Kulturminneløype på Koppang, Stor-Elvdal: Forskjell mellom sideversjoner

Kulturlandskapet med det store elvedeltaet knyttet til Koppangsøyene er utpekt som LNF område av stor nasjonal betydning, og omfatter biologisk artsrike områder. Fra utsiktspunktet ved Koppangshammeren får en flott utsikt over dette området. En rekke utløer viser hvordan jordveien ute i Glomma ble utnyttet, mens de spredte sporene etter middelalderkaupangen som lå her, befinner seg på museum, eller et stykke nede i jorda.</onlyinclude>

Den gamle parsellen mellom Koppangshammeren gard og Bakken småskole ble for bratt, gikk ut av bruk og grodde igjen.

Negard, Westgard og Trønnes-gardene ble flyttet til vestsida av Glomma, med unntak av Gunhildstua, Landet og Svestad (alle fra Negard) og Gustumoen (Westgard) som ble liggende på østsida.

Er nevnt allerede på slutten av 1500-tallet, og ble i 1664 delt i to like store deler mellom brødrene Tarald og Ole. Ved flyttingen opp fra Glomma fikk brukene tilnavnene Svea, og het en periode Nordstusvea og Olastusvea (siden Lillestu). Dette tyder på at de ble plassert på en eldre rugsve som hadde hørt eiendommen til.

Garden bar i en lang periode preg av uro og omskiftelige forhold. På 1800 tallet besto Nordstu Koppang derfor av flere mindre, utskilte deler solgt til ulike eiere. En periode ble det drevet både landhandel og en større skysstasjon på Nordstu.

Lillestu ble utskilt fra Nordstu Koppang i 1664, mens gardene lå ute på Koppangsjordet. (ut: i Glomma). I 1752 ble garden flyttet opp hit av Ole Larsen og Siri Olsdatter, og ble i 1777 delt mellom brødrene Lars og Ole Olsen. Disse gardene ble kalt Helgestu og Embretstu, og først på 1870-tallet var Lillestu igjen samlet til en eiendom.

Garden lå i eldre tid antakelig nærmest kirken ute på Koppangjordet. Etter flyttingen ble garden betegnet som frostnem og tungbrukt men veldrevet. Olaf S Koppang bygde Nysted, og drev der handel og hotell. Halsten Øvergaard og hustru Ingeborg Buraas kjøpte garden i 1901, og flyttet husene lenger opp på eiendommen. De døpte garden om til Bø etter forbokstavene sine. En periode ble det drevet privat middelskole her. Hovedbygningen på Bø ble rammet av brann, og er ikke bygd opp igjen. Bø ligger nå under Nordstu Koppang.

Rundt år 1900 var det stor aktivitet knyttet til garden, med både elektrisitetsverk, gardsmeieri, snekkerverksted, smie, mølle og sagbruk. Rundt tunet var det engelskinspirert parkanlegg med grusganger, fontene og svanedam.

Den fredete Østerdalsstua fra 1742, føderådsbygningen fra 1870-åra og fontenen står fremdeles på tunet. Den store hovedbygningen i tømmer ble bygd om flere ganger, og ble til slutt revet i 2003 til fordel for en mer moderne, nyoppført bygning lengst øst i tunet.

'''Koppang Skole'''

Sagbruket forsynte Koppangområdet med trelast. Det ble flyttet opp til nåværende beliggenhet på Koppang i 1953. Sagbruket var da nedslitt og trengte både bedre plass og nye, større bygninger og maskiner. I tillegg var det en forutsetning å kunne laste flis og materialer direkte over på jernbanen.

   

Men barfrøene hadde sine bygningstekniske ulemper. Det samlet seg regnvann og fukt på baksida, noe som lett førte til råtedannelse. Byggeskikken gikk av moten utover på 1800-tallet, og etter hvert ble det vanlig med større toetasjes bygninger.

Bakstua i barfrøstua på Koppangshammeren var tidligere sakristi i den gamle St. Michaelskirken sør for Skaterud vest for Glomma. Kirken ble tatt ned ,og delene auksjonert bort i 1823.

   

men stend ho i is

då vert her knurr”

” Til Arbeidets Udførelse naar alle Materialerne ere leverede paa Stedet indberegnende Bortryddelsen af den gamle Broe i et og alt 4 Karle i 24 Dage.”

