Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
Prøver igjen
m (Lenket, kursivert og skrevet forkortelser helt ut.) |
m (Prøver igjen) |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning|kirke-allmenning]]''). | '''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning|kirke-allmenning]]''). | ||
'''II'''. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Bestemmelser og særlig praksis med hensyn til allmenninger har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om allmenninger i de eldre lovene ([[Landsloven]] VII, 61–63, [[ | '''II'''. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Bestemmelser og særlig praksis med hensyn til allmenninger har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om allmenninger i de eldre lovene ([[Landsloven]] VII, 61–63, ''[[Christian 4. norske lov]]'' VI, 51, 58–60, ''C.5. no. lov'' 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste allmenningsrettighetene er nevnt: bøndenes rett til [[seter]], slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i allmenning. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler. | ||
''Bøndenes rettigheter''. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i allmenning og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, for eksempel om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite. | ''Bøndenes rettigheter''. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i allmenning og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, for eksempel om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite. | ||
| Linje 14: | Linje 14: | ||
Først Christian 5 norske lov innførte ''[[bygdelag]]'' i allmenningslovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin allmenning, og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av allmenningsstrekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en allmenning, eller kunne påvise lengre tids bruk der. | Først Christian 5 norske lov innførte ''[[bygdelag]]'' i allmenningslovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin allmenning, og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av allmenningsstrekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en allmenning, eller kunne påvise lengre tids bruk der. | ||
''Kongens rettigheter''. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å [[Leksikon:bygsel|bygsle]] bort allmenninger, det vil si rydningsplasser i allmenninger. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en [[lauvkniv]] (i | ''Kongens rettigheter''. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å [[Leksikon:bygsel|bygsle]] bort allmenninger, det vil si rydningsplasser i allmenninger. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en [[lauvkniv]] (i Christian 4. norske lov erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til allmenningene. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide allmenningsstrekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for allmenninger. | ||
Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i allmenninger fikk ikke almen utbredelse. Fra [[Opplandene]] og [[Sør-Trøndelag]] kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I [[Østerdalen]] ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i [[Gudbrandsdalen]] og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven. | Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i allmenninger fikk ikke almen utbredelse. Fra [[Opplandene]] og [[Sør-Trøndelag]] kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I [[Østerdalen]] ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i [[Gudbrandsdalen]] og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven. | ||