Kvinner og stemmerett: Forskjell mellom sideversjoner

[[Viggo Ullmann]] fra Venstre forsøkte å lokke Høyrerepresentanter ved å vise til England hvor det konservative partiet gikk inn for kvinnelig stemmerett fordi de regnet med at det ville styrke partiet. Det var da tale om begrenset stemmerett. Men klokkertroen på Pauli ord om at kvinnen skulle tie i forsamlingen var på 1890-tallet sterkere enn partitaktiske overveielser. Da forslaget om kommunal stemmerett for alle uansett inntekt ble lansert i 1898, hadde det skjedd et generasjonsskifte. Den yngre generasjonen så inntektsbegrenset stemmerett for kvinner som en konservativ politisk garanti, og sørget for at det ble flertall for forslaget om kommunal kvinnelig stemmerett i 1901.  At Høyre hadde et valgpotensial blant kvinner viste seg da partiet vant kommunevalget i Kristiania i 1901. En komité av konservative kvinner hadde før valget arrangert et møte med over 3000 deltakere. Resultatet var at fire kvinner, derav to kumulerte, ble oppført på Høyres liste i hovedstaden, og [[Sofie Borchgrevink|Sophie Borchgrevink]] og [[Elise Heyerdahl]] ble valgt inn i bystyret.<ref>Kaartvedt s.163-166</ref>. Blant de [[Liste over de 100 første kvinner i kommunestyrene|100 første kvinnelige kommunestyrerepresentantene]] kom 41 fra Høyre.Det viser seg altså en motsetning mellom den langvarige motstanden i Høyres stortinggruppe mot kvinnelig stemmerett og viljen til  gå inn i politikken blant kvinner som sympatiserte med Høyre.

==Referanser==