Leksikon:Tiende: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
m (Skrevet forkortelser helt ut og lenket.) |
m (lenke) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i [[høymiddelalderen]], kanskje allerede i første del av [[1100-tallet]]. Ifølge sagaen var det [[Sigurd Jorsalfar]] som innførte tiende. [[Østafjells]] var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. [[Vestafjells]] og [[nordafjells]] var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i [[Telemark]] ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende. | '''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i [[høymiddelalderen]], kanskje allerede i første del av [[1100-tallet]]. Ifølge sagaen var det [[Sigurd Jorsalfar]] som innførte tiende. [[Østafjells]] var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. [[Vestafjells]] og [[nordafjells]] var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i [[Telemark]] ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt [[Skattlandet]] til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende. | ||
Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt ''[[bondeluten]]'', da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før [[reformasjonen]]. | Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt ''[[bondeluten]]'', da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før [[reformasjonen]]. | ||