Veiledere, Administratorer
173 321
redigeringer
lenker til Steffan Gjørvad
(Kategori endret.) |
(lenker til Steffan Gjørvad) |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
<onlyinclude>I likhet med de fleste bøndene i [[Skedsmo kommune]] sluttet bøndene i Lørenskog sokn opp om Venstres politikk i annen halvdel av [[1800-tallet]]. Venstre fikk imidlertid skarp konkurranse om stemmene etter at [[Norsk Landmandsforbund]] ble stiftet i [[1896]]. Landmandsforbundet var forløperen til det som i [[1922]] ble [[Bondepartiet]] (fra [[1959]]: [[Senterpartiet]]). Allerede på begynnelsen av [[1900-tallet]] stilte bøndene i Lørenskog egne lister, og det kan virke som mange av Venstres velgere i Lørenskog ble trukket mot denne listedannelsen. </onlyinclude> Senest ved det andre kommunestyrevalget i Lørenskog etter at bygda ble egen kommune – valget i [[1910]] – kan vi imidlertid se at Venstre igjen opptrådte som selvstendig lokalparti, men i samarbeid med [[Lørenskog Høyre]] og sympatisører av det som senere ble [[Lørenskog Arbeiderparti]]. Ved valgene i [[1913]] og [[1916]] stilte Lørenskog Venstre liste sammen med de såkalte [[Arbeiderdemokratene]] (fra [[1921]]: Lørenskog Folkeparti – Radikale Folkeparti), som var et utbryterparti fra Venstre. Arbeiderdemokratene hadde sosialt reformarbeid blant landarbeidere og småbrukere som sin viktigste sak. Det kan virke som Venstre i løpet av [[mellomkrigsåra]] gikk nærmest helt opp i dette partiet. Eller kanskje det er riktigere å si at partiets velgere dels trakk mot høyre og inn i Bondepartiet, og dels mot Venstre og inn i Lørenskog Folkeparti. | <onlyinclude>I likhet med de fleste bøndene i [[Skedsmo kommune]] sluttet bøndene i Lørenskog sokn opp om Venstres politikk i annen halvdel av [[1800-tallet]]. Venstre fikk imidlertid skarp konkurranse om stemmene etter at [[Norsk Landmandsforbund]] ble stiftet i [[1896]]. Landmandsforbundet var forløperen til det som i [[1922]] ble [[Bondepartiet]] (fra [[1959]]: [[Senterpartiet]]). Allerede på begynnelsen av [[1900-tallet]] stilte bøndene i Lørenskog egne lister, og det kan virke som mange av Venstres velgere i Lørenskog ble trukket mot denne listedannelsen. </onlyinclude> Senest ved det andre kommunestyrevalget i Lørenskog etter at bygda ble egen kommune – valget i [[1910]] – kan vi imidlertid se at Venstre igjen opptrådte som selvstendig lokalparti, men i samarbeid med [[Lørenskog Høyre]] og sympatisører av det som senere ble [[Lørenskog Arbeiderparti]]. Ved valgene i [[1913]] og [[1916]] stilte Lørenskog Venstre liste sammen med de såkalte [[Arbeiderdemokratene]] (fra [[1921]]: Lørenskog Folkeparti – Radikale Folkeparti), som var et utbryterparti fra Venstre. Arbeiderdemokratene hadde sosialt reformarbeid blant landarbeidere og småbrukere som sin viktigste sak. Det kan virke som Venstre i løpet av [[mellomkrigsåra]] gikk nærmest helt opp i dette partiet. Eller kanskje det er riktigere å si at partiets velgere dels trakk mot høyre og inn i Bondepartiet, og dels mot Venstre og inn i Lørenskog Folkeparti. | ||
Etter [[andre verdenskrig]] ble imidlertid Venstre gjenetablert som selvstendig parti på lokalplanet. Læreren og motstandsmannen Steffan Gjørvad spilte en sentral rolle i denne sammenheng. Gjørvad nøt stor tillit i lokalsamfunnet. Han var den eneste borgerlige representanten i det såkalte overgangsstyret som ble etablert like etter krigen. Senere ble lensmann Rolf Vik en viktig tillitsmann for partiet og en tydelig stemmemagnet på lokalplanet. Ved de to første valgene etter andre verdenskrig deltok Venstre i ulike samarbeidskonstellasjoner med andre borgerlige partier, men fra og med valget i 1951 har partiet stilt egen liste. Gjennom [[1950-åra|1950-]] og [[1960-åra]] framsto partiet som det dominerende mellompartiet i Lørenskog. Velgeroppslutningen økte fra 6,7 prosent i [[1951]] til 9,3 prosent ved lokalvalget i [[1967]] – som er partiets beste valg noensinne, relativt sett. | Etter [[andre verdenskrig]] ble imidlertid Venstre gjenetablert som selvstendig parti på lokalplanet. Læreren og motstandsmannen [[Steffan Gjørvad]] spilte en sentral rolle i denne sammenheng. Gjørvad nøt stor tillit i lokalsamfunnet. Han var den eneste borgerlige representanten i det såkalte overgangsstyret som ble etablert like etter krigen. Senere ble lensmann Rolf Vik en viktig tillitsmann for partiet og en tydelig stemmemagnet på lokalplanet. Ved de to første valgene etter andre verdenskrig deltok Venstre i ulike samarbeidskonstellasjoner med andre borgerlige partier, men fra og med valget i 1951 har partiet stilt egen liste. Gjennom [[1950-åra|1950-]] og [[1960-åra]] framsto partiet som det dominerende mellompartiet i Lørenskog. Velgeroppslutningen økte fra 6,7 prosent i [[1951]] til 9,3 prosent ved lokalvalget i [[1967]] – som er partiets beste valg noensinne, relativt sett. | ||
Kampen om norsk medlemskap i EF, som for alvor skjøt fart i begynnelsen av [[1970-åra]], ble imidlertid en alvorlig belastning for Venstre, både sentralt og lokalt. I november [[1972]] brøt EF-tilhengerne under ledelse av partiformann [[Helge Seip]] ut av partiet og dannet Det Nye Folkepartiet (fra [[1980]]: [[Det Liberale Folkepartiet]]). Ved valget i [[1975]] ble Lørenskog Venstre nesten halvert i oppslutning. Partiet fikk inn bare én representant – Per Flatberg. Samme antall representanter fikk Det Nye Folkepartiet (Arvid M. Borgersen), som også stilte til valg i Lørenskog i de to neste valgene, før det i [[1988]] igjen gikk inn i Venstre. | Kampen om norsk medlemskap i EF, som for alvor skjøt fart i begynnelsen av [[1970-åra]], ble imidlertid en alvorlig belastning for Venstre, både sentralt og lokalt. I november [[1972]] brøt EF-tilhengerne under ledelse av partiformann [[Helge Seip]] ut av partiet og dannet Det Nye Folkepartiet (fra [[1980]]: [[Det Liberale Folkepartiet]]). Ved valget i [[1975]] ble Lørenskog Venstre nesten halvert i oppslutning. Partiet fikk inn bare én representant – Per Flatberg. Samme antall representanter fikk Det Nye Folkepartiet (Arvid M. Borgersen), som også stilte til valg i Lørenskog i de to neste valgene, før det i [[1988]] igjen gikk inn i Venstre. | ||