Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

Lillestrøm er altså et førsteklasses eksempel på et lokalsamfunn som vokste fram som et produkt av den [[industrielle revolusjonen]]. Etter noen få år var Lillestrøm ett av de største trelastsentrene på Østlandet.  

==Bosetning og befolkning omkring 1865==

Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var Brandvollsaga i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra Brandval i Solør. I 1860 stod Tandbegrsaga ferdig, og den var finansiert av skogeier Engebret Tandberg fra Ringerike. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene.  

Den siste kategorien i Tabell 3 trenger en kommentar. I Lillestrøm finner vi bare kvinnelige tjenere fordi her fikk mennene seg fast arbeid. I arbeiderfamiliene var det ikke behov for tjenestejenter fordi arbeiderhusmora hadde ansvaret for det daglige arbeidet i hjemmet. Dessuten hadde ikke arbeiderne råd til å holde tjenere. Bare stasjonsmesteren, bruksfullmektigen og fire sagbruksansatte med mye høyere lønn enn gjennomsnittet, hadde hustjenere. De andre tjenerne jobbet på gårdene Kjeller og Sørum som man regnet til Lillestrøm.

==Til Lillestrøm kom mange innflyttere med jernbane og dampbåt==

Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig [[trafikknutepunkt]] og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.

Først i [[1880]] ble det bygd vei til Lillestrøm. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til Skedsmo kirke fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av kommunestyret. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen. En grunn til at vei- og gatesystemet kom sent, var blant annet at Lillestrøm hadde jernbane.  

Eget postkontor kom ikke før før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et kontor her. Fram til denne tid gikk all postekspedering for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post.  

==I Lillestrøm var det lite lønnsomt å være handelsmann==

==Bo- og leveforhold ==

Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem [[arbeiderbrakkene]] som fantes her i 1865, bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum.  

Husene var trekkfulle, manglet ordentlig grunnmur, var uten kloakkavløp og drikkevannet fra brunnene hadde periodevis dårlig kvalitet. Sammen med generelt dårlig kosthold, mangelfull hygiene og at folk bodde trangt, påvirket dette helsetilstanden. Distriktslege Henschien påpekte at disse bo- og leveforholdene førte til stor smittefare. Legen understreket at de lave lønningene som ikke strakk til annet enn et minium, medvirket også til å svekke helsetilstanden. Det må også nevnes at legen ga den hjemmeværende kona medansvar for denne situasjonen fordi hun ikke skaffet seg nok kunnskaper om matstell og hygiene.

Sagbrukene kunne stå i ro opptil fem måneder i året, fra desember til månedsskiftet april-mai. Sagbrukseieren satte vanligvis folk til annet arbeid, men det kunne være vanskelig å sysselsette alle arbeiderne. Lønna for det de gjorde nå, var lavere enn ellers, og dermed oppstod det fattigdom. Jernbanen derimot stod aldri stille, og de statsansatte arbeiderne unngikk arbeidsledighet. Dessuten hadde de høyere lønninger enn sagbruksarbeiderne. Noe annet som skapte et fattigdomsproblem, var at handelsmennene holdt høye priser. Arbeidere dyrket derfor poteter og andre landbruksprodukter der det lot seg gjøre.