Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

{{Bibliografi|Skedsmo}}

'''[[Lillestrøm]]''' ble grunnlagt som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her omkring 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen. Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet i [[1854]] mellom [[Kristiania]] og [[Eidsvoll]]. Den ble lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av Måsan var hver vår oversvømmet av de store vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [[ Nitelva]] som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.  

Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig [[trafikknutepunkt]] og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.

Først i [[1880]] ble det bygd vei til Lillestrøm. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av [[Skedsmo Herredsstyre]]. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane.  

==Hva levde folk av?==

Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var [[Brandvalsaga]] i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra Brandval i Solør. I 1860 stod [[Tandbergsaga]] ferdig, og den var finansiert av skogeier [[Engebret Tandberg]] fra Ringerike. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene.  

Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem [[arbeiderbrakkene]] som fantes her i 1865, bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum.  

Husene var trekkfulle, manglet ordentlig grunnmur, var uten kloakkavløp og drikkevannet fra brunnene hadde periodevis dårlig kvalitet. Sammen med generelt dårlig kosthold, mangelfull hygiene og at folk bodde trangt, påvirket dette helsetilstanden. Distriktslege [[Hans Fredrik Hammerich Henschien]] påpekte at disse bo- og leveforholdene førte til stor smittefare. Legen understreket at de lave lønningene som ikke strakk til annet enn et minium, også medvirket til å svekke helsetilstanden. Det må også nevnes at legen ga den hjemmeværende kona medansvar for denne situasjonen fordi hun ikke skaffet seg nok kunnskaper om matstell og hygiene.

==Bedehuset brukt som kirke==

==Sosiale forskjeller==