Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Korr., ref., lenker
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr., litteratur, ref.) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr., ref., lenker) |
||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
På våren 1919 ble situasjonen for ukebladet og for hele Rjukan-samfunnet totalt endret. Hydro-tariffen som var inngått etter den upopulære voldgiftsloven i 1916, gjaldt fram til 1. april 1919. Allerede på slutten av 1918 hadde arbeiderne i Rjukan fremmet krav om en ny tariff, der den primære fordringen var 8 timers dag, men også 6 timers skift, 14 dagers ferie og at dyrtidstilleggene skulle bli omgjort til fast lønn. LO sentralt startet forhandlinger, men flertallet av arbeiderne i Rjukan Arbeiderforening gikk inn for mer offensive tiltak enn forhandlinger. De startet med å nekte overtid og akkord i emballasjen og pakkeriet ved bedriften – som var flaskehalsene i produksjonen – og i begynnelsen av april ble aksjonen eskalert da foreningen sa opp alle plassene med 14 dagers varsel. Riksmeklingsmannen grep inn med forbud mot arbeidsstans og krav om mekling, noe arbeiderne gikk med på, men situasjonen kom snart ut av kontroll med stadig mer radikale krav fra arbeidernes side og mottiltak i form av oppsigelser fra arbeidsgiversiden. Resultatet ble full driftsstans fra 21. april til 1. juli 1919, noe som førte til en 20 prosent nedgang i produksjonen i forhold til forrige driftsår. Mange mistet arbeidet, flere reiste andre steder for å søke arbeid der i stedet. Rjukan var for usikkert. Etter lange forhandlinger ble en ny avtale undertegnet mellom Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og LO. Arbeiderne i Rjukan godkjente avtalen, men det tok tid før arbeidet kom i gang igjen.<ref>Dahl 1983: s. 306f.</ref> Misnøyen var fortsatt stor. | På våren 1919 ble situasjonen for ukebladet og for hele Rjukan-samfunnet totalt endret. Hydro-tariffen som var inngått etter den upopulære voldgiftsloven i 1916, gjaldt fram til 1. april 1919. Allerede på slutten av 1918 hadde arbeiderne i Rjukan fremmet krav om en ny tariff, der den primære fordringen var 8 timers dag, men også 6 timers skift, 14 dagers ferie og at dyrtidstilleggene skulle bli omgjort til fast lønn. LO sentralt startet forhandlinger, men flertallet av arbeiderne i Rjukan Arbeiderforening gikk inn for mer offensive tiltak enn forhandlinger. De startet med å nekte overtid og akkord i emballasjen og pakkeriet ved bedriften – som var flaskehalsene i produksjonen – og i begynnelsen av april ble aksjonen eskalert da foreningen sa opp alle plassene med 14 dagers varsel. Riksmeklingsmannen grep inn med forbud mot arbeidsstans og krav om mekling, noe arbeiderne gikk med på, men situasjonen kom snart ut av kontroll med stadig mer radikale krav fra arbeidernes side og mottiltak i form av oppsigelser fra arbeidsgiversiden. Resultatet ble full driftsstans fra 21. april til 1. juli 1919, noe som førte til en 20 prosent nedgang i produksjonen i forhold til forrige driftsår. Mange mistet arbeidet, flere reiste andre steder for å søke arbeid der i stedet. Rjukan var for usikkert. Etter lange forhandlinger ble en ny avtale undertegnet mellom Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og LO. Arbeiderne i Rjukan godkjente avtalen, men det tok tid før arbeidet kom i gang igjen.<ref>Dahl 1983: s. 306f.</ref> Misnøyen var fortsatt stor. | ||
For Aas betød krisa i lokalsamfunnet også en krise for ham sjøl og for ukebladet. Som en følge av medgangstiden i 1918 hadde Aas begynt å planlegge en utvidelse av bladet, han etablerte også kontorer i Skien og Notodden og drømte om et rentefritt lån for å løfte bladet opp fra lokalsamfunnet Rjukan og ut til hele Telemark. Et karakteristisk uttrykk for drømmen var at han endret undertittelen på magasinet fra | For Aas betød krisa i lokalsamfunnet også en krise for ham sjøl og for ukebladet. Som en følge av medgangstiden i 1918 hadde Aas begynt å planlegge en utvidelse av bladet, han etablerte også kontorer i Skien og Notodden og drømte om et rentefritt lån for å løfte bladet opp fra lokalsamfunnet Rjukan og ut til hele Telemark. Et karakteristisk uttrykk for drømmen var at han endret undertittelen på magasinet fra «Ukeblad for Rjukan» til «Illustrert ukeblad for Telemarken». Klarere kunne ikke ambisjonene uttrykkes. Men den stadig mer problematiske økonomiske situasjonen knuste drømmene, og allerede i første fase av streiken gikk avisa inn. Siste nummer kom ut den 11. april.<ref>Dahl 1983: s. 266.</ref> | ||
=== Ukebladet gjenoppstår som syndikalistisk organ: 1921-1922 === | === Ukebladet gjenoppstår som syndikalistisk organ: 1921-1922 === | ||
