Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

Lillestrøm ble grunnlagt som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her omkring 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen. {{|Jernbanestasjonen.jpg}} Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet i [[1854]] mellom [[Kristiania]] og [[Eidsvoll]], ble banen over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all mosen som vokste her.  

På sletta og langs Nitelva lå åtte husmannsplasser der det bodde 54 mennesker i 1855. Det meste av Måsan var hver vår oversvømmet av de store vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [http://lokalhistoriewiki.no Nitelva] som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.  

==Navnet Lillestrøm kommer fra Rælingen==

Stedet fikk navnet Lillestrøm da jernbanestasjonen ble flyttet fra gården Lille Strøm i nabobygda Rælingen der stasjonen først lå. I [[1862]] ble enda en ny jernbanestrekning åpnet: [[Kongsvingerbanen]]. Den gikk også gjennom Lillestrøm og videre østover mot Sverige. Lillestrøm ble dermed et trafikknutepunkt som lå sentralt plassert med hensyn til å bygge industri.

== Lillestrøm ble et industritettsted ==

Fram mot 1900 vokste innbyggertallet, og det økte til 3782 eller med 726 %. Det var den umettelige etterspørselen etter trelast som førte til den kraftige folkeøkningen.

===En ung befolkning===  

Byer og tettsteder virket lokkende på folk, særlig på unge arbeidstakere, som slo seg ned her med familiene sine. Dessuten kom det unge ugifte personer hit for å søke arbeid. Gjennomsnittsalderen her var 22,3 år, men ser vi på medianen, dvs hvor mange personer det var over og under en viss alder, viser den 17. Det viser klarere at stedet hadde en ung befolkning.

=== Hvor kom innbyggerne fra? ===

Fra og med folketellingen i 1865 blir fødestedet for hver person oppgitt, og på denne måten får vi vite hvor personene kom fra. Dette er en vanlig måte å registrere innflyttere på. Innbyggerne kom fra 68 prestegjeld i landet. Nær 44 % av befolkningen kom fra Skedsmo og Lørenskog som da var en kommune, og de fleste andre var født i kommuner i Akershus fylke. Mange av de som slo seg ned her, var tidligere arbeidere fra det tradisjonsrike sagbruksmiljøet i [[Sagdalen]] som lå like i nærheten. I tillegg kom det mange fra sagbruksmiljøene i Fet og Rælingen.  

== Hva levde folk av? ==

Tilstrømningen av håndverkere kom først med den store økningen i folketallet etter at folketellingen ble tatt opp i 1865.  Siden det var så få håndverkere her, må en gå ut frå at nødvendige håndverksprodukter ble til i hjemmet. Det ble dessuten mer vanlig å kjøpe ferdige håndverksprodukter, og disse var det lett å få tak i siden veien var kort og kommunikasjonen med omlandet og hovedstaden var god.  

===Ikke alle hadde et praktisk arbeid===

==I Lillestrøm var det lite lønnsomt å være handelsmann==

Tabell 4 viser at det var tre handelsmenn her i 1865, men bare en av dem drev lønnsomt. Det var lite lønnsomt å drive handel fordi sagbrukseierne sjøl drev handel med arbeiderne sine. Sagbrukseierne løste [[handelsbrev]] fordi de periodevis ikke greide å skaffe så mye kontanter at de kunne lønne arbeiderne. I slike perioder fikk arbeidsfolket såkalte ”anvisningssedler” på varer de hadde mest bruk for. Denne måten å drive handel på hindret vekst i handelsnæringen. Sagbrukseierne gav i slutten av 1860-årene opp denne arbeidskrevende ordningen og overlot ”anvisningssedlene” til en av handelsmennene som førte ordningen videre. På denne måten sikret kjøpmannen seg en fast kundekrets. Da sagbrukseierne slapp taket i handelsvirksomheten, tok handelsnæringen seg opp.  

==Bo- og leveforhold ==

==Lillestrøm bedehus ble stedets kirke==

Lillestrømlingene klaget tidlig over manglende vei til Skedsmo kirke, og den lange veien til kirken skapte problemer, særlig ved gravferder. En løsning kom ikke før [[Lillestrøm bedehus]] stod ferdig i 1876, og der ble alle kirkelige handlinger utført. Da hadde stedet over 1300 innbyggere.  

==Sosiale forskjeller==  

Ut fra normene på denne tiden kan det være vanskelig å avgjøre hvor folk hørte hjemme sosialt. Men i Lillestrøm fantes ingen overklasse, en liten mellomklasse og en stor underklasse. I mellomklassen finner vi stasjonsmesteren, de to bruksfullmektigene, gårdbrukerne, handelsmennene, lærerne og de faglærte jernbanearbeiderne. Den siste gruppa hadde omtrent samme årslønn som stasjonsmesteren, og innbyggerne så på dem som en overklasse. Den største sosialgruppa var Den ringere stand. Her finner vi sagbruksarbeiderne, de ufaglærte jernbanearbeiderne, plassmennene og gårdstjenerne.

==Politisk styre==

Lillestrøm var ikke representert i Skedsmo kommunestyre i 1860-årene. Der var det bøndene i Skedsmo-bygda som dominerte politisk og administrativt, og de hadde liten interesse av å investere i det nye tettstedet. Skedsmo kommunestyre vedtok at de kommunale avgiftene skulle holdes så lave som mulig, særlig de som hadde oppstått pga den tette bosetningen i Lillestrøm. Kommunebudsjettet i Skedsmo var i 1864 bare på 2500 kroner.  

I 1870-åra skjedde det en endring. Folk fra industristedene Lillestrøm og Strømmen tok stadig mer over den politiske og administrative ledelsen i kommunen. Det oppstod et motsetningsforhold mellom tettstedene og bondebygda Skedsmo, og kommunale funksjoner ble etter hvert ”flyttet hen til det nye livlige sted Lillestrøm”.  

==Oppsummering==

* Folketellingen for Skedsmo Herred 1855

== Kilder og litteratur på internett ==