Leksikon:Saltkoking: Forskjell mellom sideversjoner

'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten. Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. ''[[Leksikon:saltspindel|saltspindel]]'').

Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, dvs. vel 300 g pr. l.

For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.

Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: ''Salt-Tilverkningen vid Walløe''; Lorentzen: ''Salt'' s. 50ff.) {{sign|H.W.}}

{{ukategorisert}}