Ifølge Helge Dahl reiste Aas fra Rjukan en periode etter at Maana gikk inn, men seinest i 1921 er han tilbake, og den 28. mai 1921 kom ukebladet ut på nytt. Denne gangen er ikke Aas utgiver, men bare redaktør. Utgiver er Rjukan lokale Samorganisasjon, som var en avdeling av Norsk Syndikalistisk Federation. Den såkalte lokale samorganisasjonen ble stiftet den 9. mars 1919, som et alternativ og en motvekt den faglige samorganisasjonen, som var tilknyttet LO og som arbeidere på Rjukan hadde mistet tilliten til. Ideologisk skilte syndikalismen seg både fra den sosialdemokratiske og den marxistiske retninga på minst to avgjørende punkter. For det første ved at den stilte seg avvisende til statsovertakelse av produksjonsmidlene og for det andre ved at den avviste politiske partiers rolle i overgangen til det sosialistiske samfunn. De store samfunnsendringene skulle i stedet gjennomføres gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, og nedenfra – lokalt – ved å overta produksjonsmidlene. De lokale samorganisasjonene i Norge var faglige organisasjoner som ikke skilte mellom yrker eller arbeidsplasser. Organisasjonene sto utenfor LO, men mange av dem var tilsluttet ”Sveriges Arbetares Centralorganisation”, som var en landomfattende svensk, syndikalistisk organisasjon. I Sverige var den syndikalistiske bevegelsen betydelig større, og de fleste medlemmene i Norge var også svensker fra begynnelsen av, ikke minst knyttet til steinindustrien i Østfold, som ble den geografiske porten for syndikalismen i Norge. | Ifølge Helge Dahl reiste Aas fra Rjukan en periode etter at Maana gikk inn, men seinest i 1921 er han tilbake, og den 28. mai 1921 kom ukebladet ut på nytt. Denne gangen er ikke Aas utgiver, men bare redaktør. Utgiver er Rjukan lokale Samorganisasjon<ref>Dahl 1983. s. 306.</ref>, som var en avdeling av [[Norsk Syndikalistisk Føderasjon|Norsk Syndikalistisk Federation]]. Den såkalte lokale samorganisasjonen ble stiftet den 9. mars 1919, som et alternativ og en motvekt den faglige samorganisasjonen, som var tilknyttet LO og som mange arbeidere på Rjukan hadde mistet tilliten til. Ideologisk skilte syndikalismen seg både fra den sosialdemokratiske og den marxistiske retninga på minst to avgjørende punkter. For det første ved at den stilte seg avvisende til statsovertakelse av produksjonsmidlene og for det andre ved at den avviste politiske partiers rolle i overgangen til det sosialistiske samfunn. De store samfunnsendringene skulle i stedet gjennomføres gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, og nedenfra – lokalt – ved å overta produksjonsmidlene.<ref>Skjærpe 1981: s. 186.</ref> De lokale samorganisasjonene i Norge var faglige organisasjoner som ikke skilte mellom yrker eller arbeidsplasser. Organisasjonene sto utenfor LO, men mange av dem var tilsluttet ”Sveriges Arbetares Centralorganisation”, som var en landomfattende svensk, syndikalistisk organisasjon. I Sverige var den syndikalistiske bevegelsen betydelig større, og de fleste medlemmene i Norge var også svensker fra begynnelsen av, ikke minst knyttet til steinindustrien i Østfold, som ble den geografiske porten for syndikalismen i Norge. | ||
Det er uklart når og hvordan syndikalismen fikk rotfeste på Rjukan, men hvorfor det skjedde virker enklere å besvare: Det var utbredt misnøye med den forsiktige forhandlingslinja til LO sentralt i arbeiderkollektivet på Rjukan. Vi har sett hvordan Fagopposisjonen av 1911 tidlig fikk gjennomslag i Rjukan faglige Samorganisasjon med et utvalg syndikalistiske aksjonsformer, men da også den bøyde av og ga etter for myndigheter og arbeidsgivere, var det mange arbeidere som tenkte at tiden var kommet for en ”reinere” og mer kamporientert form for syndikalisme. | Det er uklart når og hvordan syndikalismen fikk rotfeste på Rjukan, men hvorfor det skjedde virker enklere å besvare: Det var utbredt misnøye med den forsiktige forhandlingslinja til LO sentralt i arbeiderkollektivet på Rjukan. Vi har sett hvordan Fagopposisjonen av 1911 tidlig fikk gjennomslag i Rjukan faglige Samorganisasjon med et utvalg syndikalistiske aksjonsformer, men da også den bøyde av og ga etter for myndigheter og arbeidsgivere, var det mange arbeidere som tenkte at tiden var kommet for en ”reinere” og mer kamporientert form for syndikalisme. | ||
| Linje 47: | Linje 47: | ||
*Nilsen, Tom: ''Canada-feber''. Utvandring fra Rjukan 1923-27, Tom Nilsen 1995. | *Nilsen, Tom: ''Canada-feber''. Utvandring fra Rjukan 1923-27, Tom Nilsen 1995. | ||
*''Norske aviser 1763-1969''. En bibliografi, Oslo 1973. | *''Norske aviser 1763-1969''. En bibliografi, Oslo 1973. | ||
*''Rjukan Dagblad''. | *''Rjukan Dagblad''. | ||
*Skjærpe, Arvid Weber: «Syndikalisme», i ''Pax leksikon'', bind 6, Pax forlag 1981. | |||
*Utklippsbok 1087, Nasjonalbiblioteket Oslo. | *Utklippsbok 1087, Nasjonalbiblioteket Oslo. | ||
[[Kategori:Tinn kommune]] | [[Kategori:Tinn kommune]] | ||
[[Kategori:Aviser]] | [[Kategori:Aviser]] | ||