Leksikon:Bygdeting: Forskjell mellom sideversjoner

'''I.''' Uten at vi kan fastslå tingets alder, kan det trygt hevdes at det er meget gammelt, og at det i det minste kan føres tilbake til [[vikingtiden]]. Det er imidlertid først gjennom [[høymiddelalderen]]s lover at vi kan danne oss et klarere bilde av tinget. I [[Landsloven]] ([[1274]]) framstår det dels som et organ for statlig styring av bygde-Norge og dels som et bygdekommunalt selvstyreorgan. Men først og sist var det gamle tinget lokalsamfunnets offentlige sentrum. Der måtte kongemakten bekjentgjøre sine beslutninger om de skulle være bindende for bygdefolket, der foretok [[sysselmannen]] våpeninspeksjon, der ble det krevd inn skatter, og der ble det forhandlet med bygdefolket om dette og hint. Bare på tinget kunne bøndene fatte bindende beslutninger for bygdefolket, der skulle rettshandler av særlig betydning for eventuell tredje part lyses, der skulle fanger framstilles, der kunne man kreve fellesskapets medvirkning til eksekusjon, der kunne arv deles, og der kunne det dømmes, men middelalderens ting var ikke primært en domstol. Den lokale jurisdik­sjonen ble forvaltet av et system med domsnemnder oppnevnt fra sak til sak, og disse nemndene kunne fatte sin avgjørelse på tinget, eller utenfor. Det siste synes å ha vært det vanligste fram til slutten av 1500-tallet. (Dessuten synes de fleste tvistemålene å ha endt med forlik eller frivillig [[voldgift]].) Den del av prosessen som er best belagt på tinget er karakteristisk nok provføringen – det gjelder for draps- og utuktssaker så vel som i sivile tvistemål, hvilket gjenspeiler tingets hovedfunksjon som lokaloffentlig sentrum.

Etter midten av 1600-tallet, da myndighetene fastsatte bestemmelser for tinglysingsstellet, utgjorde tinglysingsforretningene bygdetingets viktigste rettslige oppgave ved siden av domstolfunksjonen (jamfør ''[[Leksikon:tinglysing|tinglysing]]''). Lysing på tinget omfattet ikke bare privatrettslige forhold, men også publikasjon av kongebrev av forskjellig slag. Således fortsatte tingene å vareta en sentral kommunikasjonsfunksjon mellom øvrighet og bygdesamfunn, akkurat som før 1590. På tinget ble nye embetsmenn introdusert og dit kom avgående embetsmenn for å få skussmål. Tinget var også det naturlige forum for forhandlinger mellom myndighetene og allmuen. Forhandling om skattlegging og innbetaling av skattene fant ofte sted på de ordinære saketingene, men det ble stundom sammenkalt egne skatteting. Alt dette ga bygdefolk anledning til øve innflytelse på beslutningsprosessen, og vi ser at det på 1600- liksom på [[1400-tallet]] er blitt rettet formelle henvendelser til øvrigheten på tinget i form av klagebrev og [[supplikk]]er, og at tingfolket der har aksjonert mot øvrighetstiltak.