viste ham vegen til Fjeldavlia.

Til Fjeldavlia Oddmund Fjeldavli (født 1922) husker godt denne julidagen i 1942 da den velvoksne mannen som kom til gards. - Vi holdt på å arbeide ute da han kom. Det var en kjempesvær mann. Han så nokså trasig ut. Klærne var sundrevne. Han fekta med en kniv foran halsen på seg, for å vise at han hadde stukket tyskeren med kniven. Han var såra. Han hadde ei kule som satt i skuldra, og to sår i høgerfoten. Han var opphovna i skuldra hvor det satt ei kule. Han blødde noe fra sårene i foten, men kula var gått ut igjen, minnes Oddmund Fjeldavli. Han forteller også at Dimovic hadde skader på hender og fingre, etter at han hadde verga seg mot bajonetten til den tyske fangevokteren.

Fikk mat - Vi våga ikke å ha ham inne, for det var tyskere nede på vegen. Vi tok ham med oss bort i skogen og lot ham få mat der. Det var en hard kar. Den kniven han hadde brukt på tyskeren var jo blodete, men han skar brødskivene med den. Han viste meg alt han hadde tatt fra tyskeren: han hadde tatt klokka. Han hadde tatt også pengeboka, og viste meg bilde av den tyskeren som han hadde drept. Tyskerne var da 500 meter unna oss på leiting. Men de rekna vel ikke med at flyktningen var passert elva og kommet seg til Fjeldavlia. Vi lot ham få ei skjorte, men det var ikke godt å finne ei som var stor nok. Underskjorta hans grov jeg ned i skogen.

Til Bleikvatnet Jeg fulgte ham et stykke på vegen, og viste ham hvor han kom til å havne hen - hos folk som vi kjente godt. Han kom til Bleikvatnet, og ifra Lenningene fulgte Ragnar ham til Finneset. Der lå han om natta, hos Jørgen Finnes. Han dro videre over Bessedørskaret. Ivar Finnes (født 1927) bodde den gang på Skaret, en kilometer vest om Bleikvatnet. Dit kom Radovan Dimovic: - Han kunne vel være omkring femogtredve år, og han hadde utrolig god smak på mat, husker Ivar Finnes. - Det var Oddmund Fjeldvali som kom oppover til oss med ham. Da hadde de skifta klær på ham. Fangestøvlene var forsåvidt bra. Han hadde tatt med seg både passet og revolveren til tyskeren. Han sa: "Deutsche Soldat kaputt!", og demonstrerte at han skar halsen over. Vi prøvde å fjerne sporene etter ham, så ingen kunne rekke sporene hans. Vi fulgte ham til Jørgen Finnes. Serberen var jo såra. Den kula som satt i skuldra greide han Jørgen i Finneset å plukke ut om kvelden, mener Ivar. - De sa han var stiv om morran, da de skulle til å dra videre, men det gikk bra. Jørgen var vel heilt oppe på Bleikvasskaret og fikk satt ham på tur.

"Soldat kaputt" - "Deutsche Soldat kaputt", sa han, forteller brødrene Olav og Mikael Heggmo på Heggmoen ved Røsvatnet. Dit kom den storvokste serberen, etter at han hadde kommet ned Skarelvdalen. Og enda en gang forklarte Dimovic, delvis med et talende fingerspråk, hvilket drama som hadde utspunnet seg ved vegen oppe i Vesterfjellet dagen før. Han åt, og viste Heggmokarene bilder av tyskeren som var blitt drept.

Båtskyss Herfra fikk Dimovic båtskyss videre hos Olav og Gudrun Fjeldavli, som nettopp hadde kommet roende til Heggmoen. Gudrun fikk litt av et sjokk da hun så klærne serberen hadde på seg. Dressen tilhørte bestefaren hennes! I Korgen hadde nemlig Radovan vært innom på Seljebakkneset. Plassen tilhørte bestefar til Gudrun, Rasmus Korgen. Han hadde en dress hengende der, og den tok serberen på seg, forteller Jakob Fagereng. Fra Seljebakkneset hadde rømlingen svømt over elva før han dro videre.

Til Sverige Fra Nymoen ved Nord-Røsvatnet fikk serberflyktningen følge over grensen med Karl Erikson fra Rönes. Han var kommet over for å hente med seg dattera si og svigersønnen, lærer Dahl fra Hattfjelldal. I følge Cveja Jovanovic ble Radovan Dimovic mottatt på sjukestua i Tärnaby 19. juli 1942. Av journalen framgår det at han var såra i ryggen og i en fot.

Det var ei plikt Ivar Finnes fra garden Skaret ved Bleikvatnet var fleire ganger av gårde og fulgte flyktninger heimefra til Bleikvasskaret, til tross for at han bare var 13 år gammel da krigen brøt ut. - Det føltes som en plikt, sier Ivar Finnes. - Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var redd. Kanskje hadde jeg ikke vett nok til det. Men det er klart det var en farlig sport. For eksempel risikerte man å komme borti det tyske grensepolitiet. De overnatta på nabogardene, Smalsundmoen og Oksfjellelva. De kom uanmeldt, oftest på ettersommeren og høsten. Dette var ei kritisk tid på året, den tida de fleste flyktningene prøvde å komme seg over grensen. - Det ble en slags "stafett" med å følge flyktningene over fjellene og mellom gardene, slik at dere hadde på et vis hver deres "rode"? - Ja, det kan man godt si, men det var ikke avtalt noe slikt, sier han. Det var nok fleire flyktninger som kom til Finneset og Oksfjellelva enn til oss, fordi det var en del som kom opp Brygfjelldalen, mener Ivar.

Solid samhold - Det var et kjempegodt samhold mellom folk på gardene. Man leit jo blindt på hverandre. Det var ingen risiko, sånn sett. Jeg minnes den første rømlingen jeg så. Det var i 1941, på skolen i Bleikvasslia. En polakk kom dit. Han var på tur til Sverige. Jeg kan tenke meg til at det var i 43 jeg fulgte den første flyktningen, minnes Ivar. - Jeg husker spesielt en gang vi var på tur med en kroater. Far min hadde svart hår, og det falt ikke riktig i smak, det hadde han dårlig tru på. Han likte folk bedre når de var lyshåra, trur jeg. Vi kom til Rabliåsen, og far var gått til gards for å høre om de trengte båten. Da ble kroateren redd og tenkte å rømme fra oss, men jeg greide heldigvis å roe ham ned. Vi fulgte ham opp på Bleikvasskaret, minnes han.

Også nordmenn - Det var det heilt sikkert også nordmenn som rømte den vegen. Men vi var langt mer skeptiske til norske, fordi man ikke kunne vite hva slags folk det var. En høst kom tre stykker som ga seg ut for å komme fra Majavatn, men det var jo fryktelig utrolig. Det som kanskje virka ennå mer utrolig var at de strødde om seg med penger. Men de fikk ingen hjelp. Oddmund Fjeldavli sier at han kan huske å ha hjulpet to norske flyktninger. Den ene av dem var fra Grane, og dette var etter opprullinga i forbindelse med Majavatn-affæren, våpensmulglinga over Visten og de tyske aksjonene etter disse begivenhetene. - Han hadde fått lov til å følge søstera si som skulle på sykehuset på Mo, og så hoppa han av på Bjerka. Den andre norske er jeg ikke sikker på hvor var ifra. Han fulgte jeg også opp til Bleikvatnet. Olav Heggmo forteller om en tysker som rømte til Sverige sammen med ei jente fra Drevja. De traff på dem da de var på juletreleiting, antakelig i 1944.

To polakker - En gang kom det åtte flyktninger, folk som var utskrevet på arbeid. De var fra Belgia og Frankrike. De skreiv navnene sine på et papir som jeg har ennå, sier Olav Heggmo. - Ho mor fortalte at det kom to polske offiserer en gang ho var bare aleine heime. De tok opp et kart, og ba henne vise seg leia til grensen, minnes Olav Heggmo. En gang Kristian Heggmo kom heim fra Korgen, fortalte han at han hadde hørt at en russerfange var rømt fra fangeleiren. - Og ganske snart kom han hit. Han forstod ikke norsk, og tok oss i handa, alle i hop. Han ble her om natta. Om morgenen skyssa Kristian og Telmar Kongsdal han til Nymoen, hvor de skulle følge ham til grensen. Det var en som hette Sarko. Han kom inn og spurte "Hvem er Johan Heggmo? Jeg har hørt at Johan Heggmo skal være en ærlig nordmann?" Han hadde et papir hvor navnet stod skrevet. Det var akkurat som om han ikke hadde tru på noen andre enn Johan. Det var løylig å se på: det samme hvor Johan gikk hen, så gikk flyktningen sammen med ham. Han hadde ikke noen tru på oss andre. Johan skyssa ham til Sundslia, minnes Olav Heggmo.

Fra gard til gard - Fangene ble fulgt fra gard til gard. Det var ingen nazister her. Man kunne bare spørre i telefonen om det var tyskere her. Det var ikke så stor en risiko, forteller Olav Heggmo. - Kristian fulgte en gang en til Steikvasselva, og Martin skulle følge ham videre. De fikk høre om at en nazist var i Rølia. Da sa han Martin at hvis vi treffer nazisten, blir det ikke anna råd enn å slå ham i hjel. Da sa de til han: "Nei, du må no kje va tåpen". "Jau", sa han Martin, "det blir ikkje anna råd!"

Dramatikk Arne Tortenli husker mange episoder fra Røsvatnet under krigen. Ikke sjelden oppstod det dramatikk omkring den stadige flyktningestrømmen som dro forbi. - Da stor-razziaen var i Eiterådalen, da Sjøberg ble skutt, kom seks-sju stykker. Blant dem var Borghild Sjøfors. De for i fleire veker oppe i Eiteråfjella, og kom seg over Herringbotnfjellet og til Tortenlia. De fikk skyss derfra til Tolkmoen. De kom seg til Sverige, minnes han. - En gang var to russere innom Sundsåsen. De kom over Herringbotnfjellet og for videre over Tengvassdalen. Fredsvåren kom 50 russere på skaraføret over Straumen, fortalte Nils Nilsen. De brukte ikke ski. Noen heimefrontkarer hadde rute fra Sverige bak Hjartfjelltinden, over Skjettresken, ned på Hjartfjellnesodden til Sundsåsen, og videre over Lifjellet. De pleide å holde hus i ei utengsløe på Sundsåsen. Farsgubben ble var at det var folk som hadde ligget der i løa, for han bar hesthøy derifra i en tynnsekk hver dag. En gang kom motstandsfolkene og lå over, etter at de hadde vært ute ved kysten. Men dette var like før krigen var over. Hitler var allerede død da. De hadde radio, og vi hørte på London og fikk vite siste nytt, sier Arne Tortenli.

tittel: MED EN RUSSER TIL FJELLS Oddmund Fjeldavli forteller om da han fulgte en russer som hadde rømt fra skogsarbeid ved Fjellaven. - Vi hogg i skogen ved Fjeldavlia, og var akkurat inne og hadde mat. Da kom en tysker inn i gangen og ropte "Halt!". Han forklarte at en russisk fange var rømt. Dette var på haustsommeren, og da det ble mørkt, kom russeren dit. Vi kjente disse russerne, fordi vi var nesten hver dag og ga dem mat.

Fulgt av tyskerne Akkurat i det fangen kom til gards, kom det også en bil oppover med tyskere som skulle og leite etter ham. Jeg fikk bare noe brød med meg, og så la vi i veg mot Bleikvatnet. Og da vi for der, så haurl vi tyskeran ke di kauka åt kvaranner. De var ikke langt ifra, men de var ikke kommet så langt at vi var i kontakt med dem. Den gangen var jeg litt usikker på hvordan det kunne gå. Vi gikk langs stien til Bleikvatnet, og jeg tenkte at det kanskje kunne være tyskere foran oss. Men det gikk bra.

Til Smalsundmoen Jeg fulgte russeren til Kåre Smalsundmo og spurte om han kunne få overnatte der. Det var køl mørkt, slik at vi kunne ikke fare lenger. De fulgte ham videre neste dag. Den tyskeren som kom til Fjeldavlia den gangen da russeren flyktet, rømte siden sjøl, sammen med noen polakker. Han var grei. Det var ikke vanskelig å la russerne få mat når han var vakt. Andre tyskere var ikke så enkle. De ville ikke at russerne skulle få mat, forteller Oddmund Fjeldavli. - Hva slags mat ga dere fangene? - Vi fisket mye den gang. Vi fiska til fangene når vi hadde anledning til det, og lot dem få fisk og litt brød. Hvis vi lot en få, delte de med de andre, uansett hvor lite det var. Russerne var ikke nøye på det. De hadde kokekar med seg, og koka fisken med innvollene i, minnes han.

To polakker

   En gang kom to polakker til gards i Fjeldavlia. 

- Det var et voldsomt regnvær. De var fryktelig våte, men vi hadde ikke noe klær til dem, så vi måtte bare prøve å få dem videre. Det var samme ruta, til Bleikvatnet. Jeg husker en gang, vinters tid. Bror min, Bjarne Fjeldavli skulle til fjøsen og gi kyrne mat. Da han kom på høylåven og skulle ta etter høy, fikk han tak i en fot. Han ble skremt. Det var russerfanger som hadde gjømt seg der. Jeg fikk dem med til ei utengsløe et stykke derifra. Dette var tre russere som hadde rømt fra Mo. De hadde gått over fjellet. De sa de til å begynne med hadde vært fire, men "en kaputt". Så han ligger vel oppi fjellet der. De måtte ha brukt veldig lang tid. Det er rart at de ikke ble tatt, men folk må ha hjulpet dem.

En fryktelig tur - Det ble ingen kort veg for dem? - Nei, det var fryktelig, og på vinters tid. De hadde ikke ski. De hadde grynt i snøen. De var veldig sultne, og vi prøvde å samle i hop all den mat vi fant, både det de skulle ete der, og det de trengte på turen videre. De gjorde opp en liten varme der i utengsløa, og da det begynte å mørkne, fulgte vi dem et stykke på veg. Det gikk bare greit med dem. De kom seg fram til Sverige. Alle jeg veit om som rømte, kom fram. - Det må ha vært mange flyktninger som tok seg fram langs disse rutene? - Det var sikkert mange norske som for over der. En kunne jo prate med dem, men vi spurte ikke og de fortalte ikke hva de skulle. - Var dere klar over hvilken risiko denne trafikken innebar? - Ja. Derfor gjorde vi på den måten at vi ikke gikk fram til dem som skulle følge flyktningene videre. I tilfelle de ble tatt, skulle de ikke kunne bli tvunget til å oppgi hvem som hadde fulgt flyktningen, sier Oddmund Fjeldavli. Kapittel 14 Hovedtittel: På rømmen over Røsvatnet I løpet av okkupasjonsårene var det svært mange, både utenlandske krigsfanger og nordmenn som rømte forbi Røsvatnet og videre til Sverige gjennom Tengvassdalen. Oppsitterne ved Nord-Røsvatnet var under heile krigstida engasjert i å hjelpe flyktninger. Kåre Sundsli (81 år) var en av dem. Han forteller: - Jeg minnes spesielt en gang. Det var om vinteren. Jeg så tre mann som gikk langs etter andre sida av vatnet, og jeg så det ble lys der om kvelden. Om morgenen tok jeg skiene på føttene og mat i sekken. På Bjørkmoen fikk jeg folk med meg.

Gikk feil Flyktningene hadde tatt opp Tjederskaret. Det var feil veg. Da de så oss, ble de redde og trudde det var tyskerne. Vi kom så nær dem at vi kunne rope at vi var "kameraten", og da stoppa de med en gang. Vi tok dem med ned til garden. En av dem ville låne kniven min. Da spretta han opp bukselinningen, hvor han hadde tredve kroner som han ville gi oss. Vi fikk dem til Sverige om kvelden, gjennom Tengvassdalen, så de kom seg i sikkerhet. Jeg trur de var polakker. En gang kom Johan Heggmo hit med tre stykker, og vi skyssa dem over vatnet. Dette var om sommeren, og de gikk sjøl innover. Det var serberfanger som hadde rømt ifra Korgen. Det var mange vi skyssa i båt, både innenlandske og utenlandske flyktninger. Mange norske, minnes Kåre.

"Potetopptaking" - Hausten 1944 ringte Bjarne Paulsen fra Hemnesberget og sa han skulle komme og hjelpe meg å ta opp poteten. Jeg trudde nå sånn passelig på den potetopptakinga. Det var han, kona og dattera som skulle rømme til Sverige. Jeg rodde dem over vatnet og fulgte dem til grensen. Vi holdt på heile natta, husker Kåre Sundsli. Egil Axelsen skyssa Paulsen-familien til Røsvassbukta, og ble etterpå arrestert for dette. Axelsen visste ikke at familien skulle til Sverige. Paulsen hadde sagt at han skulle til Røsvatnet og kjøpe potet. Egil Axelsen ble sendt til Trondheim, hvor han satt i fangenskap fram til frigjøringa.

Skulle arresteres - Siste krigsåret skulle vi arresteres. Vi følte oss utrygge. Den tida gikk dampbåten, "Kolbein". Vi var alliert med dem. Avtalen var at hvis de måtte ut på en ekstratur, skulle de ringe oss. Så ringte de en kveld og fortalte at de skulle ut dagen etter. Vi visste det var en patrulje som lå på Rølia, så det var ikke paruljetur de skulle på. Det ble gjort kjent på gardene at folk måtte holde seg på avstand, og vi for beint til skogs om morgenen. Vi holdt på å hogge ved i Granheim austom Spjeltfjelldalen, og derifra hadde vi utsikt. Vi så da "Kolbein" kom. Far var sjuk og lå til sengs. De ville ta ham med seg, men en dekksgutt sa til dem at de ikke måtte være så gale at de tok med seg en sjuk mann. De hadde etterlyst oss og sagt til mor mi at det var bare et lite forhør vi skulle på i Hattfjelldalen.

Nære på Jeg begynte å ro heim, men da jeg kom til Steikvasselva rodde jeg på land for å ringe heim. Da jeg gikk inn, kom også en tysker inn gjennom døra med en stor sjæferhund. Jeg for ut gjennom kjøkkendøra og smeit beint til skogs. Jeg var redd hunden, og det ble fortalt etterpå at de prøvde på sette den på sporet av meg. Nå tok vi til fjells, og tyskerne etter, heilt til der hvor vi hadde arbeidd. De tok med seg redskapene tilbake til foreldrene mine, og sa: "Dine sønner er rømt til Sverige, det var dumt gjort". Vi var i fjellet til det ble mørkt. Da vi så at det ble tent mye lys heime, rekna vi det som et signal om at det var trygt, og vi for heim.

Klar til å dra Vi ha så frøktele gjev ei hund-tik. Vi visste at det kom ikke folk i nærheten uten at hunden varskudde. Skiene hadde vi i beredskap, så de skulle være lette å finne. Vi var inne den første natta, men lå på fjøsloftet etterpå, så vi følte oss temmelig utrygg den første tida etter at tyskerne hadde vært her. Men vi varsla alle i nærheten som hadde telefon, om at vi måtte få beskjed hvis de så tyskere som var undervegs. De arresterte Harald Nilssen i Steikvasselva og Anton Larsen på Skog. Harald var i vedskogen. Han skulle i veg og gjømme huda av en elg han hadde skutt om høsten. Da ble han tatt. Dette var hausten 1944, og de to slapp ut da freden kom i 45. Det var flyktningetrafikken de hadde på dem. Særlig Anton Larsen kjørte mange flyktninger over til Sverige.

På skøyter En gang skulle jeg og Kristian til Røsvassbukta, hausten 44. Det var is på vatnet, så vi skeisa innover bukta. Da vi skulle tilbake igjen, var det en ungdom som ville være med oss. Det var en av Rinnan-karene, fikk vi høre siden. Ja, mente vi, han skulle bare være med, det var god sort. Du veit, da han fikk skeisene på seg, var det det siste vi så han.... Han hadde vel grynt til han kom åt Bessedøren, men da hadde han snudd. Ho Helga i Steikvasselva, som nå bor i Lycksele, dreiv mye med kurervirksomhet. Ho fikk etterretningsrapporter som ho brakte til Sverige. Ho var turer til Mo, og de var her og ga henne opplysninger. Det var også svensker som var her og fikk opplysninger hos henne.

Uforsiktig Det var en annen mann, en ranværing som dreiv og skaffa etterretninger. En gang vi for ifra Røssvassbukta var han litt på galeien, litt beskjenkt. Da dro han opp et kart med nøyaktige tegninger over alle militærforlegningene på Mo. Vi nevnte det sjølsagt ikke for noen, men det var fryktelig ubetenkt, for han kjente jo ikke oss, sier Kåre Sundsli. - Svenskene fikk mange norske å fø på. De rømte, både de som ikke hadde grunn til å rømme og de som hadde det. Alle hadde neppe behov for det. Det var ikke så greit for svenskene heller. Det var de som rapporterte dem også, hvis de hjalp flyktninger. Det var et kvinnfolk med Tengvatnet som de var dødelig redd. - Var hun nazist? - Nei, det trur eg ikkje. Ho va berre ondskapsfull. Da var det verre med grensepolitiet, for de kunne komme uforberedt. Tyskerne var fleire ganger på ransaking, blant annet i en jordkjeller vi hadde, forteller Kåre Sundsli.

Rute fra Mo Motstandsbevegelsen på Mo sendte en del flyktninger til Røsvassbukta. Dette var helst folk som man mente var dårlig skikka til å dra over fjellene fra Rana til Sverige. En av de som dro den vegen var redaktør Magne Jønsson fra Harstad. Han var på kurer-tur til Sverige høsten 1944. Kikky Norrman fulgte ham til Røsvassbukta. Jønsson kom tilbake igjen over Linnerud og Steikvasselva, og dro heile vegen videre til Harstad med offentlige transportmidler. I sekken hadde han mange kilo illegale skrifter og en større pengeforsendelse. Kapittel 15 Hovedtittel: Rinnanmann til Røsvatnet I 1942 kom et medlem av den berykta Rinnanbanden til Røsvatnet for å forsøke å rulle opp flyktningerutene i området. Gulle Røsvassbukt (født 1932) bodde den gang hos onkelen sin, Johan Røsvassbukt, i Røsvassbukta. Johan var djupt involvert i flyktningetrafikken. - De første krigsåra var det stasjonert fem tyske politifolk i Røsvassbukta, så vi hadde dem på nært hold. Tyskerne hadde egen båt her oppe, også, sier Gulle Røsvassbukt.

Falsk flyktning - Onkel var ivrig til å hjelpe flyktninger. Men i november 1942 kom en mann som ga seg ut for å være flyktning. Det viste seg seinere å være en av toppfigurene i Rinnanbanden, Bjarne Jenshus. Han ble for øvrig skutt etter krigen. Jenshus ville vite vegen til Sverige. Han klaga over tidene og tyskerne, og ga seg attpåtil ut for å være religiøs. Han opptrådte også på en måte som man godt kunne tro han var en "preikar". Den fremmede snakka blant annet om at han kanskje måtte ta rutebåten "Kolbein" for å komme til Steikvasselv, så han visste navn på garder her. Jeg skjønner den dag i dag ikke hvordan onkel klarte å gjennomskue ham, når man tenker på hvor mange flyktninger som for her, sier Gulle.

Lensmannen ringte - Mens denne mannen var i Bukta, begynte lensmann Selseth på Hemnesberget å ringe. Trolig var han og Jenshus samsnakka om hva som skulle skje. Jeg gikk ut sammen med Johan. Onkel sa da til meg at om fremmedkaren spurte meg etter noe, måtte jeg si at jeg visste ikke. Like etterpå kom den fremmede ut og stilte seg opp sammen med oss i petromakslyset. Det var nordvest og et forferdelig vær. Plutselig sier mannen at han har hørt at lensmannen er under vegs, og om han ikke kan få lov til å grave seg ned i høyet på låven. Da svarer Johan at hvis han ikke har gjort noe galt, skal han bare gå inn og sette seg. Mannen gikk inn, men etterpå hadde han lura seg ut på nedsida av huset og satt sekken ifra seg i gangen. Så hadde han sprunget nedover vegen, slik at han hadde møtt lensmannen et sted mellom Svartvatnet og Bukta. Da lensmann Selseth kom inn og skulle arrestere Johan, sa han at han hadde arrestert en flyktning der på garden, og at han hadde funnet flyktningen sin sekk i gangen.

Arrestert Johan ble arrestert og ført til Trondheim, men han var borte bare halvanna veke. Fleire ble arrestert samtidig. På toget til Trondheim ble Johan og "flyktningen" i samme kupe, men Jenshus dro trøya over hodet og forestilte at han skulle sove. Det var nok for å høre hva de arresterte snakka sammen om. De fikk ingenting på Johan. Han fikk ingen straff, uten det at de raka barten av ham! Da Harald Nilssen i Steikvasselva og Anton Larsen på Skog seinere ble arrestert for flyktningetransport, stod Johan Røsvassbukt også på lista over folk som skulle arresteres. Harald og Anton ble tatt om bord i "Kolbein", og over telefon hadde Johan fått vite at båten trolig skulle videre til Røsvassbukta for å hente ham, forteller Gulle. - Da hadde han pakka sekken. Han skulle ikke i klørne på de der mer. Men de kom ikke og arresterte ham, likevel.

Fikk støvler Gulle Røsvassbukt husker en polsk flyktning som kom til gards en vinterdag. - Han kunne ikke renne på ski, han gikk bare på skiene. Men han hadde berga seg oppover fra Korgen. Han kom hit og spurte etter vegen til Sverige. Vi tok ham med inn. Føttene var bare sår, og skoene var elendige. Emil Røsvassbukt, sønn til Johan, tok av seg de nye beksømstøvlene sine og kledde dem på flyktningen. Polakken ble fulgt til Valberg, og fikk hjelp til å komme seg videre derifra. Jeg fikk "stygga" med tyskerne under krigen. De festa og tura mye, tyskerne som bodde i Røsvassbukta. De drakk seg fulle og skaut opp gjennom loftet.

Disiplin Men de hadde streng disiplin. Ei av døtrene i huset hadde revet ned et Hitler-bilde som tyskerne hadde hengt opp på veggen, og hun forestilte å tørke seg bak med bildet. Dette ble anmeldt, og det kom en tysk major med tolk hit. Det ble et voldsomt oppstyr, og Johan var den som måtte svare for "forbrytelsen". Majoren kom med trusler, og Johan svarte at tidligere hadde en av tyskerne sikta på dattera hans med gevær. Johan sa han nesten angra på at han hadde fortalt dette, for den tyske soldaten fikk en fryktelig kjeft av majoren.

Tysk flukt En gang kom 40 tyske soldater syklende hit fra Mosjøen. De skulle videre til Nordvatnet, kanskje på manøver. To av disse hadde vært her før. En av dem, en riktig spilloppmaker, kunne litt norsk. I det de skal gå, snur denne tyskeren, kommer inn og lukker opp døra og sier: "Jeg skal kjøpe en liter melk i morgen middag!" Så rista han på hodet og storflira. Vi syntes jo dette virka rart. De for i veg. De to tyskerne som vi kjente hadde bydd seg til å ta nattevakta i leiren. De stjal med seg obersten sin revolver og kryssbandolær, og rømte til Sverige. Han var en slagen mann da han kom oppfor bakken i Bukta, uten bandolær og uten revolver. Det var én tysker jeg syntes synd på. Han fikk beskjed om at heimen hans, med kona og fire unger, var bomba. Han tenkte å springe utfor kaia her og drepe seg, men de andre tyskerne hindra ham i det. Tittel: Fyktninger fra Vefsn Arthur Stornes (født 1922), bodde under krigen heime på garden Storneset ved Tustervatnet. Garden, slik den var, ble neddemt på 50-tallet. Storneset er det litt runde nesset på vestsida av Tustervasstraumen, det området hvor vegbrua i dag kommer over.

Over fjellet Det var mange som kom den vegen, mange kom fra Mosjøen, over Herringbotnet og videre over fjellet. Vi loset flyktninger, satte dem over vatnet og viste dem vegen videre, blant annet tegna vi kart til dem. Bror min loset en over, en fra Mosjøen som flykta sammen med kona og en unge. Bror min ble med til Sverige og ble igjen der, forteller Arthur Stornes.

Fra Eiterådalen - Det kom mye folk forbi der som skulle rømme til Sverige. Etter at det hadde vært kamper mellom motstandsfolk og tyskere i Eiterådalen kom det flyktninger denne vegen. Jeg tror de var fem eller seks stykker. Borghild Sjøfors var en av dem. De lå i høyløa. De hadde våpen med seg, blant annet et amerikansk maskingevær som de forlot der, og som jeg gjemte til krigen var slutt. Jeg husker at de første av disse motstandsfolkene som kom til gards hadde kledt seg så fint, med slips. Slik kom han spaserende etter vegen for å se om det var noe farlig. Vi undret på hva det var slags kar, for det var nå ikke vanlig der oppe at folk gikk i slips.

15 km å ro De lå over om natta og heile neste dag. Seint på kvelden rusta vi oss med båt og rodde dem til Sørdalen, far og jeg. Vi rodde heile natte. Det er femten kilometer. De skulle gå videre til Sverige om natta. De for rett opp gjennom Favnvassdalen, forbi Varnvatnet. Jeg forklarte hvor de skulle fare, for jeg var litt kjent der.

Kapittel 16 Hovedtittel: Fulgte 30-40 til Sverige Tverå er den øverste garden i Leirskardalen, knappe 20 kilometer fra Svenskegrensa. Tveråga ligger 250 meter over havet, og er siste utpost mot Okstindan-områdene, Kjensvatnet og Gressvatnet. Fra gammelt av var det fra Tveråga folk dro når de skulle til Okstindbreen, eller på jakt og fiske ved Kjensvatnet og Gressvatnet. Det var to veger man brukte, over Tveråskaret sommers tid og gjennom Leirbotnet om vinteren. Fram til etter krigen var garden uten vegforbindelse. Bygdevegen gikk til Austigarden i Skaret, to-tre kilometer nedenfor Tverå. Svært mange benytta denne vegen da de rømte til Sverige. Trolig ble ingen av alle de flyktningene som dro til Sverige over Tverå tatt av tyskerne.

Over breen Ole Tverå (født 1912) var sterkt involvert i flyktningetransport, sammen med brørne sine, Ivar (1923-81) og Nils (født 1925). Ole bodde på den nest øverste garden i Leirskardalen, mens brødrene bodde heime i Tveråga. Ole forteller: - Jeg fulgte i hvert fall over 30 stykker. Det var mange som for over, både natt og dag. Det var greit når de kom på ski om vinteren. Da kunne de fare om dagen. Vinters tid gikk vi opp Leirbotnet, videre over Okstindbreen og kom ned mot Spjeltfjelldalen ved Gressvatnet. Tyskerne var ikke på breen noen gang. Jeg trur ikke de torde. Om sommeren for vi Tveråskaret, og helst om natta. Jeg pleide å følge dem et stykke innpå Gressvatnet. Da var en mer sikker, for derifra til grensen hadde de bare å holde langs vatnet.

Tente bål Svensk-vakta ble jeg godt kjent med, slik at de var klar over at det kom noen. Vi hadde en avtale med Adolf i Högstaby. Når det ble tent bål på den andre sida, var han snar til å hente flyktningene. Jeg fikk nylig helsing fra en som jeg fulgte over, Marton Leine. Han har sagt at jeg redda livet hans. Marton Leine rømte fra Arbeidstjenesten i Korgen, sammen med tre andre. Leine var så sjuk at jeg turde ikke å legge i veg. Vi måtte grave ham ned i høyet på låven, for jeg frykta at noen skulle komme og leite etter dem. De andre tre fikk jeg inn i skogen, hvor de venta til det ble mørkt. Leine var så sjuk at vi delvis bar ham med oss. Disse fulgte jeg til Svein Lifjell, som lå aleine i hytta ved Kjensvatnet. Han fulgte dem videre på veg, og de kom velberga over.

