Veiledere, Administratorer, Skribenter
10 640
redigeringer
Lenker, korrektur, litteratur
(→Lillestrøm hadde bruksskole: Korr) |
(Lenker, korrektur, litteratur) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Lillestrom.jpg|Lillestrøm ca. 1910-1920}} | <onlyinclude>{{thumb|Lillestrom.jpg|Lillestrøm ca. 1910-1920}} | ||
'''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen. | '''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbrukene]] og [[Lillestrøm stasjon|jernbanestasjonen]]. | ||
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet [[1. sept.]] [[1854]] mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]], ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [[Nitelva]] som rant ut i [[Øyeren]]. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her. | Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet [[1. sept.]] [[1854]] mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]], ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [[Nitelva]] som rant ut i [[Øyeren]]. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her. | ||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
==Navnet Lillestrøm== | ==Navnet Lillestrøm== | ||
{{thumb | Jernbanestasjonen.jpg | Lillestrøm stasjon i 1880-åra}}I 1854 ble det anlagt en jernbanestasjon like nedenfor tunet på [[Lille Strøm gård]] i [[Rælingen]], og stasjonen fikk navn etter gården: Lille Strøm Station. Etter ønske fra befolkningen i [[Solør]] og [[Odalen]] ble det bestemt å anlegge en jernbanelinje til [[Kongsvinger]]. Den fikk navnet [[Kongsvingerbanen]], og åpnet i [[1862]] med Kongsvinger som endestasjon. Ettersom det ikke var plass til et spordele på Lille Strøm gård, valgte man å legge dette til Måsan på den andre siden av Nitelva. Samtidig ble stasjonen flyttet til samme sted. Da man ikke fant et passende navn til stasjonen, ble det bestemt å beholde det gamle. Det nye stedet som vokste fram ved jernbanen og sagbrukene, fikk navnet Lillestrøm etter navnet på stasjonen. | {{thumb | Jernbanestasjonen.jpg | Lillestrøm stasjon i 1880-åra}}I 1854 ble det anlagt en jernbanestasjon like nedenfor tunet på [[Lille Strøm gård]] i [[Rælingen]], og stasjonen fikk navn etter gården: Lille Strøm Station. Etter ønske fra befolkningen i [[Solør]] og [[Odalen]] ble det bestemt å anlegge en jernbanelinje til [[Kongsvinger]]. Den fikk navnet [[Kongsvingerbanen]], og åpnet i [[1862]] med Kongsvinger som endestasjon. Ettersom det ikke var plass til et spordele på Lille Strøm gård, valgte man å legge dette til Måsan på den andre siden av Nitelva. Samtidig ble [[Lillestrøm stasjon|stasjonen]] flyttet til samme sted. Da man ikke fant et passende navn til stasjonen, ble det bestemt å beholde det gamle. Det nye stedet som vokste fram ved jernbanen og sagbrukene, fikk navnet Lillestrøm etter navnet på stasjonen. | ||
==En ny kultur ble skapt== | ==En ny kultur ble skapt== | ||
| Linje 22: | Linje 22: | ||
En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted akkurat her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. Da [[Leksikon: sagbruksprivilegier|sagbruksprivilegiene]] ble opphevet i [[1860]], kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke dampmaskin som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva, og den flate elvebredden langs Nitelvas østside egnet seg ypperlig for opptrekk av tømmer fra elva til dampsagene. Fra [[Fetsund Lenser]] slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt [[industrispor]], inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre, enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid på Lillestrøm. | En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted akkurat her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. Da [[Leksikon: sagbruksprivilegier|sagbruksprivilegiene]] ble opphevet i [[1860]], kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke dampmaskin som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva, og den flate elvebredden langs Nitelvas østside egnet seg ypperlig for opptrekk av tømmer fra elva til dampsagene. Fra [[Fetsund Lenser]] slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt [[industrispor]], inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre, enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid på Lillestrøm. | ||
Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store [[ | Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbruk]] i Lillestrøm, folkemengden var tredoblet og stedet hadde fått bypreg. | ||
Lillestrøm er altså et førsteklasses eksempel på et lokalsamfunn som vokste fram som et produkt av [[den industrielle revolusjonen]]. Etter noen få år var Lillestrøm ett av de største trelastsentrene på Østlandet. | Lillestrøm er altså et førsteklasses eksempel på et lokalsamfunn som vokste fram som et produkt av [[den industrielle revolusjonen]]. Etter noen få år var Lillestrøm ett av de største trelastsentrene på Østlandet. | ||
==Bosetning og befolkning omkring 1865== | ==Bosetning og befolkning omkring 1865== | ||
Bosetningen grodde opp i Lillestrøm mer eller mindre tilfeldig fordi stedet ikke ble avgrenset eller fikk tildelt et utbyggingsareal. Her ble det bygd [[boligbrakker]] tett opp til sagbrukene, og [[Norges Statsbaner]] bygde noen få og små hus til de ansatte ved jernbanen. Dessuten bosatte innflyttere seg på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Alle som hadde en eller annen tilknytning til jernbane- og sagbruksvirksomheten tilhørte stedet Lillestrøm. | Bosetningen grodde opp i Lillestrøm mer eller mindre tilfeldig fordi stedet ikke ble avgrenset eller fikk tildelt et utbyggingsareal. Her ble det bygd [[boligbrakker]] tett opp til sagbrukene, og [[Norges Statsbaner|Hovedbanen]] bygde noen få og små hus til de ansatte ved jernbanen. Dessuten bosatte innflyttere seg på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Alle som hadde en eller annen tilknytning til jernbane- og sagbruksvirksomheten, tilhørte stedet Lillestrøm. | ||
Tabellen nedenfor viser at det var flere menn enn kvinner i Lillestrøm fordi det kom mange enslige arbeidere hit. Tungt arbeid på sagbrukene og jernbanen skapte behov for mannlig arbeidskraft, og derfor var det kvinneunderskudd her. | Tabellen nedenfor viser at det var flere menn enn kvinner i Lillestrøm fordi det kom mange enslige arbeidere hit. Tungt arbeid på sagbrukene og jernbanen skapte behov for mannlig arbeidskraft, og derfor var det kvinneunderskudd her. | ||
| Linje 50: | Linje 50: | ||
Byer og tettsteder virket lokkende på folk, særlig på unge arbeidstakere, som slo seg ned her med familiene sine. Dessuten kom det unge ugifte personer hit for å søke arbeid. Gjennomsnittsalderen var 22,3 år, men ser vi på medianen, dvs hvor mange personer det var over og under en viss alder, viser den 17. Det viser klarere at stedet hadde en ung befolkning. | Byer og tettsteder virket lokkende på folk, særlig på unge arbeidstakere, som slo seg ned her med familiene sine. Dessuten kom det unge ugifte personer hit for å søke arbeid. Gjennomsnittsalderen var 22,3 år, men ser vi på medianen, dvs hvor mange personer det var over og under en viss alder, viser den 17. Det viser klarere at stedet hadde en ung befolkning. | ||
Fra og med folketellingen i 1865 blir fødestedet for hver person oppgitt, og på denne måten får vi vite hvor personene kom fra. Dette er en vanlig måte å registrere innflyttere på. Innbyggerne kom fra 86 prestegjeld i landet. Nær 44 % av befolkningen kom fra Skedsmo og Lørenskog som da var en kommune, og de fleste andre var født i kommuner i Akershus fylke. Mange av de som slo seg ned her, var tidligere arbeidere fra det tradisjonsrike sagbruksmiljøet ved [[Sagelva (Skedsmo)|Sagelva]] i [[Strømmen]]. I tillegg kom det mange fra sagbruksmiljøene i Fet og Rælingen. | Fra og med folketellingen i 1865 blir fødestedet for hver person oppgitt, og på denne måten får vi vite hvor personene kom fra. Dette er en vanlig måte å registrere innflyttere på. Innbyggerne kom fra 86 prestegjeld i landet. Nær 44 % av befolkningen kom fra [[Skedsmo kommune|Skedsmo]] og [[Lørenskog kommune|Lørenskog]] som da var en kommune, og de fleste andre var født i kommuner i Akershus fylke. Mange av de som slo seg ned her, var tidligere arbeidere fra det tradisjonsrike sagbruksmiljøet ved [[Sagelva (Skedsmo)|Sagelva]] i [[Strømmen]]. I tillegg kom det mange fra sagbruksmiljøene i [[Fet]] og [[Rælingen]]. | ||
