Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

==Navnet Lillestrøm kommer fra Rælingen==

Stedet fikk navnet Lillestrøm da jernbanestasjonen ble flyttet fra gården Lille Strøm i Rælingen. Navnet fulgte med over Nitelva. I [[1862]] ble enda en ny jernbanestrekning åpnet: [[http://no.wikipedia.org/wiki/ Kongsvingerbanen]]. Den gikk også gjennom Lillestrøm og videre østover mot Sverige. Lillestrøm ble dermed et trafikknutepunkt som lå sentralt plassert med hensyn til å bygge industri.  

En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. I [[1860]] ble [[http://no.wikipedia.org/wiki/ sagbruksprivilegiene]] opphevet, og nå kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke [[dampmaskin]] som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva. Fra [[http://www.google.no/search?sourceid=navclient&ie=UTF-8&rlz=1T4SUNA_enNO292NO293&q=fetsund+lenser Fetsund Lenser]] slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt [[industrispor]], inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid her.  

Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store sagbruk her, folkemengden var tredoblet og stedet hadde fått bypreg.