Kvinner og stemmerett: Forskjell mellom sideversjoner

Kvinnestemmerettsforkjemperne fant mest grobunn blant liberale kretser i partiet Vestre, men i partiets mer bondekonservative kretser var det motstand. Alle stortingsrepresentanter fra Høyre stemte i mot da det første forslaget om kvinnestemmerett kom opp, alle som deltok i debatten var konservative teologer, med biskop Heuch som den mest ekstreme motstandsmannen. Han fryktet at kvinner som gikk inn i politikken ville miste sin kvinnelighet, bli sterile og ende opp som neutre. Men ikke alle delte dette synet. Kvinner som ville ha stemt Høyre var oppbrakt, og den senere formannen i Høyre, Francis Hagerup, reagerte sterkt på partifellen Heuchs uttalelser om emansiperte kvinner som neutra. Kaartvedt s. 136. Viggo Ullmann fra Venstre forsøkte å lokke Høyrerepresentanter ved å vise til England hvor det konservative partiet gikk inn for kvinnelig stemmerett fordi de regnet med at det ville styrke partiet. Det var da tale om begrenset stemmerett. Men klokkertroen på Pauli ord om at kvinnen skulle tie i forsamlingen var på 1890-tallet sterkere enn partitaktiske overveielser. Da forslaget om kommunal stemmerett for alle uansett inntekt ble lansert i 1898, hadde det skjedd et generasjonsskifte i Høyre. Den yngre generasjonen så inntektsbegrenset stemmerett for kvinner som en konservativ politisk garanti, og sørget for at det ble flertall for forslaget om kommunal kvinnelig stemmerett i 1901.  At Høyre hadde et valgpotensial blant kvinner viste seg da partiet vant kommunevalget i Kristiania i 1901. En komité av konservative kvinner hadde før valget arrangert et møte med over 3000 deltakere. Resultatet var at fire kvinner, derav to kumulerte, ble oppført på Høyres liste i hovedstaden, og Sophie Borchgrevink og Elise Heyerdahl ble valgt inn i bystyret.