Leksikon:Sone: Forskjell mellom sideversjoner

'''Sone''' (av {{mnty.}} og gammeldansk ''sone'' {{f.}}) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. århundre som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.  

Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt 1300 så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. århundre medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign| S.I.}}