Tyske patruljer - Traff dere noen gang på tyske patruljer? - Nei, heldigvis. Vi la merke til at de kom til Kjensvatnet torsdag ettermiddag og dro til Umbukta igjen fredag morgen. Dette var ei fast rute som de hadde. Men tyskerne var klar over at det var mye folk som rømte her i omegn, og at flyktningene måtte få hjelp fra noen. Kristen Meland jobba på et tysk kontor i Mosjøen. I 1944 fikk jeg beskjed fra ham om at nå var jeg kommet på tyskernes svarteliste, slik at jeg måtte holde meg klar til å rømme.

Tre serbere Fleire ganger kom tyske patruljer på razzia til Tverå. - En gang da tre serbere var tyskerne her i tre døgn. De lå og gjette. De hadde vakt på andre sida av elva. De tre serberne hadde tatt feil av vegen i Korgen. Først hadde de svømt over elva ved Langforsen. Derifra for de på Kløbben, hvor de hadde vært i tre døgn, før de kom ned på Skresletten. Arnljot og Odd Mediå kom hit med dem om natta. Vi fikk dem til å legge seg i fjøsen. De kunne ikke dra videre, utsulta og i tresko som de var. Jeg ble fri for både kommager og sko, for de kunne jo ikke dra over fjellet bare i treskoene.

"Godt organisert" Ivar, bror min, gikk foran og signaliserte når det var klart. Da vi kom på Kjensvasslia, skulle han sette opp flagg i bukta sør for Turisthytta, hvis det ikke var tyskere der. Vi var akkurat kommet frampå Nordskaret, da var flagga kommet. Da Sivota Piric fikk se flagget, sa han: "Godt organisert!" Da de skulle over Tverrelva, skulle vi bære dem, så de slapp å væte seg. Piric var en alminnelig høg mann. Men det var ingen sak for meg å ta han på armene og bære ham over. Så mager var han. Piric har jeg hvert år fått julekort fra. Han var student, og fortsatte på universitetet i Uppsala. Han snakker reint svensk. For noen år siden sendte han meg ei flaske heimebrent.

En lensmannsbetjent Ivar Tverå fulgte blant annet en lensmannsbetjent som rømte fra Hemnesberget. Han fulgte ham forbi turisthytta ved Kjensvatnet og et stykke på veg videre. - Dette var om vinteren. Vi rekna med at det ble leiting etter denne flyktningen, og dro i veg for å renne igjen løypa. Ved Gressvatnet så vi at tyskerne hadde kommet fra Umbukta og funnet løypa hans, men vi hørte ingen ting om dette seinere.

Forsiktig Det hendte mange ganger at jeg ikke turde å gå heilt fram til husene heim med det samme, når jeg hadde vært i veg og fulgt flyktninger. Da lå jeg oppe i lia ei stund, for å se om det var trygt. Det kunne jo ha blitt husundersøkelse mens jeg var borte, forteller Ole. - Jeg hadde ikke villet gjort dette opp igjen i dag. Men det ville ha vært fryktelig å tenke på hvis vi ikke hadde hjulpet flyktningene, og de hadde tullet seg bort og blitt tatt av tyskerne, sier Ole Tverå.

Leirskar-ruta Svært mange leirskarværinger var involvert i flyktningetransport. Brødrene Arnljot, Odd og Brynjar Mediå var blant dem, og Anders Skreslett. Einar Skreslett hjalp en gang en jugoslav som etterpå gikk fleire kilometer langs bygdavegen og la seg til i ei løe i Trettbakken. Her bar man mat til ham, og Skreslett losa ham videre til Sverige. Etter opprulling av ulovlige radioer og våpen i Drevvatn sommeren 1943 flykta fleire derifra til Sverige over Leirskardalen. De fleste av dem kom over Korgfjellet og videre til Finnbakken, og i løpet av ei drøy uke losa en av sønnene på garden, Einar Finnbakk, fleire drevvassværinger over fjellet til Sverige.

Tittel: Mislykket felle Nils Tverrå (født 1925) er den yngste av de tre brødrene som bodde i Tverå i Leirskardalen. En nazi-spion prøvde å legge ei felle for ham, men unggutten lot seg ikke lure. - Dette var om vinteren. Jeg var på veg til Fjelldal for å hente posten. Da møtte jeg en mann som spurte om jeg var Nils Tverrå. Han da han skulle ha gjemt gevær, og at han var interessert i å få plassert en radiosender et sted. Han var så brå til å spørre om dette at jeg ante uråd med en gang. Jeg svarte at det var nesten håpløst å gjøre noe slikt, fordi tyskerne for over alt. Og sporsnø var det også, så tyskerne ville nok finne det uansett, mente jeg.

Ville til Sverige Han ga seg på dette, men sa i stedet at han var på tur til Sverige, og om jeg ikke ville hjelpe ham over. Nei, svarte jeg, jeg kunne ikke hjelpe ham. Igjen minnet jeg ham om at det var tyskere over alt i fjellene. Da heller ikke dette nytta, ville han vite om jeg ikke visste av noen som hadde melk, for han var så tørst. Jeg bad ham da om å bli med ned på garden, så fikk han sikkert et glass. Men da fikk han det travelt. Han hadde en avtale på Bjerka, sa han. Men før han dro, fikk jeg noen illegale skrifter hos ham.

I avhør Morgenen etter dro far og jeg til Korgen og fikk rapportert hendelsen. Neste dag kom lensmannsbetjenten, og jeg ble sittende en time i avhør. Jeg hørte ikke mer før etter krigen. Da ble jeg innkalt som vitne i ei landssviksak i Mosjøen mot den samme karen, sier Nils. - Det viste seg nemlig at det hadde vært en av Rinnan-banden. Trolig hadde han ment å prøve seg på meg, siden jeg var den yngste av oss brødrene, og følgelig den han trodde hadde lettest for å forsnakke seg.

"Bare guttungen" - Nesten dagligdags skjedde det noe som minnet oss om at det var krig. Det hang over hodet på oss. Jeg var med og hjalp flyktninger på veg til Sverige. Det var helst nordmenn jeg fulgte, forteller Nils Tverrå. - Jeg var nærmest bare guttungen, og var ikke redd noen ting. En gang fulgte jeg fire-fem fra Hemnes. Jeg fulgte dem bare opp på Kjensvasslia, hvor jeg peika ut ruta til dem. Det var om å gjøre å få dem opp i fjellet og rundt Turisthytta ved Kjensvatnet, i fall det var tyskere der.

Sjøskvett Sammen med brødrene mine, Ole og Ivar, var jeg med og fulgte samene Anna og Lars Fjellner over til Sverige. Dette var seint på hausten. Auster-Kjensvatnet var islagt, men Gressvatnet var åpent. Innover Gressvatnet var det sterk vind. Ole og Ivar rodde, mens vi gikk på ski langs vatnet. Da vi kom til bukta som går inn i Sverige, var isen lagt. Jeg husker at Ivar var gjennomvåt og isete av sjøskvett. De andre for direkte mot turisthytta ved Gressvatnet, mens Lars Fjellner, Ole og jeg lasta på kjelken og begynte å gå etter. Da kom den svenske grensevakta mot oss, en fra hver side. De trudde de første to i følget var flyktninger, og at vi tre var tyskere som var ute etter dem. Jeg husker jeg syntes det var nifst da vi seinere gikk over Uma. Det var mørkt da vi kom dit. Isen var bar i flekkene, slik at det så ut som åpent vatn. Men Lars Fjellner sprang foran og freista isen.

En lensmanns-sønn Det ble oppstyr den gangen sønnen til lensmannen rømte, sammen med ei jente fra Korgen. Sønnen hadde dratt fra Tverå på nattmorran, og hadde fått rikelig med mat med seg hos oss. Det ble ikke ettersøkning før lensmannen sjøl kom på leiting om ettermiddagen, i lag med tyskere. Han dro heilt på grensen, uten mat, for å få tak i sønnen sin. Men han var for seint ute. Lensmannen var heilt utslitt da han kom tilbake fra grensen. Aslaug, søstera mi, var forbanna på ham, og ga ham ikke annet enn melk og brød. Men han sa det var det beste måltid han hadde spist.

Med bajonett En gang kom tyskerne til Tverå på leiting etter flyktninger. De for husene rundt, til og med på låven og stakk i høyet med bajonettene. De var sikre på at det var flyktninger der, men på det tidspunktet hadde Ole og Ivar allerede fått dem trygt over til Sverige. En gang hjalp Ivar en fange over, en polakk. Han hadde fått skiene mine. Ivar hadde fulgt ham til midten av Gressvatnet. Men da flyktningen kom til grensen, trodde han at den svenske vakta var tyskere. Han dro derfor ned Leirskaret igjen, og forlot skiene nederst i dalen. Siden fikk vi vite at i Korgen hadde han truffet en tysker som han kjente, og som hadde hjulpet ham til Røsvatnet.

Et kraggevær Tyskerne ville ha den ene stua vår til vaktrom. Men i en sengebenk der hadde vi et kraggevær liggende. Nå var gode råd dyre for å få fjerna våpenet. Ane, søstera mi, skulle gå inn og ta det, mens en stod vakt på trappa for å se om det kom noen. I det samme Ane tok opp geværet, stod en østerriker i vinduet og så på. Vi tok geværet og sprang opp med det, og på trappa møtte hun tyskeren. Men han rista bare på hodet - sa ingen ting. Han var heldigvis aleine, ellers ville det ha gått galt.

Tyske "rømlinger" På slutten av krigen begynte tyskere å rømme, og vi hadde fått skarp ordre om å rapportere hver eneste tysker som kom til Tverå. Da kom det noen høgtstående offiserer oppover, men det var noe mystisk med dem. De satte seg på trappa og begynte å plukke av seg distinksjonene sine. De ga seg ut for å ville til Sverige. Vi lot de få godt forsprang før vi dro til Jamtjorda for å ringe, i tilfelle at de virkelig skulle rømme. Men det kom ingen og spurte etter dem. Etterpå viste det seg at de nok hadde overnatta ved Kjensvatnet. Men så hadde de tatt ned til Bleikingan, hvor de hadde møtt Svein Lifjell. Nå hadde tyskerne fått distinksjonene på seg igjen, og bedt ham om å vise pass. "Nei", sa Svein, "No e det fred. No e det dåkk så ska leit opp passet!" Dette var nemlig 8. mai 1945, men tyskerne hadde trolig gått glipp av hva som var skjedd, siden de ikke hadde radio med seg. Nils Tverrå forteller at han var i god form under krigen. En morgen starta han fra Tverå til Kjensvatnet for å hente brødrene sine som dreiv snarefangst der. Han gikk sammen med dem rundt vatna og så etter snarene. Etterpå rente han innom heime og videre til Valla for å selge ryper - og heim igjen til kvelds.

Kapittel 17 Hovedtittel: Jøder på flukt fra Korgen Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og mor til Annie til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes 1942 bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen, like ved Eitran-butikken.

Meldeplikt Dette var under opptakten til deporteringa av samtlige jøder i Norge i november 1942. Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt. - Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, forteller Annie Sachs Wicklund. Hun er blant annet blitt intervjuet i Radio Korgen om dette. - Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte, forteller hun. Flukten prøvde man å holde så hemmelig som mulig. Rasmus Korgens dattersønn, Harald Johansen, har opplyst at ikke en gang bestefaren, husverten, ble informert om planene. Dette for at han ikke skulle vite noe i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør etterpå.

Et drivstoff-problem For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten. - Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa "flykt så fort dere kan - det blir verre!" "Ja, men vi har ikke noen bensin." "Har du en tom kanne?" spurte han. Jo, det hadde Kåre. "Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil". Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket, forteller Annie Wicklund.

Utsatt flukt Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham. - Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag, har Olav Fjeldavli fortalt.

Til Røsvatnet Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en mann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen. Annie Wicklund husker ikke dette, men hun husker at de kom fram til Røsvatnet: - Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon, har Annie fortalt. Det var Olaus Sørdal fra Varntresk som skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, og der fikk han tak i Jon Simonsen som så skyssa flyktningene til Nymoen.

Med hest til Sverige - Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute, sier Arne Tortenli. På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta. Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok wicklundfamilien fra kåta og videre til Rönes. - Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom, har Kåre Johnsen fortalt i et intervju med Radio Korgen.

Lensmannen reagerer Lensmannen på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukta før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i gang med ettersøkning. - Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta, minnes Gulle Røsvassbukt. - Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige. Selseth tinga onkel, Johan Røsvassbukt, til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.

Slå på storgryta - Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet med da "Kolbein" kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og båten fløyta for hver en gard, forteller Arne Tortenli. - De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til "Kolbein". Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: "Jau, då ska vi slå på storgrytæ!" For det var nemlig ikke telefon i Linvika...

Båten savna - Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt. Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Førevitja Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim. Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.

Auksjon i Korgen Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

Flyktningepolitikk Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag. Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet... Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last. Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.

Tittel: Grensepoliti De som dreiv med flyktningetransport i grensetraktene lærte tidlig å ta seg i akt for grensepolitiet og de tyske streifvaktene som for i fjellene. En norsk grensepolitimann og nazist fra Hattfjelldalen, "M", hadde de delte erfaringer med. Arthur Stornes forteller: - Han M var nå ikke så streng på det. En gang hadde alle på en gard i Varntresk rømt til Sverige. Da fikk han i oppdrag å dra dit for å se om det var noe der som tyskerne kunne ha nytte av. Men guttene i Kjerringneset batt ham liksom på hendene og føttene, for de greide å kjøpe er våpen fra ham. Da kunne han ikke gjøre dem noe, for hvis det hadde kommet opp at han hadde solgt dem våpen, ville han sjøl ha blitt arrestert. Folk var ikke så begeistret for han M. Derfor hadde noen gitt beskjed til Sverige, til nordmenn som var der, om at de måtte komme og ta ham. Det var meininga å arrestere ham og ta ham med til Sverige. De visste han skulle til Sørdalen en bestemt dag på registrering. Men de greide ikke å holde ham så lenge. Han dro videre en dag tidligere enn beregna, så han berga seg. De kom dagen etter han var dratt.

Fulgte fange Arne Tortenli forteller: - Han M var på Rølia, og de visste ikke ordet av det før det kom inn en russefange. Russeren begynte å gråte da han så det var grensepoliti der. Ho Bergliot på Rølien slo da i bordet åt han M, at hvis han var en sånn usling at han tok den der fangen, så skulle de komme han i hug på oppgjørets dag. Og veit du det: han M ble med og fulgte russeren til grensen. Han tok en risk der. Hvis det hadde kommet opp at han hadde hjulpet en russefange til å flykte, ville han ha blitt skutt.

"Pakker" med toget - Av og til kom det intern jernbanepost, brev om visse "pakker" som skulle komme med toget, forteller Trygve Boge. Han jobba på jernbanestasjonen på Bjerka. - Jeg husker spesielt en gang det kom to stykker fra Orkdal. Da kom det brev til meg om to pakker, og at jeg måtte ta vare på dem. Det kom to personer med toget om kvelden, i mørkret. Det var to ungdommer i 18-20 års-alderen, og de sa at de skulle hente to pakker. Da visste jeg hvem de var. De var tvangsutskrevne til arbeid på Korgfjellet. Jeg hadde en forbindelse som kjørte slike folk, og han kjørte dem med bil til Røsvatnet. Jeg tror det var seks ganger det kom slike "pakker", minnes Boge.

Tysk rømling - Jeg bodde i Vallabotn under krigen. I nabohuset bodde tyskeren som var sjef for alle bruvaktene mellom Mo og Mosjøen, og han var jeg mye i snakk med. Jeg trur han het Werner Heckmann, forteller han videre. - En dag i mars/april 1945 kommer han til meg og sier at han skal rømme til Sverige, og om jeg kunne fortelle ham vegen dit. Jeg svarte da at han var kommet til feil mann, for jeg kom fra Bergen og hadde ikke peiling på forholdene. Men han ga seg ikke, og det ble til at jeg tegna opp ruta for ham. Han fikk sivile klær, fikk med seg en ungdom som skulle lose ham over fjellet så han så Målvatnet, og la i veg. Uniformen hans grov vi ned. Jeg hadde vært og ekspedert toget, og gikk heim igjen i sju-tida. Og hvem andre enn den samme tyskeren sitter på trappa! Jeg gikk bare opp til huset og sa "Ja, jeg frykta for det der! Du får bare spille videre." Men han forklarte at jeg skulle ta det heilt med ro. Han hadde fått greie på at hvis han kom over til Sverige som sivilist, desertør, ville han bli sendt tilbake øyeblikkelig. Han var kommet for å hente uniformen og pistolen sin, for da ville han bli internert i Sverige. Han kom seg over. Det ble et forferdelig leven etterpå, men jeg kom merkelig nok ikke inn i bildet. Derimot ble både mannen og kona i nabohuset tatt, og de satt i Mosjøen til krigen var slutt. Kapittel 19 Hovedtittel: Over til Sverige Mange norske rømte til Sverige for å komme seg videre til England for å gjøre norsk krigstjeneste, eller for å innrullere seg i de norske militære styrkene som etterhvert ble organisert i Sverige. I 1942 rømte Jakob Hjerpbakk til Sverige. Sammen med ham dro Brynjar Mediå. Brynjar hadde like før opplevd å bli sendt tilbake til Norge sammen med folk han skulle lose over grensen. For Hjerpbakk skulle Sveriges-turen resultere i tre års militærinnsats. - Jeg hadde arbeidd på jernbanen fram til ferien 1942. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte på arbeid i Salten etter ferien. Jeg bestemte meg for å rømme, forteller Jakob Hjerpbakk (født 1918) fra Leirskardalen. Brynjar Mediå og Jakob Hjerpbakk rømte om høsten over Røsvatnet. Det siste stedet de var i kontakt med folk på norsk side var i Steikvasselva, hvor Harald Nilssen viste dem vegen videre.

Til Tärnaby De kom velberga fram til Rönes ved Tengvatnet, ble tatt hånd om av svensk militær og ble innkvartert på aldersheimen i Tärnaby. Dit var det kommet enda to norske flyktninger. Her ble de to leirskarværingene forhørt av landsfiskalen, som de mente var nazist. De var litt nervøse for dette. De planla nøye å avgi ens forklaring, for det var den sammen landsfiskalen som bare for kort tid siden hadde sendt Brynjar heim igjen, forteller Jakob. Reisa videre gikk med buss til Storuman og med tog derifra til Vingåker, like ved flyktningemottaket på Kjesäter slott. Etter nye forhør bar det videre sørover, til et sted like ved Jönköping ved sørenden av Vätteren.

Flyktningeleir - Leiren hette Öreryd, et trist sted. Vi samlet et arbeidslag på 10 kjenninger, og bad straks om å bli satt i arbeid. Etter et par dager bar det på skogsarbeid i nærheten av Vindelen. Vi ble installert på en liten nedlagt gard, med stue, kjøkken og et lite kammers. I stua var det brisker langs veggene. Der lå vi, elleve mann, to og to på hver brisk, i soveposer. Jeg delte brisk med Brynjar Mediå, minnes Jakob. Vinteren gikk med ved- og tømmerhogst. Da fikk Brynjar og Jakob tilbud om å bære plank, et arbeid som var bedre betalt. De hadde 1,5 for timen, og jobba 10 timers dag. - Den første tida var vi så såre på skuldrene at det var bare raude kjøttet. Men det gikk bra etterhvert. I neste omgang ble det gardsarbeid på de to fra Leirskardalen og fleire kjenninger med dem: Olav Hognes og Gunnvald Pedersen fra Bjerka var det i samme gjenget.

Innrullert Høsten 1943 ble nordmennene innrullert og gitt et helsekurs, med tanke på militær trening. - Om vinteren ble jeg med på kullbrenning. Trekull sto høgt i kurs. Vi lå i jordgammer langt ute i skogen. Vi brente kull av lauv- og barskog i kullmiler. Jeg var hjelpesmann under brenning av seks-sju miler. Blant annet var jeg med og reiste ei stor-mile som hadde en omkrets på 23 favner. Hver stokk i reisverket var 10 fot lang. Den mila ble det to og ei halv jernbanevogn med kull av. Mila måtte passes nøye, med tilsyn en gang i timen. 15. april 1944 ble vi innkalt i militæret. Først til en leir i Medelpad, Jämtland, seinere ble vi flytta til Falun. Vi hadde daglige øvelser. I januar 1945 ble vi, 1. bataljon, flytta nordover til finskegrensen, Myllimäki, halvanna mil ovenfor Övertorneå. Der mista vi skiinstruktøren. Han rente mot ei gran og slo seg i hjel.

30 mils marsj Nå gikk den norske 2. bataljon i forvegen inn i Finnmark fra Ivalo i Finland. For Jakob Hjerpbakk og de andre i 1. bataljon begynte først en 30 mil lang marsj mot Karesuando. Til å begynne med marsjerte de etter vegen. Det ble et fryktelig uvær, og den siste biten fikk de skyss med lastebiler og busser. Brynjar Mediå var sjåfør på en av bilene i kompaniet. Med i 1. bataljon var også Rolf og Arne Haugli, Kåre Valberg, Tormod Nylund, Ludvig Olsen, Harald Olsen, Olav Hognes, og Bjørnar Roghell fra Hemnes. Kapteinen som var Hjerpbakk sin øverste sjef het Tuster og stammet fra Tustervatnet.

Ingenmannsland - Vi dro straks videre. Vi kom inn i Finland, og slo leir. Et rikspolitikompani var foran oss. De hadde gått inn i Nord-Finland, hvor tyske tropper hadde bitt seg fast. Her var det et ingenmannsland. Andre dagen så vi en tysk patrulje. Et lag ble sendt ut for å ta dem, men tyskerne kom ned på grensen og ble tatt til fange av svenskene, forteller Jakob. Nå ble det å måke snø og brøyte seg med traktor gjennom vegløst terreng for å få de norske styrkene gjennom finsk territorium til det befridde Finnmark. Den provisoriske vegen gikk langs elveleier og over innsjøer. For å komme over myrer måtte de kavle med stokker som de la snø og vatn oppå, så underlaget skulle fryse. Det var svært kalt, visstnok nede i 50 minusgrader på det meste.

Mot Norge - Vi fraus. Vi hadde bare teltene som vi grov ned i snøen. I disse teltene var det ovn, forteller Jakob. De hadde fleire patruljer inne på norsk side. Den første måtte gå tjue mil til Kåfjord, og kom i kamp med en tysk patrulje på tilbaketuren. Langt om lenge kom hovedstyrken fram til Kautokeino. Dette var like før kapitulasjonen. Kompaniet som Jakob Hjerpbakk var i ble værende i Finnmark, mens resten av bataljonen ble sendt til Narvik-området. - Hver bru og hver stikkrenne var sprengt i Finnmark. Hver enkelt kraft- og telefonstolpe var sprengt ned. I Masi stod to hus igjen. I Kautokeino hadde vi fanger. Det var angivere og andre som hadde gått tyskernes ærend. Det var to tyskbygde flyplasser i Kautokeino, en stor og en liten. En traktor skulle brøyte den største plassen, men den kjørte på ei mine. Olav Grunnvoll var med i minerydningstroppen som tok opp fleire hundre miner. Vi ble sendt med fly til Lakselv. Vi ble henta med Dakota, DC3-maskiner. Bernt Balchen var sjef for flyginga av forsyninger med Dakota-fly.

En bakerovn I Hamnbukt i Porsanger traff vi oberst Dahl, sjefen for Finnmark-avdelinga. Vi traff også det norske Bergkompaniet som var kommet fra Skottland. Inntil da hadde vi fått forsyningene fra Sverige med fly. Nå fikk vi britiske forsyninger, mjøl og sukker. Vi dro til Lakselv og hamstra murstein. Vi hadde murere i kompaniet, og de bygde en flott bakerovn. Over ovnen laga de et skilt: "Hamnbukt Bakeri & Conditori". Vi hadde bakere også, og de baka alt det vi trengte i kompaniet: brød og wienerbrød. Sammen med Ragnar Skaland fra Vefsn hadde jeg ved hjelp av en lommealmanakk rekna ut at vi var 130-150 mil heimefra. Under ei oppstilling hilste jeg på oberst Dahl: - Korporal Hjerpbakk fra Korgen! - Ja, men da er jo De straks hjemme! - Ja, det e no bære 150 mil... - Ja, men det er jo ikke langt, tatt i betraktning avstandene her oppe i Finnmark! Det nærma seg tida da vi skulle få reise heim. Vi var lovet å få skyss med tyske landgangsprammer til Tromsø. Men sommeren gikk. De første dagene i august kom ei ålandsk frakteskute med brakkelemmer. Jeg var vaktkommandør, og løp til kapteinen og foreslo at vi skulle få denne båten til å ta oss sørover. Han bifalt dette. Mens noen av oss lossa båten, reiv de andre leiren og pakka ned utstyret vårt og bar om bord.

Mot sør Tidlig neste morgen gikk vi fra kai. Ute i fjorden møtte vi en stor båt med tyskere og mye utstyr om bord. Dette var mineryddere. Vi rekna med at hvis obersten hadde visst at disse var under vegs, hadde vi aldri fått lov til å reise. Vi passerte Hammerfest som var nedbrent. På Sørøya så vi folk som var i byggeaktivitet. Vi vinka, men ingen svarte. Båten førte nemlig et tysk flagg, antakelig for at skipperen ikke hadde noe annet. Men vi stemte i med "Å eg veit meg eit land", og da vinka folk på land både med hender og laken. I Tromsø fikk de om lag 100 som var om bord vite at de skulle sendes videre til tjeneste i Trondheim. Her bar det til Festningsleiren på Rosenborg, hvor de ble innlosjert.

I Trondheim Den første permisjonen fikk Jakob Hjerpbakk i Trondheim i midten av august 1945. Etter det fikk jeg vakttjeneste for en leir med "displaced persons". Han havna så i militærpolitiet og som vaktkommandør med sersjants grad i hæren sin millitærarrest i Trondheim. - Vi bodde innenfor fengselsområdet, og hadde flaggheising og -firing på Kristiansten festning. En dag fikk vi beskjed om at noe var under oppseiling, og vi måtte skrive under på taushetsløfte. En ettermiddag ringer det på porten, og jeg låser opp. Der står to politimenn med Henry Oliver Rinnan mellom seg. Han skulle sitte i ventecelle og skytes morgenen etter. Litt seinere slapp jeg inn kona til Rinnan. Hun hadde ei pappeske med seg som jeg undersøkte. Jeg syntes hun var svært vakker. Jeg låste henne ut, også. Da hadde hun grått. I februar 1947 ble Jakob Hjerpbakk dimmittert, nærmere tre år etter at han starta militærtjenesten sin i Sverige i januar 1944.

Kapittel 20 Hovedtittel: Flukt over Bjerkadalen 5. november 1941 rømte Rosa (Dyrhaug) Stjernen til Sverige, sammen med sin forlovede, Øystein Stjernen. Rosas søster Nanna og mannen hennes, Odd Kolsvik, var også med. Fra Bjerka ble Øysteins yngre bror Bjarne, som var knapt 16 år, med dem over fjellene. Øystein Stjernen hadde for øvrig blitt såra i en arm under felttoget i 1940. Kolsvik og Stjernen-brødrene kom seinere i norsk militærtjeneste i England og i Sverige. - Vi hadde ski med, men nede i bygda var det ingen snø. Da vi skulle dra, var det folk i Drevvatnet som sa til meg: "Hvorfor har du ski? Du skal vel gjerne rømme til Sverige!" Jeg sa vi skulle bare på fjelltur, husker Rosa Stjernen (født 1922). Rømlingene reiste først med tog fra Drevvatn til Elsfjord, og videre med ferje til Hemnesberget. Derfra bar det med buss og bilskyss til Pyttjehåjen på Bjerka, hvor Øystein sine foreldre bodde.

Gjennom Bjerkadalen - Vi gikk opp Bjerkadalen. Jeg husker vi var redde for en angiver som bodde der, men Øystein meinte at han ikke var farlig. Det var tungt å gå. Vi hadde noen ryggsekker uten meis, noe engelskmennene hadde forlatt etter seg. Første dagen kom vi bare til Litjmålvatnet. Neste morgen fulgte 12 år gamle Andreas Målvatn og den sju år gamle søstera Aud oss oppover kneikene. Vi var innom på Nyrud og kom til Målvassmoen, til Elen og Johan Målvatn. Vi overnatta der. Johan fulgte oss et stykke innover. Vi gikk ennå på føttene. Vi tok inn i Turisthytta ved Kjensvatnet. Mannfolkene prøvde å fiske på isen, men fikk ingen ting. Vi hadde lite mat. I Turisthytta fant vi noe mjøl som det var fullt av muselort i. Søstera mi og jeg satt med hver vår tallerken og renska bort hver eneste lort. Vi hadde med tørrmelk og koka graut. Det er den beste graut jeg har spist.

Med brukket ski Neste morgen bar det innover Gressvatnet. Det var veldig langt over vatnet, syntes jeg. Både Øystein og Bjarne hadde brukket en ski før de kom til grensen, men det gikk bra. Et sted traff vi på ei skiløype som vi forstod var etter noen samer. Øystein ville ta til venstre, til Högstaby, men vi fulgte løypa. Det var blitt mørkt. Jeg gikk først og lyste med ei lommelykt.

Lå i gamme Vi kom til ei gamme. Vi hadde ingen mat igjen. Det hang noe tørka fett der. Svogeren min skar av det, og meinte at vi var ikke sultne hvis vi ikke ville ete kjøttet. Vi laga bål og ringa oss rundt det om natta. Vi hadde ikke soveposer, men kledde på oss de klærne vi hadde. Dagen etter var det bare en ås å gå over, så kom vi ned til Strimasund. To tollere var på isen og fiska, og den fisken fikk vi spise etterpå. Kona til tolleren koka potet og stekte fiskene. Vi ble avhørt. Landsfiskalen fra Tärnaby virka som om han var nazist, for han lurte på om vi hadde noe imot å fare tilbake igjen. Han kjørte oss til Tärnaby, hvor vi jentene fikk ligge på Laxfjäll Hotel. Mennene måtte ligge på "finkan", i fengslet.

Til Öreryd Så ble det buss til Storuman, og tog sørover til flyktningeleiren i Öreryd. Bjarne fikk begynne i snekkerlære. Odd fikk skogsarbeid i Dalarna og Nanna fikk jobb som kokke på skogsbrakka. Øystein ble igjen i leiren. Jeg ble sendt til Stockholm, til en heim for unge jenter. Jeg vantrivdes og var der bare i 14 dager. Da var Øystein kommet sammen med de andre på skogsarbeid, og også jeg fikk kokkejobb der. Brakka var bare en bordsjå. Om natta fraus vatnet i bøttene. På våren fikk vi leie et torp som stod tomt. Mennene skulle hogge skat. Mannfolka hogg bjørkstranger som de laga senger av. De laga også lenestol og et salongbord av de samme materialene. Høsten 1942 fikk Øystein sveiserjobb på en gard, og vi flytta dit.

