Leksikon:Døl: Forskjell mellom sideversjoner

'''Døl''' ([[norrønt]] ''dularei∂r'' {{m.}}, ''dulei∂r'' m. og ''dulr'' m.), d.e. ''nektelsesed'', ''frifinnelsesed''. Døl, som var et meget viktig element i den gammelnorske rettergangsordningen, innebar at den saksøkte kunne fri seg fra søksmålet ved ed, dersom det ikke var vitterlig eller kunne bevitnes at han var skyldig. Nektelseseden betydde at den saksøktes stilling i lokalsamfunnet og bygdefolkets oppfatning av saksforholdene fikk avgjørende betydning for saksutfallet. I enkelte svært ubetydelige saker var det tilstrekkelig med ene-ed, men vanligvis sverget den saksøkte selvannen, selvtredje, selvsjette eller selvtolvte, alt etter sakens betydning. I mindre saker, oftest saker angående penger og gods, var det alminnelig at den saksøkte måtte fri seg ved å sverge selvtredje. Denne tremannseden kalles [[Leksikon:lyrittered|lyrittered]]. I alvorligere saker var seksmannsed vanligst (også kalt settered), og fra ''[[Leksikon:ubotamål|ubotamål]]'' (s.d.) kunne man bare fri seg med tolvmannsed. Anklage om delaktighet og anstiftelse kunne nektes med halvparten, dvs. for ubotamål med settered, for grove forbrytelser med lyrittered osv. Kildene bruker ofte uttrykk som «(NN) gik sin døl med VI skelygh danne men» (''DN'' VII s. 699). Vi kan også finne uttrykk som «dølge met sex mends eed». ([[C.4. no. lov]] VI, 26.) Entydig med å gå døl er uttrykkene «lauguerge sig met 12 mends eed» (smst.) og «at gjøre sin vern og underførsel». Landslovens bestemmelser om frifinnelsesed er inntatt i C.4. no. lov, og ordningen kom på sett og vis til å få en renessanse utover [[1600-tallet]], trass i profesjonaliseringen av rettspleien. Døl ble avskaffet i og med den nye rettergangsordningen som kom med [[C.5. no. lov]]. ([[Landsloven]] IV, 26, IX, 13, 14, 15; C.4. no. lov VII, 14, 15, 16; C.5. no. lov 1–14; ''NHD'' I, 1 s. 99, III, 1 s. 201 ff.; ''NLR'' V s. 231, 236.) {{sign|S.I.}}