Marie Kjølseth

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Marie Kjølseth (født , død 1923) var lege. Hun ble født på garden Kjølseth på Skreia i Østre Toten kommune.

Oppvekst

Marie Kjølseth var datter av... Hun vokste opp i en søskenflokk på.... Reiste 12 år gammel fra garden Kjølseth på Østre Toten for å fortsette skolegangen på Hamar. Kom fra en stor gard der foreldrene støttet både hennes og hennes søsters utdannelse, både økonomisk og moralsk. Fikk senere toppkarakter på examen philosophicum.

Opptatt av organisert kvinnesak, et engasjement som for alvor blomstret i studietiden og fortsatte livet ut.

I 1906 jobbet Marie som lege hos Norske Kvinners Sanitetsforening, der hun underviste i anatomi, kirurgisk behandling og sykepleie på foreningens sykepleieskole med 150 elever.

De første kvinnelige legene var jevnt over mer kvalifiserte i kvinne- og barnemedisin, blant annet på grunn av videreutdanning i utlandet. Flere var knyttet til mødrehjem og stiftelser som fokuserte på svangerskapskontroll og, mødrehjem og spedbarnshjem. Knyttet til mødrehjemmet i St. Olavs gate, foreningen for hjemløse mødre og sepdbarn, og til mødrehjemmet ved Det Hvite Bånd etter Caroline Steen.

Det tok tid før Marie Kjølseth og hennes kvinnelige kolleger ble ansatt som leger. Hun var imidlertid den første kvinnen som mottok forskningspriser på universitetet. Hele to ganger ble hun belønnet med prismidler fra Professor Voss legat, og hun ble den første kvinnen som mottok professor Skjelderups gullmedalje for et stort arbeide om rettsmedisin, fødselshjelp og nyfødtmedisin. Hennes første vitenskapelige arbeide var "Undersøgelser over deflorationens anatomiske tegn". Dette arbeidet mottok hun Voss legat for i 1906, for beste norske rettsmedisinske arbeide i det foregående året. Hun skapte tildels sterke reaksjoner hos mannlige kolleger da hun med dette arbeidet beviste at en inntakt jomfruhinne ikke beviser "uskyld" og at en ikke intakt jomfruhinne ikke nødvendigvis beviste skyld. Gynekolog Nils Andreas Quisling reagerte slik på utsagnet; "Jeg maa paa doktorens eget kjøns vegne nedlægge en mild protest mod denne udtalelsen, som jeg selvfølgelig heller ikke tror bør tages saa alvorlig, ellers vilde det se sørgeligt ud med vore kvinders moral", skrev han i Norsk magazin for lægevidenskaben, om Kjølseths forskning, som etter hvert nærmest har blitt for allmennkunnskap å regne.

Skjelderups gullmedalje mottok hun i 1911 for sitt store forskningsarbeide på utviklingstegn hos nyfødte.Dette ble nøkternt omtalt i rikspressen, mens kvinnepressen omtalte tildelelsen med stor glede.Prosavhandlingen ble senere oversatt til tysk, og ble i Monatsschrift für Geburtshilfe und Gynäkologie vurdert som det beste norske rettsmedisinske arbeid i 1913.

Først i 1912 ble Marie Kjølseth ansatt som assistentlege ved Fødselsstiftelsens poliklinikk i Kristiania, i en begrenset periode to år. Da hun søkte stillingen hadde hun to prisbelønte forskningsarbeider bak seg, samt spesialiseringsopphold i Berlin, Dresden og Paris. Hun hadde jobbet på gynekologisk gratispoliklinikk i Herslebs gate i 4 år, og hadde dessuten solid klinisk erfaring gjennom sin egen legepraksis. Avdelingens leder, professor Kristian Brandt, hadde uttalt at ingen kvinne skulle få jobb på avdelingen så lenge han var sjef, og Marie Kjølseth ble derfor først ikke innstilt til stillingen. Hun klaget til helsevesenets øverste sjef, medisinaldirektør Michael Holmboe, fordi hun ble forsøkt forbigått. Hun ble dermed ansatt på tross av avdelingslederens ønske. Han forsøkte ellers å si henne opp før ansettelsesperioden var over, men Sosialdepartementet vurderte at oppsigelsen var ulovlig. Marie opplevde i likhet med de andre første kvinnelige legene at det var svært vanskelig å få jobb som lege. Flere ble forbigått av menn med langt lavere kvalifikasjoner.

Hun begynte høsten 1912, og hennes pasientjournaler fra tiden på Fødselsstiftelsen poliklinikk finnes fortsatt. Blødninger, underlivsinfeksjoner, graviditeter, livmorsnedfall, livmorkreft, spontanaborter og tuberkulose i livmoren var blant tilstandene hun diagnostiserte og eventuelt behandlet. Marie Kjølseths journaler er beskrevet som presise, kortfattet og saklige, uten moraliserende meninger.

To år etter stridighetene rundt hennes egen ansettelse, fikk Marie Kjølseth en sentral rolle da en av hennes kvinnelige kolleger gikk i den samme kampen. Louise Isachsen søkte stilling som resevelege på den nye Kvinneklinikken. Isachsen hadde det klrat sterkeste kanditaturet, men ble forbigått av Trygve Hesselberg, med seks års mindre ansiennitet. Sentrale kvinner i kvinnesaksbegevelsen engasjerte seg i saken, og formulerte et avisinnlegg med protest på den feilaktige ansettelsen. I kjølvannet av dette gikk Marie Kjølseth ut med et eget avisinnlegg rettet mot sin egen sjef, avdelingsleder Brandt, der hun beskriver hans sanne jeg. Temperaturen steg, og flere innlegg ble skrevet, og saken, som fikk riksdekkende mediaoppmerksomhet, ble kategorisert som et opprør.

Marie Kjølseth holdt en rekke foredrag om "Hygiene for Kvinder" på Universitetet i Oslo i 1912. Auditoriene ble overfylt, og mange måtte snu fordi det ikke var plass til flere. I 1913 ble marie Kjølseth invitert til Fredrikstad frisinnede kvinnesaksforening for å snakke om hygiene for kvinner. Til dette foredraget kom det over 1000 tilhørere, som fylte Fredrikstads Arbeiderforening, et av landets søtrste forsamlingslokaler, til randen. Det fantes ikke mikrofoner, og innholdet i foredraget ble hvisket bakover i forsamlingen.

Marie Kjølseth hadde

Legeforeningen i Kristiania innførte i 1917 en ordning for hvem som kunne kalle seg spesialister. Marie Kjølseth var da blant de første kvinnelige legene som ble godkjent som spesialist i kvinnesykdommer.

Marie Kjølseth døde av influensa med lungebetennelse i 1923, 52 år gammel.