Til England Odd Kolsvik og Bjarne Stjernen reiste i 1943 til England for å gjøre krigstjeneste, og kom tilbake til Nord-Norge omkring frigjøringa. Den yngste av Stjernen-brødrene, Sigbjørn, dro også til Sverige, men ikke før høsten 1944. Han ble med i militærpolitiet. - Våren 43 ble Øystein innkalt i militæret, til en leir på Stallarholmen ved Mälaren. Ganske snart ble han sendt til Övertorneå. Vi bodde i sommerstua til en godseier som var nazist. Han sa at hvis russerne trakk seg ut av Norge godvillig, skulle han sette fyr på begge sommarstugene sine. Etter frigjøringa skreiv jeg og minna ham på dette, men fikk aldri noe svar... Stjernen-familien kom tilbake til Norge i juni 1945. I Sverige hadde to unger kommet til verden. Da de kom til Bjerka, sa eldstegutten: "Her vill jag inte vara, för dom talar så konstigt!"

Kapittel 21 Hovedtittel: Kurer for Heimefronten Mange, spesielt blant de som var unge under krigen, var involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige. Arthur Stornes (født 1922) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet da krigen brøt ut. Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene. - Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.

Verva til kurer - Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han. Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.

Med pakker - På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen. Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren. Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han. - Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.

Razzia Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare. Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.

Mange turer Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang. En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.

Møte på fjellet En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover. Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.

Fra England En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han. Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.

Risikabelt Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert. Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard. Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.

Sender ved Tustervatnet - Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre. - Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige. Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel. Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt. Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.

Bar senderen tilbake Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret - blant annet de tunge bilbatteriene - tilbake til Sverige igjen. I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag. Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv. Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått. - Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din? - Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes. Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie. Erling Tustervatn forteller: - Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år). - Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest. På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen. I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim. Kapittel 22 Hovedtittel: Motstandsfolk arrestert Noen organisert motstandsbevegelse av betydning kan man neppe si det var her i distriktet, men det fantes noen passive grupper med tilknytning til Heimefronten. I februar 1945 ble bokhandler Øystein Jenssen fra Hemnesberget arrestert, sammen med fleire motstandsfolk i Hemnes, Sør-Rana og Korgen. - Bakgrunnen var at jeg var med i ei motstandsgruppe som ble oppretta i 1941, med Per Valla som leder. Oppdraget ble gitt av kaptein Arne Pedersen fra Mo som da hadde rømt over til Sverige. Det ble danna fleire grupper mellom Vesterfjellet og Saltfjellet. Oppgava var å tilslutte oss Heimefronten, forteller Øystein Jenssen (født 1918). - I denne gruppa var Leif Seljelid sjef og jeg nestkommanderende. De andre medlemmene var Sigurd Stensen, Ragnar Stensen, John Skjæran og Kristoffer Alterskjær. Alterskjær ble med fordi han hadde greie på karttegning. Gruppa vår kunne nemlig komme til å få i oppdrag å kartlegge steder for flyslipp.

Var passive I 1941 var det ikke så enkelt å plukke ut dem som skulle være med i ei slik gruppe, for man kunne ikke vite hvordan folk var innstilt. Man gikk ikke rundt og demonstrerte standpunktene sine, verken for eller imot. Man måtte ta med folk som man kjente personlig og som man stolte på. Vi skulle få våpen etterhvert, men dette ble aldri noe av. Vi var heilt passive heile tida. Per Valla fikk en del utstyr fra Sverige, noen armbind som vi skulle bruke under ei eventuell frigjøring eller kamper. Dette ble aldri utlevert, for det ble beslaglagt da Per ble arrestert. Dessuten ble det delt ut tre små lomme-radiomottakere. I vår gruppe var det bare Leif Seljelid som fikk en slik. Til gjengjeld holdt han oss underretta om hva som skjedde ute i verden.

Opprulling Det er ikke blitt hundre prosent bekrefta hvordan motstandsgruppene i Hemnes, Korgen og Sør-Rana ble opprulla i januar/februar 1945. Den forklaringa som det festes mest lit til, er at det skyldtes en person som ble arrestert i en annen sammenheng. I redsel oppga vedkommende trolig i hvertfall navnene Emil Fjelldal, Hans Skjæran og Per Valla. Dermed rakna etterhvert fleire av gruppene, sjøl om de ikke innbyrdes visste av hverandre. Fjelldal og Skjæran var med i ei gruppe som stod for kurerforbindelse til og fra Sverige. De var aktive heile tida, og stod i forbindelse med Einar Klæboe som var i Sverige. Når han var i Norge, bodde han hos Hjalmar Favnli ved Favnvatnet. Anders Bygdås hadde forbindelsen fra Favnvatnet til Hans Skjæran på Hemnesberget. Bygdås og Arne Tuven i Bleikvasslia var de eneste i denne gruppa som kom seg i sikkerhet til Sverige da de andre ble arrestert.

Tortur - Per Valla og Emil Fjelldal ble utsatt for meget hardhendt tortur. Gestapo så meget alvorlig på gruppene. De ville ikke tro at vi ikke hadde våpen. Først var vi i forhør hos Gestapo i Mosjøen i en bunkers bak det gamle ungdomslokalet. Der var vi i tre-fire dager. Så ble vi sendt i kuvogner med jernbanen. Da var vi blitt 10-12 stykker. Vi var bundet sammen to og to med snøre. Leif Seljelid fikk mye juling på toget sørover, forteller Øystein Jenssen. - I Trondheim var vi en tur innom Misjonshotellet. Men vi fikk ikke komme inn, måtte stå i gangen og vente. Derfra gikk vi oppover til Vollan, hvor vi ble putta i celler i brakka.

Enmanns-celle Det var enmanns-celler, men vi var seks stykker på det meste, så det var ikke mye snuplass. Det gikk nå på et vis, men det var forferdelig mye lopper og lus der. Vi fra Hemnes ble plassert i ulike celler. Sjøl satt jeg i celle nr. 10. Jeg var så heldig å bli sittende sammen med Hjalmar Favnli. Vi ble gode venner. Vi måtte være forsiktige når det kom nye fanger inn på cella. I cella ved siden av oss fikk de inn en nazist som hadde gjort et eller annet galt. Han gikk til tyskerne og fortalte hva de hadde snakka om i cella. Vi hadde god forbindelse mellom cellene. Med banking fikk vi forbindelse med nabocella som formidla beskjeder videre til andre celler. På den måten holdt vi rede på hvordan det gikk med kameratene våre.

Trangt Vi var trøtte og glade til når de ropte "Slafen Gehen!" Vi la oss to og to i bredd på golvet, med føttene oppå skuldrene til hverandre for å få plass. Men vi sov til vi ble vekket klokka seks: "Aufstehen!" Maten bestod for det meste av salt sild og annen salt fisk, og havregraut en gang i veka. Til frokost og kvelds fikk vi et par brødskiver og litt kaffeerstatning. Man åt det man fikk. Ei tid satt jeg sammen med tre trøndere fra Haltdalen. De åt ikke fiskeskinnet, så vi "som kunne spise fisk" fikk skinnet til å spe på med.

Juling Vi fikk juling når vi gjorde noe feil. En gang tok jeg feil dør da jeg skulle ut og tømme dobøtta. Døra til WC var den midterste av tre dører. I den første døra stod en tysk vakt. Jeg trengte meg forbi ham og inn gjennom døra bak ham, i det jeg sa "Bitte verbeigehen zu dürfen!" Dette ble betrakta som et angrep på vakta, og jeg fikk straffe-eksersis. Øystein Jenssen forteller at det ikke var vindu i cellene, men øverst oppe var det ei glugge med sprinkler. Rett overfor brakka lå det som ble kalt "Loftet", en sal hvor det var fanger som av tyskerne ble betrakta som mindre farlige. Fra glugga under taket kunne man se rett mot vinduene på "Loftet", hvis man stod på en brisk.

Morsesignaler - En dag så jeg noe som blafra i vinduet på "Loftet", noen som snudde på et lite papirark. Det gikk opp for meg at det var morsesignaler som jeg hadde lært da jeg var speider. På cella satt en jernbane-telegrafist, men han så for dårlig til å oppfatte signalene. Jeg fikk ham til å repetere morse-tegnene, og klarte å ta imot meldingene og sende svar. Mange av fangene på "Loftet" var ute på arbeidskommando om dagen, og snappa opp nyheter som de på dette viset sendte videre til oss. Blant annet fikk vi ferske nyheter da Roosevelt døde og Truman overtok. De siste dagene før kapitulasjonen var det nesten ikke noe vakthold, så da kunne vi få med oss enda mer nyheter. I begynnelsen av mai fikk vi inn en trondheimsmann. Han var tatt for å ha feira frigjøringa for tidlig, da det rundt 1. mai gikk rykter om at krigen var slutt. På Bakke Bru hadde han skutt et gledesskudd i lufta, og sa heiv han pistolen i elva. Han ble arrestert og havna på cella hos oss. Han ble veldig plaga med straffe-eksersis.

Fri 8. mai Jeg var den første som slapp ut på Vollan, om morgenen 8. mai. Jeg venta en time eller to på kompisene fra Hemnes. Vi ble sendt heim med det første av de såkalte Fangetogene. Det eneste som ikke var bra med den turen, var at vi stoppa på nesten alle stasjonene og fikk mat. Folk tålte maten dårlig etter fangenskapet. Det ble kø på toalettene. Vi reiste med toget til Elsfjorden, hvor vi ble henta med båt til Hemnesberget. Ikke alle fangene kom samtidig. Vi fra Vollan kom med første tog, mens de som var på Falstad og Grini kom seinere. Kapittel 23 Hovedtittel: Kommunalt krigsstyre De lovlig valgte kommunestyre og formannskap i Hemnes, Korgen og Sør-Rana fungerte tilsynelatende som normalt fram til krigsutbruddet og ei tid etter. 18. desember 1939 besluttet formannskapet i Hemnes kommune å opprette forsyningsnemnd med forretningsfører, med sikte på å møte tider med krig og vareknapphet i Europa. 2. januar søkte man derimot om dispensasjon fra å ansette folk i stillinga. 31. januar ble det holdt et kostholdsmøte, og valgt fem medlemmer i ei nemnd for å arbeide "for riktig utnyttelse av våre matvarer i krisetider". Styrer på Fylkesskolen, A. Wicklund, ble valgt til formann. 7. februar behandla herredsstyret opprettelsen av evakueringsnemnd. Lensmann Johs. Selseth ble formann. I samme møte ble medlemmene av 17. maikomiteen valgt.

Tilfluktsrom 15. april, etter krigsutbruddet, hadde formannskapet møte. Man drøfta bruken av to kjellere som tilfluktsrom i tilfelle flyangrep på Hemnesberget, nemlig H. Henriksens og Andreas Christensens kjellere. Nå ble det tett med møter. 20. april møtte i tillegg til formannskapet også lensmann Selseth og formannen i Det frivillige vern, Sigurd Stensen. De behandla evakueringsspørsmålet. Lensmannen redegjorde for evakueringsnemnda sitt arbeid. Ei "fellesnemnd" på seks personer, "Hemnes krisenemnd", ble oppretta. Man beslutta å plassere ei oppslagstavle på Cafe Urd for viktige kunngjøringer til befolkninga. 23. april møttes Krisenemnda, for å drøfte innsamling av utstyr og penger til regimentet (IR14). Samme møte tok opp dyrking av poteter. Prestegårdens forpakter hadde gitt tilsagn om 10 mål mellom Høghågen og Langbakken. Det skulle brukes til potetdyrking i kommunal regi. 30. april var det møte i formannskapet igjen. Her ble det valgt medlemmer til diverse styrer og råd, og varamenn til de medlemmer som var innkalt til militærtjeneste. 1. mai var det møte i Krisenemnda. Formannen redegjorde for arbeidet med å få materialer og utstyr til splintfrie tilfluktsrom. Det hadde visst seg vanskelig å få arbeidshjelp til å losse ei sandpram. Den skulle losse sand til sandsekker, til bruk i beskyttelsesrom. 6. mai var det nytt møte i krisenemnda, hvor man vedtok garanti for de som ville kjøpe potet og kunstgjødsel til bruk av åkeren ved prestegården. Det ble i samme møte vedtatt å opprette et frivillig brannkorps. Opprop skulle settes i Nordlands Avis, for å skaffe midler til korpset.

Rådløst formannskap Dette var det siste møtet i kommunenes ledelse før 10. mai, da Hemnesberget ble angrepet. 31. mai møttes formannskapet for første gang etter at Hemnes var "okkupert av den tyske hærmakt": "Formannskapets nærmeste overordnede, fylkesmannen i Nordland, har man mistet forbindelsen med. Det er således rådløst for formannskapet gjennom de lovlige norske myndigheter å tilveiebringe midler til opprettholdelse av de kommunale funksjoner og institusjoner. Forsorgshjelp, alderstrygd m.v. ser formannskapet seg ute av stand til å skaffe på vanlig vis." Derfor henvendte man seg til lensmannen for å skaffe "midler og varer som er nødvendig til å dekke behovet for kommunens innvånere". I nytt møte 6. juni ble det referert et skriv fra "adj. fylkesmann Selseth" om at de kommunale organer skal fungere som før. "Hr. Selseth har søkt om et lån på ca. kr. 25.000,- til kommunen, og "Adj. fylkesmann Selseth opplyste at de bevilgede midler kr. 20.000,- idag er ankommet til ham og skal fordeles av ham og ordførerne i kommunene Hemnes, Sør-Rana og Korgen." 9. juni ble det holdt ordførermøte i Korgen, hvor lensmannen var til stede, og hvor de ekstraordinære midlene ble fordelt.

Veg til Korgen Korgen herredsstyre fatta i januar 1940 ei enstemmig henstilling til myndighetene om å få bevilgninger til "veien Luktvatn-Korgen". 5. mars vil formannskapet "påny understreke betydningen av at jernverket blir lagt i Rana". Korgen formannskap behandla 10. januar 1940 et skriv fra IR14 om "forberedelser for utskriving av hester og kjøretøy ved mobilisering". Det kommunale Hesteutskrivingsutvalget ble bedt om å ha lista klar innen 1. februar.

Sekker til Finland 22. januar var det i Korgen samla inn i alt 30 ryggsekker til Finland, går det fram av et skriv fra ordføreren. I februar ble ytterligere seks ryggsekker sendt, samt strømper, underklær, vanter, sokker og skotøy, deriblant "1 par lappesko til en finsk soldat". Den tiltakende internasjonale krisa gir seg utslag i at herredsstyret oppnevnt en komite for å arrangere folkemøte i Korgen "om krigsberedskap i landbrukets produksjon". 4. februar ble det nedsatt ei kostholdsnemnd med Ludvig Jakobsen som formann og Karl Evjen som nestformann. 26. februar ble det valgt evakueringsnemnd, med lensmann Selseth som formann og gårdbruker Ludvig Jakobsen som nestformann.

Leie av ferje 26. april sender ordføreren i Korgen et brev til IR14. Dette er tydeligvis et svar på en tidligere henvendelse om leie av den gamle bilferja i Korgen til bruk i Svenningdal. Ordføreren mener imidlertid at ei ferje med kjøl ikke kan brukes der, og forslår at man bygger ei ny, med flat botn. "Flere dyktige båtarbeidere her er villige til å utføre arbeidet. De forlanger kr.1,00 pr. time, fri reise og betaling for reisedager en vei". "En 30 fots ferge vil komme på ca kr. 2200,00, og vil ta ca 10 dager å bygge (6 mann)", skriver ordfører Svend Kibsgaard blant annet. Ferja er også tema i et brev fra ordføreren i Korgen til ordføreren i Hemnes 12. september. Her framgår det at Hemnes skal leie den gamle bilferja som ligger i Korgen. For den mellomliggende tida er det sparsomt med dokumentasjon om de kommunale organene si virksomhet.

Svenskehus I et møte i Hemnes formannskap 2. august 1940 behandles for første gang oppsettinga av de såkalte "Svenskehusene" "Skrivelse fra fylkesmannen i Nordland av 31/7 ang. gave fra Svenska Røda Korset til krigsskadde steder i Norge. Gaven består i 30 hus, som etter opplysninger i pressen er tilstillet Hemnes kommune". Det framgår også at kommunen hadde fått lånt 30.000 kroner som skulle fordeles til boliglån for å reparere krigsskadde hus på Hemnesberget. 2. september 1940 vedtok Hemnes herredsstyre neste års budsjett som balanserte med 98.618 kroner og 71 øre. Budsjettet ble ikke godkjent av fylkesmannen, og måtte reduseres med nærmere 13.000 kroner. Korgen kommune sitt budsjett var på kr. 60.907,99.

"Nyordning" 25. september 1940 ble alle politiske partier i Norge utenom Nasjonal Samling forbudt. 16. oktober kommer et pålegg til kommunene fra fylkesfullmektigen i Nordland om å sende inn opplysninger om de folkevalgte i utvalg og nemnder, og hvilke partier de er valgt fra. I medhold av "kommuneforordningen" av 21. desember 1940 ble de lovlig valgte formannskap og herredstyrer i januar 1941 avsatt. I stedet ble NS-folk utnevnt til ordførere. Disse skulle lede kommunene etter "førerprinsippet", sammen med et "herredsting" som bestod av et antall handplukka "formenn".

"Ordføreren vedtar" I Korgen ble Nils O. Rydsaa i 1941 utnevnt til ordfører under okkupasjonen. I Hemnes var lensmann Selseth ordfører, og i Sør-Rana Johan Fineide. 15. januar 1941 er siste formannskapsmøte i Hemnes som ledes av den lovlig valgte ordføreren, Jens Jenssen. Protokollen er 4. mars undertegna av den nazistiske ordføreren. Nå heter det "Ordføreren traff sådan avgjørelse...", men det som behandles i "Hemnes Herredsting" er fremdeles stort sett vanlige kommunale saker. Men innimellom bevilges det av knappe kommunale midler til nazistiske formål. 2. juli 1943 fatter ordføreren i Hemnes vedtak om å bevilge 500 kroner til Frontkjemperkontoret. I samme møte bevilger ordføreren 50 kroner "i anledning av reising av bauta i Nord-Norge over minister Gudbrand Lunde". Samtidig fant man å måtte beskjære det kommunale tillegget til alderspensjoner med 249 kroner, for å få kommunebudsjettet til å balansere. I Korgen holdtes 24. april 1941 det første møtet ledet av "den nyoppnevnte ordfører".

Tittel: - Bomber ikke med Pfannkuchen Nils Pedersen var herredsstyre-medlem i Hemnes før krigen. Da de folkevalgte i alle styrer og råd ble avsatt, ble de fleste erstatta med nazister. Men dette var ikke godt å få til fullt ut, fordi det fantes så få NS-medlemmer og -sympatisører. - Det var så lite nazister på Hemnes. Derfor måtte de bruke jøssinger også, ser du. Blant annet fikk jeg jobb som sjef for sivilforsvaret, forteller Nils Pedersen. - En søndag vi hadde en middagsgjest heime ringte lensmannen til meg. Det gikk rykter engelskmennene bomba Rørvik havn, så jeg måtte mobilisere mine tropper. Jeg gjorde ikke annet enn at jeg ringte sjefen for sambandet og sjefen for brannmannskapene, og satte meg til å spise igjen. Vi var naboer med Ortskommandanturet. De kunne se når jeg gikk ut og inn. De syntes det ble lenge før jeg kom og "samla mine tropper". Da ringte de fra Ortskommandanturet og ville vite om jeg trudde at engelskmennene bomba med Pfannkuchen (pannekaker). Jeg svarte bare at jeg hadde ringt mine undersjefer. De måtte gi seg. Jeg tok det ytterst med ro. Vi hadde forresten ryper til middag, minnes Nils Pedersen.

Tittel: Intet førerprinsipp - De prøvde å sparke fra nemndene hvor jeg var innvalgt, men jeg ble likevel stående igjen i overlikningsnemnda, forteller Nils Pedersen. - Det var bare seks nazister på Hemnes, og det hyra ikke stort. Overlikningsnemnda ble ei blanding av nazister og jøssinger. I ei sak hvor formannen var inhabil ble jeg valgt til setteformann. Da sa jeg til dem at nå var det to måter å gå fram på: enten på denne ny-måten at jeg som formann lar dere snakke, og så bestemmer jeg. Eller vi gjør det som før, med diskusjon og avstemming. Da ville de ha avstemming - nazistene også, forteller Nils Pedersen. Kapittel 24 Hovedtittel: -Dette er en spade Tvungen arbeidstjeneste Den tvungne Arbeidstjenesten (AT) hadde leir i Bleikvasslia fra 1941 til 44. Da ble A-tjenesten i Bleikvasslia, og mange av dem som tjenestegjorde i Hattfjelldalen, flytta til Korgen. AT-rekruttene fortsatte da arbeidet på Riksveg 50 over Vesterfjellet, etter at krigsfangene var blitt sendt til anlegg lenger nord. AT-ungdommer hogg initialer og årstall inn ovenfor vegen i Vargberget, et minne som er synlig fra E6 den dag i dag.

Tysk mønster Arbeidstjenesten ble oppretta av nazimyndighetene allerede i 1940 etter et tysk forbilde. Den tyske arbeidstjenesten var obligatorisk for menn og kvinner, organisert etter militært mønster. Der som her ekserserte man med spader i stedet for geværer. Til å begynne med var den norske AT frivillig. Derfor var det praktisk talt bare nazistisk ungdom som lot seg innrullere. I 1941 ble Arbeidstjenesten gjort obligatorisk for all vernepliktig ungdom, noe som vakte sterk motstand. Blant annet fryktet man at spadene skulle bli erstattet med geværer, og at de innrullerte skulle bli satt inn i krigstjeneste for Tyskland. Ei rekke sabotasjeaksjoner satte imidlertid stopp for videre innkalling til AT. En vellykka sabotasjeaksjon 18. mai 1944 tilintetgjorde det sentrale AT-arkivet i Oslo.

3. Nordland sveit AT-leiren i Bleikvasslia, "Tredje Nordland Sveit", ble oppretta i 1941. Den lå der hvor Karihaug leirsted er i dag, men alle de gamle tyskerbrakkene er nå borte. Om lag 150 ungdommer i vernepliktig alder tjenestegjorde her i sommermånedene i årene 1941-44. Om vinteren lå leiren folketom. Den siste vinteren var Arbeidstjenesten i bygda avvikla, og leiren i Bleikvasslia tysk forlegning med en østerriksk vaktstyrke.

Tre måneder Carl Knudsen (født 1921) fra Narvik ble innkalt til Bleikvasslia for å gjøre arbeidstjeneste i 1942. Knudsen ble seinere fotograf. Han hadde et 135 mm-kamera med seg, og tok mange bilder fra leiren og i bygda for øvrig. Carl Knudsen har mange minner fra leiren: - Vi var der i tre måneder. Vi bodde i brakker, og vi var også med og bygde brakker. Vi lå åtte stykker på hvert rom. Daglig var vi på garden Bleikvassli, hos Ragna og Malla Bleikvassli, som var veldig koselige folk. Der fikk gutta gjerne ett eller annet, tettemelk eller rømmekolle eller ei brødskive. Det var veldig populært, og vi måtte innom der når vi skulle ringe heim, for de hadde telefonen.

Gjestfritt folk Alt folk vi traff var veldig gjestfrie og hyggelige, ikke minst kjøpmann Kongsli. Jeg var ofte hos poståpneren, og hjalp ham med å sortere post. AT-leiren gjorde at postmannen fikk mye å gjøre. Til leiren hørte en lastebil som ble fyrt med knott. Den kjørte hver dag ned til Korgen for å hente varer, og av og til kjørte den til Bjerka og til Finneidfjord. Det var populært å være med på disse turene. Vi hadde to uniformer, en arbeidsuniform og en paradeuniform. Vi ekserserte med spader som var "våpenet" vårt. Parade-spadene var ikke de samme som vi brukte til å arbeide med. Vakta i leiren gikk alltid med spade.

Dette er en spade Ordrene når vi ekserserte var for eksempel "på aksel spade", "ved foten spade" og "presenter spade" - omtrent tilsvarende de ordrene som brukes i militæret. Søndag var det flaggheising, og vi skulle presentere spade og synge "Ja vi elsker". Da vi kom til "...også vi når det blir krevet" var det vanlig kotyme at de som var nazister, det vil si befalet, retta ut handa i Hitler-hilsen mot flagget. Når vi hadde verktøylære i klasserommet, kunne befalingsmannen for eksempel si: "Dette er en spade. Det jeg holder i er skaftet. Oppe på skaftet er det plass for et håndtak. Nede på skaftet ligger selve spaden, skjæret". Da han var ferdig med dette, måtte vi alle fram etter tur og si "Dette er en spade,..." osv. En spissbur sa da i stedet: "Dette er et spett, det jeg holder i er skaftet!" Mange av oss lærte for første gang å bruke redskap som sag, øks og stubbebrytere. Vi gjorde blant annet nybrottsarbeid for bønder. Vi gikk med trebunn-sko. Ofte lot vi med vilje øksa kløyve skoene. Vi laga også en idrettsplass, og hadde blant annet konkurranser mor AT-leiren i Hattfjelldalen. Jeg kan ikke huske at vi noen gang hadde teoriundervisning, eller at det ble gjort forsøk på å gjøre nazister av oss.

Musikk og sang Vi hadde fleire dyktige musikere, folk som spilte fiolin, gitar og trekkspill, så vi var sjølforsynte med musikk. Vi hadde også et sangkor som øvde på skolen i Bleikvasslia, heilt til det ble forbudt å gå så langt fra leiren som til skolen. Det hendte vi hadde hyggekvelder, hvor vi inviterte folket i Bleikvasslia på besøk i leiren. Da laga vi scene inne i spisesalen. Vi laga sceneteppe av noen ulltepper som vi hengte over en streng. Vi hadde litt av hvert på programmet, spydigheter om befalet og om gutta. Etter forestillinga brukte vi å ha kaffe og litt ekstra. Maten var stort sett god. Pålegg fikk vi ofte sendt heimefra. Til søndagsmiddag var det kjøtt, men til hverdags spekesild og mye salt uer og torsk.

Ikke engang grisen Men en gang fikk vi servert sardiner i olje, nedlagt i svartblikk-bokser. Vi fant ut at dette var uspiselig, hvoretter vi fikk beskjed om at det var sunt og godt. Da var det noen som tok noen bokser med, og heiv innholdet i grisetrauet på Bleikvassli-gården. Men da grisen var ferdig med å ete, lå alle sardinene fint ved sida av trauet. Da kunne vi si: "Se, det er ikke en gang grisemat". I leiren var det en ti-seters do. Den ble særlig flittig brukt når vi skulle veies, for å få mest mulig ut av kroppen. Det var nemlig om å gjøre å være lettest mulig. Da fant de ut at vi spiste for lite, og det ble mer mat på oss. En kar fant ut at hvis vi bøyde oss litt framover når vi stod på vekta, gikk vi med en gang ned to kilo. Sveitføreren og befalet var stort sett hyggelige karer. Ikke alle av dem var nazister. Noen nekta for eksempel å løfte handa til Hitler-hilsen. Noen av befalet forstod humor, mens andre ble forbanna.

Parade for ministeren Minister Riisnæs kom til Mo i Rana og skulle holde tale. Jeg trur det var på Folkets Hus, og vi skulle ha parade for ham. Vi paraderte gjennom Mo og sang. Einar Ytterstad, som seinere ble ordfører i Lødingen, var med. Han var en god jøssing. Da vi kom fram til torget og skulle presentere spade for minister Riisnæs, sa Einar Ytterstad: "Tom Brown's Baby!" - og vi stemte i med den sangen. Riisnæs' hand seig mer og mer ned. I vinduene stod folk og smilte og vinka til oss. Vi skulle få god servering og overnatting på Meyergården, men til straff for sangen vår måtte vi overnatte i stallen til L. A. Meyer. Det var så mye rotter og katter der at vi la oss ute på en tribune som stod der, rygg mot rygg. Minister Riisnæs takket oss etterpå i sin hilsningstale, for vår lydhørhet. Vi ble nemlig tvunget inn for å høre på ham, noe som ikke interesserte oss. Vi begynte derfor å hoste og snorke, og noen skrapa med stoler. Før vi skulle heim igjen. Ei dame i ei kolonialforretning sendte med oss mange bokser tørrmelk, for hun syntes det hadde vært så festlig når vi sang "Tom Brown's Baby". Vi fikk også annet småtteri hos kjøpmenn på Mo.

Sild mot Quisling Bare en gang ble det gjort noe galt. I spisesalen hang et stort bilde av Vidkun Quisling. En dag vi hadde spekesild til middag, for ei stor sild gjennom lufta, og mot bildet. Like etter traff en blaut potet øyet til Quisling. Da hoppa befalet opp og tok affære. Ett befal gikk rundt ved bordene og spurte "Var det noen her som kastet, var det noen her som kastet?" En kar reiste seg opp og sa: "Det var ikke æ som kasta". Så tok han ett skritt fram mot befaler og tilføyde: "Og ikke var det du som kasta", hvilket det ble litt jubel over. Så gikk han tilbake på plass og fortsatte litt hovent: "Vi har lært her oppe at det skal være kameratskap. Jeg veit hvem som kasta, men hvis jeg sier det, ødelegger jeg kameratskapet. Derfor får du aldri vite hos noen av oss hvem som kasta". Etterpå vi en slags betinget dom, trussel om å sone i Kabelvåg hvis vi gjorde sammen "forbrytelsen" en gang til, minnes Carl Knudsen.

Minnes leiren Reidar Bleikvassli bodde den gang og bor fremdeles på garden Bleikvasslia, midt i bygda, noen hundre meter fra AT-leiren på andre sida av elva. - AT-karene kom hit nesten hver morgen og hadde oppstilling bak eldhuset vårt. De marsjerte mye, og dreiv eksersis, minnes Reidar Bleikvassli. - Vi hadde telefonstasjon, så de var mye her og ringte heim. Vi stakk til dem både litt mat og en kaffeskvett. Det gikk på Kornelius og Rica. De hadde ei kokke som de kalte Mahuni. Det var navnet på ei kaffeerstatning. Det å komme hit, tror jeg de satte pris på. Det ble litt forandring fra brakkelivet, forteller Ingeborg og Reidar Bleikvassli.

Nyttig arbeid - De gjorde mye nyttig arbeid. Folk kunne få dem til å legge opp nyland. De grøfta, og gjorde veg- og skogsarbeid. Blant annet var de i Korgfjellet og arbeidet på vegen. De laga idrettsplass, og for å komme dit måtte de bygge ei bru over Stormyraven. De hadde et stort bad med badstue nede ved elva. Vatn fikk de fra elva, og de hadde en båtmotor som dreiv pumpa. Ingeborg og Reidar Bleikvassli husker også at de holdt hyggekvelder i leiren, der bygdefolket ble invitert. En gang imiterte de Malla Bleikvassli når hun satt og snakka i telefonen.

AT bygde veg I 1944 ble du jugoslaviske krigsfangene i Knutlia og Korgen sendt nordover til Salten. Men arbeidet med å få ferdig Riksveg 50 over Vesterfjellet fortsatte med rekruttene i Arbeidstjenesten som arbeidskraft. Det ble anlagt en AT-leir i Gjeskhågen, der hvor Korgen Skytterlag i dag har banen sin. I denne leiren samla man rekruttene som sokna til AT-leiren i Bleikvasslia, sammen med AT-ungdom fra leiren i Hattfjelldalen. På sørsida av Vesterfjellet var det også en AT-leir i 1944.

