Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som tettsted som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her omkring 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen. Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet i [[1854]] mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]], ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av Måsan var hver vår oversvømmet av de store vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [[ Nitelva]] som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.  

Den 1. september [[1854]] åpnet Norges første jernbanestrekning. Den gikk som nevnt fra [[Kristiania]] til [[Eidsvoll]] og fikk navnet «[[Norsk Hoved Jernbane]]». Den kalles fremdeles [[Hovedbanen]]. Det ble anlagt en stasjon like nedenfor tunet på gården [[Lille Strøm]] i [[Rælingen]]. Stasjonen fikk navn etter gården. (Tunet lå i Sorenskrivervegen 29, i dag NAFs testestasjon). Til å begynne med var Lille Strøm stasjon temmelig ubetydelig. [[Strømmen stasjon]] var en atskillig viktigere stasjon. Etter ønske fra befolkningen i [[Solør]] og [[Odalen]] ble det bestemt å anlegge en jernbanelinje også til [[Kongsvinger]]. Den fikk navnet [[Kongsvingerbanen]] og åpnet i [[1862]] med Kongsvinger som endestasjon. (Forlenget fram til [[riksgrensa]] i 1865 og tilknyttet det svenske jernbanenettet i 1871). Ettersom det ikke var plass til et spordele på Rælingssiden, valgte man å legge dette til [[Måsan]] på den andre siden av [[Nitelva]]. Samtidig flyttet man stasjonen til samme sted. Da man ikke fant et passende navn til stasjonen på dens nye lokalisering, valgte man å beholde det gamle; [[Lillestrøm jernbanestasjon]]. Det nye trafikknutepunktet som [[jernbane]]n representerte sammen med Nitelva som vannvei og kraftkilde, gjorde den tidligere øde [[torvmose]]n til et sentralt sted for etablering av [[industri]]. Det nye tettstedet som raskt vokste fram, fikk navn etter stasjonen.  

En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted akkurat her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. I [[1860]] ble [[sagbruksprivilegiene]] opphevet, og nå kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke dampmaskin som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva, og den flate elvebredden langs Nitelvas østside egnet seg ypperlig for opptrekk av tømmer fra elva til dampsagene. Fra [[ Fetsund Lenser]] slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt [[industrispor]], inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre, enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid på Lillestrøm.