Leksikon:Straff: Forskjell mellom sideversjoner

Lemlestende straffer ble brukt for eksempel ved landsforræderi («[[Leksikon:steile og hjul|steile og hjul]]» der kroppen ble radbrukket), og mord og tyveri (avhogging av kroppsdeler som hender og fingrer forut for halshogging).

Avstraffelsene ble svært differensiert. Enkelte straffer var uhjemlet, f.eks. når en person ble overøst med flere bøtter kaldt vann. Dødsdommene ble eksekvert offentlig med det formål å skremme folket fra å begå «avskyelige gjerninger». Dommene ble legitimert av talionsprinsippet (øye for øye, tann for tann); Guds vrede ville ramme både stat og innbyggere om ikke straffene fullt ut var en bokstavelig gjengjeldelse av lovbruddet i henhold til den datidige tolkning av mosaisk rett, altså «liv for liv». Prinsippet var båret fram av en overbevisning fra statens side om at en slik straffepraksis ville ha en generalpreventiv effekt idet alvorlige lovbrudd ville bli utryddet.

Straffene ble eksekvert av bøddelen (ofte kalt «mestermann»). Bødler var ofte vanskelige å få fatt i. Bødlene var ofte lovbrytere som slapp straff mot å eksekvere dødsdommer, utføre tortur, piske og brennemerke horfolk og tyver (''[[Leksikon:tyvsmerke|tyvsmerke]]'', s.d.) på panne eller rygg. Dødsdommer ble eksekvert som halshogging (drap, barnemord, hor m.fl.), bålbrenning (blodskam, trolldom og sodomi; nesten alltid med brenning av kropssdelene etter halshogging), hengning i galge (tyveri).

Straffenviået ble langsomt mildnet, f.eks. ble dødsstraff for tyveri opphevet i 1690. En strengere bruk av bevisførsel i trolldomssaker førte til at dødsstraff ikke ble anvendt etter 1690. Men lavere straff der lovene fastsatte dødsstraff ble først og fremst en følge av rettspraksis etter 1720–1730-tallet, og da særlig i blodskam- og barnemordsaker, der benådninger og lavere straffer ble vanlige i Norge og i Norden for øvrig. Avkriminaliseringen av seksualsakene begynte i 1812, da bøtestraffen for samleie mellom ugifte ble opphevet.

Tallet på henrettede i Norge var svært høyt og kan i første halvdel av 1600-tallet ha vært ca. 30 pr. år i Norge. Antallet dødsdommer var langt høyere. I Rogaland var tallet på dødsdommer dobbelt så høyt som antallet eksekusjoner fordi mange gjerningsmenn i tyveri-, blodskam- og barnemordssaker rømte før de ble fanget. [[Rogaland]] (da Stavanger len/amt) hadde ca. 6 % av landets folkemengde. Tallene var 223 dødsdømte og 115 henrettede i årene 1610–1660. Det er enkelte [[lakune|kildelakuner]], så tallene må ha vært noe høyere. I tiåret 1789–1797 ble i hele landet 31 av 101 dødsdommer eksekvert (i resten av sakene ble straffen endret), altså ca. 3 pr. år. Etter 1800 fant det bare sted sporadiske henrettelser ved særlig bestialsk utførte drap.

Nivået for bruk av dødsstraff er temmelig likt om en sammenligner hele Norden med England og tyske stater med ca. 20–30 pr. 100 000 på 1600-tallet og 0,2–0,3 pr. 100 000 ved inngangen til 1800-tallet.

Som en følge av opplysningstidens endrede menneskesyn ble hele straffesystemet langsomt lagt om på 1700–1800-tallet med hovedvekt på tukthus- og fengselsstraffer til avløsning både av en rekke livsstraffer, forvisnings–, kropps- og bøtestraffer. Omleggingen ble fullført sent på 1800-tallet med byggingen av større statlige fengsler og arbeidsanstalter. {{sign|H.N.}}