Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
Retter feiderett.
m (Lenket og skrevet forkortelser helt ut.) |
m (Retter feiderett.) |
||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
Selv om hirden gikk i oppløsning etter 1319, og med det også den formelle vasalltilknytningen til kongedømmet for mang en bygdekakse, fortsatte denne samfunnsgruppen, som vi for [[senmiddelalderen]]s del kaller lav-adel eller knape-adel, å spille en sentral rolle i norsk samfunnsliv, enda den var utestengt fra de viktigste postene i staten. Det var dette aristokratiske sjiktet i det norske bondesamfunnet som dannet det sosiale fundamentet for det offentlige liv i by og bygd, og som også rekrutterte til de ledende stillingene i kirken fram til reformasjonen. Men til forskjell fra for eksempel Finland, hvor knape-adel i senmiddelalderen søkte formelt adelskap for å oppnå frelse (skattefrihet), har bare en forholdsvis liten del av den sosialgruppen det er naturlig å regne til den norske knape-adel ervervet adeltittel da det utover 1400-tallet ble stadig mer vanlig at kongen utstedte frelse- eller våpenbrev. Kongens suverene rett til å utdele adelskap ble for øvrig beskåret i og med at det danske riksrådet ved [[Frederik I]]’s valg i [[1523]] fikk en samtykkerett. Men fortsatt skulle kongen kunne tildele adelsskap for utvist tapperhet på slagmarken uten å spørre riksrådet. (Riksrådets samtykkerett ble stadfestet ved senere håndfestninger.) I Norge begynte for øvrig også [[erkebiskop]]ene å utdele frelsebrev til sine fremste klienter i senmiddelalderen (L. Hamre KLNM V sp. 3). Ellers gjaldt det at hele det norske aristokratiet oppnådde ytterst beskjedne skattefrihetsprivilegier i middelalderen sammenlignet med forholdene i nabolandene. Den norske høy-adelen ble sterkt uttynnet i senmiddelalderen. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske magnat-adel. Denne demografiske utviklingen, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høy-adelen både rikere og mer eksklusiv, men samtidig politisk mer sårbar enn standsfellene i nabolandene. I og med opphevelsen av Norges [[riksråd]] i 1536/37 mistet de gjenværende restene av en egen norske høy-adel sitt politiske fundament (se riksråd). Fra da av og fram til innføringen av [[enevelde]] i [[1660]] dannet den danske riksråds-adel unionsrikenes absolutte elite. Knapt noen norsk adelslekt etter 1536 nådde sosialt opp mot den danske høy-adelen. Ikke desto mindre betydde selvstendighetstapet og reformasjonen i 1536/37 at den nye norske adelsstanden overtok geistlighetens tidligere plass som landets ledende stand, og rettslig sett ble den som nevnt nå skarpere atskilt fra de øvrige befolkningsgruppene enn tidligere. Noen mektig posisjon i landet fikk den norske adel likevel ikke. Blant annet ble dens framstøt i [[1548]] for å svekke bøndenes [[odel]]srett avvist av kongen og det danske riksrådet. Etter reformasjonen skal antallet adelige ha blitt halvert, fra cirka 800 til cirka 400 personer, det vil si under 0,2 % av befolkningen og omtrent 1/7 av Danmarks adel. Cirka 15 % av landets jord var etter 1536 i adelig eie, men mye av dette godset tilhørte dansk-norske adelsslekter som var bosatt i Danmark. | Selv om hirden gikk i oppløsning etter 1319, og med det også den formelle vasalltilknytningen til kongedømmet for mang en bygdekakse, fortsatte denne samfunnsgruppen, som vi for [[senmiddelalderen]]s del kaller lav-adel eller knape-adel, å spille en sentral rolle i norsk samfunnsliv, enda den var utestengt fra de viktigste postene i staten. Det var dette aristokratiske sjiktet i det norske bondesamfunnet som dannet det sosiale fundamentet for det offentlige liv i by og bygd, og som også rekrutterte til de ledende stillingene i kirken fram til reformasjonen. Men til forskjell fra for eksempel Finland, hvor knape-adel i senmiddelalderen søkte formelt adelskap for å oppnå frelse (skattefrihet), har bare en forholdsvis liten del av den sosialgruppen det er naturlig å regne til den norske knape-adel ervervet adeltittel da det utover 1400-tallet ble stadig mer vanlig at kongen utstedte frelse- eller våpenbrev. Kongens suverene rett til å utdele adelskap ble for øvrig beskåret i og med at det danske riksrådet ved [[Frederik I]]’s valg i [[1523]] fikk en samtykkerett. Men fortsatt skulle kongen kunne tildele adelsskap for utvist tapperhet på slagmarken uten å spørre riksrådet. (Riksrådets samtykkerett ble stadfestet ved senere håndfestninger.) I Norge begynte for øvrig også [[erkebiskop]]ene å utdele frelsebrev til sine fremste klienter i senmiddelalderen (L. Hamre KLNM V sp. 3). Ellers gjaldt det at hele det norske aristokratiet oppnådde ytterst beskjedne skattefrihetsprivilegier i middelalderen sammenlignet med forholdene i nabolandene. Den norske høy-adelen ble sterkt uttynnet i senmiddelalderen. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske magnat-adel. Denne demografiske utviklingen, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høy-adelen både rikere og mer eksklusiv, men samtidig politisk mer sårbar enn standsfellene i nabolandene. I og med opphevelsen av Norges [[riksråd]] i 1536/37 mistet de gjenværende restene av en egen norske høy-adel sitt politiske fundament (se riksråd). Fra da av og fram til innføringen av [[enevelde]] i [[1660]] dannet den danske riksråds-adel unionsrikenes absolutte elite. Knapt noen norsk adelslekt etter 1536 nådde sosialt opp mot den danske høy-adelen. Ikke desto mindre betydde selvstendighetstapet og reformasjonen i 1536/37 at den nye norske adelsstanden overtok geistlighetens tidligere plass som landets ledende stand, og rettslig sett ble den som nevnt nå skarpere atskilt fra de øvrige befolkningsgruppene enn tidligere. Noen mektig posisjon i landet fikk den norske adel likevel ikke. Blant annet ble dens framstøt i [[1548]] for å svekke bøndenes [[odel]]srett avvist av kongen og det danske riksrådet. Etter reformasjonen skal antallet adelige ha blitt halvert, fra cirka 800 til cirka 400 personer, det vil si under 0,2 % av befolkningen og omtrent 1/7 av Danmarks adel. Cirka 15 % av landets jord var etter 1536 i adelig eie, men mye av dette godset tilhørte dansk-norske adelsslekter som var bosatt i Danmark. | ||
Men den norske adelens økonomiske og sosiale privilegier ble utvidet på 1500-tallet. Eksem¬pel¬vis bestemte adelsprivilegiene av [[1582]] at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn en adelsmann fikk i ekteskap med en kvinne som ikke var av adelsstand, regnes for uadelige. Hensikten var å forhindre at adelig gods gikk over i ikke-adelig eie. Bestemmelsene ble stadfestet i [[Christian IVs Norske Lov]] 1604 (IV, 7). Adelen hadde også personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en selvbeskatningsrett. Adelen hadde videre en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel. Den viktigste økonomiske forretten var skattefrihet for de gårdene adelen bodde på, ''[[Leksikon:setegård|setegårdene]]'' (se dette), hvilket for øvrig svarte til den skattefrihet hirdmennene hadde oppnådd ved utgangen av [[høymiddelalderen]]. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av 1639 ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, det vil si hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også ukedagsbøndene (se dette). I [[1646]] fikk adelen også hals- og håndsrett med sikt- og sakefallsrett (se ''[[Leksikon:hals- og håndsrett|hals- og håndsrett]]''). Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, ''[[Leksikon: | Men den norske adelens økonomiske og sosiale privilegier ble utvidet på 1500-tallet. Eksem¬pel¬vis bestemte adelsprivilegiene av [[1582]] at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn en adelsmann fikk i ekteskap med en kvinne som ikke var av adelsstand, regnes for uadelige. Hensikten var å forhindre at adelig gods gikk over i ikke-adelig eie. Bestemmelsene ble stadfestet i [[Christian IVs Norske Lov]] 1604 (IV, 7). Adelen hadde også personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en selvbeskatningsrett. Adelen hadde videre en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel. Den viktigste økonomiske forretten var skattefrihet for de gårdene adelen bodde på, ''[[Leksikon:setegård|setegårdene]]'' (se dette), hvilket for øvrig svarte til den skattefrihet hirdmennene hadde oppnådd ved utgangen av [[høymiddelalderen]]. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av 1639 ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, det vil si hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også ukedagsbøndene (se dette). I [[1646]] fikk adelen også hals- og håndsrett med sikt- og sakefallsrett (se ''[[Leksikon:hals- og håndsrett|hals- og håndsrett]]''). Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, ''[[Leksikon:feideretten|feiderett]]'' (se dette) og [[Skyssplikt|friskyss]]. Den norske adel krevde også forrett til len og embeter, men det var i første rekke de mindre lenene som ble innrømmet norske adelsmenn. Bare et fåtall norske adelsmenn er kjent som hovedlensinnehavere, men flere hadde i tiden 1536–1600 viktige stillinger i fellesflåten. Innføringen av eneveldet i 1660/61 svekket den gamle adels posisjon. Den personlige skattefriheten forsvant, derimot ikke skattefriheten for setegårdene, som også ble kalt frigårder. I [[1671]] opprettet Christian V en ny høy-adel kalt lens-adel, av grever, baroner og friherrer. I Norge ble det opprettet to ''[[Leksikon:grevskap|grevskaper]]'' (se dette) og et ''[[Leksikon:baroni|baroni]]'' (se dette) med tilhørende rettigheter som birkehøyhet (se [[Leksikon:birk|birk]]) og [[Leksikon:patronatsrett|patronatsrett]] (se dette). Fra 1670-årene bevilget også kongen i økende grad adelskap for statsgavnlig arbeid eller mot rede penger. Og ved siden av denne nye brev-adelen (adelskapet ble nemlig bevilget gjennom et adelsbrev eller nobilisasjonspatent) ble det ved forordning av 11. februar [[1679]] skapt en rang-adel, da innehaverne av de viktigste embetene i staten automatisk skulle få adelige rettigheter for seg selv, hustru og ektefødte barn. [[Grunnloven]] av 1814 bestemte at ingen skulle tilstås arvelige privilegier for ettertiden; heller ikke skulle det opprettes nye grevskaper, baronier, ''[[Leksikon:stamhus|stamhus]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:fideikommisser|fideikommisser]]'' (se dette). Og ved lov av [[1821]] ble alle adelige titler og privilegier avskaffet; innehaverne skulle bare få beholde dem ut sin livstid. {{sign|S.I.}} | ||
{{NHL}} | {{NHL}} | ||
[[Kategori:Adel|{{PAGENAME}}]] | [[Kategori:Adel|{{PAGENAME}}]] | ||