Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. I [[1860]] ble [[sagbruksprivilegiene]] opphevet, og nå kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke [[dampmaskin]] som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva. Fra [[Fetsund Lenser]] slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt [[industrispor]], inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid her.  

Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store sagbruk her, folkemengden var tredoblet og stedet hadde fått bypreg.  

Lillestrøm er altså et førsteklasses eksempel på et lokalsamfunn som vokste fram som et produkt av den [[industrielle revolusjonen]]. Etter noen få år var Lillestrøm ett av de største trelastsentrene på Østlandet.  

==Bosetning og befolkning omkring 1865==

Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var Brandvollsaga i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra Brandval i Solør. I 1860 stod Tandbegrsaga ferdig, og den var finansiert av skogeier Engebret Tandberg fra Ringerike. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene.  

Den siste kategorien i Tabell 3 trenger en kommentar. I Lillestrøm finner vi bare kvinnelige tjenere fordi her fikk mennene seg fast arbeid. I arbeiderfamiliene var det ikke behov for tjenestejenter fordi arbeiderhusmora hadde ansvaret for det daglige arbeidet i hjemmet. Dessuten hadde ikke arbeiderne råd til å holde tjenere. Bare stasjonsmesteren, bruksfullmektigen og fire sagbruksansatte med mye høyere lønn enn gjennomsnittet, hadde hustjenere. De andre tjenerne jobbet på gårdene Kjeller og Sørum som man regnet til Lillestrøm.