Leksikon:Hals- og håndsrett: Forskjell mellom sideversjoner

'''Hals- og håndsrett''', d.e. i eldre dansk rettsspråk strafferettslig myndighet til å fange forbrytere, reise tiltale og eksekvere dommene. Som uttrykket vitner om, omfattet hals- og håndsrett opprinnelig bare forbrytelser som medførte straff på liv eller lemmer, men etter hvert kom den til å dekke alle slags forbrytelser. Hals- og håndsrett var en kgl. rett, men gjennom privilegier ble enkelte samfunnsgrupper innrømmet hals- og håndsrett. Etter reformasjonen gjaldt dette i første rekke adelen, som fikk hals- og håndsrett over bøndene på sine gods. I tillegg ble mange adelsmenn innvilget birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk|birk]]'').

Nær knyttet til hals- og håndsrett var sakefallsretten, ofte kalt sikt- og sakefallsretten. Dette var retten til å oppebære bøter o.l. som forbryteren måtte utrede til det offentlige. Sakefallsretten ble etter hvert uatskillelig knyttet til hals- og håndsrett og betraktet som nødvendig for å dekke utgiftene ved utøvelsen av hals- og håndsrett. Derfor ble disse to rettene ofte blandet sammen. I Nord-­Norge ble [[Leksikon:sakefall|sakefall]]sretten sammen med [[Leksikon:krongods|krongods]]et solgt til private jorddrotter i [[1666]]. (Avskaffet ved kriminalloven 20. aug. 1842.)

Hals- og håndsrett ble innført i Norge med de norske adelsprivilegiene av [[18. juli]] [[1646]], men fikk aldri noen større betydning i norsk samfunns- og rettsliv, liksom adelen spilte en langt mer beskjeden rolle i vårt land enn i Danmark. Den norske adelen hadde heller ikke i middelalderen nytt tilsvarende privilegier. Hals- og håndsrett ble beholdt som standsprivilegium også etter innføringen av [[enevelde]], og ble til og med stadfestet i Christian V.s nye lovbøker (C.5. da. lov 5–3–20, 21; [[C.5. no. lov]] 3–2–1). I Norge ble hals- og håndsrett opphevet sammen med adelen i 1821. Også i Danmark fikk hals- og håndsrett redusert betydning i løpet av 1700-tallet, men ble ikke avskaffet før i 1848. {{sign|S.I.}}