Kristianias historie: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Edvard Bull.jpg|Edvard Bull (1881-1932) skrev arbeidsplanen for Kristianias historie sammen med professor A. W. Brøgger. Bull skrev også de to første bindene og var medforfatter på bind tre.|Ukjent}}{{thumb|Kristianias historie, bind III.PNG|Edvard Bull rakk ikke å fullføre bind III av Kristianias historie. Arbeidet ble overlatt til arkivar og historiker Valborg Sønstevold. Sønstevold avla språklig-historisk embetseksamen i 1920, og begynte like etter å arbeide som Bulls assistent på Kristiania-prosjektet. I 1930 ble hun knyttet til Riksarkivet, fra 1934 som arkivar. Sønstevold gjennomførte arbeidet med bind III, som ble utgitt i 1936. I forordet er hun nøye med å poengtere at «Min fremstilling begynder midt på side 258 med ordene: Den begrundelse kristianiaborgerne gav de nye bankplaner i 1760, viser tydelig nok...» Sønstevold er en av de første kvinnelige forfattere av et lokalhistorisk verk. Ennå så sent som i 2002 var bare litt over 13 prosent av forfatterne av allmenne by- og bygdehistorier kvinner.|Nasjonalbiblioteket}}'''Kristianias historie''' er et [[Byhistorie|byhistorisk]] bokverk i fem bind som ble utgitt på J.W. Cappelens forlag i anledning 300-årsjubileet for etableringen av den nye byen [[Kristiania]] i 1624; den gamle byen [[Oslo]] ble ødelagt av brann tidligere samme år. Verkets hovedforfatter var professor og historiker [[Edvard Bull d.e.]], som også hadde lagt planen for gjennomføringen av arbeidet sammen med professor og arkeolog [[Anton Wilhelm Brøgger]]. Verket utkom i årene mellom 1922 og 1936 og består av til sammen fem bind som dekker perioden fra 1624 til 1924. De to første bindene er i sin helhet forfattet av Edvard Bull. Det tredje – som utkom i 1936 – er også delvis skrevet av Bull, men i vesentlig grad av arkivar og historiker [[Valborg Sønstevold]] som fullførte verket etter Bulls død i 1932. De to siste bindene er skrevet av forfatteren og journalisten [[Simon Christian Hammer]].  

Det lå en lang prosess bak bokverket. Prologen utspilte seg nesten et halvt århundre tidligere. Allerede i 1878 hadde styret for [[Selskabet for Oslo Byes Vel|Selskabet for Christiania Byes Vel]] vedtatt å tilby et honorar på nesten 3000 kroner for å skrive «en udførlig framstilling» av byens historie i «de sidste Menneskealdre» med hovedvekt på den økonomiske utvikling. Styret nedsatte også en komité, som besto av professor [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], direktør [[Anders Nicolai Kiær]], borgermester [[Christian Jensen]], riksarkivar [[Michael Birkeland]] og konsul [[Thomas Heftye]]. Komitéen fikk i oppgave å utarbeide en plan for arbeidet, få tak i forfattere og ellers følge opp forfatterne til verket var sluttført.<ref>Sitert etter Ropeid 1970: s. 113.</ref>  

Arbeidet med en Kristiania-historie strandet på denne striden i første omgang. Men standpunktene som sto mot hverandre, har generell og bestandig interesse: På mange måter kan vi si at spenningene mellom flertalls- og mindretallsinnstillingene fra 1882 reflekterer to ulike, men viktige og legitime behov som vi forventer at lokalhistoriske verker skal fylle: På den ene siden behovet for å være «et forråd, en oppslagsbok eller handbok», der lokalbefolkningen, kommuneforvaltningen eller politikere kan finne presis informasjon eller enkeltdata. Og på den andre siden det historisk-vitenskapelige hensynet, det å gi historiske forklaringer eller kronologisk fremadskridende fortellinger om utviklingen av samfunnet på lokalplanet.<ref>Kjeldstadli 1997: s. 223.</ref>  

For Kristiania-historiens vedkommende løste dette dilemmaet seg på en måte som fikk viktige konsekvenser. Ti år etter at komitéen som Christiania Byes Vel nedsatte la fram sin delte innstilling, utga Kristiania kommune på eget initiativ en 50-årsberetning om kommunens virksomhet. Beretningen inneholdt en systematisk framstilling av den kommunale virksomheten i perioden fra 1837 til 1887, med presise detaljopplysninger, grafer og tabeller. Beretningen tok nettopp sikte på å være en oppslagsbok eller handbok for befolkning, forvaltning og politikk. Og et drøyt tiår inn i neste århundre supplerte og oppdaterte kommunen oppslagsboka med en tilsvarende 25-årsberetning for den etterfølgende perioden. Disse utgivelsene – og en rekke andre fra kommunens statistiske kontor – skapte nye forutsetninger da arbeidet med å lage et historieverk for hovedstaden ble tatt opp igjen på slutten av 1800-tallet. Et første offentlig initiativ kom fra bibliotekar J.B. Halvorsen ved Deichmann i 1899. Halvorsen skrev en anonym artikkel i Aftenposten, der han argumenterte for å få skrevet «et hovedverk om Christianias historie på alle felter.»<ref>Hammer 1928: s. 575.</ref> Initiativet ble etter tur fulgt opp av tre borgermestere, og med professor Yngvar Nielsen (som på denne tiden var nærmest allestedsnærværende i norsk lokalhistorie) som en fast faglig rådgiver.<ref>Hammer 1928: s. 576f., Johnsen 1920: Flere steder.</ref> Opprinnelig ble det foreslått at verket skulle utgis i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914, men tiden gikk – og etter hvert tvang byjubileet i 1924 seg fram som et nødvendig og takknemlig alternativ.  

<references/>

* Bull, Edvard og Anton Wilhelm Brøgger: «Kristianias historie», i ''St. Hallvard''. Tidsskrift for Oslos og Kristianias historie, Kristiania 1917: s. 1-12.

* Johnsen, Oscar Albert: ''Den nyere lokalhistoriske forskning'', Kristiania 1920.

* B. 1. Edvard Bull: Oslos historie 1922.

* B. 2. Edvard Bull: 1624-1740. 1927.

* B. 3. Edvard Bull og Valborg Sønstevold: 1740-1814. 1926

* B. 4. Simon Christian Hammer: 1814-1877. 1923.

* B. 5. Simon Christian Hammer: 1878-1924. 1928.

* Ropeid, Andreas: «Byhistorie og byhistorisk forskning», i ''Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år'', Universitetsforlaget 1970: s. 113-136.