Tolvmannsbrakker - Vi ble først sendt til AT-leiren i Hattfjelldalen. Noen av oss ble sendt til Korgen i første halvdel av juli 1944, til leiren i Gjeskhågen. Vi var til sammen fleire hundre. Det var satt opp små brakker, hvor vi bodde tolv mann i hver, forteller Petter Solvang (født 1923) fra Drevvatn. - Det regna mye den sommeren, så det var gjørme og dya heile tida. Arbeidet på vegen gikk i to skift, fra seks om morgenen til to, og et skift fra to til klokka ti. Jeg husker første dagen. Redskapene lå i en stor dynge og venta på oss, og vi bar hver ting derifra og oppover fjellet. Vi var fire mann på å bære hver lavett, og fire mann på hver vaggekasse. Jeg bar en 45 kilos ambolt nesten opp på toppen. Smikullet ble kløvet opp med hest.

Sivile baser Arbeidslagene våre var på fra seks til 20 AT-gutter. Det var to sivile baser for hvert arbeidslag. Arbeidslederne var drevne anleggsfolk. Jeg hadde Johan Villmones som bas. Ved enden av matsalen var det slått opp et stort pappstykke hvor alle akkordene var tegna inn. Den delen som var gjort, ble tegna rød. Det gikk et rykte om at når vi var ferdige med hver vår akkord, skulle vi bli dimmittert. Vi arbeidde hardt for å bli ferdig. Men jeg husker den dagen det første laget hadde gjort unna akkorden sin - og bare ble sendt direkte over på en ny akkord... Det var litt av et slag i ansiktet.

Et halvt brød Når vi skulle på arbeid, fikk vi utdelt et halvt brød og tredve gram margarin, rasjon for ett døgn. Middagsmaten var av vekslende kvalitet. Det kunne for eksempel hende at det skulle være kjøttsuppe. Det var bare salt vatn med potet og kål. Kjøtt var det lite av. Det var som en av oss sa: "Nei se, jeg har fått kjøttstykket!" Morraskiftet fikk en ekstra rasjon til kvelds. Til å begynne med fikk vi ei halv sild hver. Så stor sild har jeg aldri sett, 30 centimeter lang. Så mager var den, at vi trudde ikke den hadde sett mat på det siste året. Og salt var den, som å ta grovsalt i munnen, så ingen klarte å ete den. Etterhvert fikk vi ei heil sild til manns -. Til drikke fikk vi et halvliters AT-krus med en slags usukra te som det smakte einebær av. Jeg kalte det bare for "einbærlåg", av det slaget ho mor pleide å gjøre rein kjøreler med. Det ble for lite mat, for det var hardt arbeid. Basene våre gikk på vanlige akkord-betingelser. De måtte få arbeidet til å gå unna, hvis de sjøl skulle få til salt i maten. Ungdommene som kom langvegs fra, fra Vesterålen, Ofoten og Lofoten hadde det ikke bra. Men jeg skal ikke klage. Annenhver uke ble det langhelg, og da pleide jeg å reise heim. Dessuten hadde jeg mye kjenninger i Korgen som jeg besøkte ofte. Der fikk jeg mat.

Opp klokka 5 Vi måtte opp i femtida, uten lys. Før vi fikk mat var det to mann som måtte vaske brakkegolvet, i mørkret. Så mye bannskap har jeg ikke hørt siden. Vi gikk ikke etter vegen når vi gikk på arbeid. Vi gikk rett oppover fra AT-leiren. På føttene hadde vi trebunninger til arbeids-fottøy. Permisjonsskoene våre var av lær. En av guttene meldte permskoene sine stjålet. Da hadde vi vært 20 dager i tjenesten, og skulle få lønning. Lønna var 40 øre dagen, så vi skulle ha åtte kroner utbetalt. Men nazisten som stod for utbetalinga tok ordet og sa at vi burde stille oss solidariske med ham som hadde mista permskoene sine, slik at vi hjalp ham med å betale skoene. Derfor hadde de trukket oss 50 prosent, og vi fikk utbetalt fire kroner.

Mange rømte Jeg fikk tilbud om mat og klær og hjelp til å rømme til Sverige, men jeg syntes ikke jeg hadde noen ting å rømme for. Jeg syntes det var noe tull å rømme til Sverige av eventyrlyst. Det var galt nok for dem som rømte fordi det var fare for liv og helse. Men de som rømte uten grunn, gjorde bare forholdene verre i Norge. Etterhvert begynte AT-folk å rømme til Sverige. Ei tid var vi bare åtte på vår brake, fordi fire hadde rømt. I det lengste prøvde vi å holde hemmelig at de var rømt, for å sikre oss matrasjonene til de som hadde dratt. Noen ganger satte norske og tyske myndigheter i verk store leiteaksjoner når AT-ungdom hadde rømt, men ingen ble tatt. På den tida søkte jeg permisjon for å reise heim og ta opp potet. Jeg fikk ikke noe svar, og gikk til den nazistiske sveitføreren og spurte etter hvordan det gikk med søknaden. Han var sint: "Her søker de permisjoner, og kommer aldri tilbake, og vi må plage gamle lensmenn til å dra ut og lete etter dem. Vi skulle ha fått tak i alle disse som har rømt, og stilt dem opp på bergene her og skutt dem, i de andres påsyn. Da skulle det ha blitt slutt på rømmingen!" sa han. Jeg fikk permisjonen min, men husket hva sveitføreren hadde sagt. For etter freden var kommet gikk han nemlig med kvitt Heimevernsbind. Da var han blitt nordmann.

Dimmittert Vi ble sendt fra Korgen til Hattfjelldalen 29. eller 30. oktober, og 4. november 1944 ble vi dimmittert. Da hadde vi vært i tjeneste i fire måneder. AT-tida var seks måneder. Det var meninga vi skulle inn året etter for å avtjene resten - men jeg skylder staten de to månedene, sier Petter Solvang. I det AT-leiren ble oppløst i Korgen, overtok folk fra den tyske Organitation Todt arbeidet på vegen. Kapittel 25 Hovedtittel: "Jernbanen skal fram" Da tyskerne hadde okkupert Norge, ble videreføringa av Nordlandsbanen forsert. Jernbanen kom til Mosjøen sommeren 1940, og med dette var 186 av den 455 kilometer lange strekninga mellom Grong og Fauske ferdig. Store mannskaper ble satt inn for å videreføre jernbanen hurtigst mulig. Rundt 4.000 anleggsarbeider skal på det meste ha arbeidet på banen, i tillegg til krigsfanger. Særlig etter at krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i 1941 ble arbeidet framskynda, og Nordlandsbanen fikk status som "krigsbane". Fra Rana og nordover ble også et par titusentalls krigsfanger etter dette satt inn i tvangsarbeid på "slaveanlegget" - jernbanen.

Fagforeninger Til tross for at den norske fagbevegelsen dels ble nazifisert og dels forbudt, var det tilnærma fagforeningsfrihet på Nordlandsbanen. Årsaka til dette var at det hasta slik for tyskerne å forsere jernbanebygginga. De var avhengige av å bruke de norske fagarbeiderne. Med fagforeningene og tillitsmannsapparatet intakt, mente okkupantene at sjansen var mindre for uro i den store arbeidsstokken. Jernbanen ble åpna til Elsfjord i 1941. Til Bjerka var det ingen offisiell åpning, men det var det til gjengjeld på Mo da jernbanen ble åpna dit 21. mars 1942.

Ulendt terreng Den gang foregikk det meste av jernbanearbeidet uten maskiner, med handbor og trillebår. Banen ble brutt fram gjennom det kanskje vanskeligste terrenget det noen gang har vært bygd jernbane i her til lands. Slik beskrives dette i et jubileumshefte som NSB ga ut 20 år seinere, da jernbanen kom til Bodø i 1962: "Spør dem som for eksempel var med ved Elsfjord i Rana, der banen nådde sjøen og skulle trekkes langs hengbratte fjellet utover mot Finneidfjord og Mo. En jernbaneingeniør på banestikking ser neppe noen særlig skjønnhet i slikt terreng når han henger i tau eller må dra over til andre siden av fjorden for å få triangulert. Dramatikk fikk karene nok av i Hattflåget, da leira brøt gjennom taket og det ikke var annen råd enn å legge banen i flere hundre meters slynge inne i svartfjellet. Ikke mye lenger ute i fjorden, ved Finneidfjord, møtte de leire ennå en gang. Det var i Bjerka tunnel, og det hendte omtrent samtidig som med raset i Hattflåget. Ved Bjerka hadde lagene gravd seg en svær skjæring inn mot tunnelinnslaget, tunnelen var kommet langt på vei også. Så raste leirskjæringen ut, begrov gravemaskinene og fylte hele skjæringen og langt innover i tunnelen. Det var høsten 1941, noen uker før tyskerne mente at banen skulle være ferdig til Finneidfjord. Så ville de gå rundt fjellet, laget et slags spor med kurver så skarpe at togene hoppet av. Da kommer fliret, bredt og saftig mens tysk toskeskap stilles ubarmhjertig til skue. En av karene hadde bygd huset sitt like innved innslaget. Da banen skulle legges utenom, fikk han to timer på seg til å flytte, for huset skulle ned. Kone og unger ble puttet inn bortpå en gård. Hundre kamerater pakket og fraktet det som i huset var. På to timer var hjemmet feid vekk. Men slikt blir bare en uvesentlig detalj i hans fortelling. Verre var det at det tok dem syv måneder å renske tunnelen for leire. Da taket raste i Hattflåget tunnel fordi Vårherre hadde strukket en jordsleppe gjennom fjellet, skrek herrefolket opp og arresterte hele skiftet for sabotasje".

"Kinaspenn" Da monteringa av Røssåbrua starta i 1941, oppdaga jernbanearbeiderne at hver enkelt del var merka "Hong Kong China". Forklaringa var at dette var ei tysk bru som før 2. verdenskrig var bestilt til Kina av Chiang Kaichek-regimet. Krigsutbruddet satte en stopper for denne ordren. Brua, sju spenn á 41,4 meters lengde, ble i stedet sendt til Norge for å benyttes under den forserte jernbanebygginga her. I Røsså ble tre av disse spennene brukt. De øvrige ble benytta til bruene over Fusta (ett spenn), Dalselv (ett spenn) og Saltdalselva (to spenn). Disse opplysningene er henta fra en artikkel i Jernbanemuseets årsberetning 1985.

Mange i arbeid Nordlandsbanen var i 1940 kommet til Mosjøen. Jernbanebygginga fortsatte med fornyet styrke gjennom alle krigsårene, til Elsfjord i 1941 og videre til Bjerka og fram til Mo i 1942, den foreløpige endestasjonen. Fleire tusen var i arbeid på jernbaneanlegget. Spesielt for Sør-Rana og Korgen kommune betydde jernbanebygginga mindre arbeidsløshet. Mens det i Korgen i april 1940 var registrert 50 arbeidsløse, var det samme høst bare 4-5 personer som var meldt arbeidsløse. Under krigshandlingene i 1940 var arbeidet midlertidig blitt stoppa. 14 dager etter krigsutbruddet, 23. april 1940, skriver ordfører Svend Kibsgaard et brev til skogforvaltninga om at 15 jernbanearbeidere har meldt seg til vedhogst ved Stabbforsen, etter at jernbanearbeidet er stanset. Helge Hognes forteller at han var med på dette skogsarbeidet.

Stor arbeidsstyrke 21. juli 1940 sender fylkesmannen et telegram til kommunene i distriktet: "Stor arbeidsstyrke øieblikkelig nødvendig Nordlandsbanen Mosjøen Mo. Telegrafer omgående antal arbeidsledige Deres kommune. Derpå vil meldelse om eventuel uttak arbeidsledige ved arbeidsledighedsnemda bli sendt Dem. Fylkesmannen." Man er i gang igjen. Arbeidet gikk i norsk regi, med NSB og enkelte innleide entreprenørfirmaer. Ei tid arbeidet også mannskaper fra den tyske arbeidskommandoen Organisation Todt på Nordlandsbanen, under tysk befal. Norske arbeidere stod ikke under tysk arbeidsledelse på jernbaneanlegget gjennom Hemnes. Store brakker ble satt opp mange steder der banen for fram. Mange av jernbanearbeiderne hadde hus med seg som de flytta etterhvert som arbeidet gikk framover. Mange jernbanefamilier var losjerende hos folk som bodde her fra før. Til Finneidfjord var de første jernbanearbeiderne kommet allerede før krigen. Finneidfjord og Bjerka ble de store "jernbanekoloniene". Mange som i dag bor på disse tettstedene er gamle jernbanefolk eller barn og barnebarn av disse.

Anleggsfolk i huset - Jernbanen kosta i stand husene til folk, hvis de tok inn leieboere. En i Drevvatnet skulle leie ut første etasje til jernbanefolk, og han gikk i gang med å lage sengeplasser til de losjerende. Men han sa at han greide ikke å snekre fort nok. For hver gang han spikra i hop ei køye, kraup en ny mann oppi. Han hadde noen-og-tyve leieboere! forteller Per Jakobsen. - I denne tida var her veldig mye anleggsfolk på Finni, ettersom Nordlandsbanen var under bygging. Det var nesten ikke et eneste hus hvor det ikke var leieboere, så i 1940 hadde folketallet økt noe kolossalt. Man kan snakke om to forskjellige tidsepoker på Finni, før og etter at jernbanefolket kom. Vi hadde det rolige, vante bygdemiljøet til i 1939, da hovedtyngden av anleggsfolk kom. Mange hadde med seg små hus som de flytta med jernbanen. Ellers var folk enestående. De kunne ha små hus sjøl, men hadde likevel boende en jernbanefamilie hos seg. I fjerde etasje her bodde en smed sammen med kona si. Da de fikk unge, fikk de et rom til, forteller Hjørdis Valla.

Sprengskift i jula Morits Bystadhagen (født 1908) bor på Bjerka. Han jobba på jernbanen under heile krigen. Første stoppested da jeg kom nordover, var i Mosjøen, 2. januar 1941. Så bar det videre nordover. Vinteren 1941/42 ble brua over Lillebjerka, bak Valla skole, bygd. Dette arbeidet foregikk i et svært forsert tempo, med heilkontinuerlig skift. - Julekvelden kom jeg heim kvart over ti om kvelden. Juledagen gikk vi på om ettermiddagen, og kom heim ti. Vi hadde fri andre juledag, men det var heile juleferien. Bruingeniøren var forbanna. Han gikk til sjefen og spurte om ikke arbeidet kunne utsettes til annendag jul. Men nei, det var ordre fra tyskerne. Det var 20 kuldegrader. Heile brua var overbygd og to store koksovner stod inne, for det skulle være varme nok til å støype. Sanden ble varma opp på forhånd. En som hette Julius Olsen passa varmen under sanden som lå på en platting av bølgeblikkplater. "Jeg fikk ei lita glo, for å starte et helvete for meg sjøl", sa han. Sementen ble blanda ute og trilla inn. En mann hadde si fulle hyre med å åpne og lukke portene, så trillerne kom seg inn og ut. Det var svært mye jern i brua. Vi kunne ikke bare tippe trillebårene, men måtte stappe og måke massen nedi. Det var en hard jobb. Jeg var også med og bygde brua over Storbjerka. Vi frakta i land alle delene av brua fra ei pram. Vi brukte kran og winsj til dette, forteller Morits.

Seks timer Mosjøen-Mo - Ei tid før banen ble åpna til Mo var Bjerka endestasjon med et vendespor like ved her og ei lasterampe borte ved vegen. Enda kan man finne kull i jorda her, fra lokomotivene som ble fyra med kull, forteller Morits Bystadhagen. - Den første tida etter at jernbanen ble åpna fram til Mo brukte toget mellom fem og seks timer på strekninga Mosjøen-Mo i Rana. Slik var den ordinære ruta. I den tida var det mange stoppesteder på denne strekninga: Søfting, Holandsvika, Drevja, Toven, Drevvatn, Elsfjord, Røsså, Bjerka, Finneidfjord og Dalselv var de ordinære stasjonene. I tillegg kommer alle holdeplassene som fantes. Dette forteller Trygve Boge (født 1922). Han kom til Bjerka 8. august 1943. Han hadde da jobba på jernbanen i nærmere fire år. - Jeg var utdanna telegrafist og fikk jobb på stasjonen på Bjerka. Jobben bestod hovedsaklig av togekspedisjon. Det var mye aktivitet her i forbindelse med videreføring av jernbanen.

Dårlig kvalitet Det primære med tyskerne si jernbanebygging under krigen var å få jernbanen fram. Det lot ikke til at kvalitet interesserte dem. Etter krigen kosta det millioner å gjøre om igjen arbeidet. Det måtte ofte gjøres nytt heilt fra grunnen av, sier Boge. - Den tyske byggeledelsen bestod ofte av folk som aldri hadde sett en jernbane. Da det raste i tunnelen gjennom Pyttjehågen, la de sporet utenom tunnelen i en kurve så skarp at togene hver eneste dag spora av. Derfor gikk det linjefolk på togene på Bjerka, for å være med i fall toget spora av. De brukte spesielle påkjørselssko til dette. Fra Bjerka gikk forsyninga av all grus til jernbanebygginga, og dette arbeidet foregikk i tre skift. Her var lokførere og konduktører forlagt, og lok og vogner var stasjonert her.

Tyskere på stasjonen På Bjerka stasjon bodde 16 tyskere. Heile andre etasje var forbeholdt dem, pluss første etasje og venterommet. Venterommet var innstallert som distrikts-telefonsentral for tyskerne. Vi som var på stasjonen ble naturlig nok kjent med de folkene. Et par av dem var reinhekla, og kom stikkende til oss med nokså interne meldinger. Andre var ikke til å lite på. Når godstoget kom, hendte det de ville hjelpe til med å bære inn gods. Jeg hadde radio under krigen, og en gang hadde den vært til reparasjon. Den lå i en sigarkasse, inni en liten grønn koffert. Da den kom tilbake til meg fra Finneidfjord, glømte jeg den grønne kofferten. Jeg fikk dem i Elsfjord til å sende den tilbake med et godstog. Da toget var gått, og jeg igjen hadde glømt kofferten, får jeg se en av tyskerne komme trillende med en mjølsekk - og oppå den ligger en grønn koffert! Han kommer inn og sier at det er "en koffert til sjefen", og gjorde mine til å skulle åpne den. Da legger jeg handa på kofferten og sier at dette er privat eiendom. Det gikk greit. Men jeg likte meg ikke, sier Trygve Boge.

Hauptmann Bahr - I 1944 var det en stor kollisjon mellom to godstog. Jeg hadde tjeneste her og sendte toget av gårde på vanlig måte, men så ble det kollisjon. Ikke mange minutter etterpå ble jeg tatt i forhør. Tyskerne trudde alt slikt var sabotasje. Men så ba jeg om å få ringe Mosjøen. Bahnoffiseren i Mosjøen, Hauptmann Bahr, var en "reinhekla nordmann" som gjorde mye bra. Jeg forklarte hva som hadde skjedd med hensyn til kollisjonen, og at jeg satt i privaten og ikke fikk komme på stasjonen. Da kom Hauptmann Bahr i telefonen og snakka med en av offiserene som ble stående og klappe i hop hæljernene mens han sa "Jawohl, jawohl!" Han fikk vite at kollisjonen hadde ingen ting med meg å gjøre. Det var været si skyld. En gang hadde de pakka inn vannstenderen, tanken hvor lokene fylte vatn, i piggtråd. Dette protesterte jeg på, for det var livsfarlig for oss som skulle skifte. Du kunne ikke stå på vognene når strengene var heilt inn til skinnegangen. Men den tyske offiseren bare avfeide meg: "Sjøl Kong Haakon har ingen ting med dette," sa han. Da ringte jeg Mosjøen, og det samme gjentok seg: "Jawohl, jawohl!" Hælene smalt sammen, og så for to mann og renska vekk heile greia. Da offiseren kom, kunne jeg ikke dy meg. Jeg sa at dette var ordre fra Kong Haakon! minnes Trygve Boge.

Gruslasting Helge Hognes (født i 1919) kom til Bjerka som jernbanearbeider høsten 1938. Da var arbeidet i gang på jernbanen, og folk begynte å komme flyttende hit. - Vi begynte i Finneng-skjæringa, men arbeidet ble for ei tid avbrutt da krigen kom. Etter at anlegget kom i gang igjen, fikk jeg meg arbeid i Elsfjorden ei tid. Seinere jobba jeg med gruslasting her på Bjerka, og bodde her. En gang var tyskerne i grustaket og lette etter en fange som var rømt. De gjennomsøkte alle bremsehusene på vognene, men fant ham ikke. Tyskerne patruljerte langs linja, men vi hadde ikke noe direkte å gjøre med dem, sier Helge Hognes. Vi jobba åtte timers arbeidsdag. I 1940 var timelønna en treogseksti. I Vallaskjæringa arbeidde vi skift. Der var det til å begynne med handlasting, men på slutten ble det brukt dieseldrevne gravemaskiner. Maskiner var ikke i bruk før krigen. Tunnelene på denne strekninga er handbora, men etterhvert kom maskiner i bruk også der. For folk som bodde privat gikk det stort sett greit med å skaffe seg mat. Vi var smått rundt på gardene og fikk tak i noe. På Røssåbrua, hvor det var svært mange i arbeid, ble vi kjent med folk fra Bleikvasslia og Korgen. På den måten ble det lettere å skaffe seg matvarer. Det var verst for de som bodde på brakkene. Der gikk det mye på fisk. På Valla og i Vallabotnet lå det to store brakker, og i Breivika var ei brakke. Det kom arbeidsfolk fra alle steder. Det ble spilt mye poker, delvis ble det spilt om store potter, men ellers var det stille på brakkene, sier Helge Hognes.

Å slå kult Erling Hansen begynte på jernbanen sist i august 1940, i Mosjøen. - Det første arbeidet jeg hadde var å slå kult, det vil si å lage pukk av stein. Den første tida var det handboring. Basen, Selfors, lærte meg det. Det var veldig interessant. Vi tjente 1,63 pr. time. Mange arbeidde 16 timer for dag. Det gikk et stort ras i Kulstadsjøen. Da ble vi flytta dit for å sprenge ut ei skjæring for vegen. Det var i hvert fall ni lag i døgnet som arbeidde. Der var vi til våren 1941. Første tida bodde vi i bedehuset på Kulstadsjøen, forteller Erling Hansen i et intervju med Radio Korgen. - Det ble ei fryktelig lukt inne av terbovenstumpen. Tørrmaten holdt vi oss sjøl. Sengeklær måtte vi holde oss sjøl. Om vinteren fraus sengeteppet fast i veggen.

120 på brakka Jeg jobba der til kristi himmelfartsdag 1941. Da ble vi sendt til Hella. Vi tok toget til Elsfjord, og ei skute fra Rana tok oss til Hella, hvor vi ble satt i land i fjæra. Det første vi fant i fjæra, var fiskepølse som de hadde mista da de frakta opp varer til brakka. Sånn fikk vi se hvordan kosten var. Vi tok inn på ei 120 manns brakke, og bodde 12 mann på hvert rom. Jeg var bare ei veke der, så fikk jeg flytte over til Finneidfjord. - På Finneidfjord ble jeg satt i transporten, blant annet med å kjøre ved. Vi brukte lastebil, og jeg var med som laster. Jeg var med ved Røsvatnet og lasta opp og kjørte ut. Vi tok imot båtene som kom med materiell til jernbanen. Da skinnelegginga begynte, ble det bygd kai nede i Finnifjæra, i Hagaveien. En stor lastebåt kom med skinner, og de ble lagra i fjæra. Der dansa de om kveldene. Det var plattingfest.

Nesoddbrakka Jeg bodde i Nesoddbrakka, et bolighus som var flytta dit. Den stod mellom stasjonen og Folkets Hus. Mellom der og stasjonen var det tre brakker. Seinere ble vi flytta til Folkets Hus. Det var lagt et papptak oppe på jernstengene som gikk tvers gjennom for å holde huset oppe. Oppe på dette galleriet lå det en gjeng, og ellers i huset var det fullt. Så noe enerom var det ikke. Vaskerommet var der inngangen er. Vi hadde to doble avtreder. Ei helg hadde brakkesjefen fått tak i ferskt kjøtt, noe som var en sjeldenhet. Dette hadde de kokt på lørdag, men de hadde latt det bli stående på ovnen over natta. Da de hadde spist søndagsmiddag, ble det ei springing! De satt i berrføttene ute i snøen, for det var ikke plass på do, 24 mann og tre kokker. Alle var sjuke, unntatt en mann. Jeg var glad at jeg var heime hos ho mor den helga! Jeg var her til i 1942, da jernbanen ble åpna til Mo i Rana, forteller Hansen.

I tunnelen Emil Svartvatn har fortalt i et intervju med Radio Korgen: - Jeg var på tunnelarbeid mellom Mulvika og Hatten. Det var bra fortjeneste, men også hard drift. Vi arbeidet på nattskift. Belysninga om natta var karbidlamper. Vi bodde i brakker. Jeg bodde i Mulvika først, og siden i Storvika, nærmere Elsfjorden. Vi hadde ingen andre steder å gjøre av lompen enn å tørke den på rommet. Det var to-tre kokker på brakka, hvor det bodde over 40 mann. Det var ikke innlagt vatn, så kokkene måtte bære det. Brødene steika de sjøl på vedkomfyren. Mjølet var dårlig, så brødene ble mest bare skorpe med rådeig inni. Søringene sa: "Gubbevare, vi propper sånn." Vi spiste fisk, men smugla også mye kjøtt. Vi fikk seks-sju gammalkyr på Mula-gården. De åt vi opp. Kokka var sein til å sette kjøttet på kok, så det ble nokså seigt. Det var de som pakka kjøttet i lomma og ga hunden det i stedet. Vi fikk også kjøtt fra Bindalen, fra noen som kom inn med motorbåt og solgte. Dette begynt å spørres, så det kom politi inn Rana. Men de tok feil, og tok inn til Nord-Rana, mens kjøttbåten hadde gått til Elsfjorden. Det kom mye smør fra Bindalen, også. Vi fikk kjøpe mye spillsmør fra margarinfabrikken på Finneidfjord. Unge folk ville aldeles svelte i hjel. Brødet vi fikk var påsmurt og laget i rasjoner, tre brødskiver til hver. Pålegget var dårlige greier, marmelade, men jeg tror det hovedsakelig var tremasse som de hadde farga rød, med sukkererstatning i. Fra Elsfjorden fikk vi skummamelk. I sommervarmen ble den sur, men den ble drukket likevel. Fisk fikk vi, men den var dårlig. Vi spiste noe klippfisk, men trana som de hadde på, klarte jeg ikke. Det beste av matvarer gikk til tyskerne.

Lang togtur Inger (Solhaug) Kambestad har i et kåseri på Radio Korgen fortalt om en togtur som starta fra Bjerka stasjon 23. april 1945. Sammen med søstera si, Magny, skulle hun reise til Hardanger. - Etter lang ventetid kom sørgående tog. Dette var et sammensatt tog, med gods, tyske tropper, og ei eineste vogn for oss sivile. Det var trengsel i kupeen, og de harde benkene i tillegg ga oss ikke stor bekvemmelighet. Toget stansa på hver eneste stasjon, så det gikk veldig seint. Det viste seg snart at vi ikke var heldige med tidspunktet for turen vår. Det var mye sabotasje på jernbanen de siste dagene av krigen, og ikke mindre enn 17 brudd på linja mellom Mosjøen og Trondheim. At toget ikke ble sprengt i lufta var vel takket være vår vogn med sivile, som var plassert midt i togsettet, sikkert som ei sikkerhet for troppetransporten. Ved de små bruddene måtte vi bare sitte og vente til det ble gjort en provisorisk reparasjon. Det var atskillig verre der det var større skader. Fleire plasser måtte vi ta med pikk-pakket vårt og gå forbi bruddene, og ble så frakta et nytt stykke med de forskjelligste transportmidler. Lastebiler ble brukt, men vi kom også over i andre togsett, stykkevis. Blant annet måtte vi ta til takke med de såkalte kuvognene. Lokomotivene ble fyra med kull på den tida, så vi ble meir og meir nedsota av den svarte røyken. Det lukta kull av oss alle i hop.

Harsk sursild Matpakkene våre minka, men vi gledde oss til vi kom til Grong, der det var restaurant. Vi hadde håpa at vi skulle få oss en middag, men det eineste vi fikk tak i var ei brødskive uten smør, og pålegget var harsk sursild - pluss en kopp erstatningskaffe. Det var knapt om mat, så det var om å gjøre å løpe så fort som mulig for å få tak i noe i det heile tatt. Det gikk nærmest sport i det å hope av toget før det var skikkelig stansa, og kappspringe mot restauranten. Dager og netter gikk i ett for oss, og det lille vi sov var i sittende tilstand. Det fantes jo ikke noe slikt som sovevogn. Det kom godt med at vi var unge og sterke den gangen.

Fiskemjølkake Noen dager var vi heldige og fikk tak i en slags middagsmat, men det var samme menyen over alt: fiskekake som var laga av fiskemjøl, stekt uten fett. Det hendte vi fikk tak i et par poteter, men oftest var det kokt, vassen kålrabi attåt. Jeg minnes tydelig den lukta som var inne på samtlige restauranter, ei blanding av kaffeerstatning, heimavla tobakk og kokt kålrabi. Trua på en gang å komme fram hadde minka etter alle forviklingene, men endelig kom vi da fram til Trondheim. Der fikk vi vite at vi ikke kunne komme videre før utpå neste dag. Hotellrom var ikke mulig å oppdrive. Vi fikk ta til takke med privat innkvartering som jernbanen hadde ordna med. Vi hadde gledd oss til et godt bad, for vi var jo fryktelig svart av kullrøyken. Men det var selvfølgelig ikke noe bad i et slikt etablissement, bare et stativ og ei mugge med kaldt vatn. Hun forteller at da de langt om lenge kom til Oslo, prøvde de å oppdrive et skikkelig måltid. Men menyen var den samme: fiskemjølkake og kålrabi. Hun minnes videre: - Dette var kvelden før 1. mai, og det var ei merkelig stemning i byen. I Gamlebyen var det noen som ropte og skreik at krigen var slutt. Vi hørte også enkelte skudd fra forskjellige kanter. Noen trudde det var Hirden som var ute. Inger Kambestad og søstera hennes reiste videre til Voss med et overfylt Bergenstog, og derfra med elektrisk jernbane til Granvin. Herfra bar det med båt fram til bestemmelsesstedet i Hardanger - 10 døgn etter at de hadde starta reisa si. Kapittel 26 Hovedtittel: Terbovenmjøl og papirbukser En hverdag i krig Til tross for krig der ute og okkupasjon her heime - det daglige livet på bygd og i tettsted måtte gå sin gang. Da Norge ble okkupert, hadde man knapt begynt å ane bedre tider etter "de harde tredveåra" med den til da største arbeidsledigheten i norgeshistoria, dårlig med penger og ofte svært trange kår for folk flest. For mange ble krigstida en overgang fra vondt til verre, nå med rasjonering på livsnødvendige varer. Mjøl og melk var rasjonert, sukker, smør og kjøtt, for å nevne noe. Likedan var det aller meste av klær og skotøy rasjonert. Store mengder av det Norge produserte gikk i okkupasjonstida til å fø og kle den relativt store styrken som Tyskland hadde forlagt her til lands. Skikkelig skotøy later til for mange å ha vært et stort savn under krigen. På gardene fikk kommagsmedene hendene fulle med å produsere det praktiske og tradisjonelle fottøyet som sikkert berga mang ei tå fra forfrysning vintrene 1940-45.