===Mange innflyttere kom med jernbane og dampbåt=== | ===Mange innflyttere kom med jernbane og dampbåt=== | ||
| Linje 58: | Linje 58: | ||
Folk kom også sjøveien hit. På [[Øyeren]] kom dampskipstrafikken i gang i [[1849]], og i 1860-årene var det tre dampskip som i første rekke slepte tømmer, men som også fraktet varer og folk. Dermed ble nabobygdene knyttet til Lillestrøm som virket som en magnet på omlandet, for her var det arbeid å få i en sterkt ekspanderende industri. En egen passasjerbåt, [[D/S «Strømmen»]], ble satt i rute på Øyeren i 1865, og dampskipskaia lå like ved jernbanestasjonen. | Folk kom også sjøveien hit. På [[Øyeren]] kom dampskipstrafikken i gang i [[1849]], og i 1860-årene var det tre dampskip som i første rekke slepte tømmer, men som også fraktet varer og folk. Dermed ble nabobygdene knyttet til Lillestrøm som virket som en magnet på omlandet, for her var det arbeid å få i en sterkt ekspanderende industri. En egen passasjerbåt, [[D/S «Strømmen»]], ble satt i rute på Øyeren i 1865, og dampskipskaia lå like ved jernbanestasjonen. | ||
Først i [[1880]] ble det bygd [[Veier i Lillestrøm|vei til Lillestrøm]]. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av | Først i [[1880]] ble det bygd [[Veier i Lillestrøm|vei til Lillestrøm]]. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av Skedsmo Herredsstyre. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane. | ||
Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. [[Lillestrøm telegrafstasjon]] ble opprettet på jernbanestasjonen og hadde fra oppstarten egen [[telegrafist]]. | Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. [[Lillestrøm telegrafstasjon]] ble opprettet på jernbanestasjonen og hadde fra oppstarten egen [[telegrafist]]. | ||
Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all postekspedering for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post | Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all [[Posthistorie i Skedsmo|postekspedering]] for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post | ||
==Hva levde folk av?== | ==Hva levde folk av?== | ||
{{thumb|Lillestrom_dampsag.jpg|Nitelvens Dampsag, Tandbergsaga, i 1870-åra}} | {{thumb|Lillestrom_dampsag.jpg|Nitelvens Dampsag, Tandbergsaga, i 1870-åra}} | ||
Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var [[Brandvalsaga (Lillestrøm)|Brandvalsaga]] i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra Brandval i Solør. I 1860 stod [[Ekelund Dampsag (Lillestrøm)|Ekelund Dampsag]], eller Tandbergsaga som den ble kalt, ferdig, og den var finansiert av skogeier [[Engebret Tandberg]] fra Ringerike. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene. | Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var [[Brandvalsaga (Lillestrøm)|Brandvalsaga]] i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra [[Brandval]] i [[Solør]]. I 1860 stod [[Ekelund Dampsag (Lillestrøm)|Ekelund Dampsag]], eller Tandbergsaga som den ble kalt, ferdig, og den var finansiert av skogeier [[Engebret Tandberg]] fra [[Ringerike]]. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene. | ||
