Veiledere, Administratorer
114 951
redigeringer
m
Teksterstatting – «{{pl.}}» til «''pl.''»
(kat.) |
m (Teksterstatting – «{{pl.}}» til «''pl.''») |
||
| Linje 2: | Linje 2: | ||
{{thumb|04a1.png|Kvenenes migrasjonsruter på 1800-tallet.}} | {{thumb|04a1.png|Kvenenes migrasjonsruter på 1800-tallet.}} | ||
{{thumb|04c.png|Befolkningen i Finnmark og deler av Troms 1891.}} | {{thumb|04c.png|Befolkningen i Finnmark og deler av Troms 1891.}} | ||
<onlyinclude>'''[[leksikon:Kven|Kven]]''', | <onlyinclude>'''[[leksikon:Kven|Kven]]''', ''[[grammatisk tal|pl.]]'' ''kvener'', er en skandinavisk betegnelse som i middelalderen ble brukt om et finsk folk som holdt til i traktene rundt Bottenviken og som senere ble brukt om mennesker med finsk bakgrunn i Nord-Norge og deres etterkommere. Betegnelsen har vanligvis ikke blitt brukt om de finner som kom til Finnskogene på Østlandet, især på 1600-tallet, og deres etterkommere (se ''[[Leksikon:skogfinner|skogfinner]]''). Kven har heller ikke vært brukt om de finlendere som har flyttet til Norge etter 2. verdenskrig, selv om uttrykket «nykvener» har forekommet sporadisk. </onlyinclude> | ||
<onlyinclude>Opprinnelsen til begrepet kven har i lang tid vært et heftig diskutert forskningstema, især blant finske historikere og filologer. Den tolkningen av kvenbegrepet som i dag synes å ha befestet seg, tross visse lydhistoriske problemer, er at det er avledet av en nordnorsk form av det gammelnorske ordet ''hvein'', i urnordisk ''hvain'', nemlig kvein eller kven, som betyr fuktig eller sumpig mark eller grasmark. Jfr. ''hvein'' i svenske dialekter («lavtliggende, sumpig mark»), dansk ''hvene'' («tynt gras») og i gamle norske dialekter ''hvein, gvein, kvein'' («et slags fint gras»). Kven er således et gammelt skandinavisk eller nordisk ord som beskriver godt det landskap der kvenene bodde opprinnelig. </onlyinclude> | <onlyinclude>Opprinnelsen til begrepet kven har i lang tid vært et heftig diskutert forskningstema, især blant finske historikere og filologer. Den tolkningen av kvenbegrepet som i dag synes å ha befestet seg, tross visse lydhistoriske problemer, er at det er avledet av en nordnorsk form av det gammelnorske ordet ''hvein'', i urnordisk ''hvain'', nemlig kvein eller kven, som betyr fuktig eller sumpig mark eller grasmark. Jfr. ''hvein'' i svenske dialekter («lavtliggende, sumpig mark»), dansk ''hvene'' («tynt gras») og i gamle norske dialekter ''hvein, gvein, kvein'' («et slags fint gras»). Kven er således et gammelt skandinavisk eller nordisk ord som beskriver godt det landskap der kvenene bodde opprinnelig. </onlyinclude> | ||