Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbrukene]] og [[Lillestrøm stasjon|jernbanestasjonen]].  

Lillestrøm var en del av [[Skedsmo kommune]] fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet [[Lillestrøm bygningskommune]]. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble [[Lillestrøm kommune]] slått sammen med Skedsmo igjen. [[13. juni]] [[1998]] fikk Lillestrøm bystatus.</onlyinclude>  

==En ny kultur ble skapt==

Sted, kultur og identitet er nært knyttet sammen. I denne smeltedigelen som lokalsamfunnet Lillestrøm var med mennesker som på ulike måter ble knyttet sammen, som samhandlet og i mer eller mindre grad følte fellesskap med hverandre, oppstod det etter hvert en stedsidentitet.  

Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig trafikknutepunkt og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.

Folk kom også sjøveien hit. På [[Øyeren]] kom dampskipstrafikken i gang i [[1849]], og i 1860-årene var det tre dampskip som i første rekke slepte tømmer, men som også fraktet varer og folk. Dermed ble nabobygdene knyttet til Lillestrøm som virket som en magnet på omlandet, for her var det arbeid å få i en sterkt ekspanderende industri. En egen passasjerbåt, [[DS Strømmen]], ble satt i rute på Øyeren i 1865, og dampskipskaia lå like ved jernbanestasjonen.

Først i [[1880]] ble det bygd [[Veier i Lillestrøm|vei til Lillestrøm]]. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av Skedsmo Herredsstyre. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane.  

Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all [[Posthistorie i Skedsmo|postekspedering]] for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post

==Hva levde folk av?==

Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var [[Brandvalsaga (Lillestrøm)|Brandvalsaga]] i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra [[Brandval]] i [[Solør]]. I 1860 stod [[Ekelund Dampsag (Lillestrøm)|Ekelund Dampsag]], eller Tandbergsaga som den ble kalt, ferdig, og den var finansiert av skogeier [[Engebret Tandberg]] fra [[Ringerike]]. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene.  

Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, [[Brandvalboligene (Lillestrøm)|Brandvalboligen]], bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum.  

Husene var trekkfulle, manglet ordentlig grunnmur, var uten kloakkavløp og drikkevannet fra brunnene hadde periodevis dårlig kvalitet. Sammen med generelt dårlig kosthold, mangelfull hygiene og at folk bodde trangt, påvirket dette helsetilstanden. Distriktslege [[Hans Fredrik Hammerich Henschien]] påpekte at disse bo- og leveforholdene førte til stor smittefare. Legen understreket at de lave lønningene som ikke strakk til annet enn et minium, også medvirket til å svekke helsetilstanden. Det må også nevnes at legen ga den hjemmeværende kona medansvar for denne situasjonen fordi hun ikke skaffet seg nok kunnskaper om matstell og hygiene.