Den siste kategorien i tabell 3 trenger en kommentar. I Lillestrøm finner vi bare kvinnelige tjenere fordi her fikk mennene seg fast arbeid. I arbeiderfamiliene var det ikke behov for tjenestejenter fordi arbeiderhusmora hadde ansvaret for det daglige arbeidet i hjemmet, og arbeiderne hadde heller ikke råd til å holde tjenere. Bare stasjonsmesteren, bruksfullmektigen og fire sagbruksansatte med mye høyere lønn enn gjennomsnittet hadde hustjenere. De andre tjenerne jobbet på gårdene Kjeller og Sørum som man regnet til Lillestrøm. | Den siste kategorien i tabell 3 trenger en kommentar. I Lillestrøm finner vi bare kvinnelige tjenere fordi her fikk mennene seg fast arbeid. I arbeiderfamiliene var det ikke behov for tjenestejenter fordi arbeiderhusmora hadde ansvaret for det daglige arbeidet i hjemmet, og arbeiderne hadde heller ikke råd til å holde tjenere. Bare stasjonsmesteren, bruksfullmektigen og fire sagbruksansatte med mye høyere lønn enn gjennomsnittet hadde hustjenere. De andre tjenerne jobbet på gårdene [[Kjeller gård|Kjeller]] og [[Sørum gård|Sørum]] som man regnet til Lillestrøm. | ||
Tabell 3. Næringsgrunnlaget i Lillestrøm 1865 | Tabell 3. Næringsgrunnlaget i Lillestrøm 1865 | ||
| Linje 112: | Linje 112: | ||
===Få yrker utenom sagbruk og jernbane=== | ===Få yrker utenom sagbruk og jernbane=== | ||
Tilstrømningen av håndverkere kom først med den store økningen i folketallet etter at folketellingen ble tatt opp i 1865. Siden det var så få håndverkere her, må en gå ut frå at nødvendige håndverksprodukter ble til i hjemmet. Det ble dessuten mer vanlig å kjøpe ferdige håndverksprodukter, og disse | Tilstrømningen av håndverkere kom først med den store økningen i folketallet etter at folketellingen ble tatt opp i 1865. Siden det var så få håndverkere her, må en gå ut frå at nødvendige håndverksprodukter ble til i hjemmet. Det ble dessuten mer vanlig å kjøpe ferdige håndverksprodukter, og disse ble det lett å få tak i siden kommunikasjonen med omlandet og hovedstaden ble bedre. | ||
Tabell 4. Håndverkere i 1865 | Tabell 4. Håndverkere i 1865 | ||
| Linje 140: | Linje 140: | ||
|} | |} | ||
I Lillestrøm var det | I Lillestrøm var det én offentlig tjenestemann: [[stasjonsmester]]en. Skedsmo kommune hadde også lege og jordmor, men de bodde ikke i Lillestrøm. Stedet delte helsetjenesten med resten av Skedsmo kommune som til sammen hadde 3499 innbyggere i 1865, og legen kunne enten gå eller ri til pasientene. | ||
Tabell 5. Immaterielle og tjenesteytende yrker i 1865 | Tabell 5. Immaterielle og tjenesteytende yrker i 1865 | ||
| Linje 177: | Linje 177: | ||
==Bo- og leveforhold == | ==Bo- og leveforhold == | ||
Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum. | Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, [[Brandvalboligen]], bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum. | ||
{{thumb|Brandvollboligen.jpg|Brandvollbygningen - en av de eldste arbeiderboligene}} | {{thumb|Brandvollboligen.jpg|Brandvollbygningen - en av de eldste arbeiderboligene}} | ||
| Linje 194: | Linje 194: | ||
Bruksskolen var dessuten det første forsamlingslokalet i Lillestrøm, og den ble brukt til danselokale hver lørdag og til forskjellige sammenkomster når det var behov for det. | Bruksskolen var dessuten det første forsamlingslokalet i Lillestrøm, og den ble brukt til danselokale hver lørdag og til forskjellige sammenkomster når det var behov for det. | ||
Tabell 6. Barn i skolepliktig alder | Tabell 6. Barn i skolepliktig alder i 1865. | ||
{| class="wikitable" | {| class="wikitable" | ||
| Linje 241: | Linje 241: | ||
Byens røtter finner vi i 1850- og 1860-åra, men Lillestrøm fikk ikke grunnleggende elementer som viste at stedet var en by: bygrense, handelsrettigheter, politisk styre, bygningslov, [[skole- og fattigkommisjon]] for å nevne noen. Disse rettighetene hadde tettstedet sammen med Skedsmo, og Lillestrøm utviklet seg derfor mer eller mindre tilfeldig de første årene. Der det fantes en bedrift, hopet det seg vanligvis opp en hussamling. Slike hussamlinger var på ingen måte fullverdige bysamfunn, og heller ikke ble de sett på som bysamfunn i emning. Lillestrøm var derfor bare et kommunikasjons- og industritettsted som ble oppfattet som et sentralsted av folket i bygdene omkring. | Byens røtter finner vi i 1850- og 1860-åra, men Lillestrøm fikk ikke grunnleggende elementer som viste at stedet var en by: bygrense, handelsrettigheter, politisk styre, bygningslov, [[skole- og fattigkommisjon]] for å nevne noen. Disse rettighetene hadde tettstedet sammen med Skedsmo, og Lillestrøm utviklet seg derfor mer eller mindre tilfeldig de første årene. Der det fantes en bedrift, hopet det seg vanligvis opp en hussamling. Slike hussamlinger var på ingen måte fullverdige bysamfunn, og heller ikke ble de sett på som bysamfunn i emning. Lillestrøm var derfor bare et kommunikasjons- og industritettsted som ble oppfattet som et sentralsted av folket i bygdene omkring. | ||
