Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
Lenket til Leksikon:forordning.
m (Retter feiderett.) |
m (Lenket til Leksikon:forordning.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Adel'''. Ordet adel som betegnelse på samfunnets verdslige elite forekommer første gang i Norden i [[Frederik I]]’s danske ''[[Leksikon:håndfestning|håndfestning]]'' fra [[1523]], skjønt beslektede uttrykk som «edelige menn» og liknende. kan spores tilbake til slutten av 1400-tallet. Eksempelvis tales det om «Danmarks og Norges innfødte edelinge» i [[Christian II]]’s håndfestning av [[1513]], og om «Norges rikes edlinger og innfødte menn» i Christians svar på klagene det norske riksrådet framførte ved kongevalgmøtet i [[1513]] (NglL 2.r. IV, s. 23, s. 39). Ordet adel er i norsk språk et lån fra dansk. Adelen som privilegert førstestand fikk sin endelige utforming på 1500-tallet, både i Danmark og Norge. Således opptrådte den norske adel som en egen stand ved kongehyllingen i Oslo i [[1548]], men den fikk ikke eget standsprivilegium før i [[1582]] (Winge nr. 465). | '''Adel'''. Ordet adel som betegnelse på samfunnets verdslige elite forekommer første gang i Norden i [[Frederik I]]’s danske ''[[Leksikon:håndfestning|håndfestning]]'' fra [[1523]], skjønt beslektede uttrykk som «edelige menn» og liknende. kan spores tilbake til slutten av 1400-tallet. Eksempelvis tales det om «Danmarks og Norges innfødte edelinge» i [[Christian II]]’s håndfestning av [[1513]], og om «Norges rikes edlinger og innfødte menn» i Christians svar på klagene det norske riksrådet framførte ved kongevalgmøtet i [[1513]] (NglL 2.r. IV, s. 23, s. 39). Ordet adel er i norsk språk et lån fra dansk. Adelen som privilegert førstestand fikk sin endelige utforming på 1500-tallet, både i Danmark og Norge. Således opptrådte den norske adel som en egen stand ved kongehyllingen i Oslo i [[1548]], men den fikk ikke eget standsprivilegium før i [[1582]] (Winge nr. 465). | ||
Selv om en norsk adelsstand formelt juridisk betraktet er et etterreformatorisk fenomen, kan den norske adelen som sosial gruppe føres tilbake til [[høymiddelalderen]], først og fremst til dannelsen av en egen norsk stat på 1200-tallet. Senest fra [[Magnus Lagabøte]]s tid (1263–80) kan det verdslige aristokrati eller adelen i Norge sies å være identisk med medlemmene av kongens hird, eller med andre ord kongens håndgangne menn. Hirden var delt i tre korporasjoner: hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Kjertesveinene var unge menn av god ætt som tjente som pasjer ved hoffet, mens gjestene utgjorde et slags vakt- og politikorps. Det er noe uklart om en fjerde gruppering, de såkalte huskarene, ble regnet til hirden. Hirdmedlemmenes rettigheter og plikter var definert i [[Magnus Lagabøte]]s [[Leksikon:hirdskrå|hirdskrå]] fra 1270-årene (NglL II s. 387ff.) og senere kongelige forordninger fra [[Håkon V Magnusson]]s tid, hvorav retterboten av 17. juni [[1308]] må regnes som den viktigste (NglL III nr. 25). | Selv om en norsk adelsstand formelt juridisk betraktet er et etterreformatorisk fenomen, kan den norske adelen som sosial gruppe føres tilbake til [[høymiddelalderen]], først og fremst til dannelsen av en egen norsk stat på 1200-tallet. Senest fra [[Magnus Lagabøte]]s tid (1263–80) kan det verdslige aristokrati eller adelen i Norge sies å være identisk med medlemmene av kongens hird, eller med andre ord kongens håndgangne menn. Hirden var delt i tre korporasjoner: hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Kjertesveinene var unge menn av god ætt som tjente som pasjer ved hoffet, mens gjestene utgjorde et slags vakt- og politikorps. Det er noe uklart om en fjerde gruppering, de såkalte huskarene, ble regnet til hirden. Hirdmedlemmenes rettigheter og plikter var definert i [[Magnus Lagabøte]]s [[Leksikon:hirdskrå|hirdskrå]] fra 1270-årene (NglL II s. 387ff.) og senere kongelige [[Leksikon:forordning|forordninger]] fra [[Håkon V Magnusson]]s tid, hvorav retterboten av 17. juni [[1308]] må regnes som den viktigste (NglL III nr. 25). | ||
De egentlige hirdmennene ble ifølge Hirdskråen delt i tre rangklasser: lendmenn, [[skutilsvein]]er og menige hirdmenn. Lend¬mennene utgjorde hirdens ledende sjikt. De hadde rett til å holde 40 væpnede huskarer, rett til å være kongens rådgivere og rett til en årlig økonomisk ytelse fra kongen (veitsle) svarende til 15 [[Leksikon:mark|mark]] sølv. Det var også denne eliten som bekledde de fremste stillingene i staten. For alle hirdmedlemmene gjaldt det at deres rettigheter (navnebøter) var begrunnet i militære forpliktelser og diverse tjenester, samt edsvoren troskap til kongen. Hirdmennenes privilegier var for øvrig beskjedne sammenlignet med deres svenske og danske standsfeller. De nøt bare begrenset skattefritak (NglL II s. 427 f., hovedregelen skulle bli skattefritak for adelenss setegårder), og de fikk ingen del i kongelige høyhetsretter så som domsmakt. Militærplikten dannet fortsatt det funksjonelle fundamentet og begrunnet adelens særretter i hundreåret etter [[selvstendighetstapet]] i [[1536]]. | De egentlige hirdmennene ble ifølge Hirdskråen delt i tre rangklasser: lendmenn, [[skutilsvein]]er og menige hirdmenn. Lend¬mennene utgjorde hirdens ledende sjikt. De hadde rett til å holde 40 væpnede huskarer, rett til å være kongens rådgivere og rett til en årlig økonomisk ytelse fra kongen (veitsle) svarende til 15 [[Leksikon:mark|mark]] sølv. Det var også denne eliten som bekledde de fremste stillingene i staten. For alle hirdmedlemmene gjaldt det at deres rettigheter (navnebøter) var begrunnet i militære forpliktelser og diverse tjenester, samt edsvoren troskap til kongen. Hirdmennenes privilegier var for øvrig beskjedne sammenlignet med deres svenske og danske standsfeller. De nøt bare begrenset skattefritak (NglL II s. 427 f., hovedregelen skulle bli skattefritak for adelenss setegårder), og de fikk ingen del i kongelige høyhetsretter så som domsmakt. Militærplikten dannet fortsatt det funksjonelle fundamentet og begrunnet adelens særretter i hundreåret etter [[selvstendighetstapet]] i [[1536]]. | ||