De to bruene ligger side om side med en liten lengst nord, og en større rett nedenfor, og er i overraskende god stand tatt i betraktning at de har ligget der i nærmere 200 år.

Oppgangssagene ble tatt i bruk tidlig på 1500-tallet. På de fleste gardene som hadde en bekk i nærheten, ble det satt i gang sagbruk. Dette gjorde husbyggingen mye enklere og mindre slitsom.

Til drift ble det brukt underfallshjul, der vannet gjennom ei trerenne traff undersida av vasshjulet med stor kraft. Veivakselen gjorde sirkelbevegelsen om til en opp- og nedadgående bevegelse. Den overførte kraften gjennom en loddrett stokk, og fikk sagbladene til å bevege seg opp og ned. Sagbladene som ble brukt hadde en lengde på ca 1 meter.

Rett nedenfor fjellhylla som henger utover Kongeveien, går det en merket sti opp til inntaksdammen for Kjemåa kraftverk.

Inntaksdam og stasjonsbygning ble bygd opp igjen, og stasjonen ble samkjørt med kraftnettet fra Søkkunda kraftstasjon på Rasta. Denne utvekslingen av kraft bedret energisituasjonen for Øvergaardssaga.

Stor-Elvdal Kraftlag opprettholdt driften fra de kjøpte stasjonen i 1956, og til den ble nedlagt i 1965. Rørgata var da i dårlig forfatning, og Kjemåa var etter hvert så forurenset av kloakk at det var problemer med å kjøre turbinen. Maskinene ble solgt til en skraphandler.

Om avstraffelse av elevene heter det at:

” Legemlig Tugt maa kun tildeles med Ris (ikke med Slag i Hodet), og maa aldrig andvendes paa Piger over 10 aar. Forseelser av betænkeligt slags anmeldes straks for Skolestyret.”

På 1500-tallet kom folk ridende på hesteryggen, og ”Allfarveien” langs Glomma var bare en ridesti. Med den kongelige forordningen fra 1636 om ”å utbedre de allfare              Veie” ble veien utbedret for hest og vogn. Vinterstid foregikk trafikken med hest og slede på den islagte elva.

Allerede i 1873 ble det utarbeidet plan og overslag for bruer ved Koppang og Stai, med tilstøtende veier. Stai ble foretrukket, og det ble foreslått å bygge ny hovedvei langs Glommas østside fra Stai til Koppang.

Den gamle Kongeveien over Koppangsjordet ble mindre brukt da Stai bru og nyveien på østsida av elva ble tatt i bruk i 1925.

Sundfloen bru ble ferdig i 1968. Dermed gikk gjennomgangstrafikken nordover på vestsida av Glomma nesten opp til Koppang før den fortsatte videre mot Rendalen. Sundstedene på Sundfloen, Skaterud og Bakken kunne dermed legges ned.

'''Middelalderkirken'''

I kaupangen møttes også hestefolket til kappestrid. Navn som Skeiøia og Bila stammer antakelig fra denne perioden. Bidla betyr å fri, mens skeid betyr kappestrid.

Kaupangen måtte være det store samlingspunktet i den ellers så grisgrendte Østerdalen fram til Svartedauen i 1350.

De første kjente flommene som gjorde skade på jordveien var en vårisgang i 1650. Den ble karakterisert som den største flommen i manns minne. Sida er det nevnt en ”Storisgang” i 1683, og en rekke nye, litt mindre vårflommer utover 1700-tallet før ”Storofsen” i 1789. En rekke flommer er omtalt med uregelmessige mellomrom sida, med større flommer både i 1934 og 1966. Først i 1995 kom en ny flom av en slik størrelse at den fortjente navnet ”Vesleofsen”.

Det kan være en utfordring å få redskap og maskiner velberget fram og tilbake til disse jordene, da en er avhengig av å kjøre over elva.

Men våre dagers maskinpark i jordbruket er ikke tilpasset jordbruket på Koppangsøyene, der en hele tida må ta hensyn til vannstanden for å komme seg ut på øyene. Flere av øyene er ikke lenger i drift, da det er blitt for tungvint.

Utover i 1960-åra gjorde tømmerbiler og jernbane seg mer gjeldende, og i 1979 ble fløtingen i Glomma offisielt nedlagt. Det aller siste tømmeret fløt nedover elva i 1985.

   11. Ballblom, trollius europaeus,

   12. Enghavre, avenula pratensis,