Varemangel - Ivar Solhaug, som var fullmektig i butikken hos oss, var fleire ganger i Oslo og fikk orda opp, slik at vi fikk kjøpt mange ting derifra. Ellers ville det vært mange varer vi ikke hadde fått tak i. Etterhvert fikk man bare tak i fottøy med tresåler. Gummiartikler som støvler var av en ualminnelig dårlig kvalitet, men vi måtte ta det. Krydderier var erstatning, like ens kaffeerstatning, har kjøpmann Svend Kibsgaard fortalt i et intervju på Radio Korgen. - I butikken var det kø når vi fikk inn varer. Hvis vi pakka ut varer en kveld, måtte vi dra ned blendingsgardinene, så ingen som gikk forbi fikk se. For da kunne de stille seg opp i kø nær sagt midt på natta. Vi måtte rasjonere. Vi kunne ikke selge heile sett, men måtte gjøre det slik at folk fikk kjøpe en kopp hver. Den verste køen jeg har sett, var en tobakkskø i 1941 eller 42. Det var jernbanearbeidere, mange av dem ungdommer. De trøkka sånn på at de flytta disken, forteller Hjørdis Johansen Valla. Familien Johansen dreiv butikk på Finneidfjord.

Surrogater Viktige husholdningsvarer var rasjonert. Enkelte vareslag var ganske enkelt ikke til å oppdrive. I stedet kom surrogater, erstatningsprodukter i handelen, og heller ikke disse kunne man kjøpe uten kort. Kaffeerstatning, "Terbovenmjøl", papirbukser, trebotninger ble ny-ord med negativ - men også galgenhumoristisk - klang i det norske språket. Ved inngangen til 1940-tallet levde ennå mange på bygdene i ei slags naturalhusholdning, i den forstand at de sjøl produserte mesteparten av den maten de åt og klærne de gikk i. Sjøl om okkupasjonsmyndigheter og forsyningsnemnd påla bøndene streng leveringsplikt for de viktigste matvarene, er inntrykket at på landsbygda hadde folk stort sett den maten de trengte - krig og rasjonering til tross. Ernæringseksperter har til overmål hevda at okkupasjonstida med rasjonering på sukker og fettholdige varer egentlig var sunn for folkehelsa: Folk sulta ikke i hjel under krigen, men de åt seg heller ikke til døde på usunn mat, slik man ser eksempler på i etterkrigs-overfloden.

Oppfinnsomhet Rasjonering og vareknapphet satte folks oppfinnsomhet på prøve. Velkjente er historiene om heimefarga fallskjermsilke og omsydde gammel-kåper og loslitte dresser som ble forvandla til de lekreste søndagsplagg. Gamle matlager-kunster som ellers kanskje ville ha gått i glømmeboka, kom til heder og verdighet. Byggen stod igjen moden på åkrene, så langt til fjells som ved Røsvatnet. I høstmørke kvelder ble vatnet igjen satt på i de gamle bekkekvernene som mol og mol og skaffa kjærkomment mjøl til å blande i det ufyselige "terboven"-stoffet.

Julebaksten begynte en gjerne med i svært god tid. Det kunne være ondt å få tak i egg, og derfor gjaldt det å være "først til mølla."

Når folk fikk fatt i en kjøttbit, var de raske til å salte eller hermetisere den. Slik kunne man samle sammen til en skikkelig kjøttmiddag. Fisk ble mye brukt, og tilgangen var bra, både i fjellvatn og i fjordene. Særlig på Hemnesberget var folk ivrige til å fiske. På stedet var det et par fiskeoppkjøpere, Hans Sjøgård og Harald Mikael Larsen. De kom av og til med fullasta båter med ferskfisk, lever og rogn som de solgte. Dette var kjærkomne tilskudd til matforsyninga.

Laga erstatning Himelaga erstatningsprodukter så dagens lys. For godt voksne mennesker som hadde opplevd rasjonering og varemangel under 1. verdenskrig (1914-18), var ikke situasjonen ny. Under den forrige krigen hadde mange brukt "brom" som kaffeerstatning. Det var en mjøldeig som de kjevla ut, skar opp i småbiter og brente. Nå ble denne metoden igjen tatt i bruk. Men mer populært var det nok å lage kaffesurrogat av bygg og erter, som ble brent og malt - nøyaktig slik man gjør med kaffebønner. Likedan ble løvetannrot brent til "kaffe". Man brente gjerne i ei gryte som man stadig rørte i med ei skei. Te ble laga av solbærblad, og det smakte visstnok veldig godt. Tyttebærlyng ble også brukt til te, men denne teen hadde den ulempen at koppene ble misfarga av den. - Noe som ikke smaka godt, var margarinen man fikk kjøpt. Det smaka sild av den, fordi den ble laga av sildolje, minnes Molvin Villmo, som også husker at man tok rede på nettja og alt annet fett fra slakt, som ble smelta og brukt til matfett. - Terbovenmjølet var trasige greier. Men folk reiste heilt til Verdal med toget for å kjøpe grynmjøl på mølla der, på kort. Det ble reine julebaksten, minnes Hjørdis Valla.

Terboven-kamkaker - Jeg bakte en dag ut 1600 kamkaker - av terbovenmjøl. Jeg stod på fra tidlig om morgenen, husker Ragna Brygfjell (født 1903). Hun var gift med Per Brygfjell som var arbeider. De hadde fire barn "i veksaralder" under krigen, født mellom 1927 og 37.

Tok vare på gjæra - Vi hadde bare terboven-mjøl, bortsett fra de gangene vi kunne få litt mjøl hos en bonde. Mjølet var brukbart når det tok gjær, og det var slett ikke så verst på smak. Det varierte etter om man hadde råd til å ha ferskmelk i deigen, forteller Ragna Brygfjell. - Det var vanskelig å få tak i gjær. Men en tok et stykke av deigen, klappa den flat og tørka den. Når man skulle bake, bløtte man denne surdeigen opp, så mye at en fikk gjæring i gang i den nye deigen. Om somrene kunne vi ikke brygge øl slik vi hadde brukt å gjøre, fordi det ikke var sukker nok å få tak i. I gamle dager ble gjær fra ølbrygginga satt på flasker og brukt i bakinga, forteller hun.

Potet-sirup - Vi satte potet, og det var ei fryktelig god bot, forteller Ragna Brygfjell. Hun husker at man kokte sirup av potetmjøl som man tilsatte et stoff man kjøpte på apoteket. Denne prosessen spalta stivelse til sukker. Den heimelaga sirupen ble blant annet brukt til å koke sviskekompott av. - Til kvelds bruke vi vassgraut, sier Ragna. - Vi plukka mye bær, både blåbær og molte. Men uten sukker var det begrensa hva man kunne oppbevare av syltetøy. Jeg husker at vi fikk litt margarin fra fabrikken på Finneidfjord. Vi hadde noen sauer, så vi fikk kjøtt, og ku slik at vi fikk melk. Ei stund hadde vi noen høns også, forteller Ragna Brygfjell.

Krisejul - På landet hadde man det ikke verst. Julematen på gardene kunne være gomme og rull, som før. Finkake ble det mindre av. Man baka pepperkaker, og den var det mest rug i, sier Ragna.

  Hun minnes at juletreet gjerne ble pynta med papirblomster. Julegavene bestod mest av papir. Det var nesten det eneste en fikk som en kunne laga noe av. 

Sekk ble kjole - Det var ikke greit med klær, og heller ikke penger. Men vi hadde en fordel: av og til fikk jeg en saltsekk hos en slektning som var på margarinfabrikken på Finneidfjord. Lerretsekkene sydde jeg kjoler av til ungene, kvite kjoler som vi syntes var veldig fine. Det gikk på heimelaga klær, men det var ikke folk uvant med fra før. Det var vanlig fra før krigen at man gikk i heimelaga sko. Derfor var ikke fottøyet den største mangelen. Folk laga mye fottøy sjøl, for eksempel lugger og kubellinger, forteller Ragna Brygfjell.

Langvarig rasjonering Mange varer var rasjonert i fleire år etter krigen. - Frukt så vi ikke under krigen og den første tida etterpå. Jeg husker vi var i Umeå i 1952, et heilt billass med folk. Da hadde de fått frukt, sjøl i Nord-Sverige, men her heime var det rasjonering. Vi spiste veldig mye bananer og anna frukt på den turen, husker Ragna. - Det var sukker-rasjonering ennå. Vi kjørte over grensen med den tillatte kvoten, og lasta det av. Og så kjørte vi tilbake til Sverige etter mer sukker, minnes hun.

tittel: Bløtkake av potet Potet og potetmjøl fikk utrulig mange anvendelsesformer i krigstida. Ikke minst ble potet brukt for å drøye mjølbakst. Potet bruktes både i brød og flatbrød. Folk baka småkaker av ulike typer med potetmjøl som basis. Også bløtkaker ble laga av potetmjøl: en piska egg og rørte inn potetmjøl i stedet for kveitemjøl. Det ble også laga potet-vaffelkake som gjerne ble spist med svartsirup på. Fordelen med denne steikemåten var at det krevde mindre mjøl.

Potetvafler Mange oppskrifter på "erstatningsbakst" sirkulerte under okkupasjonstida. Esther Olsen har gitt oss denne oppskrifta på potetvafler som ble stekt i Korgen under krigen: Rå, revne poteter med skall. 3 ss krisemjøl. 2 ss tran. Salt. Man bakte også "fyrstekake": 250 g mjøl. 125 smør. 125 g sukker. 2 ts bakepulver 1/2 dl vatn. Fyll til fyrstekake: 300 g poteter. Sukker og mandeldråper.

Potetbløtkake 1/2 kg poteter. 2 ts sukker. 5 ss mjøl. 2 ts bakepulver. Vaniljesukker, mandeldråper eller kanelerstatning. Jøssingkrem til kaka: 1/2 liter skummamelk. 2 ss mjøl. 2 ss sukker. Vaniljesukker. Kok eller mos potetene. Ingrediensene røres inn. Kaka steikes i form. Krem: rør mjølet ut i kald melk, kok opp under omrøring, la koke i 5 minutter. Rør inn sukker. Avkjøl, og visp kremen stiv. Dekk kaka med kremen, evt. med syltetøy til.

Fyrstekake Lidvor Heimstad har tatt vare på ei oppskrift på fyll til krise-fyrstekake: malt, bruna havregryn og sukker blanda med koka poteter og mandeldråper.

Heimelaga gjær Noen tok i bruk den gamle metoden med å lage gjær av humle. Oppskrifta på gjær er: 1 liter vatn. 25 gram humle. 4 ss farin. Fint rugmjøl. Humlen kokes i vatnet i fem minutter og settes i ei krukke. Når det er lunkent, has sukkeret i, slik at det blir ei tynn suppe. Dette settes på et lunt sted til gjæring i to dager. Røres ut i litt lunkent vatn før bruk. Ca. 1 dl gjær til 5 kg mjøl. Ei anna oppskrift sier at man skal røre ut mjøl i et krus kokt vatn, til det blir som klister. I løpet av et døgn på varmt sted blir det gjæring.

Ikke-gjærbakst Byggmjøl, som en oftest hadde bedre tilgang på enn kveite, mangler gluten, og tar derfor ikke gjæring. Dette første til stor interesse for oppskrifter på bakst som ikke krevde gjær. Blant annet førte dette til at folk i Sør-Rana lærte seg å bake rengakaka, som tradisjonelt reknes for "nasjonalretten" i Nord-Rana. Rengakaka bakes av bygg, og en bruker hjortetakksalt som hevingsmiddel.

"HaPå" Av og til var det sukra boksemelk å få på butikkene. Da tok man gjerne og kokte opp innholdet, og brukte det til pålegg. Man mente det ble ganske likt det kjente "HaPå"-pålegg.

Såpekoking Den krisesåpa, "B-såpa" som var å få kjøpt under krigen, var av svært dårlig kvalitet. Folk tok derfor opp igjen den gamle metoden med å koke såpe av talg og kaustisk soda. Alt slags fett ble tatt vare på og brukt. Også levertran ble det kokt såpe av.

tittel: Papirklær - Det var dårlig med klær. Buksene var vevd av papirtråd, Papirbuksene var åpne og kalde om vinteren. Men vi fikk tak i annet også. Det var elendig med fottøy. Bare trebotninger og klomper var å få tak i. Vi gikk i kommager, kubellinger og skaller. Kommagene var gjeve, når de ble smurt og lappa. Mange laga kommager. Det var plenty lær å få tak i, som de barka på gardene. Vi hadde bare lær-øler på skiene, og da gikk det greit med kommager, forteller Jakob Fagereng.

Krigskonfirmant - Jeg ble konfirmert i 1942. Det var litt av en jobb å få tak i klær. Skjorte var det første jeg fikk tak i. Mor kjøpte ei lyseblå, stripete silkeskjorte. Dress var det ikke enkelt å få tak i. Man hadde ikke merker nok til dress, men det ble ei ordning. Jeg fikk kjøpt tøy hos Tandberg, og jeg fikk Ane Fagerheim til å sy, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget. - Men det var de som ikke hadde dress. En gutt hadde bare knickers da han ble konfirmert. De skoene man fikk var av dårlig slag. Gummistøvlene til far ble mye brukt. Trebunningene var noen fulinger om vinteren. De klabba. Da vaks man snart! Jeg minnes jeg var i Hestneset etter 50 kilo potet. Det var et bra stykke å bære, blant annet måtte man forsere noen bekker. Men treskoene klabba, og når man gikk med en tung sekk var det ikke tale om å sparke unna snøen som la seg på. Ellers brukte vi kommager, men det var heller ikke så enkelt å få tak i. Jeg fikk kjøpt et kommagverken, og senetråd fikk jeg hos Sara Toven. Ragnvald Langseth sydde kommagene. Til gjengjeld måtte jeg komme og gjøre våronn for ham. Jeg sydde rågummisåler under kommagene. Rågummi var det mye av, på rek etter en lastebåt som hadde gått ned, forteller Per Jakobsen.

Knappe rasjoner - Det var knappe mat-rasjoner. Margarin-rasjonen varte omtrent halvparten av tida den var beregna for. Det var ikke sjelden at ungene dro på skolen uten smør på brødskiva. Terboven-brødet var dårlig. Ofte var det bare noe blaut deig i bunnen, og det var åpent under skorpa. Du veit, det der var ikke mat, sier Jakob Fagereng. - Men vi hadde to kyr her heime. Vi hadde melk og separator, så vi laga smør sjøl. Om sommeren hadde vi kyrne hos slektninger på Smalsundmoen ved Bleikvatnet. Vi hadde opptil 18 kilo smør til vinteren. Ellers gikk det mye på fisk og sild. Vi fiska mye i Røssåga, stor, fin fisk, forteller han. Klær var det dårlig med, og mat også. En ble ikke kresen, men spiste det en hadde, sier Jakob Fagereng. - Jeg minnes frøsentades og sur-auar! Vi hadde ku, og dermed både melk og smør. Jeg trur de fleste her hadde ei ku. Om de ikke hadde det fra før, skaffa de seg ei. Det stod ikke noe gras igjen, minnes Hjalmar Villmones.

Treska og mol Reidar Bleikvassli forteller: - Vi dyrka korn og treska og mol litt til eget bruk. Det var ikke alle somrene det ble virkelig bra. Det kunne variere mye. - Vi hadde kjøtt, og sådde litt korn som vi tjuvmol på kverner nede i Leirskaret, sier Ole Tverå.

Ingen fare Kåre Sundsli fra Røsvatnet forteller at de hadde bra med mat heime under krigen. - Vi hadde absolutt ingen fare. Potet avla vi, så det hadde vi rikelig av. Og i den tida sådde de åkrene. Byggen trenger ikke så lang sommer når den blir sådd tidlig. Vi hadde bygg og ei vasskvern som vi mol på, både til oss og til andre folk. De prøvde til og med å male beisa korn, som skal være giftig, men de overlevde det óg.

Sjølberga Kåre Sundsli minner om at man i tidligere tider stort sett hadde vært sjølberga på gardene. - Han Kristian Mikkelsa, stamfaren i Bessedøra, bessfar til Heggmo-karene, hadde de et hermelse etter. Han sa at han aldri noen gang hadde kjøpt brødmjøl. Da jeg var ung, hadde vi bygg hvert et år. Vi skar og staura på gammeldags-måten. Du veit, i den tida var det naturalhusholdning. Det var om å gjøre å kjøpe minst mulig. -Under krigen fiska vi mye ved Røsvatnet. Vi hjalp nå andre litt også, så de fikk litt fisk. Vi dreiv litt byttehandel, sier Kåre Sundsli. - Det ble tatt mye ryper i snare ved Røsvatnet under krigen. Jeg satte mi første snare som sjuåring. Jag hadde tre snarer, og fikk to ryper, sier Gulle Røsvassbukt. - Jeg trur ikke vi sulta. Vi hadde gard, og derfor hadde vi potet sjøl og kjøtt og smør. Vi fiska i vatnet og salta, forteller Arne Tortenli fra Røsvatnet. - Det var verre for de som ingenting hadde. Det var jo mange som hamstra. Det var helst smør og kjøtt de var ute etter. Det var ikke store smør-rasjonen en hadde, minnes Arne Tortenli. Kapittel 27 Hovedtittel: Hamstring og tvangslevering - Mange Hemnesværinger for her for å få tak i mat under krigen. De hadde som en "hovedstad" i Sørdalen, men var også mye vad Favnvatnet og Nordvatnet, forteller Gulle Røsvassbukt. - Jeg skyssa på mange hamstra, hemnesværinger som var ved Favnvatnet og handla en masse: smør og kjøtt. De bytta ikke, men kjøpte for penger, minnes Kåre Sundsli. - Vi hjalp mange så de fikk litt. Men det var ikke så enkelt for folk heller. Det var leveringsplikt, så man kunne ikke gi bort til Per og Pål. Kåre Sundsli sier at det gikk an å lure unna en kalv, så den ikke kom med i regnskapet. - De for på telling, men da visste en om det, så en kunne lure noe bort i ei løe, for eksempel. De for og målte potetbingene også, men heldigvis var det nordmenn, fra forsyningsnemnda, og de orka knapt å gløtte ned i kjellerne, minnes Kåre Sundsli.

Var kontrollør - Høsten 1943 var jeg engasjert av Landbruksselskapet som areal-kontrollør i Sør-Rana og en del av Vefsn kommune. Vi kontrollerte 10 prosent av brukene, minnes Molvin Villmo fra Korgen. - Under krigen var det nesten ikke gjødsel å få tak i, så avlingene gikk ned til et minimum. Man måtte slå på myrene og over alt for å få fôr. Vi dyrka korn i den tida, både bygg, havre og en del kveite. Det var tvangsdyrking av korn. Under treskinga skulle det være en kontrollør med. I tillegg var det stikkprøve-kontroller, og i tredje instans kom lensmannen og kontrollerte kontrollørene. Arealene på gardene, hvor mye som ble brukt til potet, korn og grønnsaker, ble kontrollert. Også villahagene ble det ført statistikk over.

Kverna i Korgen De fleste hadde nok noe som de hadde lurt unna tvangsutskrivinga. Lensmannen plomberte bygdakverner. Men det var forskjellige måter å lure seg unna dette på. I Innerdalen hadde de to kverner. Lensmannen fant bare den ene. Den plomberte han, men den andre mol de på under heile krigstida, sier Molvin. Martin Nerleirmo i Korgen hadde ei elektrisk drevet mølle som han mol på etter avtale med Statens Kornforretning. Det som bøndene hadde leveringsplikt på, kjøpte Martin og solgte til butikkene. Det var mest bygg, men også kveite og havre. Hjørdis Nerleirmo, datter til Martin, minnes at det meste av mjølet ble malt om natta. - Det var så dårlig med strøm at det ikke var lov å bruke mølla om dagen, sier hun. Det var strenge restriksjoner, men folk lurte unna korn og bytta til seg eller kjøpte "ulovlig" korn. Også dette hjalp Martin Nerleirmo folk med å få malt i dølgsmål. Etter krigen sa Martin Nerleirmo at hvis han hadde blitt sendt på straff for alt det kornet han mol illegalt, ville det ha tatt lang tid før han kom tilbake til Korgen.

Hovedtittel: Krisekyr på Hemnesberget Forsyninga av melk til Hemnesberget var mangelfull. Dette kan man blant annet lese om i offisielle dokumenter. Den prekære melkeforsyninga var blant annet fleire ganger behandlet som egen sak i "herredstinget". Men oppfinnsomme hemnesværinger fant sine egne måter til å bøte på melkemangelen. I 1942 kjøpte Dorthea og Egil Axelsen ei ku ved Favnvatnet, ei god melkeku å ha under rasjoneringa. I den vesle "krisefjøsen" deres på Hemnesberget ble det etterhvert både ku, kalv og gris.

"Vedlass" Egil Axelsen hadde en liten lastebil som han brukte flittig til å dra oppover i bygdene på hamstring. Det ble kjøpt kjøtt, smør, ost og andre varer på gardene. Som oftest kjørte de til Røsvassbukta og tok dampbåten "Kolbein" videre til Sørdalen. Derifra gikk de fra Varntresk til Grublia, og ofte videre til Favnvatnet og Favnlia, heilt til Skjellmoen. Andre ganger for de til Varnvatnet. Da rodde de opp Stillelva. På lasteplanet hadde Axelsen gjerne plassert et "vedlass". Det vil si, det var bare skallet som var laget av ved. Inni var det hulrom, hvor både varer og mennesker kunne fraktes. Når de kom heim med hamstra varer, måtte kvinnene ta rede på matvarene - hermetisere og salte kjøttet. Det var som regel fleire om disse hamstringsturene, og varene ble fordelt mellom dem. - Mannfolkene, Henry Gullesen, Arne Arntzen og Egil Axelsen, dro i 1942 på hamstringstur til Anna i Grublia ved Favnvatnet, forteller Dorthea Axelsen. - De kjøpte tre levende dyr: en storokse, ei kvige og en kalv. De kjøpte også landssmør. Dyra leide de ned til Røsvatnet, og på Tolkmoen ble oksen og kalven slakta. Egil beholdt kviga, og de kom heim med den og kjøttet. Videre ble kua, sammen med smør og kjøtt, frakta med "Kolbein" til Røsvassbukta. Her ble kviga og matvarene skjult inne i vedlasset, og det bar med lastebil til Hemnesberget. - Etter en del diskusjon ble det til at vi skulle beholde kua. Den fikk navnet "Stjerna", og Egil laga en liten fjøs nedenfor verkstedet. Svigermor melka kua den første tida. Den ga mye melk, noe som var veldig fint. Vi hadde små unger, og andre her omkring fikk også melk. Vi måtte leie kua rundt omkring for å finne steder hvor det var gras til den. Om sommeren hadde vi den på "unnadraging" på Nyrudsetra i Korgen. Vi kjøpte høy til vinterfôr. I tillegg ga vi den celluloseplater som den åt mye av. Den åt også porøsplater som var spikra på fjøsveggene. Kua fikk kalv. Det ble et heilt gardsbruk her, for vi hadde en gris også. Da svigermor døde våren 1944, måtte jeg overta fjøsstellet. Fjøsen lå i et område hvor det ikke var noen hus i nærheten. Jeg var redd for å gå dit aleine. Det var jo blending, så en kunne ikke bruke lys eller lommelykt der nede, heller, minnes Dorthea Axelsen. Hausten 1944 ble Egil Axelsen arrestert, og familien bestemte seg for å kvitte seg med kua. "Stjerna" ble sendt tilbake til Grublia igjen med lastebil og båtskyss.

tittel: Ei kriseku - Vi hadde ei jente på to-tre år, men fikk ikke tak i fersk melk. Da bestemte vi oss for å prøve å få tak i ei kriseku, forteller Kathinka Pedersen (født 1904) på Hemnesberget. - Som jordmor reiste jeg jo rundt mange steder. På en gard i Bardal sa de at de hadde ei ku jeg kunne få kjøpe. Ho melka godt og hette Fagerlin. Kua plasserte de i fjøsen på prestegården. Kathinka gikk hver morgen og kveld, alle krigsåra, fram og tilbake til prestegården for å melke krisekua si. - Høy fikk vi bare av og til. I stedet brukte vi "kulefse", cellulose som kua fikk. Tenk at ho melka på det også! Om sommeren måtte vi ha henne ute på marka, men bare på steder hvor folk ikke slo graset. Dette var litt av en jobb. En gang jeg kom lå ho, og jeg trodde ho var død. Da hadde ho fått en knekk i korsryggen, noe ho hadde heilt til vi slakta ho da krigen var slutt. Jeg måtte gå forbi alle tyskerne på Prestjordet når jeg skulle gå for å melke kua. Jeg var mange ganger redd, men de gjorde meg ingen verdens ting. De ville kjøpe egg, melk og smør hos meg, for de trodde jeg hadde en stor gard, forteller Kathinka Pedersen.

tittel: Våpen eller kjøtt? - Vi fikk nær sagt regelmessig kjøtt fra Bardal. De dreiv for salg, med både melk og kjøtt, forteller Nils Pedersen (født 1901) på Hemnesberget. - Bardalsværingene frakta kjøttet med motorbåt til Osmoodden, hvor den la seg i skjul for Hemnesberget. Der lasta de kjøttet i robåt og rodde det til Juvika. Fra Juvika dro de det på slede til Hemnes. Men en gang var de uheldige. I Juvikskogen møtte de en tysk patrulje, og de ble dødsens redde. Når tyskerne så en kasse, trudde de det var våpen. Men da de slo opp disse kassene, så de snart at det var kjøtt. Da flirte bare tyskerne, så bardalsværingene fikk kjøre videre - og vi fikk kjøttet likevel. - Bøndene heromkring var veldig flinke til å levere varer til hemnesværingene. En haust traff jeg en småbruker. Nærmest i galgenhumor spurte jeg ham etter kjøtt. Jo, han skulle slakte kjøreoksen sin, og den kunne jeg få. Jeg fikk et lår som var over 30 kilo, men betalte bare åtte kroner kiloen. Det var ingen ublu pris, og kjøttet var godt, forteller Nils Pedersen.

tittel: Om kjøtt og litt til - En gang gikk det galt med noe kjøttønner på Hemnesberget. Det var smuglakjøtt som en av betjentene hos Præsteng dro på ei handvogn, men midt foran butikken falt det av ei tønne. Den gikk i stykker og kjøttbitene lå strødd i gata. Men da lensmannen kom, var kjøttønnene borte. Det var bare uerstønner som stod igjen, og resten var gjemt bort. Det var en som pleide å komme til Hemnesberget for å selge kjøtt. Jeg trur han nærmest livnærte seg av denne handelen. Jeg tror noe av varene hans var slikt som hadde kommet fra England, forteller Per Jakobsen. - Man kunne kjøpe litt av hvert hos ham. Jeg trur ikke han ble tatt noen gang. Jeg rodde fleire ganger til sagkaia, hvor han pleide å ligge for å laste material eller ved. Jeg var om bord og kjøpte sukker og kjøtt og andre slags varer. Sukkeret kosta fem kroner kiloen. Det lå mange hollendere på Hemnesberget med lektere under krigen. De bodde om bord, og frakta forskjellige varer etter tyske ordrer. Etter krigen var en av lekterne full av brennevin. Heimevernet skulle holde vakt over båten og lasten, så ikke noe av dette kom på land. Men hollenderne frakta det andre vegen. De lasta bare over i en båt og rodde i land. De var rause, og tok ikke bare til seg sjøl. 17. mai 1945 kom de roende over fjorden, til en fest på Hestneset. Hollenderen hadde flasker stående fra ripe til ripe i båten. Han stod og skreik: "Alle norske som ikke har brennevin skal få en flaske hver!"

Tittel: Køkultur Folk fikk venne seg til å stå i kø under krigen. - Som oftest var det kø i butikken hver morgen. Man stilte seg opp tidlig når man hadde hørt rykter om at det var noen varer å få tak i. Sjelden ble det nok til alle som stod i køen. Det var mye folk som sokna hit og handla på Hemnesberget, fra Bardal, Utskarpen, Elsfjorden, Sjona og delvis fra Straumen. I tillegg var det veldig mye folk som jobba på jernbanen, minnes Per Jakobsen. - Jeg holdt en gang på "å bli ihjelslått" i køen. Jeg og nabogutten kom dit om morgenen for å få tak i epler. Vi ble enige om å spille de som stod der et puss. Vi spurte: "E det kje nån som har trekt lappa?" for som oftest måtte man trekke nummerlapper. Kjerringene sprang om hverandre for å trekke lapper - inntil de ble klar over at det var ingen lapper å trekke denne gangen. Vi kom først til døra, men fikk en hard medfart!

Tittel: Indigofarging Hjørdis Valla forteller om hvor oppfinnsomme folk var under krigen. - Det var fargepakker å få tak i, for eksempel indiogofarge som vi kjøpte og farga gamle klær, slik at vi fikk "nyklær". Jeg reiste til Trondheim på handelsskole i 1945, og det var ikke snakk om å få seg noen nye klær. Men jeg fikk ei gammal vinterkåpe som ho mor hadde hatt, og den ble spretta sund, vrengt og skredder Reidar Yttervoll på Hemnes sydde nykåpe av den.

Laken-skjorte Folk var veldig hjelpsomme mot hverandre. En familie hadde en gutt som skulle konfirmeres, men han hadde ingen skjorte. Av naboen fikk de et par laken som det ble skjorte av. Folk måtte være oppfinnsomme, også i matvegen. De som var flinke, fikk til det utroligste. Men det kunne være andre som bare så det ulikt. De hadde det atskillig trasigere. Vi hadde et stort gode, vi som hadde margarinfabrikken her. Spill-margarin ble tatt vare på, og det fikk folk av. I butikken var det ikke enkelt å lure unna noe. De kom og kontrollerte at det som var solgt måtte stemte over ens med merkene, minnes hun.

tittel: På bygda etter mat - Jeg gikk en gang på ski fra Bjerka til Melandshaugen i Leirskardalen og til Stykkan, for å kjøpe egg og melk, forteller Morits Bystadhagen. - Der bestemte jeg meg for å dra opp i Melandslia en tur. Der tok jeg meg et par terboven-skiver som jeg hadde med meg. Jeg vassa i snø til langt oppover leggen. På tur nedover datt jeg, ved Kverntjønna. Enten du trur det eller ei: ikke en melkeskvett var kommet ut, og ikke et egg var sundt. En gang sykla jeg til Skjeftmoen og gikk opp på setra og kjøpe mysost. Ellers var vi mye i Vekthaugkåra og Målvatnet for å kjøpe mat. Bøndene tok vanligvis ingen overpriser for maten. Men en gang skulle en fange på en gard her og kjøpe seg melk. De tok fem kroner literen, og det var mye, sier Bystadhagen. Hovedtittel: Forbudte handleturer Handleturer til Sverige er for lengst blitt en hverdagsopplevelse for oss. Handel på tvers av riksgrensen har foregått i hundrevis av år. Heller ikke den tyske okkupasjonen satte en riktig stopper for grensehandelen. Mange fra grensetraktene dro over på handleturer, sjøl om det egentlig var stor risiko forbundet med slike turer under okkupasjonen.

Til Mjölkbäcken - Når vi fulgte flyktninger over, hendte det vi gikk til Mjölkbäcken for å handle, forteller Ole Tverå. - En gang vi bare var på smuglertur hadde jeg en sammen med meg som hadde dårlig ski og var lite trena. Han ble så avspika at jeg skulle ikke ha fått ham med meg. Vi rente fra Kjensvatnet til Breviken og tilbake igjen. Jeg måtte ta sekken hans også, på magen. Da vi kom til Skarstua ved Kjensvatnet, kokte jeg suppe på tørka frukt som jeg hadde kjøpt i Sverige. Da sa han: "Før eg ska far åt Sverige etter snus, så ska eg gang i kloster!" Vi var fleire ganger i Sverige for å handle. Vi overnatta oftest i Högstaby. Vi dro til Mjölkbäcken og handla kaffe, sukker og blandafrukt. Tørka frukt var så mye billigere enn her. Vi kjøpte den i 12-kilos-kasser, forteller han. Men de ulovlige Sveriges-turene gikk ikke alltid like knirkefritt: - En gang vi kom inn på butikken i Mjölkbäcken var det en mann som fikk det så travelt med å fare ut. Da sa ei dame at dette var en som brukte å rapportere folk, og ho trudde ikke vi skulle overnatte i Högstaby. Vi måtte bare stikke rett over grensen, og etterpå fikk vi vite at grensevaktene hadde vært og leita etter oss, sier Ole.

