Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

Lenkeendringer, tillegg
(Lenkeendringer, tillegg)
Linje 2: Linje 2:
'''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbrukene]] og [[Lillestrøm stasjon|jernbanestasjonen]].  
'''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbrukene]] og [[Lillestrøm stasjon|jernbanestasjonen]].  


Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet [[1. sept.]] [[1854]] mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]], ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [[Nitelva]] som rant ut i [[Øyeren]]. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.  
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet [[1. sept.]] [[1854]] mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]], ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [[Nitelva]] som rant ut i [[Øyern|Øyeren]]. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.  


Lillestrøm var en del av [[Skedsmo kommune]] fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet [[Lillestrøm bygningskommune]]. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble [[Lillestrøm kommune]] slått sammen med Skedsmo igjen. [[13. juni]] [[1998]] fikk Lillestrøm bystatus.</onlyinclude>  
Lillestrøm var en del av [[Skedsmo kommune]] fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet [[Lillestrøm bygningskommune]]. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble [[Lillestrøm kommune]] slått sammen med Skedsmo igjen. [[13. juni]] [[1998]] fikk Lillestrøm bystatus.</onlyinclude>  
Linje 27: Linje 27:


==Bosetning og befolkning omkring 1865==
==Bosetning og befolkning omkring 1865==
Bosetningen grodde opp i Lillestrøm mer eller mindre tilfeldig fordi stedet ikke ble avgrenset eller fikk tildelt et utbyggingsareal. Her ble det bygd [[boligbrakker]] tett opp til sagbrukene, og [[Hovedbanen]] bygde noen få og små hus til de ansatte ved jernbanen. Dessuten bosatte innflyttere seg på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Alle som hadde en eller annen tilknytning til jernbane- og sagbruksvirksomheten, tilhørte stedet Lillestrøm.  
Bosetningen grodde opp i Lillestrøm mer eller mindre tilfeldig fordi stedet ikke ble avgrenset eller fikk tildelt et utbyggingsareal. Her ble det bygd arbeiderboliger med mange toromsleiligheter tett opp til sagbrukene, og [[Hovedbanen]] bygde noen få og små hus til de ansatte ved jernbanen. Dessuten bosatte innflyttere seg på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Alle som hadde en eller annen tilknytning til jernbane- og sagbruksvirksomheten, tilhørte stedet Lillestrøm.  


Tabellen nedenfor viser at det var flere menn enn kvinner i Lillestrøm fordi det kom mange enslige arbeidere hit. Tungt arbeid på sagbrukene og jernbanen skapte behov for mannlig arbeidskraft, og derfor var det kvinneunderskudd her. Tabellen nedenfor viser at underskuddet holdt seg under den sterke befolkningsøkningen fram til 1910.
Tabellen nedenfor viser at det var flere menn enn kvinner i Lillestrøm fordi det kom mange enslige arbeidere hit. Tungt arbeid på sagbrukene og jernbanen skapte behov for mannlig arbeidskraft, og derfor var det kvinneunderskudd her. Tabellen nedenfor viser at underskuddet holdt seg under den sterke befolkningsøkningen fram til 1910.
Linje 75: Linje 75:


===Mange innflyttere kom med jernbane og dampbåt===
===Mange innflyttere kom med jernbane og dampbåt===
Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig [[trafikknutepunkt]] og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.
Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig trafikknutepunkt og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.


{{thumb|Strommen.jpg|D/S Strømmen ved Sandstangen brygge}}
{{thumb|Strommen.jpg|D/S Strømmen ved Sandstangen brygge}}
Linje 82: Linje 82:
Først i [[1880]] ble det bygd [[Veier i Lillestrøm|vei til Lillestrøm]]. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av Skedsmo Herredsstyre. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane.  
Først i [[1880]] ble det bygd [[Veier i Lillestrøm|vei til Lillestrøm]]. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av Skedsmo Herredsstyre. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane.  


Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. [[Lillestrøm telegrafstasjon]] ble opprettet på jernbanestasjonen og hadde fra oppstarten egen [[telegrafist]].  
Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. [[Lillestrøm telegrafstasjon]] ble opprettet på jernbanestasjonen og hadde fra oppstarten egen telegrafist.  


Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all [[Posthistorie i Skedsmo|postekspedering]] for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post
Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all [[Posthistorie i Skedsmo|postekspedering]] for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post
Linje 162: Linje 162:
|}
|}


I Lillestrøm var det én offentlig tjenestemann: [[stasjonsmester]]en. Skedsmo kommune hadde også lege og jordmor, men de bodde ikke i Lillestrøm. Stedet delte helsetjenesten med resten av Skedsmo kommune som til sammen hadde 3499 innbyggere i 1865, og legen kunne enten gå eller ri til pasientene.  
I Lillestrøm var det én offentlig tjenestemann: stasjonsmesteren. Skedsmo kommune hadde også lege og jordmor, men de bodde ikke i Lillestrøm. Stedet delte helsetjenesten med resten av Skedsmo kommune som til sammen hadde 3499 innbyggere i 1865, og legen kunne enten gå eller ri til pasientene.  


Tabell 5. Immaterielle og tjenesteytende yrker i 1865
Tabell 5. Immaterielle og tjenesteytende yrker i 1865
Linje 199: Linje 199:


==Bo- og leveforhold ==
==Bo- og leveforhold ==
Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, [[Brandvalboligen]], bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum.  
Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, [[Brandvalboligene (Lillestrøm)|Brandvalboligen]], bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum.  


{{thumb|Brandvollboligen.jpg|Brandvollbygningen - en av de eldste arbeiderboligene}}
{{thumb|Brandvollboligen.jpg|Brandvollbygningen - en av de eldste arbeiderboligene}}
Veiledere, Administratorer, Skribenter
10 640

redigeringer