Kvinner og stemmerett: Forskjell mellom sideversjoner

Første forslag om kvinnestemmerett kom før stortingsvalget i 1886. Da foreslo en del representanter fra Venstre at alle kvinner og menn som hadde fylt 25 år, og som oppfylte visse betingelser om yrke og formue, skulle få statsborgerlig stemmerett.  Siden det dreide seg om endringer i Grunnloven, måtte saken vente til neste Storting. Saken kom opp i 1890, da mottok Stortinget 4533 underskrifter til støtte for grunnlovsforslaget fra [[Kvindestemmerettsforeningen]]. Blant underskriverne var [[Gina Krog]], [[Ragna Nielsen]], [[Harriet Backer]], [[Camilla Collett]], [[Anna Rogstad]], [[Karoline Bjørnson]], [[Randi Blehr]] og hennes niese [[Dagny Juel]], [[Fredrikke Marie Qvam]] og [[Aasta Hansteen]].<ref name="Stortinget">[http://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Historisk-dokumentasjon/Stemmerett-for-kvinner---Grunnloven--50/ «Stemmerett for kvinner – Grunnloven § 50»], Stortingets nettside, besøkt 01.10.2012</ref> Konstitusjonskomitéen avviste stemmerett for kvinner med fem mot tre stemmer, og i Stortinget falt forslaget med 70 mot 44 stemmer.

Argumentene for kvinnenes stemmerett var dels motivert utfra rettferdighetshensyn, dels utfra at samfunnet dermed ville nyte godt av at spesifikt kvinnelige verdier, som ble definert til det etiske, det omsorgsfulle og det kjærlige, kunne komme til uttrykk i politikken. At kvinnestemmeretten var på fremmarsj i foregangslandene England og USA ble også trukket inn.<ref name="Stortinget"/>

Argumentene varierte i styrke og intensitet over de uheldige følgene motstanderne så for seg ville følge av kvinnelig stemmerett. Hvis kvinnene fikk stemmerett og mulighet til å bekle alle mulig offentlige stillinger, var det mot naturens orden. Og naturens orden gikk mange til Bibelen for å få veiledning i. Pauli ord om at kvinnene skulle tie i forsamlingen ble fremhevet. Hvis kvinnene brukte tid og krefter på offentlige oppgaver, måtte det nødvendigvis gå utover hjemmene.<ref name="Stortinget"/> Argumentasjonen mot kvinnelig stemmerett dvelte mindre ved den saken i seg selv, enn ved alle de andre hypotetiske konsekvensene og skremselsbildene man så for seg ville komme i kjølvannet av kvinnelig stemmerett.  

Motstanderne avviste stemmerett som en menneskerettighet, den siste ble definert til sikkerhet for person, eiendom og rett til borgerlig og kristelig opplysning. Stemmeretten ble definert til et spørsmål om samfunnets beste, og det hvilte igjen på komplementærtanken om at kvinner og menn var utrustet forskjellig og dermed egnet seg til forskjellige ting. Dels ville motstanderne beskytte kvinnene mot den skarpe virkeligheten den offentlige sfære sto for, dels viser argumentasjonen en angst for at hele samfunnet ville bryte sammen hvis kvinnene fikk stemmerett.<ref name="Stortinget"/>

I 1892 ble et nytt grunnlovsforslag om kvinnelig stemmerett fremmet. Denne gangen var det flertall i konstitusjonskomiteen, men forslaget ble forkastet mot 58 stemmer i Stortinget året etter.  Også i 1895 debatterte Stortinget saken, men heller ikke med gjennomslag for kvinnestemmerettsforkjemperne. I 1898 kom stemmeretten opp på ny, og denne gangen ble resultatet allmenn stemmerett for menn, men ingen endring i kvinnestemmeretten.<ref name="Stortinget"/> En gruppe menn var likevel fortsatt utelukket, de fattigunderstøttede.

I 1894 lanserte Ole Andreas Qvam, et forslag om allmenn stemmerett uansett kjønn og formue til formannskap i byene. Siden forslaget også innebær ny valgordning, var det behov for en større utredning og forslaget ble utsatt til 1896. Da ble formannskapslovene endret slik at alle mennene som hadde en skattbar inntekt på kr. 400 i byene og kr 300 på landet fikk stemme.<ref name="Stortinget"/> Stemmerett som er avhengig av skattbar inntekt eller formue, kalles censusbegrenset.

I årene etter 1898 økte presset på Stortinget for kvinnelig stemmerett i kommunene, både med og uten krav om skattbar inntekt. Et forslag om husstandsstemmerett, uavhengig av kjønn, ble også lansert. I 1899 undertegnet nærmere 12000 kvinner en petisjon for kommunal stemmerett for kvinner, og i 1901 vedtok Stortinget at også kvinner som hadde skattbar inntekt på størrelse med det som er nevnt i avsnittet over, enten alene eller i formuesfellesskap med en mann, fikk kommunal stemmerett og valgbarhet til kommunestyrene.<ref name="Stortinget"/> Det var ingen liten gruppe kvinner som fikk kommunal stemmerett da, i alt dreide det seg om 233346 kvinner. Av dem var 13% personlig skattlagt. I 1900 var den kvinnelige befolkningen over 25 år ca 560 000 og ca 40% av dem fikk dermed stemmerett.<ref>NOS, fjerde rekke nr. 73, [http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_iv_073.pdf Folketelling 1900], annet hefte, s.3.</ref> Omtrent 100 kvinner ble valgt inn i kommunestyrene ved valget i 1901.<ref name="Valgstatistikk SSB"/>

Valgdeltakelsen var betraktelig høyere for menn enn for kvinner, forskjellen var særlig stor på landet. Mannlig valgdeltakelse var på 41% på landet og 57% i byene. For kvinnene var tallene tilsvarende 10% og 48%. Den større politiske interessen i byene viser seg også at ved at de fleste første kvinnelige kommunestyrerepresentantene kom fra byene, bare 12 ble valgt i landkommuner.Kvinnenes interesse for å gå til valgurnene økte etterhvert, men fortsatt avholdt mange seg fra å stemme. i 1907 var det 186 valgsogn på landet hvor ikke en eneste kvinne avla stemme.<ref name="Valgstatistikk SSB">[http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_v_061.pdf Publikasjon fra SSB: V 61 1907 med oplysninger om valgene 1901 og delvis 1904]</ref>