10 kg sagogryn Olav Heggmo forteller: - I 1940 var vi fleire turer i Sverige og handla. En gang fikk vi med oss tre kilo sagogryn, tre kilo risengryn og 10 kilo kveitemjøl. Jeg minnes en gang vi var fem stykker som dro i veg. Vi rodd austover, og da såg vi tyskeran holdt plasking me Steikvasselva. Vi undtrest på om de skulle komme roende etter. Da sa han Jakob Bang: "Nånei, di når oss no kje, vi e no såpass å ro". Tyskerne hadde vakter i Steikvasselva, men det var det ingen som brydde seg noe større om. De for ikke så vidt omkring. Arthur Stornes husker også illegale handleturer: - I Jovatnet hadde de et lager med kveitemjøl og flesk og forskjellige sorter klær. Vi tok med oss heim det vi klarte å bære. Særlig Erlandsen på fjellstua på Krutfjellet var ofte over grensen. Oddmund Fjeldavli sier at bror hans, Olav, var på handleturer i Sverige, men helst for å kjøpe tobakk og snus.

Store bører - Vi var smått og bjura varer i Sverige. Tolleren ved Jovatnet hadde litt som han delte ut til nordmenn. Litt kveitmjøl fikk vi tak i. En gang fikk jeg og bror min, Jakob, både gryn og røykaflesk. Vi hadde store bører da vi for heim, forteller Kåre Sundsli. - Det var så populært å få sukker fra Sverige. Det var de som fikk fire-fem kilo i gangen. Kaffe var svært, men det var ikke så lett å få fatt i kaffe i Sverige heller, for det begynte å bli lite der og.

Vi var fleire ganger over. Vi var store i penger den tida, for vi hadde så mye skinn. Vi bar med oss skinnruller som vi solgte i Sverige, slik at vi fikk svenskpenger for dem. Det var hovedsakelig geitskinn, som det var god avsetning på i Sverige, sier Kåre Sundsli. 

Tittel: Bytting Bytting av varer var et velkjent fenomen under krigen. Ettersom mange dagligvarer var så vanskelige å få tak i, var det mer interessant å bytte i noe en trengte enn å selge en vare. Man kunne bytte nær sagt hva som helst i hvilken som helst vare, men noen varer var mer ettertrakta byttemidler enn andre. Det fortelles om blikkenslager Simonsen på Hemnesberget som var flink til å bytte til seg varer. Ei kone spurte ham om han hadde noen spanner å selge. - Nei, jeg har itt'no spanner! svarte blikkenslageren. - Men bare ei spann, da? - Nei, jeg har itt'no spanner! - Det va synd, før eg ha litt smør eg tenkt å bytt med. - Ja, da har jeg spanner! svarte Simonsen.

Hovedtittel: Tobakksdyrking Skikkelig røyketobakk, snus og skråtobakk var det vanskelig å få tak i under store deler av okkupasjonstida. Tobakksvarene var rasjonert. Mange prøvde seg på å dyrke tobakksplanter sjøl. Brødrene Lloyd og Molvin Villmo i Korgen dyrka tobakk, med bra resultat. - Frø fikk vi fra Grimstad Gartneri. Vi dyrka ikke så lite. Det ble god avling. Plantene var i alle fall en meter høge. Virginia ga den fineste kvaliteten. Noe ble kalt Bondetobakk, og den var forferdelig sterk. Den ble helst brukt til å lage snus av, minnes Molvin Villmo fra Korgen. - Det var mange som kom og ville ha, om det så var bare de grønne tobakksbladene de fikk, for nikotinen var jo der. Bladene hengte vi til tørk på eldhusloftet. Folk kunne innbille seg litt av hvert også. En gang kom det en fra Korgen og ville ha tobakk. Bare mor var heime. Hun tok feil. I stedet for tobakksblad tok hun og ga ham noe grønnkål som også var oppe på loftet. Hun spurte ham en gang siden om hvordan han likte tobakksbladene, og han sa "De var rektig bra!"

Fermentering Tobakken var best når den ble fermentert. Da la vi bladene tett sammen i en boks som vi grov ned i hestemøkkerdyngen, hvor det ble varmt. Det ble nærmest som en silo i boksene, brune, fuktige blad, som vi kunne rulle sigarer av. Det smakte også sigarer av dem. Oslo Tobakksfabrik tok imot blad og laga røyketobakk for hobbydyrkere. Lloyd sendte inn, og fikk tilbake ti esker med fin tobakk. Noen brukte tobakksstilkene til å lage snus av. Det var nok den reine varggiften. Hestehov ble mye brukt til tobakkserstatning. Folk ble oppfinnsomme og lærte av hverandre. Det fantes også brosjyrer med forskjellige oppskrifter i, forteller Molvin Villmo. Kapittel 28 Hovedtittel: Kirke i krig Det offisielle kirkelivet fikk ei vanskelig tid under okkupasjonen. I Hemnes la sokneprest Gjeitanger ned sitt statlige embete i 1942, og 24. mai 1944 ble han arrestert av Gestapo. Prestefamilien bodde et par års tid på Holmslet i Leirskardalen. De flytta dit allerede før presten ble arrestert, antakelig fordi Gjeitanger følte seg utrygg på Hemnesberget. - Jeg husker at vi fikk en vikarprest. Ellers var det andre prester som steppa inn og holdt gudstjeneste i Korgen. Dette skjedde gjerne i sommerhalvåret, når det ble holdt kristne leirer i Korgen. Onkelen min, Torvald Øberg som var prest, pleide alltid å forrette når han var nordover på besøk, husker Lidvor Heimstad (født 1926), som i dag bor på Foldereid i Namdalen. Lidvor vokste opp på Holmslet i Leirskardalen, og har skrevet ei erindringsbok fra ungdomstida si.

Stopp for Kongebønn - Kongebønnen, hvor Kongen og Fedrelandet velsignes, var forbudt å ha med i gudstjenesten. Når presten kom til det stedet i ritualet hvor Kongebønnen skulle leses, stoppa han alltid opp og tok en pause. Dette skjønte alle som var i kirka, kanskje unntatt tyskerne. De pleide å sitte på galleriet. Vi trudde de var der for å spionere, men kan hende gikk de i kirka som oss, fordi de var troende. Ved avslutninga av gudstjenesten sang vi alltid fedrelandssalmen, stående. Men vi sang ikke det siste verset: "No er det i Noreg atter dag..." Det fikk vente til etter frigjøringa. Når jeg i dag hører Fedrelandssalmen, tenker jeg alltid på Korgen kirke, sier Lidvor. - Det kristne livet fikk en oppblomstring, det ble en vekkelse under krigen. Det ble stifta kristelige ungdomsforeninger i bygdene, og de dreiv mye med sang og musikk. Misjonsarbeidet blomstra opp. Både krigssituasjonen og folk sin økonomi var trolig årsaken til dette, sier hun.

Arrestert - Etter at en av de kristne leirene i Korgen var slutt, ble det igjen en del mat. Man spurte ledelsen i fangeleiren om å få gi fangene denne maten, men dette ble avslått. Da tyskerne så oppdaga at noe mat var skjøvet inn under gjerdet i fangeleiren, ble dette satt i sammenheng med det kristne stevnet. To av lederne, Sand og Skauge, ble arrestert og ført til Mosjøen, hvor de satt arrestert på brannstasjonen. Ei natt fikk de selskap av jøder som var blitt arrestert, forteller hun. Dette må ha vært like etter 25. november 1942, den norske "Krystallnatten" da jødene her til lands ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir. Lidvor og hennes den gang forlovede - seinere ektemann - Peer Heimstad kom dagen etter til Mosjøen for å besøke de to kristne lederne. Da fikk de høre om jødene som var arrestert. Da Peer Heimstad reiste videre til Trøndelag, dro han med det samme toget som de deporterte jødene ble sendt med.

Kapittel 29 Hovedtittel: På brakkedans Det var forbud mot å holde dans. Store sammenstimlinger var også forbudt, men det fantes måter å omgå forbudene på. - På jernbane-brakkene hendte det at de hadde dans likevel. En gang ble flere av oss jenter på Finneidfjord invitert på dans i Breivikbrakka. Det var en som kom syklende utover, og bød oss på dans lørdagskvelden. Vi hadde reisegrammofon der, og hadde det trivelig og dansa, minnes Hjørdis Valla. - Så var det en eller annen - kanskje en nazist - i hvertfall hadde det spurtes at det hadde vært dans og at vi finniværingan hadde vært der. De hadde angitt meg spesielt, og sagt at jeg hadde vært på Breivikbrakka og dansa. Ei stund etter kom lensmannen med papirene og skulle ta forhør. Om jeg hadde vært på dans? "Ja". "Hvem andre som var der?" Han skulle ha fleire navn. "Nei", jeg mintes ingen ting av det. Så når han las opp forklaringa, ble jeg så full av flir, for det virka som om jeg absolutt ikke kunne ha klart å sykle og holde meg på vegen, for jeg mintes jo ingen ting - men dansa hadde jeg gjort. Lensmannen sa til slutt: "Ja, men du for vel ikke hjem alene?" "Nei," sa jeg, "det kunne godt hende!" Jeg husket jo ingen ting...

Komme sammen Folk var så mye meir sammensveisa. Sosialt samvær betydde så mye. Folk var mye flinkere til det enn nå. Han Rolf Moen som hadde vært i Amerika pleide å si at man skulle "kom sammen". Han brukte å invitere til "kom sammen" borti nabohuset, og det var koselig, minnes Hjørdis Valla.

Hovedtittel: Reiseforbud Ikke bare var fester og sammenstimlinger forbudt. Folk fikk heller ikke lov til å reise noen steder uten tillatelse. Alle voksne personer i de områdene som lå nærmest svenskegrensen, det vil i praksis si for eksempel heile Helgeland, måtte ha et spesielt "grenseboerbevis". Dette var et pass som folk måtte bære på seg heile tida. Hvis man skulle ferdes utenfor heimstedet sitt, måtte man i tillegg ha en spesiell reisetillatelse, enten utferdiget av det lokale tyske Ortskommandantur eller lensmannen. Arne Tortenli fra Røsvatnet forteller: - Tyskere for det jo og rak under krigen, og de spurte etter pass og grenseboerbevis. Olaus på Sundsåsen var en original som ikke ville ha noe grenseboerbevis. En gang kom tyskerne dit. Han hadde ikke legitimasjon, og det vart pinadø gærnskap. De kom ned til oss i nabohuset og satt og gløtta oppover mot huset der han bodde. Smått gjorde de seg en tur og skulle se om han ville stikke av. De trodde selvfølgelig det var en sabotør, en utlending. Men til slutt ringte de til lensmannen og skulle ha rede på hva det var for slags kar. De fikk da greie på at han hørte til på garden. Etterpå tok jeg bilde av ham, og han fikk seg grenseboerbevis, tilføyer Arne Tortenli.

Tittel: Fint tvangsarbeid - Sammen med noen andre ble jeg i en periode utskrevet til tvangsarbeid. Vi skulle samle jern i branntomtene på Hemnesberget, husker Nils Pedersen. - Dette arbeidet ble leda at den tyske Organisation Todt, antakelig den største sabotasjeorganisasjon tyskerne hadde. Vi arbeidde aldri mer enn tre og en halv time om dagen, for vaktene fant enten ut at det var for kaldt, eller at det snødde eller regna for mye. Mesteparten av tida satt vi inne og leste aviser. Det var den fineste straff man kunne unne seg! sier han.

Tittel: Heil Churchill! Først på krigen var ikke tyskernes spesielle hilsen "Heil Hitler!" særlig godt kjent lokalt. Nils Pedersen forteller om da to tyskere kom på kontoret hans på lysverket. - Da de gikk, smelte de hælene sammen og ropte "Heil Hitler!". Jeg hadde ikke hørt dette før, og trodde de sa det for å provosere meg. Derfor kvitterte jeg med "Heil Churchill!" Jeg hørte det ble høglydt diskusjon ute på gangen, trolig om hvordan de skulle angripe dette. Så slo de opp en latter, og sprang ned trappa og ut! Tittel: Kunne begge ta feil? I 1940 var en del hemnesværinger evakuert til Korgen og omegn. Ei av dem var gamle frøken Theting, minnes Molvin Villmo. Nyttårsaften 1940 var noen mennesker samla på Villmoen. Blant dem var frøken Theting, som for øvrig var utdanna husstell-lærerinne. En mann fra bygda som var kjent for å ha ganske høge tanker om seg sjøl, satt og la ut om begivenheter fra verdenshistoria. Frøken Theting ble meir og meir imponert over kunnskapene hans, og utbrøt: - Si meg, Kristensen, tror De krigen varer lenge? - Ja, det e kje så gått å sei nøyaktig, men eg gjett på tre år. - Det går da ikke an - da er vi sultet i hjel, alle sammen! - Ja, det høres nifst ut. Men det e kje berre eg så sei det. Han Churchill sei akkurat det samme, å det va merkele om vi sku ta feil begge to!

tittel: Jordmor - I 1940 var jeg i Leirvika ved en fødsel. Mens vi stod der og holdt på med fødselen, kom tyskerne og satte opp maskingeværer på begge sidene av huset. Da tyskerne for om kvelden, var barnet kommet til verden, forteller jordmor Kathinka Pedersen. - Tyskerne respekterte jordmora som måtte reise både natt og dag. Jeg hadde et spesielt jordmorpass. Det var dårlige biler under krigen, og ofte var det ikke dører på bilene heller, den gang. Når jordmora i Korgen var opptatt med andre fødsler, ble jeg tilkalt. Jeg var heilt i Vekthaugkråa i fødsel. Dit gikk jeg i luggene. Jeg husker første gang jeg var ved Røssvatnet, en vakker oktoberkveld da vatnet lå blankstille. Jeg hadde bilskyss fram til Røsvatnet og Johan Røsvassbukt rodde meg videre, for jeg skulle til Sundsåsen. Den siste biten gikk til fots, og fødselen gikk bra. Det var ei begivenhetsrik natt. Da vi for tilbake, spurte Johan om hvordan det stod til med folk på Hemnesberget. Blant annet spurte han om hvordan det gikk med Bjarne Paulsen og frue. Det viste seg etterpå at han natta før hadde kjørt dem over vatnet, og at de var flykta til Sverige.

Kapittel 30 Hovedtittel: Skole i krigstid Allerede høsten 1940 ble det gjort forsøk på å få de norske lærerne til å skrive under på at de ville arbeide for "den nye tid" i undervisninga si. Men lærerne nekta, og kom i stedet med ei mot-erklæring: "Jeg vil være tro mot mitt lærerkall..." Lærerne aksjonerte fleire ganger. Et nytt nazifiseringsforsøk kom i februar 1942, da Quisling-regjeringa ville tvangsinnmelde lærerne i NS-organisasjonen Lærersambandet. 80-90 prosent av dem nekta. Svært få av lærerne i Hemnes, Korgen og Sør-Rana lot seg innrullere i Lærersambandet. Skolene i heile landet ble stengt for "brenselsferie" i slutten av mars 1942, og ca. 1.300 lærere ble arrestert. De fleste mannlige lærere fra Hemnes ble sendt til fangeleiren Falstad i Nord-Trøndelag. Noen av lærerne sine fremste tillitsvalgte ble sendt til Finnmark. Men motstanden holdt seg. Etter noen uker slapp lærerne heim, og skolene ble etterhvert åpna igjen.

Tok skolen Her i distriktet ble de tyske styrkenes bruk av skolelokalene et av de største problemene for gjennomføring av normal skolegang. Lærer Berner Svendsen, som skolte på Finneidfjord, har fortalt om hvordan det var å holde skole under krigen. - Skolen var særlig utsatt. Vi måtte evakuere i begynnelsen av mai 1940. Om ei tid kom vi tilbake. Skolen var ødelagt etter at en granat fra et engelsk krigsskip hadde truffet den. Til høsten fikk vi den reparert, og kom i gang med undervisninga. - Om høsten 1940 begynte skolen til vanlig tid, forteller Elisabeth Bech, som var også lærer på Finneidfjord. Hun forteller at tyskerne til stadighet bodde på skolen i perioder da det ikke var undervisning, men at de som regel flytta ut når det var skole. - Etter at det hadde vært tyskere på skolen, måtte vi vaske rundt. Jeg husker en dag vi plutselig så fullt av tyskere utenfor. Da måtte vi ut. De hadde da lagt så mye saker på golvet i gangen at jeg måtte løfte de minste ungene over. Det ble stopp for skolen for den gangen, men etter ei tid for de sin veg igjen. Vi vaska rundt på nytt, og fortsatte å skole, forteller hun. - Ei tid fikk vi skolerom hos Johan Fineide, hvor vi var noen uker. Ett år hadde vi på grunn av at tyskerne brukte skolen bare hatt 50 prosent av undervisninga, så det gikk ut over elevene, har Berner Svendsen fortalt.

Skole i prestegården Tyskernes bruk av skolelokalene til forlegninger later til å ha vært hverdagskost i mange skolekretser. - Den ene dagen kunne det være skole, men den andre dagen var det fullt av tyskere. Gymnastikksalen hadde de heile tida. Det ble også skolt i prestegården ei tid, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget.

Skole hos private - Tyskerne tok skolen i 1944, så vi gikk formiddags-. og ettermiddagskift, annahver uke. Ettermiddagsskiftet gikk på klokka to. Det var gjevt å ha ettermiddagskift, hvis en var trøtt om morran, forteller Hjalmar Villmones fra Korgen. Bea Jørgensen har i et radiointervju fortalt om skolegangen i Korgen under krigen: - Skolen forsatte som normalt til høsten 1944, da finlandstyskerne kom og skolen ble okkupert. Da var det skole hos Edvard Nylund. Handarbeid hadde vi i stua heime hos lærer P. K. Lyngstad.

Svenskesuppe - På slutten av krigen fikk vi svenskesuppe, havresuppe som var søtsatt med sukra boksemelk. Det syntes vi var veldig god mat. Det kom svenskepakker med sko og strekkbukser. Man fikk bare en av delene. De eneste arrangementene vi kunne være med på var juletrefester på skolen og i kirka. I kirka var det servering. Bønder leverte inn spanner med melk som det ble kokt kakao av, minnes Bea Jørgensen.

Gikk fem kilometer - Skolevegen min om vinteren gikk gjennom skogen, på ski over Villmoen, gjennom Hesthagen og fram til skolen. Vi var i grunnen heldige, for vi var noen jevnaldringer her som gikk i lag. Det var straks bedre når vi var fleire, forteller Jakob Fagereng. - Skolevegen var om lag fem kilometer. Nedover gikk det bra, men heim ble det en del motland. En bekk de kalte Avindalsbekken pleide å flomme og demte opp. Vi måtte bryte bar i skogen og hive framfor oss for å komme oss over. Vi var ofte gjennomvåte når vi kom fram. Noen ganger når vi kom heim var sokkene frosset fast i skoene. Men merkelig nok var det sjelden vi ble forkjøla, tilføyer han.

På internat - Jeg gikk på skolen i Varntresk under krigen. Vi bodde på internat, opp til en måned i trekk, forteller Gulle Røsvassbukt. - Vinteren 1942 var det elleve veker med kald austavind. Det var hard kost å gå over vatnet til skolen. Jeg hadde bare en knickers og tynne strømper og kommager. Det hendte at føttene var fastfrosset i kommagene når jeg kom fram til Varntresk. En gang bar jeg med meg et ti-liters melkespann heimefra. Jeg starta i sju-tida om morgenen. Det var klabbeføre, og da jeg kom til skolen, var det fem minutter igjen av siste time. Læreren syntes ikke jeg var tidlig på han...

Kapittel 31 Hovedtittel: Kontakt med tyskerne I løpet av de fem okkupasjonsåra var det mange som kom i kontakt med vanlige tyske soldater som stort sett var vernepliktig ungdom. Noen fikk venner blant tyskerne, jenter fikk seg kjærester. I ettertid kan vi klart se det urettferdige i den fordømmelsen disse kvinnene ble utsatt for, og enda verre sjikaneringa av barn som hadde tyske fedre. Holdninga overfor denne gruppa var for eksempel en heilt annen enn overfor menn som tjente penger ved å arbeide på tyske militæranlegg. Erfaringene var delte. De som så SS-soldatene sin brutalitet overfor krigsfangene i Korgen fikk gjerne et annet forhold til tyskere enn de som daglig var i kontakt med de mange Wehrmacht-soldatene som var forlagt på Hemnesberget. Oppe i dalene kunne det gå lang tid mellom hver gang en over hodet så en tysk uniform.

Populære østerrikere De østerrikske soldatene ble nok rekna for å være spesielt sympatiske innstilt til nordmennene og lite Hitler-vennlige. - Sommeren 1940 kom det mange østerrikske alpejegere til Korgen. Blant annet bygde de seg en stall. Vi hadde mye kontakt med dem. Det var neppe mange av dem som var nazister, minnes Molvin Villmo. - Østerrikerne gikk mye i gardene, og ville komme i kontakt med folk. En av dem, Heinrich Gruber, kom på besøk til oss fleire ganger, en sanitetssoldat som var forlagt i Doktorhytta i Korgen, ei tømmerhytte hvor distriktslegen hadde kontor. Siste kvelden de var her før de skulle til Murmanskfronten, kom denne soldaten til oss. Han hadde lurt seg ut for å ta avskjed med oss. Vi hørte ikke mer fra han før i 1942, da pappa fikk brev fra ham. Da lå han hardt såra på et lasarett i Trondheim, og hadde fått ei sykesøster til å skrive for seg. Det var siste gangen vi hørte fra ham. Antakelig hadde han dødd, sier Molvin Villmo.

Mishandlet Det finnes noen få beretninger om tyskere som uprovosert mishandla sivile. Men i de tilfellene da slikt ble anmeldt, ble de som hadde forgrepet seg som regel strengt straffa av sine egne. Fleire har fortalt om da John Bjerkmo fra Korgen ble mishandla av to tyske soldater. Det var vinteren 1942. Noen jernbanearbeidere måket snø på jernbanelinja som går nær riksvegen like sør for Bjerka. Nå får de se at John Bjerkmo kommer kjørende med hest og slede, og at han plages med to tyskere som går i vegen for hesten hans. Den ene tyskeren hopper opp på sleden og slår plutselig Bjerkmo hardt i ansiktet med pistolen, slik at han faller av lasset. Et titalls jernbanearbeidere tar nå snøskuffene sine og løper for å komme Bjerkmo til unnsetning. Tyskerne truer dem først med pistol, men stikker så av. Det viste seg at de samme to tyskerne tidligere på dagen hadde vært heime hos John og prøvd å true ham til å gi dem poteter. Han nekta, og da hadde de slått ham. Da han seinere kom kjørende til Bjerka, hadde de kjent ham igjen. John Bjerkmo var sterkt forslått. Han måtte få distriktslege Drøpping til å stelle sårene sine, og overfallet ble anmeldt. Bjerkmo ble innkalt til Finneidfjord, hvor soldatene var forlagt. Han skulle forsøke å identifisere de to som hadde overfalt ham. De var ikke å finne, men i neste omgang ble de gjenkjent og visstnok sendt til et straffekompani som skulle til Østfronten.

tittel: Tok høns Lidvor Heimstad forteller om en gang noen tyskere på hamstringstur kom til Holmslet for å kjøpe høns. - Tyskerne var fulle. De kom med lastebil. Før de kom til oss hadde de vært lenger opp i dalen og fått tak i en kalv. Nå kom de inn til oss og forlangte å få kjøpe høns. Mor svarte at vi hadde ingen høner å selge. Da kommanderte de Peer (Heimstad) til å gå i hønsehuset og hente noen. Dem stappa de i en sekk. Da de kom inn og ville betale, svarte mor enda en gang at hun ikke skulle selge høner. De hadde stjålet dem, framholdt hun. Tyskerne slengte fra seg noen penger og dro sin veg. Kalven hadde stått tjora på lasteplanet. Men de hadde bundet den med et dårlig papir-tau som den hadde gnagd av. I en skarp sving borte ved saga for kalven av kassen. Tyskerne la etter den bortover åkeren med mye skrål, men de fikk tak i den igjen, forteller Lidvor Heimstad.

"Vi rekvirerer" En dag i begynnelsen av 1945 kom Gestapo til gards hos John Bang Holmslet i Leirskardalen. - Vi hadde fått beskjed om det på forhånd gjennom telefonen. Med seg på sleden hadde de Olav Sørgård, som var arrestert. Vi trodde at far også skulle arresteres, men det ble han ikke forteller Lidvor Heimstad. Hun har skrevet om denne episoden i boka "Takk for livet": "Etter ein samtale i stua, vart det full undersøkelse i alle husa på garden. Dei sa vi hadde fleire tusen kilo sukker lagra for butikken i Korgen. Ein eller annen hadde angitt oss for det, men dei fann ingen ting. Så ville dei ha mat. "Det høver ikkje no, for arbeidsfolket skal eta," sa far. Då skreik dei: "Vi rekvirerer!" "Javel, det er vi vant til," sa far. Vi jentene skulle dekke på bordet og servere brød og melk. Det låg ein duk på bordet. "Aldri i verda skal dei karane eta på duk," tenkte eg, og tok demonstrativt duken av bordet og sette brødfatet og melkemugga til dei. Dei skjøna det nok, men sa ingen ting." "Elles ville Gestapo vita om vi hadde radio, og om far hadde søner i Sverige. "Nei, dei står der," sa far og peika på brørne mine som då var tolv, åtte og seks år. Då skulle dei gjere seg vener med gutane og bydde dei sjokolade, men gutane snudde ryggen til og gjekk sin veg. Etterpå fekk dei pengebelønning hos far." John Bang Holmslet unngikk å bli arrestert, men resten av tida fram til frigjøringa hadde han en ferdigpakka sekk, i tilfelle han skulle bli nødt til å rømme til Sverige.

tittel: Beholdt båten - En kveld kom to tyskere til meg fra Sandnessjøen. De sa de visste jeg hadde en småbåt, og at de var kommet for å rekvirere den, forteller Nils Pedersen fra Hemnesberget. - Dette ville jeg se papirer på. De hadde ingen anelse om at jeg kunne tysk, og det stod at den ene av dem hadde fullmakt til å kjøpe fem småbåter på Hemnesberget. Han skulle bløffe meg! Da trua jeg med å ringe Hemnes Ortskommandantur, og gjorde oppmerksom på at det var ikke lov for noen fra ett ortskommandantur å rekvirerer i et annet. Men de for sin veg. Seinere gikk jeg på kaia. De hadde fått tak i fem småbåter, men ikke min!

tittel: Privat var privat - Vi hadde mye handel med "Elsfjordtyskerne", de som var på jernbanen, Eisenbahnpionieren som de offisielt ble kalt, forteller Nils Pedersen. - Kassereren kom aldri på kontoret. Han kom privat, for han var så interessert i å komme i private heimer. Men jeg gjorde ham oppmerksom på når kontortida var, så han viste seg ikke mer heime hos meg.

tittel: Rekvirerte rom - En dag ringte kona til meg på jobb, om at jeg måtte komme heim. Tyskerne hadde rekvirert et rom, og møblene også. Hun var rasende og sa at før tyskerne fikk sitte i lenestolen, skulle hun brenne den opp. Tyskerne stod med ei ordbok for å finne ut hva hun sa. Det bar til Ortskommandantur, og jeg lot som om jeg ikke kunne tysk, sier Nils Pedersen. - Si til mannen at han har å velge mellom fem soldater eller en offiser, sa kommandanten, som satt med hodet i hendene. Jeg lot som jeg ble hoppende glad over å få en offiser. Men imens hadde kona rydda rommet, så bare lysekrona var igjen. Offiseren ble så sint at det skumma i munnvikene på ham. "Hvis du hadde vært franskmann eller tysker, hadde du blitt skutt", sa han. Men den samme mannen var flau da han seinere kom som kunde på kraftlaget, for der var det jeg som var herre. En offiser som bodde på dette rommet hos oss ble redd da nordveststormen kom. Han rømte midt på natta, og kom aldri igjen. Det var ikke den tyske Wehrmacht, men den norske vér-makt som skremte ham! tittel: Unger og krutt - Vi prøve både bombekastere og annet krigsmateriell da vi var gutter. Vi plukka opp forskjellig ved Storkaia. Det var slikt som var kommet på kaia før "Nord-Norge" ble senka. En god del av dette var ramla i sjøen, og lå på grunt vatn. Vi hadde ei råd å fiske det opp. Jeg veit ikke om tyskerne noen gang renska opp i dette, sier Per Jakobsen fra Hemnesberget. - En gang rigga vi til en bombekaster, men tyskerne kom til og skreik før vi fikk skutt. De tok fra oss heile kassen. Jeg tror vi hadde greid å skyte. Det var meninga at vi skulle sikte ut mot Ranfjorden... En gutt holdt en engelsk handgranat som hadde ligget i sjøen, og han dro ut splinten. "Ke det her e før nåkkæ?" sa han. Så kasta han den, men den eksploderte ikke... Vi gjorde opp varme og heiv maskingeværbelter på bålet, slik at det smalt. Vi tok ut kulene og samla sammen krutt. Mange ganger hadde vi mye krutt som vi tente på. Det brant godt.

I minefelt Det var minefelt nesten over alt. Vi ungene var mange ganger borte i minefeltene uten å vite det, men det gikk bra. En gang for fotballen over minesperringa, men et par unger hoppa over for å hente ballen. Da kommer tyskerne og skriker at de må stå stille. De dro da ned på pionerbrakka og henta folk. De kraup og stakk og lette etter miner. Guttene sto i ro til de fikk hjelp til å komme seg velberga ut av minefeltet.

Miner i nota I 1945 var far og jeg på notkasting på nordsida av Hemnes, og vi fikk nota full av elektrisk-miner. Vi rodde dem bortpå og søkte dem. Miner som rak i land ble også demontert. Det var minesprengstoff i bruk. I 1945 var jeg hos Torvald i Hestneset og grøfta. Det var en stein vi skulle sprenge. Han hadde lite dynamitt, men mye minesprengstoff. Han visste ikke hvor sterkt det var - men det var kraftigere enn vi hadde rekna med. Det ble atskillig mindre i neste hull. Noen var virkelig eksperter på å ta sund miner. Det var nok mye flaks, men de demonterte uansett hva slags mine det var, forteller Per Jakobsen.

Kapittel 32 Hovedtittel: Ulovlige våpen Etter kapitulasjonen i 1940 ble alle våpen innsamla av tyskerne, og det forbudt for folk å inneha våpen. Det å eie eller ha våpen kvalifiserte til fengselsstraff. Å ha et våpenlager - det vil si "mere enn 5 brukbare våpen" - ble straffa med døden. Mange trossa likevel forbudet. - Vi hadde gevær under heile krigen, både krag og hagle, forteller Kåre Sundsli ved Røssvatnet. - Det ble ikke så mye jakting. Det var de der smellene som ikke var så høvelige, i fall det kom folk. Det kunne være at man turde å bruke børsa når man var langt til fjells. Geværene hadde vi godt gjømt. Vi hadde dem ikke med heim. Vi hadde ei utengsløe austom Spjeltfjelldalen, på Granheim. Der hadde jeg ei børse som var tredd mellom stokkene, slik at den var ikke riktig synlig. Best som det var så vi at fullt av tyskere stod rundt løa, men de fant ikke børsa, sier Kåre.