Forutsetningene for å etablere en by var egentlig gode. Her var ressurstilgangen til industrien svært god og sterkt økende, og store bedrifter ble etablert. Dessuten hadde Lillestrøm jernbanen som kunne frakte store varemengder | Forutsetningene for å etablere en by var egentlig gode. Her var ressurstilgangen til industrien svært god og sterkt økende, og store bedrifter ble etablert. Dessuten hadde Lillestrøm jernbanen som kunne frakte store varemengder sammenlignet med andre transportmidler. Tilstrømningen av folk var stor i etableringsfasen fordi det fantes arbeidsplasser her. I Lillestrøm investerte kapitalsterke borgere i industri og arbeiderboliger, men svært lite i utbygging av infrastrukturen. De stakk profitten i egen lomme eller investerte overskuddet i Kristiania der de bodde. I tillegg var Skedsmo kommune en bremse for utviklingen i Lillestrøm fordi de politiske myndighetene heller ikke ville investere i infrastruktur her. Dermed manglet stedet grunnleggende elementer for å bygge en by. | ||
Det var vanskelig å grunnlegge en by her fordi stedet lå for nær Kristiania, og fordi kommunikasjonene med hovedstaden var så gode. Etablering av og utvikling i de ulike næringene gjorde stedet avhengig av dampbåtene, og ikke minst ble folkeflyttingen mye lettere med dampbåt. De to viktige forbindelseslinjene som jernbanen og dampskipene var, var en av grunnene til at veibyggingen ble nedprioritert. | Det var vanskelig å grunnlegge en by her fordi stedet lå for nær Kristiania, og fordi kommunikasjonene med hovedstaden var så gode. Etablering av og utvikling i de ulike næringene gjorde stedet avhengig av dampbåtene, og ikke minst ble folkeflyttingen mye lettere med dampbåt. De to viktige forbindelseslinjene som jernbanen og dampskipene var, var en av grunnene til at veibyggingen ble nedprioritert. | ||
| Linje 256: | Linje 256: | ||
* [http://www.digitalarkivet.uib.no Folketellingen for Skedsmo Herred 1865] | * [http://www.digitalarkivet.uib.no Folketellingen for Skedsmo Herred 1865] | ||
=== | ===Ekstern lenke=== | ||
* [http://www.viking.no/lillestrom Artikler om Lillestrøm på viking.no] | * [http://www.viking.no/lillestrom Artikler om Lillestrøm på viking.no] | ||
===Litteratur=== | ===Litteratur=== | ||
| Linje 266: | Linje 264: | ||
* Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie.'' I og III. Oslo 1952-1954. | * Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie.'' I og III. Oslo 1952-1954. | ||
* Nordanger. K. M.: ''Lillestrøm.'' Et tilbakeblikk i anledning kommunens 25 års jubileum. Oslo 1933. | * Nordanger. K. M.: ''Lillestrøm.'' Et tilbakeblikk i anledning kommunens 25 års jubileum. Oslo 1933. | ||
* Sørheim, Thor: ''Skedsmo.'' Lokalhistorisk opplegg. Lillestrøm 1976. | * Sjøholt, Petter: «Stasjonsbyen». I Winge, Harald og Liv Marthinsen (red.): ''Bygdesamfunnet - en sammensatt helhet''. Oslo 1991. | ||
*Våge, Nils Steinar: «Florø og Lillestrøm: To byar med røter i 1860-åra.» I: ''Floraminne. Årsskrift 2008.'' Se også [http://lokalhistorie.skedsmo.kommune.no/ Skedsmo kommunes lokalhistoriesider]. | * Sørheim, Thor: ''Skedsmo.'' Lokalhistorisk opplegg. Lillestrøm 1976. Se også nettversjonen: [http://lokalhistorie.skedsmo.kommune.no/ Skedsmo kommunes lokalhistoriesider]. | ||
*Våge, Nils Steinar: «Florø og Lillestrøm: To byar med røter i 1860-åra.» I: ''Floraminne. Årsskrift 2008.'' Se også nettversjonen: [http://lokalhistorie.skedsmo.kommune.no/ Skedsmo kommunes lokalhistoriesider]. | |||
[[Kategori:Lillestrøm| ]] | [[Kategori:Lillestrøm| ]] | ||