Med tyskere på kornet En gang fikk brødrene Ole og Ivar Tverå uventa besøk av tyskerne i hytta ved Kjensvatnet. - Vi hadde både ammunisjon og gevær der oppe, gjemt i ei steinur. En dag det var uvær tok vi geværene til hytta for å tørke av dem og smøre dem inn, forteller Ole Tverå. - Da kom tyskerne. Vi hadde både geværene og ammunisjonen i hytta, men geværene var heldigvis i gangen. Vi hadde ensa dem før de kom til hytta. Jeg stakk ut, la karabinen i snøen og pakka ammunisjonen i lomma. Jeg tenkte jeg skulle ta dem da, men de var tre og hadde spredt seg. Jeg gikk inn i hytta igjen. Vi måtte bare være høflige og koke erstatning til dem. Da de var kommet inn og til bords, lot jeg som om jeg skulle gå ut etter vatn. Vasshullet var omtrent hundre meter fra hytta, og dit gikk jeg og la meg med geværet. Men de undersøkte ikke hytta, og dro videre til Bleikingan. Ivar sa etterpå: "Jeg har aldri vært så glad når fremmedfolk for!" Jeg følte meg trygg. Jeg rekna med at heilmantelen måtte gå gjennom mer enn en tysker. Når de var tre og jeg lå skjult, rekna jeg med at jeg skulle ha tatt dem. Vi kunne ha venta til blodet størkna. Vi hadde skikjelke som vi kunne ha dratt likene på til Smalsundet, hvor det var råk. - Hvis dere hadde gjort dette, måtte dere vel ha rømt til Sverige? - Nei. Det ble sånt uvær natta etterpå at du så ikke spleisen av spor. Jeg trur det ville ha gått godt. Tyskerne ville antakelig ha trudd at de tre vaktene var rømt. Men geværene ble ikke båret til hytta fleire ganger, tilføyer Ole Tverå.

Kapittel 33 Hovedtittel: Friluftsliv - Det ble fjellet, skogen og naturen vi benytta i fritida. Onkelen min hadde ei lita hytte. Dit for vi når det var vær til det, sommer som vinter. Den gang gikk vi på ski. Det var ikke noe som hette scootere. Det var ingen som drog oss. Vi kom oss fram for egen maskin. Det var fem flotte friluftsår. Jeg tror virkelig jeg fikk min fysiske oppbygging i de fem åra. Jeg trur aldri jeg hadde blitt så glad i fjellet og naturen ellers. I en alder av 73 år tar jeg skiene på meg og drar fjellviddene innover, og da er jeg 18 år igjen! sier Hjørdis Valla.

Påskeferie 1944 - I 1944 var vi, to ektepar pluss en person til, på påskeferie i Steikvasselva, forteller Kari og Øystein Jenssen fra Hemnesberget. - Vi fikk hesteskyss fra Sund til Finneidfjord. Mennene snørekjørte, mens jentene satt på sluffa. Fra Finneidfjord fikk vi lastebilskyss til Svartvassmoen. Vegen var ikke brøyta lenger enn dit. Men før det hadde vi stoppa i Korgen og kjøpt to appelsiner i butikken hos Gudrun Pedersen. Ved Svartvatnet var det kaldt, 20 kuldegrader. Derfra gikk vi til Johan Røsvassbukt, hvor vi overnatta.

Etter appelsiner Før vi dro videre, oppdaga jeg at jeg hadde glømt de to appelsinene i Svartvassmoen. Jeg tok like godt en skitur for å hente dem. Det hadde ikke vært nå man hadde gått en mils veg for to appelsiner! Vi hadde tunge sekker. Kompisen min datt med en sekk på 30-40 kilo, og vi hadde et heilt strev med å få ham på føttene igjen. Johan kjørte lasset over Røsvatnet til Bessedør. Der tok vi pakningene sjøl. Det var en opplevelse, med stor oppdisking hos Ida i Steikvasselva. Vi var der i mange dager, med turer til Okstindan og Hjartfjelltinden. Da de kom tilbake fra Okstindan ved midnatt, etter en lang dag uten mat, ble de servert kjelost i Steikvasselva. Øystein sa da at "Hvis Okstindan hadde vært utav kjelost, så skulle jeg ha gnagd dem like flat som Røsvatnet". Kapittel 34 Hovedtittel: Bygde radioer I 1941 ble de aller fleste radioapparater beslaglagt i Norge. Norge var det eneste tysk-okkuperte landet hvor dette ble gjennomført. Bare medlemmer av Nasjonal Samling fikk lov til å eie radio og lytte på radiosendinger. Sjøl om det var straffbart, var det mange som likevel skaffa seg radio og lytta på de norske sendingene fra London, det som nazi-avisa Fritt Folk kalte "eterløgner fra motbydelige giftkilder".

Iver radiobygger Iver Jakobsen på Hemnesberget var kjent som en mann med store praktiske kunnskaper og ferdigheter. Både før og etter krigen var det et munnhell som sa at Iver fiksa alt. Det var nær sagt ikke den tekniske innretning han ikke kunne reparere - eller lage. Under krigen kom evnene hans godt med, ikke minst når det gjaldt å lage illegale radioer. Per Jakobsen (født 1928) er sønn av Iver. Han minnes faren sine radioer og mer til: - Vi mista huset i krigsbrannen. Det stod der hvor hotellet står nå. Vi flytta til Jakob Hansa-brygga i Odden, der svensken Sundbäck nå bor. Der bodde vi til i 41, da vi flytta til Mariussen-brygga i samme området, hvor vi bodde til hausten 1942.

Hytte Iver Jakobsen bygde da ei hytte i Brennesvika. På den andre sida av fjorden var det mye høveligere å drive med virksomheten hans. Han syntes det var for kummerlig nede på bryggene, og så var det for gjennomsiktig. Det tyske Ortskommandanturet lå i andre etasje i huset til Johannes Arntsen, bare 50 meter fra brygga, og tyskerne fulgte godt med i hva som foregikk. - Det gikk mye folk der. Noen skulle ha reparert radioer, og andre skulle høre på London. Det var helst nyhetssendinga ved midnatt de kom og hørte. Vi lytta på London heile tida, forteller Per Jakobsen. Far hadde radioen på soveværelset, en radio uten kasse som stod på kant, og som det var hiva et plagg over. Det hendte han lå med øreklokkene på og sov når vi stod opp om morran. Du kunne høre musikken, men han sov.

"Smørklepper" Iver bygde masse radioer. De fleste han bygde var små, på størrelse med en halvkilos margarinklepp. De hadde øretelefoner. Det var batteriradioer. Jeg husker at han laga batteri også, for det var veldig vanskelig å få tak i tørrbatteri.

Gjemt i ulla - Kom han aldri under mistanke for dette? - Joda. Han ble arrestert hausten 1944. De ringte etter ham fra kommandanturet på Hemnes. Gestapo var der da han kom dit. Da var det bare beint om bord i ei skøyte, og rett over fjorden. Mor holdt på å spinne. Hun plukka noen av småradioene og hiva dem i ullkorga, under ulla. De fant andre radioer, men han kunne oppgi navn på tyskere som eide dem. Far var et par tre dager i Mosjøen til avhør før han ble sluppet fri.

Radio-levering Per Jakobsen var fleire ganger sammen med faren sin og leverte ut radioer til folk. - Mange ganger for vi langt av sted med radioer, helst etter at det var blitt mørkt. Jeg husker vi dro fra Hemnes om ettermiddagen, rente på ski over Hestnesfjellet og ut gjennom Bardalsbygda til Austvika med radioer. Vi hadde bør tilbake igjen også, med radioer som skulle repareres. Iver kjørte film for tyskerne, på Hemnesberget og på Ytteren. En gang i veka var han på Ytteren. Han holdt på å gjøre siste reis en gang i Gangvika. De kjørte rundt med bilen, med alle koffertene til filmutstyret i bilen. Men det gikk bra. Enkelte ganger kunne han få brød hos tyskerne. Det var skikkelig brød.

Smuglerturer Iver Jakobsen var dessuten på mange smuglerturer med båt, turer som kunne ta fleire døgn. - Det var kjøttvarer og mjøl, potet, korn, egg og smør de smugla, forteller Per Jakobsen. - De hadde varer med seg til mange. En gang hadde han med 350 kilo kjøtt tilbake, men de var fleire om det. Han tok det på land borte på andre sida av fjorden, og så kom de i mørket og henta det. En gang ble de stoppa, men båten ble ikke undersøkt. Han pleide å være i Austvika, mellom Bardal og Levang, etter mjøl. Kverndøra der var plombert, men de gikk opp gjennom golvet og mol om natta. Tyskerne hadde tatt noe mjøl under en razzia i butikken hos Henriksen på Hemnesberget. Dette ble frakta til Finneidfjord. En mann der stjal noe av det ifra tyskerne igjen, slik at det kom tilbake til Hemnesberget.

tittel: Lurt gjemmested - Radioen gjemte vi mange steder. Vi hadde to kammersloft, og mellom dem bygde vi dobbel vegg. Der gjemte vi radioen, slik at ingen kunne finne den. Vi hørte på London heile tida, særlig om kveldene, da det var mindre sjanse for at noen skulle komme og avsløre oss, forteller Kåre Sundsli ved Røsvatnet. - En morgen vi nettopp hadde hørt nyhetene, pakka inn radioen og satt den bak ytterdøra, kom det fullt av uniformerte folk til gards. Jeg husker vi la batteriet i senga til far som lå sjuk. Men da "tyskerne" kom inn, sa de: "Vi er franskmenn. Vi er på tur til Sverige". Mor hadde i farta tatt feil av uniformene de hadde på seg. Det var fem krigsfanger, forteller Kåre Sundsli. - Jeg hadde radio fra 1943. Det var en alminnelig stor, gammeldags radio. Folk på Sund måtte levere inn radioene på skolen. Paul Jensen stjal en radio der som jeg fikk låne. Tyskerne fant merkelig nok ikke den radioen da de kom på razzia, enda den stod i et kleskott på kvisten, forteller Øystein Jenssen på Hemnesberget.

Radio i kirka Svend Kibsgaard i Korgen var vel beslått med illegale radioer under krigen: - Et av de siste radioapparatene jeg hadde var på kirkeloftet. Til å begynne med stod radioen på ringarloftet. Antenna festa jeg til lynavlederen. Men tyskerne kunne se denne antenna fra Engelskvillaen hvor de bodde. Da fikk jeg tak i et bedre apparat, som jeg flytta opp på kirkeloftet, i sørkorset. Ett apparat hadde vi i en mjølsekk på bryggeloftet. Vi hadde både strøm- og batteriapparat. Batterier fikk vi kjøpt hos Harald Henriksen på Hemnesberget. Jeg tror det var noen og seksti batteri jeg kjøpe hos ham. Mesteparten gikk ut over bygda. Dette har Kibsgaard fortalt i et radiointervju.

Radio på fanget - En gang måtte jeg til Hemnes og kjøpe et radioapparat hos Henriksen. På turen heim med bussen ble jeg sittende sammen med en tysker, men han ante naturligvis ikke at jeg satt og holdt et radioapparatet i fanget, fortalte Kibsgaard. Han har også fortalt at han en gang heilt i begynnelsen av krigen satt sammen med svigerfaren, Ludvig Jakobsen, og lytta på London. - Da kom to tyskere inn med gevær, og sa at vi skulle bare forlate radioen, for de skulle han den for å høre på tysk radio. Vi måtte bare forlate radioen, men dagen etter lytta vi også. Da kom de samme to tyskerne inn, men da spurte de om vi hadde hørt ferdige på London.

Arrestert Kristen Iversen fra Leirskardalen ble arrestert for å ha ulovlig radio. Det var i januar 1944, da også Kristoffer Fjelldal, Olav Fjeldavli, Konrad Hjerpbakk og Arnljot Mediå ble arrestert. Svend Kibsgaard har fortalt: - 5. januar 1945 ble bror min, Sverre Kibsgaard, arrestert. På posthuset, vegg i vegg med kontoret, stod et radioapparat. Dette stod innpakka i en pakke, som vi hadde skrevet et følgebrev på, med navnet på noen som vi visste var reist ifra Korgen. Sverre frykta for at de skulle begynne å undersøke i posten, og gjorde tegn til meg om å prøve å få apparatet vekk. Det var en norsk tolk der. Han stod og speila seg i et speil som hang på veggen, med ryggen mot meg. Jeg tok pakken med radioen, gikk ut og kasta den i en snøskavl. Der ble den ble liggende til neste kveld.

Radio pr. telefon - Radioen i Steikvasselva ble ikke tatt da Harald ble arrestert. De hadde den i spiskammerset, men tyskerne fant den ikke, forteller Gulle Røsvassbukt. - Jeg oppdaga at onkel Johan pleide å lytte på radio gjennom telefonen fra Steikvasselva. Det var sentral her, så en kunne stenge av så ingen annen hørte. Klokka fem på halv sju skulle jeg være med til fjøset for å rive ned høy mens Johan var inne. Men en gang lurte jeg meg inn for å se. Jeg lytta på døra til telefonkammerset. Jeg hørte han ringte signalet til Steikvasselva, og så sa han "Om det ska bi nå å få hør i kveld?" Etterpå sa jeg til ham at jeg visste noe som han ikke visste at jeg visste. Han så da lenge på meg, og sa: "Du må husk på ein teng: du må va tett!" Jeg torde ikke en gang si det til mine egne søsken, sier Gulle. Kapittel 35 Hovedtittel: Avisbrannen Da radioapparatene måtte innleveres, var folk her i distriktet også blitt uten lokalavis. Den eneste avisa som kom ut i det nåværende Hemnes kommune var Nordlands Avis på Hemnesberget. Nordlands Avis (tidligere Ranens Tidende) abonnerte praktisk talt alle husstander på. Avisa hadde kommet ut jevnt og trutt i nesten et halvt århundre da den ble ødelagt i krigsbrannen 14. mai 1940. Det skulle gå nesten ni år før den kom seg på fote igjen.

"Krigen" Nordlands Avis innfører høsten 1939 den faste spalta "Krigen", med telegrammer fra krigens utvikling ute i Europa. Men det er lite lokalt stoff med tilknytning til den urolige verdenssituasjonen. Lørdag 6. april, tre dager før krigsutbruddet, brakte avisa på 1. side en artikkel av maskinist Ivar Hoff: "Nordlandsbanen i tunnel gjennom Svartisen". Neste nummer kommer ut 10. april, med tittelen "Tyskland overfaller Norge" på side 3. Nå bringes også nyheten om at regjeringa var flytta til Hamar, og at Quisling har danna egen regjering med seg sjøl som sjef. Det meldes at "De allierte yter Norge full støtte", og at "utenfor Norskekysten er stadig sammenstøt mellom britiske og tyske sjøstridskrefter". Samtidig bringer avisa annonser med tekster som: "Våren er i anmarsj! Kjøp frø til blomster og grønnsaker". På første side 10. april trykker Nordlands Avis et "Korgen-brev" av Jørgen Sande, som blant annet mener at det er for stor forskjell på kaffeprisene hos de ulike forretningene. Lørdag 13. april fortsetter "Korgen-brevet" på 1. side, men nå er det mye krigsstoff i avisa. Blant annet meldes det at Narvik er besatt av tyskerne.

Stadig flyalarm 17. april meldes det at Saltfjellveien skal åpnes, og at tyske styrker er drevet ut av Narvik. Avisa skriver at flyalarmen gikk på Hemnesberget lørdag, på grunn av et fly som passerte i stor høyde, uten at en kunne skjelne nasjonalitetsmerket. Under tittelen "Kamp ute i fjordgapet!" veit avisa også å berette at "Igår formiddag hørtes på Hemnesberget kraftig kanontorden, som vedvarte noen tid og som etter lydretningen å dømme foregikk i Ranafjordens munning. Det var mange dype drønn, som tydet på svært kaliber. De falt nokså tett den tid det stod på. Umiddelbart begynte flyene å vise seg her inne over fjorden. Også om ettermiddagen gjentok kanonaden seg". Lørdag 20. april meldes det at man både torsdag og fredag har hatt heile tre flyalarmer på Hemnesberget. Mellomriksvegen Mo-Umbukta ryddes for snø. I ei kunngjøring fra lensmannen innskjerpes at det skal være effektiv mørklegging i distriktet. Korgen forsyningsnemnd legger ned forbud mot at poteter selges ut av herredet. Otto Koch, Bodø, annonserer at vårens kles-nyheter er ankommet. 24. april er det en optimistisk nyhetsmelding om at "Tyskerne presses på alle fronter". I 1. mai-nummeret er krigen rykka enda nærmere for avisa. I meldinga "Til abonnentene!" signaliserer redaktøren at papirmangelen er truende for Nordlands Avis. "Trekker det lenge nok ut og bl.a dersom kommunikasjonene sørover ikke ordner seg tilfredsstillende, blir vi kanskje også nødt til å innskrenke. Et ekstra parti avispapir som vi bestilte før krigen ligger formentlig fast et sted på kysten, - men må betales når det kommer!", heter det, og abonnentene blir samtidig sterkt oppfordra til å betale bladpengene. I samme nummer har man en grundig artikkel om "Beskyttelse mot bombeangrep", og et øyenvitne forteller om bombinga av Namsos.

Livlig flyalarm "Livlig flyalarm var her både onsdag og torsdag, da mange fly passerte i temmelig stor høyde. I går var det roligere, bare et par ganger", skriver man lørdag 4. mai. Hemnes Krisenemnd kunngjør at det finnes splintsikre rom i kjelleren under apoteket på Hemnesberget, og at kjelleren under Kaffistova skal fungere som reserve-rom til bruk under flyalarm. En notis: "Hallo Hemnesberget! Våre abonnenter her må - på grunn av evakueringa - velvilligst hente avisen på vår ekspedisjon, eller meddele oss poststed." Redaktøren aner sjølsagt ikke at den avisa som kommer ut onsdag 8. mai skal bli Nordlands Avis' siste utgave på nærmere 9. år. "Se opp for pessimismen" er en av 1. side-titlene. Det meldes at den tyske konsulen i Narvik er en farlig spion. Signaturen "En frivillig soldat" skildrer hvordan det er å stå på vakt under felttoget. Hemnes krisenemnd kunngjør at man "har tatt opp tanken om et frivillig brannkorps på ca. 20 medlemmer under krigssituasjonen. Den foretatte evakuering har gjort brannvernet så lite virkningsfullt at det under en brannsituasjon neppe vil kunne yte tilstrekkelig beskyttelse av hus og heimer på stedet", skriver nemnda, og oppfordrer til å tegne bidrag til brannkorpset hos lensmannen. "Mosjøen og Mo erobret!" lyder en lettere sarkastisk overskrift: "Fra den tysk-besatte Oslo kringkaster kom tirsdag den overraskende melding at tyskerne hadde besatt Mosjøen og Mo i Rana! Når tyskerne ikke nevnte at også Hemnesberget var inntatt var det vel fordi de fryktet for ikke å bli trodd!" Seks dager seinere skjedde akkurat dette: Hemnes ble erobra av tyskerne 10. mai. Da engelskmennene 14. mai skjøt stedet i brann, strøk også Nordlands Avis med, med alt utstyret sitt.

Kapittel 36 Hovedtittel: Arbeid og tvang Folk fra vernepliktsalderen og oppover ble av nazi-myndighetene tvangsutskrevet til ulike typer arbeid. Mange, spesielt fra Korgen, ble utskrevet til skogsarbeid. I en periode var mange derifra sendt på skogsarbeid for tyskerne på Trofors. Folk ble også tvangsutskrevet til veg- og jernbanearbeid og til ulike andre typer arbeid som okkupantene trengte folk til.

Grøftegraving - I 1944 var jeg med på å grave kabelgrøfter på Hemnesberget, minnes Per Jakobsen. - Det var tyske brakker heilt fra der Langbakken skole er og inn på Myra. Tyskerne strakk blant annet kabler mellom bunkersene og stillingene de hadde. Når vi gikk på arbeid, leverte vi inn passet på vaktstua om morgenen. Vi fikk utlevert et merke som vi måtte levere tilbake når vi gikk om kvelden. Det ble ført nøyaktige klokkeslett for når vi kom og gikk ut. På kabelgrøftene tjente jeg godt, over fire kroner timen. Til sammenlikning hadde vi en noenogsytti da vi arbeidde på Ranabygg. Kabelgrøftene vi grov var to meter djupe, 60 centimeter i fjell.

En fenghette... Den tyske arbeidslederen hadde som regel med seg ei bør med feiselskaft når han kom om morgenen, for når folk ble leie, var det bare å slå av skaftet. "Dere må ha en fenghette i hver ende for å få den til å sprenge," pleide han å si. Det var vanlig at man tok en lunteende, stakk den inni ei fenghette, tente på og heiv det oppfor grøftekanten. Da hørtes det ut som om vi var i arbeid. Tyskeren hadde ei stikke som han målte grøfta med, og kontrollerte at den var to meter djup. Da begynte de å smi av ti centimeter, og det gikk godt. Så smidde de av ti centimeter til, og det gikk også godt. Men til slutt ble stikka så kort at han oppdaga det.

Tok drivhuset Man hadde lyst å være litt jævlig. Et drivhus som tyskerne hadde ble det ikke mye igjen av. Vi ladda oppe i Høghågen. Leirspruten stod, og vi hørte bare hvordan det klaska i drivbenken. Vi fikk ikke skylda, men det gjorde derimot et arbeidslag som holdt til lenger ned i bakken. Det gikk bra heilt til vi skaut inn vinduene på skrivestua. Vi skulle ta en liten stein opp av grøfta. Den var ikke stor, men vi fant ut at vi skulle sprenge den. Vi lage til ei ordentlig ladning oppå steinen, og vinduene i heile røstveggen på den tyske skrivestua for. Å jøsses for et liv! Den stakkars tyskeren som stod ansvarlig, han sto bare og slo sammen hælene: "Jawohl kaptein, jawohl kaptein!"

Heste-utskriving Utskriving og rekvirering av hester til ulike typer tjeneste for okkupasjonsmakta hørte nærmest til dagens orden. Til dette ble det oppretta egne hestenemnder i kommunene. Hestenemnda i Korgen førte nøyaktige lister over alle hestene i kommunen. På ei slik liste er i alt 197 hester registrert, oppført med kjønn, størrelse og alder. Noen av dem er merka "tatt var Wehrmacht". I januar 1945 ble ni hester fra Korgen utskrevet til vegarbeidene over Vesterfjellet, mens seks ble utskrevet til vegen Korgen-Finneidfjord. 8. november 1943 skriver Korgen-ordføreren til Rasmus Korgen, som har solgt hesten sin til en mann fra Sør-Rana, i strid med en lov som var vedtatt samme år: "De pålegges å omgjøre denne handel og selle hesten til Knut Petersen-Øverleir", heter det i brevet. Rasmus har ikke etterkommet dette, for 9. januar melder ordføreren ifra om forholdet til lensmannen, og "ber Dem om å ta denne sak under videre forføining". "Salget er foretatt på tross av at Rasmus Korgen sikkert var kjendt med at salg av hest skulle gå gjennom hestenemnda". Hvordan "prosessen" endte, vites ikke.

Tittel: Med hest til Rana I april 1943 ble folk fra Kongsdalen og Bleikvasslia utskrevet for å kjøre hest på jernbaneanlegget i Dunderlandsdalen, sammen med hestekarer fra Susendalen. - Årsaken til at de skreiv ut folk heilt fra Røsvatnet og Susendalen var nok at vi hadde hester som var vant til å bruke truger, sier Arne Tortenli fra Røsvatnet, en av de tvangsutskrevne. - Nazilensmannen i Hattfjelldal stod for denne utskrivinga. Han skreiv ut hesten hans Olav Skjellmo med meg som kusk, minnes Arne.

Tre døgns reise - Jeg kjørte med hesten fra Røsvatnet til Storforshei, og brukte tre døgn på turen. Første etappe var til Korgen, hvor jeg tok inn hos Anders Oldernes. Neste dag kjørte jeg til Mo, og fikk inn hesten på Meyerstallen. Der fikk jeg bo i ei brakke. Tredje dagen kjørte jeg til Storforshei, hvor jeg kjørte i ei uke. Så ble jeg sendt oppover til Nevernes, hvor susendalingene var plassert.

Kjørte lemmer På Eiteråga ble de og jeg satt til å kjøre brakkelemmer over elva. Harald Kongsdal og Kåre Granskogli fra Kongsdalen var også utskrevet. De kjørte tømmer på Storforshei. To veker ble vi på Eiterå. Dette var om våren, og elva gikk flomstor. Isen var dårlig. Vi la brakkelemmer på den for å tore å kjøre. Vi bodde i brakker. Da de tre vekene var omme, ville vi heim. De ville holde oss der for å ha oss til å fortsette med å kjøre over elva. Men vi nekta.

Hest på toget Jernbanen var kommet til Nevernes. Vi fikk tak i ei hestvogn, fikk hestene på toget og for til Mo. I en tunnel like før vi kom til Storforshei sporet hestvogna av. Det ble et voldsomt rabalder. Men vi var utstyrt med et rødt flagg, så vi var snare om å få flagget ut, slik at lokføreren ensa oss og fikk stoppa. Etter å ha fått hestvogna jekka opp på skinnene igjen, bar det til Mo. Der kopla vi hestvogna ifra, men neste dag ble vi sendt oppover til Nevernes sammen med hestene igjen. Da var vi sinte. Men elva var nesten utgått. Det ble ikke meir kjøring, og de måtte slippe oss heim. Nå fikk jeg hesten med toget til Bjerka. Derfra kjørte jeg til Røsvatnet. Vi kjørte med støttinger på de bare grusvegene, men fra Svartvatnet og oppover var det vinterføre, forteller Arne Tortenli. Kapittel 37 Hovedtittel: Finnmarks-evakuerte Da de tyske styrkene ble drevet tilbake av Sovjets Røde Hær i Finnmark høsten 1944, brente de alle hus etter seg og tvangssendte Finnmarks befolkning sørover. Flere Finnmarks-familier ble evakuert til Hemnes, Sør-Rana og Korgen. I følge tilgjengelig arkivmateriale var det et femtitalls evakuerte finnmarkinger i daværende Korgen kommune ved utgangen av april 1945. Familien Bær, som talte 10-15 medlemmer, bodde i Skogstua i Forsmoen. Andre innlosjerte finnmarkinger er oppført med adresse Leirskar, Hjerpbakk, Brygfjeld, Krokmo, Bleikvassfors og Korgen. Den eldste av de evakuert nordfra var fisker Ivar Amundsen fra Kjelvik. Den yngste var vesle Bjørg Christensen, født 20.11.1944, som i begynnelsen av desember 1944 kom til Korgen sammen med familien sin fra Kirkenes. I et telegram datert 22. juni 1945 oppgir ordføreren at det pr. 31. mai var 41 evakuerte i Korgen. En del av finnmarkingene ble boende i Korgen i fleire måneder etter frigjøringa. Forholdene i det krigsherja Nord-Troms og Finnmark var kaotiske, og folk strømmet tilbake fortere enn myndighetene ønsket. 17. mai 1945 fikk ordføreren i Korgen et telegram fra fylkesmannen: "Tilbakereise av evakuerte fra Finnmark og Nord-troms må forhindres da forholdene ellers vil bli helt uholdbare her stop. De evakuerte bes underrettet gjennom lensmenn og ordførere om at arbeide for delvis tilbakeflytting er tatt opp men ingen må reise nordover uten spesiell tillatelse herfra stop. Det uskadte av Troms fylke er overbelagt med tropper og evakuerte."

tittel: Finlandstyskerne Seint på hausten 1944 begynte tilbaketrekninga av slagne tyske tropper fra fronten i Finland og fra Finnmark. Endeløse rekker med hester, kjøretøyer og slitne soldater toget forbi, døgn etter døgn. Tyske kilder mener det var 170.000 man, 13.000 lastebiler og 40.000 hester som ble trukket tilbake østfra. Et tilbaketog av slike dimensjoner satte spor etter seg, også her i distriktet. Enkelte steder langs retrettruta slo finlandstyskerne seg til over lengre tid, før ferden gikk videre. Finlandstyskerne rekvirerte hus- og lagerrom både til troppene og til hester og utstyr. Hjørdis Valla glømmer aldri synet av de utslitte, forfrosne soldatene, og de utmagra hestene. - Det var just før jul i '44. Det var barfrost. De kom kjørende med store vogner og hester, natt som dag, et eneste stort tog. Det ramla i ett kjør. Dørene måtte stå åpne her, og de kom til alle døgnets tider. De bant hestene nede i Finnibakken, hvor det var tre-rekkverk som hestene beit i stykker. Fleire tyskere og østerrikere som kom innom hadde vært her i 1940, og kom nå tilbake og hilste på oss, men de var veldig psykisk skadde. Jeg syns jeg hører dunderet av hestene og de store vognene, sier Hjørdis. Kapittel 38 Hovedtittel: "Hitler er død" Tysklands nederlag ved Stalingrad i februar 1943 og D-dagen, de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, var klare tegn på at den tyske krigslykken var på hell. Finlands brudd med Tyskland og den russiske frigjøringa av Finnmark seinhaustes 1944 var nye, klare tegn på at krigen gikk mot slutten. Utover etterjulsvinteren 1945 tydet stadig nye meldinger om alliert framrykning på at det ikke var år, men måneder, kanskje bare uker til marerittet var over. 1. mai 1945 kunne Hjørdis (Johansen) Valla notere i dagboka si: "Hitler er død". - Fredag 5. mai var vi en gjeng som for på ski til Bleikingan på isfiske. Da vi kom oppover til Bjerkadalen, var det en kjenning av meg som hadde radio, og vi var på låven og lytta. Da fikk vi høre hvordan stoda var nede i Danmark, hvor kapitulasjonen var et faktum allerede, forteller Hjørdis. - Det var fullt av folk på Målvassmoen. Johan lånte oss nøkkelen til hytta som Bjarne Valla og lærer Eilertsen hadde i Bleikingan. Vi for dit. På Leirskarhytta var en gjeng fabrikkarbeidere, deriblant Ragnar Leirskar, Gunnar Bech og Rolf Moen. Dit kom vi med tidende av hva vi hadde hørt på radioen. Så fredsfesten foregikk på Bleikingan, to dager før freden. 7. mai for vi heim. Da vi kom til Målvassmoen, sa ho Elen at ho hadde drømt så rart. Ho hadde drømt at ho var nede i bygda, og at de flagga på alle flaggstengene. En østerriker møtte oss på trappa heime. Han slo ut med armene og sa at nå var krigen slutt. Den 8. kom flaggene til topps.

Fangetoget heim 9. mai kom tre brødre Valla, Per, Trygve og Bjarne, pluss David Johansen heim fra fangenskap på Vollan. Han Koch fra Bodø var med fangetoget, og han holdt en tale på stasjonen. 10. mai var en søndag. Da var det fredsgudstjeneste i Korgen, og vi sykla dit. 16. mai var det dugnad på ungdomshuset, hvor det ble vaska etter tyskerne. Det var ikke vatn der, så det måtte man kjøre fra Finni og varme på komfyren.

17. mai 17. mai var det gudstjeneste i Korgen. Sokneprest Hans W. Gjeitanger var kommet heim fra fangenskap. Det var også lærer Berner Svendsen, og han holdt en meget god 17. maitale. Da betydde 17. mai noe! Henrik Johansen og Arne Svendsen kom ikke heim fra fangeleirene i Tyskland før 28. mai. De var blant dem som ble redda til Sverige fra Tyskland av de kvite bussene. 18. mai reiste de siste tyskerne ifra huset vårt. Huset var stort sett blitt restaurert i 1940, men etter fem års bruk var det veldig slitt, minnes Hjørdis Johansen Valla.

...EI VERDEN LARMER MER - Jeg husker mest den gleda som var da vi fikk vite at det var fred. Ole hadde vært og tjuvlytta i radio sammen med en av naboene. Han hadde radioen gjømt på et fjøsloft. Vi visste omtrent hva som kom til å hende, ut fra de meldingene som hadde kommet de siste dagene, særlig om kvelden 7. mai. Om morgenen 8. mai kom han heim og fortalte at nå var det skjedd, nå var det fred, forteller Berit Fagerbakk fra Bleikvasslia i et intervju med Radio Korgen. - Man snerta nesten ikke marka. Jeg sprang det forteste jeg vant, og fortalte ho mor og han far hva som hadde skjedd. Og så sprang jeg heim, tok gitaren, stilte meg ved vinduet og sang: "Det hviler over land og by, ei verden larmer mer." I timevis stod jeg der og spilte på gitar og sang "Gud signe vårt dyre fedreland". Siden på dagen gikk jeg til Tverrberget, hvor de hadde radio. Der hørte vi hurra-bruset fra feiringa i Oslo.

"Vekk meg" - Om kvelden 8. mai, da vi hadde fått vite sikkert at det var fred, tenkte jeg: "Å, noen måtte ha vekket meg i natt, så jeg hadde fått kjent hvor glad jeg er!" Dette minnes Elisabeth Bech.

Fest i Tverrberget - I Tverrberget ble det som en fredsfest, for det var kommet mange av de som hadde vært aktive i motstandsarbeidet. Vi sang nasjonalsanger og åt bløtkake, minnes Berit Fagerbakk. - De få som hadde flagg, heiste dem. En østerriker pleide å være mye på gardene, og som var nokså lei for at han var tvangsutsendt, kom den dagen gledesstrålende og fortalte at "Der Krieg ist slutt". Noen av de som var rømt til Sverige kom igjen i løpet av mai. Andre kom ikke før i juli. Ved sankthanstider ble Fredsmarsjen arrangert. Heile bygda gikk, både gammal og ung, minnes hun.

Fredssalutt - 9. eller 10. mai kjørte jeg skrotet etter tyskerne som hadde vært på Karihaugen. Tyskere kom i en stor lastebil og henta det som var igjen. Før de dro herifra, stilte de opp maskingeværet og skaut ei heil salve med skudd mot lia ved Bygdåsen. Det var liksom avskjedshilsenen, forteller Reidar Bleikvassli. - Da freden kom, var det voldsomt til glede blant folket. For det begynte å bli verre og verre, både med mat og klær, og de var jo glade at det var slutt. Det var no bare å vara glad. Man ha kje så mykje å feir med, då. Alle var kjempeglade. Det var ingen her i bygda som var tilhengere av Nasjonal Samling, sier Oddmund Fjeldavli.

Feira i vekesvis - Vi feira i vekesvis. Vi for fra gard til gard ned gjennom bygda, minnes Arthur Stornes. Ednar Fagermo: - Jeg husker godt da freden kom. Vi hadde ikke telefon, og radio hadde vi jo ikke heller. Jeg minnes som om det skulle være i dag. Han Saras på Flatmoen kom nærmest springende og ropa at no var det fred. - Feira dere at det var fred? - Nei, det va vel lite å feir med, sier Ednar.

Henta radioen - Fredsdagen minnes jeg. Det var storslagent. Vi hadde venta så lenge på freden. Vi fikk radioen igjen, men hadde ikke batteri til den. Jeg sykla da til Mosjøen, men på forretningene var ingen batterier å oppdrive. En slektning kjente noen som hadde overtatt et tysk-lager, og jeg fikk et nytt bilbatteri i bytte for litt smør. Akkurat da jeg skulle heim, fikk jeg være med et ekstratog med de som hadde sittet i fangenskap. Blant annet var Emil Fjelldal med der. Jeg var med toget til Bjerka, og jeg husker at ei ung jente stod der og holdt en tale for de heimkomne fangene. Etterpå for jeg til Nils Storeng i Leirskardalen for å få lada batteriet. Han hadde en lader i tilknytning til lysverket der. Det viste seg nå at batteriet var tomt for syre. Heime hadde jeg stående noe svovelsyre som vi brukte til å sprøyte mot ugress. Jeg tok sjansen på å fylle denne syra på, og det gikk bra. Batteriet ble opplada, og det fungerte i fleire år, forteller Molvin Villmo.

Kor for fangene - Da fangene fra Hemnesberget kom heim, var Hans Skjæran blant dem. Han var dirigent for mannskoret. Mannskoret leide en båt til Elsfjord for å ta imot dem, så de ble møtt med korsang. På Hemnesberget var det fullt av folk på kaia, som gråt og klappa og ropte. Det hadde gått bedre enn vi hadde trudd, sier Elisabeth Bech.

Tale for Kongen 17. mai 1945 var det gudstjeneste i Korgen kirke. Presten Gjeitanger, var da kommet heim fra fangenskap. Alle de tidligere fangene gikk inn i kirka i samla tropp, og menigheta reiste seg da de kom inn. Utenfor kirka holdt Jarle Olsson en tale for Kongen. Til 17. mai ble det bygd en tribune på torget på Hemnesberget, hvor hornmusikken spilte, mannskoret sang, og hvor man holdt taler. Det var tog i gatene, og ferja gikk gratis-turer rundt på fjorden. Det var veldig få norske flagg som hadde overlevd brannen på Hemnesberget. I stedet for flagg, braut folk store greiner av bjørker, som de bar med seg i 17. maitoget.

Gjenreising I forhold til størrelsen var antakelig Hemnesberget det tettstedet i Nordland som fikk hardest medfart under krigen. Ved fredsslutninga lå fremdeles store deler av bebyggelsen i ruiner. Den første ladninga med gavehus fra Sverige, "svenskehusene", kom allerede på sommeren 1940, etter at krigshandlingene var slutt. Dette var ferdighus, seksjoner som de reiste relativt fort. Ellers var det svært liten byggevirksomhet før freden kom, og på grunn av fortsatt rasjonering på byggematerialer tok det ennå tid før Hemnes var fullt gjenreist. Kapittel 39 Hovedtittel: Innsetting av lovlig styre De legale norske myndighetene handla raskt da den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var et faktum. Detaljerte planer for innsetting av demokratisk norsk styre var lagt, og ble ved frigjøringa umiddelbart satt ut i livet. 8. mai ble Karl Borthne (1909-1995) konstituert i stillinga som lensmann i Hemnes, Sør-Rana, Elsfjord og Korgen. Den formelle beordringa til stillinga kom dagen etter, i form av et telegram fra fylkesmannen og politisjefen: "I henhold beordring overtar De straks lensmannsbestillingene i Hemnes".

17. mai-stemning - Vi kjørte over Saltfjellet på frigjøringsdagen 8. mai, med to norske flagg framme på bilen. Det var reine 17. mai-stemninga. Tidligere russerfanger stod langs vegen og vinka og ropte, mintes Karl Borthne. Borthne ga dette intervjuet til denne boka kort før han døde 23. mars 1995. I denne Bodø-drosjen, som var rekvirert av fylkesmannen og politisjefen, satt også lensmannsbetjentene Hjalmar Dolmen, som var beordret til å overta som lensmann i Saltdal, og Erling Mentzoni, som skulle gjøre den samme jobben i Rana. - Jeg tok papirene med meg, gikk til daværende lensmann i Hemnes, presenterte meg og fortalte at nå kom jeg for å overta. Han hadde ingenting å si på det. Han var forberedt, fortalte Borthne.

Innsatte ordførerne I løpet av 9. og 10. mai innkalte Karl Borthne også ordførerne i Sør-Rana, Hemnes, Korgen og Elsfjord. Han hadde med seg fylkesmannens beordring, hvor de lovlig valgte ordførerne som hadde blitt avsatt etter okkupasjonen ble gjeninnsatt. Disse skulle fungere fram til valg kunne holdes samme høst. - Det var mye å gjøre. Man arbeidde døgnet rundt. Etter åtte dagers tid kom polititroppene fra Sverige og overtok etterforskninga av landssviksaker. Den første fredstida var i alt fem-seks mann i arbeid ved Hemnes lensmannskontor.

Mange tyskere Det var ennå mange tyskere igjen i distriktet, spesielt på Hemnesberget hvor det var relativt store forlegninger. Allerede første natta etter frigjøringa ble tyskerne uskadeliggjort. Lensmannen og folkene hans var bedt om å fare forsiktig fram og unngå provokasjoner, for dette var en farlig jobb. Lensmannen hadde assistanse av Heimefront-folk fra Mo i dette arbeidet. Avviklinga av det lokale maktapparat til tyskerne gikk uten uhell. Etter noen uker var de aller fleste tyskerne sendt heim til Tyskland. - Bare i ett tilfelle var det kritisk. Jeg ble trua med pistol inne på kontoret av en tysker som ville ha fatt i noen delikate papirer. Han ble sjølsagt arrestert etterpå, fortalte Borthne.

Motstandsmann Karl Borthne var under krigen lensmannsbetjent i Folla, som omfatta Sørfold, Nordfold og Kjerringøy herreder. Han var under heile okkupasjonstida aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var han med på illegal utdeling av radioer som var beslaglagt, og han var med på å organisere flyktningeruter til Sverige. Rutene gikk over Nordfold, Hamarøy og Tysfjord. - Den første tida vi var okkupert prøvde nazistene å få politiets embets- og tjenestemenn kollektivt innmeldt i NS. Det ble sendt ei oppfordring til kamrene om å melde seg inn kollektivt. Standpunktet var at hvis vi ble innmeldt kollektivt, slutta man på dagen. Mange gjorde det, og det var ikke nok folk til å fylle stillingene. Derfor forstod nazistene tidlig at dette gikk ikke, og presset for å melde folk inn i NS ble mindre.

Turde ikke slutte Følgen var at jeg ble sittende i stillinga som lensmannsfullmektig, samtidig som jeg var med i motstandsbevegelsen og fikk fleire og fleire "svin på skogen". Jeg ble redd for å forlate jobben. Man måtte sitte så lenge som det gikk an. Hvis man slutta, kunne en nazist bli satt inn i stillinga, med den følge at illegalt arbeid ble avslørt. Jeg avslo også fleire tilbud om å ta sivile jobber, fordi jeg ikke turde å forlate politijobben. Samtidig hadde jeg sekken pakka og retretten klar, hvis noe skulle skje. I Sørfold var det flyktningeruter som gikk over til Sverige, fortalte Borthne. I krigstida ble Karl Borthne bedt om å overta lensmannsjobben i Saltdal, etter at lensmann Christensen var blitt meddelt avskjed. Men Borthne avslo. Dette førte til at lensmann Christensen ikke ble avsatt likevel, men ble sittende til krigens slutt, fordi nazimyndighetene ikke hadde folk å sette inn i hans sted. Borthne ble også tilbudt lensmannsjobben i Bindal etter at lensmann Fossem ble skutt i 1942, men avslo også dette.

Hovedtittel: "Overta straks" Svend Kibsgaard hadde vært ordfører i Korgen kommune fram til han ble avsatt av nazimyndighetene i 1941. Han fikk beskjed om å møte på Finneidfjord om ettermiddagen 9. mai. Der møtte han for første gang den unge lensmann Karl Borthne. Borthne hadde med seg papirer fra de legale norske myndigheter om å gjeninnsette ordførerne i Hemnes (Jens Jenssen), Sør-Rana (Ole Evensen), Korgen (Svend Kibsgaard) og Elsfjord (Levi Vatshaug).

En jobb å gjøre For Kibsgaard og de andre ordførerne og formannskapsmedlemmene ble det meir enn nok å henge fingrene i. Kommunevalg skulle holdes høsten 1945. "Underskrevne Svend Kibsgaard er i henhold til provisorisk anordning av 5. mars 1943, jfr. Kgl. resolusjon av 15. desember 1944, av fylkesutvalget i Nordland fylke opnevnt til midlertidig ordfører i Korgen kommune. Oppnevnelsen er foretatt den 8. mai 1945, og stadfestet med telegram av 9/5 45 fra fylkesmannen", står det innført i formannskapsprotokollen. Allerede 11. mai utnevner han midlertidige medlemmer av det nye kommunestyret: Hilmar Leirskar og Saras Brygfjell. Samme dag fritas lederen for forsyningsnemnda fra stillinga si. Medlemmer av nemnder og råd erstattes med nye. Et av telegrammene Kibsgaard sender ser slik ut: "Til Jens Bech, Vallabotn, Bjerka. De oppnevnes herved som midlertidig formann i Korgen jordstyre. Stillingen overtas straks". 18. mai holdes det første herredstyremøtet i Korgen etter frigjøringa, hvor Hilmar Leirskar velges til varaordfører. 15. mai 1945 hadde det nye, midlertidige kommunestyret i Hemnes sitt første møte etter frigjøringa. I protokollen kan man lese: "Ordføreren hadde pr. telefon 14. mai fått fylkesmannens fullmakt til å avholde møte i kommunestyret idag". Det har vært tett med møter våren og sommeren 1945. Noe av det som den første tida etter frigjøringa stod øverst på dagsorden også her var å oppnevne nye medlemmer av kommunale nemnder.

Landssviksaker Arrestasjoner av nazister og etterforskning av landssviksaker tok til straks etter frigjøringa 8. mai. Det drøyde imidlertid en del før alle sakene var kommet for retten. I det området som utgjør nåværende Hemnes kommune ble relativt få dømt for landsforræderi, men noen var det. Et eksempel er forhenværende lensmann og ordfører Hemnes. Han ble dømt til fem års fengsel, fikk 25.000 kroner i bot, måtte betale 45.000 kroner i erstatning til statskassen. Dessuten fikk han 18.000 kroner i inndraging og ble idømt 10 års tap av borgerrettigheter. Kapittel 40 Hovedtittel: De som falt Av Karl Kristian Breivik. Major A.C.W. May ledet Independent Company No.1. Den 01.05.40 var en tropp plassert i Odden over Storskåret på Hemnesberget. Kampen startet kl.19.00. Etter rapportene ble sårede og drepte britiske soldater sammen med sårende og drepte tyske soldater ført om bord i troppeskipet "Nordnorge". Kl.20.15 ble "Nordnorge" torpedert og sank i løpet av noen minutter. Alle gikk ned med skipet. Senere ble det funnet lik drivende i fjorden. Etter kampene på Hemnesberget trakk en del av troppen seg tilbake over Myra til Geitvika. Disse ble tatt om bord i britiske krigsskip. Noen soldater og sårede ble tatt til fange av tyskerne og fløyet til Trondheim. Disse britiske soldater fra Skottland falt under kampene, de fleste på Prestegårdsjordene og ovenfor kirken på Hemnesberget. En falt ved huset på Framnes ved Sund og en ukjent soldat på Finneidfjord: Rifleman Aleksander Chrisholm - 19 år No.3245939 6.th Bu The Cameronians

Hane Corporal Alex G. Cowieson - 25 år No 3310910 6. Bu Highland hight Infantery

Signalman Aleksander H. Howie - 23 år No 2588118 Royal Corps of Signals

Private Daniel Mequeen - 33 år No 3313959 1 st Bu The Highland hight Infantery

Private Alexander Matson - 33 år No 3313241 1 st Bu The Highland hight Infantery

Sapper William Moores - 33 år No 1881273 Royal Ingineers

Private Robert O`Neill -31 år No 3315133 1 st Bu The Highland hight Infantery

Unknown unto God -(ukjent soldat)

Hovedtittel: Falne fra IR14 Disse fra IR14 falt på Finneidfjord og i Saltdal: Fenrik Roald Torbjørn Kolstad, Bodø - 23 år f.13.10.16 - d.14.05.40 var sjef for 2. mitraljøselag som i stilling ved jernbanelinjen hadde ansvaret for dekning mot Korgen. Senere nye stillinger med front mot Hemnesberget En granat traff høyspentledningen som falt ned og drepte Kolstad. Han ble midlertidig begravet på Finneidfjord. Den 30.05.40 begravet på Hemnesberget. Kolstad ble gravd opp 12.11.41 og overført til Bodø kirkegård.

Soldat Johan Anders Olsen, Lurøy - 21 år f.22.06.18 - d.14.05.40 var 1. skytter på mitraljøse i stilling på Finneidfjord. Han ble alvorlig såret og døde like etterpå.Olsen er gravlagt 17.05.40 ved inngangen til Mo kirke.

Soldat Gunnar Hagen, Hemnesberget - 26 år f.05.04.14 - d.20.05.40 var sjåfør i IR14. Han rømte til Sverige med familien under tyskernes angrep på Hemnesberget, men reiste straks tilbake og fortsatte i kampene. Hagen falt 20.05.40 ved et tysk bombeangrep under kampene på Drageid i Saltdal. Gravlagt på Øvre Saltdal kirkegård.

Drept i Finnmark 1945: Johan Nilsen (Brendmo), Korgen. Rømte til Sverige. Ble innrullert i de norske militære styrkene og sendt til det frigjorte Finnmark vinteren 1945. Tilhørte kompani 3, reservepoliti-bataljon 2. Drept i ei mineulykke i Karasjok 2. mai 1945. 22 ble drept, mange andre ble skadet. Fra den tyske fekningsrapporten som er skrevet av kommandanten kaptein Anton Holzinger, går det fram at de tyske soldatene falt i Odden, ved skolen og ved kirken samt mellom husene. De samlede tap ved operasjonen "Villanden" ble: Døde: en offiser, 11 underoffiserer og menige. Sårede: to offiserer, 13 underoffiserer og menige. Savnede: tre underoffiserer og menige.

Hovedtittel: Sivile som ble drept 10. Mai 1940 Båtbygger og fisker Trygve Jentoft Berntvik - 30 år f. 16.04.10 - d. 10.05.40. Han skulle bære mel og mat fra huset i Berntvik til et sommerfjøs som stod i skogbrynet. På nedtur ble han truffet av en granat i magen og ble dødelig såret. Han klarte å åle seg ned til huset. Berntvik døde utpå natten. 13.05.40 ble han gravlagt på Hemnes kirkegård.

Båtbygger Teodor Bang Valnes - 50 år f. 04.10.89 - 10.05.40 var med i brannvernet. Under gatekampene søkte han tilflukt i Arne Hovinds hus. Da tyskerne kom for å undersøke huset, ble døren ikke åpnet snart nok. Valnes ble skutt gjennom døren. Den 13.05.40 ble han gravlagt på Hemnes kirkegård.

Hovedtittel: Sjøfolk som omkom Båtsmann Christian Gerhard Lyhaug - 47 år f. 13.07.92 - d. 13.09.39 omkom da D/S "Ronda" gikk inn i et minefelt og forliste utenfor Nederland i Nordsjøen bare 13 dager etter at 2. verdenskrig brøt ut.

Fyrbøter Fridtjof Petter Hofstad - 23 år f. 17.05.16 - d. 22.04.40 omkom da D/S "Bravore" gikk på en mine og forliste i "The Downs" på veg fra Tyne til Rouen.

Fyrbøter Nils Myhre Johnsen - 24 år f. 27.04.02 - d. 20.05.41 seilte under krigen i alliert fart på M/T "John P. Pedersen" og omkom da tankeren ble torpedert 100 nautiske mil sør for Grønland på veg fra Halifax til Clyde.

Stuert Kåre Parelius Pedersen - 29 år f. 05.07.15 - d. 06.05.44 omkom da D/S "Almora" ble bombardert og sank på Hustadvika.

Dekksmann i Marinen Snorre Jøsevold - 24 år F. 12.04.21 - d. 07.05.45 ble utskrevet til arbeidstjeneste i 1942. Han rømte til Sverige og tjenestegjorde i polititroppene. Senere ble han overført til England og utskrevet som dekksmann i Marinen og gikk ned med minesveip N.Y.M.S. 382 i Den engelske kanal. Dette skjedde i Hyme Bay kl.21.52 - 2 timer før freden. Minesveiperen ble torpedert av en tysk ubåt kl. 10.23. Sveiperen eksploderte og sank i løpet av to minutter. Jøsevold var en av de 22 som omkom. Kapittel 41 Hovedtittel: Fanger fra Hemnes Av Karl Kristian Breivik 45.000 nordmenn ble arrestert under krigen. De fleste fra Hemnes ble arrestert av SS-soldater og tatt i forhør i Mosjøen. Under forhørene ble mange presset, banket og slått samt torturert med mål å få tilståelse. Deretter ble fangene overført til forskjellige fangeleirer. Fangene fra Hemnes ble ofte transportert til Vollan i Trondheim eller Falstad i Nord-Trøndelag. Noen ble senere overført til Grini ved Oslo og noen ble sendt videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland. På Vollan fikk fangene nummer fra 1 og oppover. På Grini var fange nr. 1 Olav Alsvik, Svolvær - gissel - arrestert 15.03.41 og siste nr. 19788: Georg Skandsen - Mil.org.- arrestert 05.05.45. Med forbehold om at noen dessverre kan være uteglemt, setter vi nedenfor opp en liste over folk fra Hemnes kommune som satt i fangenskap. Disse ble arrestert, forhørt, torturert på forskjellige måter. Mange har hatt plager med mareritt etter 1945. Noen fanger mistet innboet sitt. Det ble tatt av nazistene eller tyskerne. Dessverre ble mange av fangene angitt av nordmenn.

Fra Hemnesberget Alterskjær, Kristoffer -byggmesterf.28.05.96 arr.11.02.45 overf. Vollanf.nr.4627 Årsak: Mil.org.Fri freden Axelsen, Egil -bilmekanikerf.05.09.10arr.15.11.44 overf.Vollan, Sannanf.nr. 3967 Fri freden Brun, Ragnar A. -snekkerf.18.01.10arr. 01.03.44 overf. Falstadf.nr. ?Fri 03.01.45 Gjeitanger, Hans V. -sogneprestf.03.07.02 arr.24.05.44 overf. Vollan ank. Grini 10.08.44, f.nr.13357 overf. SS-lager Mysen 13.03.45 Årsak: Lurøy-affæren"Mit seiner Flucht behilflich" Fri freden. Henriksen, Harald -kjøpmannf.05.08.01arr. 08.03.44 overf. Vollan 02.05.44f.nr. 2233 overf. Falstad 01.09.44f.nr. 2266 overf. Vollan 06.01.45f.nr. 4311 overf. Akershus overf. Dreibergen, Tyskland.Fri freden Høines, Thorbjørn -butikkbetjentf.19.08.18arr.06.06.41 overf. Vollan Årsak: Krigsrett."beleidigung Wehrmacht"Fri 27.12.41 Jenssen, Øystein -butikkbetjentf.06.04.18arr. 07.02.45 overf. Vollanf.nr. 4619 Årsak: Mil.org. Johansen, Jorun -kokkef.09.08.21arr. i Elsfjord 20.07.42 overf. Vollan 22.07.42 overf. Grini 18.08.42f.nr. 4229Fri 02.12.42 Årsak: Ga en polsk fange pakke. Innhold: Et trefat med påskrift" Snart er vi fri" Jorun Johansen, gift Nilsen. var den eneste kvinne fra Hemnes som ble arrestert under krigen. Kullerud, Rolf -bestyrerf.15.10.02arr. 08.11.43 overf. Falstad overf. Bardufoss 15.3.44Fri freden Paulsen, Bjarne -kontoristf. 05.12.04/01.04.44 overf. Vollanf.nr.2107 overf.Misjonshotellet i Trondheim Under forhør ble han forslått så han ikke kunne gå.Fri 02.05.44 Pfaff, Harald -lærerf.13.04.01arr. 1942 overf.Falstad Årsak: LæreraksjonenFri 1942 Pleym, Åge -lensmannsbetjentf. 09.06.16arr. 02.06.44 overf. Vollan 04.06.44 overf. Falstad 06.09.44 overf. Grini 20.09.44f.nr.14345 Årsak: Lurøy-affærenFri freden Seljelid, Leif -fiskehandlerf.23.11.05arr.07.02.45 overf. Mosjøen overf. Vollan Ble skadet og syk resten av livet. Årsak: Leder mil.org.Fri freden Sjøgård, Modolf -fylkesagronomf.18.07.08arr.24.05.44 overf. Vollan f.nr.2512 overf. Grini 11.08.44f.nr.13358 Årsak: Lurøy-affæren Skjæran, Hans -handelsbetjentf. 12.04.10arr. 11.02.45 overf. Vollanf.nr. 4624 Årsak: Mil.org.Fri freden Skjæran, John -anleggsarbeiderf.05.02.05 arr.11.02.45 overf. Vollanf.nr.4630 Årsak: Mil.org. Stensen, Ragnar -båtbyggerf. 06.10.19arr. 11.02.45 overf. Vollanf.nr.4629 Årsak: Mil.org. Stensen, Sigurd-båtbyggerf. 08.05.91 arr.11.02.45 overf. Vollanf.nr. 4628 Årsak: Mil.org. Sørensen, Thomas Andreas -veiarbeiderf.07.05.09 arr.12.01.44 Sendt Trondheim overf. Falstad overf. Grini 11.08.44f.nr. 13253 Årsak: Radio

Fra Korgen: Fjeldavli, Olav K. -urmaker f. 03.06.11arr. 17.01.44 Overf. Vollan overf. Falstad overf. Grini 11.08.44f.nr.13255 overf. Ss-lager Mysen 13.03.45 Årsak: RadioFri freden Fjelldal, Emil -postbetjentf. 18.02.16arr. 05.02.45 overf. Vollanf.nr. 4621 Årsak: KurerFri freden Fjelldal, Kristoffer -bondef. 23.09.11arr. 17.01.44 Årsak: Radio Leirskar, Kristen Iversen - f. 17.7.1894arr. 17.01.44 overf. Falstad, Vollan og GriniFri freden

Storskog, Elias - bonde

Årsak: Radio Mediå, Arnljot - overf. Falstad Årsak: Hjalp fanger å rømme.Fri freden Monsen, Benoni - arbeiderf. 25.02.97arr. 11.08.43 overf. Falstadf.nr. 1245Fri 03.02.44 Årsak: Hjalp fanger i leir Nyrud, Aksel - småbruker Kibsgaard, Sverre -Kjøpmannf.25.06.00arr. 11.01.45 overf. Vollan f.nr. 4431 overf. Grini 24.02.45f.nr. 18048 overf. Vollan 21.04.45 Toggissel Årsak: RadioFri freden Sørgård, Olav H. -handelsbetjentf. 03.04.03 arr.01.03.45 overf. Vollan 10.03.45 f.nr.4900 overf.Falstad 24.03.45 Årsak: RadioFri freden Tverrå, Konrad - gårdbrukerf. 14.08.93arr. 18.01.44 overf. Vollan 22.01.44f.nr.1846 overf. ?07.06.44 Årsak: RadioFri 22.12.44

Fra Bleikvasslia: Larsen, Anton - småbrukerf. 18.10.93arr. 20.11.44 overf. Vollan overf. Falstad overf. Grini 16.03.45f.nr. 18654 Årsak: EksportorganisasjonFri freden Nilssen, Harald Johannes - gårdbruker01.12.20 arr.23.11.44 overf. Falstad overf. Grini 16.03.45f.nr. 18785 Årsak: Los for flyktninger, eksportorganisasjon.Fri freden Røsvassbukt, Johan -gårdbrukerf.26.01.84arr. 21.11.42 Sendt til Trondheim.Fri 22.11.42 Fra Finneidfjord: Svendsen, Berner M. -lærer10.10.98arr. 20.03.42 overf. Falstad Også arr. høsten 1943 p.g.a. radio. Sendt til Trondheim og Bodø, heim etter noen uker. Valla, Bjarne -kontoristf. 06.02.14arr. 21.02.45 overf. Vollan f.nr.4897 Årsak: Mil.org.Fri freden Valla, Per -disponentf. 18.04.03arr. 05.02.45 overf. Vollan 11.02.45f.nr. 4626 Årsak: Leder mil.org.-gruppe Valla, Trygve - arbeiderf. 29.05.11arr. 07.02.45 overf. Vollanf.nr.4623 Årsak: Mil.org. Johansen, David f. 31.07.05arr. 11.03.45 overf. VollanFri freden Johansen, Henrik H. -sjåførf.18.08.15arr. 19.08.43 overf. Vollan overf. Grini 19.03.44 f.nr.10341 overf. Sachsenhausen 026.04.44f.nr.78685 Fri freden Monsen, Konrad N. -fiskehandler02.01.87arr. 09.11.43 overf. Falstad 08.05.44 overf. Grini 09.05.44f.nr. 10878 Årsak:RassiaFri freden Monsen, Kåre B. -fiskehandlerf. 07.10.18arr. 09.11.43 overf. Falstadf.nr.1388 overf. Bardufoss 10.03.44 Årsak: RassiaFri freden Røseng, Thorvald -jernbanemekanikerf. 16.08.09 arr.09.11.43 overf. Falstadf.nr. 1706 overf. VollanFri freden Svendsen, Arne B. -fabrikkarbeiderf. 25.10.06arr. 15.08.43 Sendt Trondheim overf. Grini 19.03.44f.nr. 10349 overf. Sachsenhausen f.nr. 79746Fri freden Sørensen, Sverre -sjåførf.12.04.07arr. 21.11.42 overf. Vollan Årsak: LæreraksjonenFri 24.04.42 Tittel:

Kilder: Torstein Finnbakk har brukt følgende kilder i framstillinga si: Intervjuer med Dorthea Axelsen, Elisabeth Bech, Asbjørn Bjerkmo, Reidar Bleikvassli, Trygve Boge, Karl Borthne, Ragna Brygfjeld, Morits Bystadhagen, Jakob Fagereng, Ednar Fagermo, Einar Finnbakk, Ivar Finnes, Oddmund Fjeldavli, Olav Heggmo, Mikael Heggmo, Jakob Hjerpbakk, Helge Hognes, Kåre Hyttan, Magny Iversen, Per Jakobsen, Øystein Jenssen, Johannes Johannessen, Carl Knudsen, Kathinka Pedersen, Nils Pedersen, Olav Rydsaa, Gulle Røsvassbukt, Petter Solvang, Rosa Stjernen, Arthur Stornes, Kåre Sundsli, Arne Tortenli, Erling Tustervatn, Nils Tverrå, Ole Tverå, Aud Valla, Hjørdis Valla, Molvin Villmo, Gunvald Villmones, Olav Ånonli. Cveja Jovanovic: "Flukt til friheten", Korgen Sentralskole: "Gløm aldri", Lidvor Heimstad: "Takk for livet", Sigurd Evensmo: hefte om jugoslaver som rømte fra serberleiren i Korgen. I tillegg er det brukt arkivmateriale fra Hemnes, Korgen og Sør-Rana kommuner, "Nordlandsbanen" - et jubileumsskrift fra 1962, Nordlands Avis, Dunderlandsdølen, Helgeland og andre aviser fra 1939-45, fleire artikler fra Årbok for Rana og Årbok for Helgeland og andre faglitterære utgivelser. Dessuten stoff fra Radio Korgen sitt lydarkiv, samt tips, opplysninger og bilder som er mottatt fra en rekke hold.